Det Gamle Evangelium
Trøsten
Av
Poul Madsen
Troen og takknemligheten seirer, men det betyr ikke, at den, som tror, er blitt et overmenneske, som alltid er ovenpå. Det er snarere sådan, at fordi Guds kjærlighet er utøst i hans/hennes hjerte, lever han/hun mere intenst med i alt, hva som skjer, og opplever derfor både dypere gleder og dypere smerter.
Sådan
var det med Paulus. Der er neppe noen, vi "beundrer"
mere, og dog var han så menneskelig. Han overvelder oss ikke med sin mektige
personlighet, men drar oss til seg, fordi han er en av
Han
legger ikke skjul på, at han trengte til trøst, ikke blott en enkelt gang
eller to, men ofte - i en viss forstand til stadighet. Det kommer særlig
tydelig frem i hans andre brev til korinterne.
All trøsts Gud
Barmhjertighetens
Fader og all trøsts Gud - så herlig benevner apostelen vår Herres Jesu Kristi
Fader (1:3).
Han
overlater det ikke til sine elskede utvalgte å klare livets vanskeligheter,
dets sorger, smerter, skuffelser og tap så godt, de nå formår. Han holder
seg ikke på avstand fra dem og betrakter, om de nå holder seg ranke og tapre,
for Han elsker dem. Ganske visst har Han ikke fritatt dem for sorger, smerter
og skuffelser - og det undrer dem undertiden - men gjennom det vanskelige
vil Han komme dem enda nærmere, så de bedre forstår, at Hans vei ofte går
igjennom det, vi tapte. Derfor gir Han dem i rette time den trøst, som setter
dem i stand til å trøste andre.
Trøsten
består undertiden (men ikke alltid) i, at Han kaster lys over, hvorfor det
vanskelige skulle skje. Da ser den, som således er blitt trøstet, Guds herlighet
bakfra.
Guds
trøst er imidlertid ganske
Vi,
som tror, er ikke fritatt for nå og da å være spent på, hvordan de rundt
omkring vil reagere på vårt vitnesbyrd, våre avgjørelser og disposisjoner
- ja, vi kan nå og da vente det verste - hvilken trøst, når det så viser
seg, at Gud i sin barmhjertighet hadde beredt noe ganske annet enn det verste
- når det skjer, føler vi oss likesom Paulus og Titus trøstet overmåte.
Men
skulle det vise seg, at vår forventning om det verste var berettiget, da
trøster Gud oss på en spesiell måte: Han bevarer oss fra å resignere og
avskrive dem, som skuffet oss. Han fornyer oss i kjærligheten til dem og
bevarer oss således fra, at kjødet skulle seire over Ånden. Således bevarer
Han oss i å forbli i Hans tjeneste - og dermed seirer gleden over skuffelsen.
Sådan kan kun Gud trøste!
Paulus
opplevde så store trengsler, at han oppgav håpet om å redde livet. Han var
i den største livsfare, men satte sitt håp til Gud, som oppvekker de døde.
Da grep Gud inn, og apostelen opplevde det som en trøst med Guds egen
kraft - en trøst, som satte ham i stand til å holde ut i trengsler
- en trøst, som de, som hadde bedt for ham, også fikk del i - altså en trøst
med langrekkende virkninger for ham og dem.
Guds trøst tilsikter å styrke troen, håpet og kjærligheten. Den er ikke et vennlig skulderklapp, men virkelighet, sannhet og kraft. Den gjør de evige, usynlige ting virkelige og understreker, at Gud er Herren, og at all makt i himmelen og på jorden er overgitt Hans Sønn, vår Frelser. Det blir derfor virkelighet, at alle ting samvirker til gode for Hans utvalgte.
Trøsten
er Guds barmhjertighet mod oss. Han slipper oss aldri og forlader oss aldri.
Han vil bære våre byrder dag for dag.
Jorden
er enda ikke et paradis. Vi er enda i forgjengelige legemer. Vi må nå og da
ta avskjed med en av dem, vi elsker. Da sørger vi - og da trøster Gud oss,
som Paulus skriver i 1. Tess. 4:13-18.
Kulminasjonen
Vi
kan neppe forestille oss en tilværelse uten trykk av noen art - en tilværelse
uten noe sukk - enn ikke tretthetens sukk.
Men
Guds barmhjertighet og
Der
tier hver en trengsel
og hver en klagerøst,
all skapningens forlengsel
forvandlet er til lyst.
I lys om Herrens trone
med evig seiersklang
de gylne harper tone
til alle helgens sang.
Hva
intet øre nemmet,
hva intet øye så,
har Gud i himmelhjemmet
hengjemt til sine små.
Der, hvor hvert slør vil falle,
blir livets gåte løst,
når Gud er alt i alle,
og nåden fullt utøst.
Gud
trøster oss med henblikk på å gi oss den trøst, som gjør ende på ethvert skrik,
ethvert sukk, enhver tåre.
Jeg
hørte forleden om en liten gutt, som på en eiendommelig måte var kommet til
troen på vår Herre Jesus. Han leste hver aften ivrig i sin Bibel - og så sa
han: "Der skal intet skjenneri være mere!"' Det led han øyensynlig
under.
Hva
vi enn lider og sukker under og kanskje gråter over, deler vår Frelser med
oss og trøster oss så kjærlig og kraftig, at vi skal få del i den trøst, som
for alltid gjør seg selv overflødig, fordi det, gjør ende på alt det, som
fremkaller behovet for trøst.
Gled
dere i Herren!