troen

Troen

Av Poul Madsen

Apostelen Peter sier, at troen er dyrebar (2. Peter 1:1). Mon ikke han sa det med tanke på, hva det hadde kostet Jesus å bevare hans tro? I hvert fall sier han, at vi har fått denne dyrebare tro ved vår Guds og Frelsers Jesu Kristi rettferdighet (samme vers). Det skyldes altså ikke oss selv, at vi eier den; det skyldes Gud vår Frelser mene.

Peters (vår?) erfaring

Peter var den ledende apostel; han bekjente flere ganger under vandringen med Herren Jesus, at han (de) trodde på Ham. Det var ham, som sa: "Herre, til hvem skal vi gå hen? Du har det evige livs ord. Og vi er kommet til den tro, at du er Guds hellige" (Johs. 6, 68-69). Det var også ham, som sa: "Du er Kristus, den levende Guds Sønn" (Mt. 16:16). Og den siste aften sa han: "Jeg vil sette mitt liv til for deg" (Johs 13,37).

Men samme natt fornektet han Herren og avskrev enhver forbindelse med Ham. Hvor var Peters tro hen?

Den var i Herrens hender! Han ba for Peter, at hans tro ikke måtte svikte (Luk. 22,32) - og mere enn det: Han gikk med sitt blod inn i helligdommen og sonet Peters fornektelse og fall.

Det kaller Peter for

vår Guds og Frelsers Jesu Kristi rettferdighet

og det er ved den, han har fått den dyrebare tro. La oss være stille for den "store" apostels vidunderlige ord!

La oss først betrakte Jesu Kristi rettferdighet! La oss "nøyes med" å betrakte den de siste timer av hans liv her nede! Han blir mishandlet på det grusomste, men det kommer ikke så meget som et bittert ord over Hans lepper. Han bærer det stille i en uovervinnelig kjærlighet til sin Fader i Himmelen, sine små disipler og sine fiender på jorden. På korset i usigelig lidelse og smerte bærer Han verdens synd, men Hans rettferdighet og kjærlighet bryter ikke sammen og går ikke i oppløsning under byrden - Han ber for sine bødler. På Ham, kun på Ham ser du den fullkomne rettferdighet, som aldri - enn ikke i langfredags ubeskrivelige urettferdighet ble plettet av noen synd i tanke, ord eller gjerning.

La oss dernest betrakte Guds rettferdighet! For Peters vedkommende viser den seg derved, at Gud ikke tilregner Peter hans synd, men tilregner ham Jesu Kristi rettferdighet. Peter kunne neppe tilgi seg selv og ble kanskje aldri ferdig med å bebreide seg selv, at han sank så dypt ned i syndens grep - men Jesus bebreidet ham det ikke - Han spurte ham kun: "Simon, elsker du meg..." (Johs. 21,15 flg.) og lot ham fortsette som apostel og lot ham fullende sitt løp og nå målet. Du har kanskje en tilsvarende erfaring av din egen rettferdighets sammenbrud og av, at Kristi rettferdighet tilregnes deg. Guds rettferdighet har en annen side, som også overgår vår fatteevne. Det er for Peters vedkommende dette ubegripelige, at Gud fra evighet hadde besluttet, at han skulle være Jesu apostel og åpne døren til evangeliet for jøder først (Ap.gj. 2), dernest for samaritaner (Ap.gj. 8) og for hedninger (Ap.gj.10) . Gud hadde utvalgt Peter. Gud hadde bestemt ham til ikke å bli rammet av vreden over hans synd, men få frelsen i eie med evig herlighet (1. Tess. 5,9 ). Gud hadde forbarmet seg over Peter likesom over Jakob i sin tid (Rom. 9) . Peters tro skyldes altså ikke ham selv, men Guds ufattelige nåde, som, allerede før verdens grunnvoll ble lagt, ytret seg i, at Gud i sin rettferdighet og barmhjertighet utvalgte Peter og besluttet å skjenke ham troen på vår Herre Jesus. Peters tro sprang altså ut av Guds beslutning om å forbarme seg over ham. Mon det ikke også gjelder din tro?

Høyhellig

Judas kaller vår dyrebare tro for høyhellig (Judas 20). Når vi tenker over, hva det har kostet vår Frelser å skjenke oss sin rettferdighet, og når vi tenker over, at det ikke er oss som har valgt Ham, men Han, som har valgt oss, da fatter vi, at troen på evangeliet sannelig er både dyrebar og høyhellig.

Judas sier, at vi skal oppbyge oss selv på vår høyhellige tro. Dette utdyper apostelen Paulus for oss.

Han minner oss om, at det er Gud, som virker i oss å ville og å virke (Fil. 2,13). Hvis Gud ikke gjorde dette, nyttet det ikke noe, at vi selv ville og kanskje anstrengte oss (Rom. 9,16). Tenk, om Gud ikke virket i oss å vill, hva da?

Så avhengige er vi av Gud - det fremkaller heng og beven! Ja, annerledes kan det ikke være! Men i denne frykt og beven kan vi arbeide på vår sjels frelse - eller som Judas sier: oppbygge oss selv på vår høyhellige tro - i takknemlig overbevisning om, at det lykkes - for det er jo Guds vidunderlige vilje med oss!

