Trøsten

Av Poul Madsen

Troen og takknemligheten seirer, men det betyr ikke, at den, som tror, er blitt et overmenneske, som alltid er ovenpå. Det er snarere sådan, at fordi Guds kjærlighet er utøst i hans/hennes hjerte, lever han/hun mere intenst med i alt, hva som skjer, og opplever derfor både dypere gleder og dypere smerter.

Sådan var det med Paulus. Der er neppe noen, vi "beundrer" mere, og dog var han så menneskelig. Han overvelder oss ikke med sin mektige personlighet, men drar oss til seg, fordi han er en av oss.

Han legger ikke skjul på, at han trengte til trøst, ikke blott en enkelt gang eller to, men ofte - i en viss forstand til stadighet. Det kommer særlig tydelig frem i hans andre brev til korinterne.

All trøsts Gud

Barmhjertighetens Fader og all trøsts Gud - så herlig benevner apostelen vår Herres Jesu Kristi Fader (1:3).

Han overlater det ikke til sine elskede utvalgte å klare livets vanskeligheter, dets sorger, smerter, skuffelser og tap så godt, de nå formår. Han holder seg ikke på avstand fra dem og betrakter, om de nå holder seg ranke og tapre, for Han elsker dem. Ganske visst har Han ikke fritatt dem for sorger, smerter og skuffelser - og det undrer dem undertiden - men gjennom det vanskelige vil Han komme dem enda nærmere, så de bedre forstår, at Hans vei ofte går igjennom det, vi tapte. Derfor gir Han dem i rette time den trøst, som setter dem i stand til å trøste andre.

Trøsten består undertiden (men ikke alltid) i, at Han kaster lys over, hvorfor det vanskelige skulle skje. Da ser den, som således er blitt trøstet, Guds herlighet bakfra.

Guds trøst er imidlertid ganske ofte gledelige overraskelser, hvor man hadde ventet besværligheter.

Vi, som tror, er ikke fritatt for nå og da å være spent på, hvordan de rundt omkring vil reagere på vårt vitnesbyrd, våre avgjørelser og disposisjoner - ja, vi kan nå og da vente det verste - hvilken trøst, når det så viser seg, at Gud i sin barmhjertighet hadde beredt noe ganske annet enn det verste - når det skjer, føler vi oss likesom Paulus og Titus trøstet overmåte.

Men skulle det vise seg, at vår forventning om det verste var berettiget, da trøster Gud oss på en spesiell måte: Han bevarer oss fra å resignere og avskrive dem, som skuffet oss. Han fornyer oss i kjærligheten til dem og bevarer oss således fra, at kjødet skulle seire over Ånden. Således bevarer Han oss i å forbli i Hans tjeneste - og dermed seirer gleden over skuffelsen. Sådan kan kun Gud trøste!

Paulus opplevde så store trengsler, at han oppgav håpet om å redde livet. Han var i den største livsfare, men satte sitt håp til Gud, som oppvekker de døde. Da grep Gud inn, og apostelen opplevde det som en trøst med Guds egen kraft - en trøst, som satte ham i stand til å holde ut i trengsler - en trøst, som de, som hadde bedt for ham, også fikk del i - altså en trøst med langrekkende virkninger for ham og dem.

Guds trøst tilsikter å styrke troen, håpet og kjærligheten. Den er ikke et vennlig skulderklapp, men virkelighet, sannhet og kraft. Den gjør de evige, usynlige ting virkelige og understreker, at Gud er Herren, og at all makt i himmelen og på jorden er overgitt Hans Sønn, vår Frelser. Det blir derfor virkelighet, at alle ting samvirker til gode for Hans utvalgte.