trofastheten

Trofastheten

Av Poul Madsen

"Mangen kalles en velvillig mann, men hvem kan finne en trofast mann?" Det er Salomos vemodige konstatering av et faktum iblant mennesker (Ordsprk. 20:6) - enn ikke seg selv kunne kong Salomo jo betrakte som trofast!

Apostelen Paulus gjorde en tilsvarende iakttakelse, dog med den forskjell, at han fant enkelte trofaste, blant dem Timoteus: "Alle søker deres eget - men hans prøvede troskap kjenner dere..." (Fil 2:21-22).

Av alt edelt forekommer troskap og trofasthet meg at være det edleste. Hva er et ekteskap uten troskap og trofasthet - et vennskap hva betyder alle glimrende gaver, evner og talenter, hvis ikke de forvaltes i troskap?

Uten trofasthet og troskap blir livet ikke annet enn noen tilløp, som aldri fører til målet noen begynnelser, som ikke fullføres - en velvilje, som aldri treder i karakter.

Det avgjørende for oss alle er ikke, hvor mange talenter og pund, Herren betrodde oss, men om Han kan si: "Vel, du gode og tro tjener!"' til oss eller ei.

Det skjulte liv

Trofastheten glimrer ikke - den gjør intet for at bli bemerket den overses som regel, i hvert fall i begynnelsen. Stillheten er dens element. Den omtaler ikke seg selv.

Den, som er trofast, holder seg nær til Herren. Det er ham/henne maktpåliggende å "bli i Kristus" - å bli i Hans sinnelag - å lytte til Ham i enhver sak.

Kun derved holdes selviskheten nede. Den er trofasthetens motsetning. Den, som søker sitt eget, forblir aldri trofast.

Man kan under dekke av "tjeneste for Herren" allikevel søke sitt eget. Men den, som blir i Kristus og holder seg nær til Ham, gjør det ikke, for Kristi kjærlighet griper Ham - og kjærligheten søker ikke sitt eget.

Trofastheten og kjærligheten er tvillinger. De er kraften i ethvert lykkelig ekteskap, ethvert verdifullt vennskap, i enhver sann tjeneste i Herrens vingård.

"Bli i min kjærlighet," sa Jesus til sine disipler. Gjør vi det, kan vi sette livet til for våre venner. Noe høyere uttrykk for trofasthet imot dem finnes ikke.

Vi må ha Jesus for øye, hvis vi skal bli i kjærligheten og trofastheten.

Guds trofasthet

Gud er kjærlighet. Derfor finnes det ikke utroskap i Ham. Er vi utro, forblir Han dog tro, for fornekte seg selv kan Han ikke (2. Tim. 2:13). Menneskers utroskap kan ikke oppheve Guds trofasthet. (Rom. 3,3).

Det opplevde Peter sannelig. Han var utro, men Jesus forble hans trofaste venn og Frelser. Jesus elsket Peter og satte livet til for ham - tok Peters synd og utroskap på seg og utslettet den i sitt dyre blod.

Vi møter i Skriften det merkelige, at tilleggsordet trofast ikke blott knyttes til personer, men også til begreper. Guds ord taler om de trofaste nådeløfter (Jes. 55:3 og Ap.gj. 13:34). Guds løfter kalles trofaste, fordi Han, som har gitt oss dem, er trofast og allmektig. Han kjenner ikke som vi til en trofasthet, som ikke kan utrette, hva den gjerne vil. Derfor sier Paulus til oss: "Trofast er Han, som kaller dere, Han vil også gjøre det" (1. Tess. 5,24). Spør vi: "Hva vil Han gjøre?" er svaret: "Han vil hellige dere helt og fullt og bevare deres ånd, sjel og legeme helt og holdent og uten daddel ved vår Herres Jesus Kristi komme" (vers 23). Han vil med andre ord frelse oss fullkomment, som Han har lovet, for Han er trofast imot oss.

Han oppgir oss ikke. Han forlater oss ikke, slipper oss ikke. Han fullfører i sin trofasthet det gode verk, Han har begynt i oss.

Vår innbyrdes trofasthet og troskap

Du har formentlig lagt merke til, at de trofaste ofte er dem, som gjør det minste nummer ut av seg selv. De er alles tjenere. Men de er ikke summe, for de vet, på hvem de tror, og de følger Ham. De er ikke menneskers treller, skjønt de er deres tjenere.

Deres troskap er ikke rettet imot en sak eller et foretagende, men imot Herren. Derfor er de ikke tro på bekostning av lydigheten imot Ham. De er først og sist Herrens tjenere.

Derfor kan man stole på dem. For selv om de sier Nei, hvor du gjerne ville ha deres ja, kan du være forvisset om, at de ikke svikter deg, men forblir din trofaste venn, som fortsatt omslutter deg med deres forbønn og oppriktige sannhetskjærlighet.

En sådan var Timoteus. Paulus kaller ham for sitt elskede og trofaste barn i Herren (1. Kor. 4:17).

Og det var andre. Men hva med alle dem, som søkte deres eget? La oss konkretisere spørsmålet, så det lyder således: "Hva med meg, som føler meg alt annet enn trofast og frykter regnskapsdagen?"

La ikke den følelse og frykt kvele den spire til troskap og trofasthet, som Gud har sådd i din sjel. Bli i Lyset, så renser Jesu, Guds Sønns blod deg fra all utroskap, for bekjenner vi våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss våre synder og renser oss fra all urettferdighet, inklusiv utroskap og troløshet (1 Johs. 1. 7-9).

Så kan du be Ham tillitsfullt om å gi trofasthetens spire i din sjel vekst og styrke - og så kan du fryde deg over, at Han, som kaller deg (og kaller deg igjen) er trofast. Han vil også gjøre det!