Tenk, vi små kan be i Den Hellige Ånd - vi kan bevare oss i Guds kjærlighet - vi kan vente på, at Han i sin barmhjertighet fører oss til evig liv i herlighet hos seg!

Hvilken dyrebar tro - hvilken høyhellig tro - den er Guds uutsigelige gave til oss, og med den skjenker Han oss seg selv og hele sin rikdom av kjærlighet, rettferdighet, godhet og barmhjertighet.

Troens hvile

Troen tror ikke på den troende, ei heller på seg selv, men på Gud. "Tro på Gud og tro på meg," sa vår Herre Jesus (Johs. 14,1).

Troen hvile med andre ord i Gud. Den hviler i Guds kjærlighet og i Guds store gjerninger til vår frelse, de gjerninger, som ble fullbyrdet på Golgata en gang for alle. Troen hviler trygt heri, for Guds kjærlighet opphører aldri, og det fullbrakte verk er fullkomment i et og alt og verken kan eller skal kompletteres ved noe verk fra min side.

Således hviler troen fra alle egne gjerninger. Denne hvile gjør den sterk. Hvis det manglet noe i den fulle frelse, ville troen ikke være trygg og sterk, for hvordan kunne noen være viss på, at han/hun kunne komme med det, som manglet?

Troen vet, at Gud har ført sine utvalgte til fullendelse for bestandig, altså til en fullendelse, som ikke kan rokkes (Hebr.10,14 og Rom 8,30).

Troen er en uopphørlig takknemlighet, for hva Gud har skjenket oss, overgår alltid vår forstand, følelse og fantasi.

Troen er tillike en uopphørlig ydmykelse, for intet er mere ydmykende enn alltid å bli overveldet av en kjærlighet, man ikke på noen måte er verdig til og aldri kan gjøre seg fortjent til. Han bør sannelig vokse, jeg bli mindre.

Troens vesen er kjærligheten. Det er ikke vanskelig å forstå. Den springer jo ut av Guds kjærlighet - den hviler i Hans kjærlighet - ja, Guds kjærlighet er utøst i enhver troendes hjerte ved Den Hellige Ånd.

Troen er like så sterk som kjærligheten, altså uovervinnelig.

Troen har seiret over verden (1. Johs. 5,4). Ikke underlig, at den er preget av hvile, av trygghet og styrke. Den gjør hver dag mange gode gjerninger, ja ikke annet enn gode gjerninger - den vandrer i dem.

Den en fullkommen og dog i stadig vekst som et godt tre, som bærer mere og mere frukt år for år. Veksten er en følge av, at den, som tror, lærer sin Fader og Frelser inderligere å kjenne år etter år. Troen forener den, som tror, med Ham han/hun tror på. Således er troen etterfølgelse.

Troens kamp

Den dyrebare, høyhellige tro er fremmed i verden, for hele verden ligger i vantroen. Troen gjør altså den troende til en fremmed her i verden. Han/hun er i verden, men ikke av verden.

Derfor er troen i kamp, skjønt den hviler i Gud fra alle egne gjerninger.

Troen kjemper på mange forskjellige fronter, kanskje først og fremst på den indre front imot samvittighetens anklager og tvilens "mon" - mon Gud virkelig har tilgitt meg - mon Han stadig elsker meg - mon jeg overhodet kan bestå i dommen - mon, mon, mon? Disse anklager og dette "mon?" forsterkes og understrekes av ondskapens åndemakter, som avfyrer alle deres gloende piler for å gjøre det av med troen og med den troende.

Kampen kan være hård, for under den melder Guds lov seg ofte med sine mange forskjellige bud - ja, den synes å forvandle alt, hva Gud sier i sitt ord, til krav, som skal oppfylles, før alt blir godt.

Det kan komme så vidt, at den kjempende føler seg forlatt både av Gud og av mennesker.

Men i rette mørke vinner troen noen avgjørende seire, som utdyper den troendes tillit til Faderen og Sønnen, så hans/hendes hengivenhet til så stor en Frelser og så stor en frelse blir enda mere helhjertet og varmhjertet.

Troen kjemper også nå og da imot det uforståelige: hvorfor tillot Gud det - hvorfor grep Han ikke inn? Også her vinner den avgjørende seire og blir mere verd enn det gull, som er prøvet i ilden.

Troens vesen er, som sagt, kjærligheten - altså kjærligheten til f.eks. de verdslige arbeidskamerater. Den vet, når den skal si Ja, og når den skal si Nei til dem. Den vet også, når den skal tie, og når den skal tale og kalle dem til omvendelse. Troen er nemlig ett med Guds visdom og søker ikke sitt eget.

Vår Herre Jesus lar oss forstå, ar kjærligheten skal bli kold hos de fleste, og han sier: "Mon Menneskesønnen, når Han kommer, skal finne troen på jorden?

Kjærligheten og troen er altså ikke en selvfølge - hvordan kan den være det, når den er høyhellig og dyrebar?

Hvordan bevare den?

Betrakter vi troen som en biting eller en selvfølge, da risikerer vi å miste den og kun sitte tilbake med en kjærlighetsløs rettroenhet.

Men anser vi troen for høyhellig og dyrebar, da holder det oss våkne i en stadig undren over, at så vidunderlig en gave ble gitt oss av så herlig en Frelser - og da går verken kjærligheten eller troen i forfall hos oss