talmodigheten

Tålmodigheten

Av Poul Madsen

Troen er overbevist om, at vår Herre Jesus er oppstanden fra de døde, og at all makten i himmelen og på jorden er overgitt Ham - men troen ser det enda ikke - og ofte tyder tingenes tilstand på, at makten er i andres hender.

Da prøves troen - og takknemligheten - og selv trøsten synes ikke alltid å strekke til.

Profetene kjente til dette tenk blott på Jeremia - ikke blott de ytre omstendigheter gikk ham imot, men han selv kom personlig til å lide legemlig - f.eks. da han ble kastet i cisternen. Og dog hadde Gud, da Han kalte ham, sagt til ham: "De skal kjempe imot deg, men ikke kunne makte deg, for jeg er med deg for å frelse deg, lyder det fra HERREN" (kap. 1,19) .

I Salmenes bok hører vi gang på gang Guds utvalgte spørre Gud, hvorfor Han skjuler sitt ansikt for dem og ikke hører deres bønn: "Hvorfor vil du skjule dit ansikt for oss, glemme vår nød og trengsel?" (Slm. 44,25) "Hvorfor forkaster du, HERRE, min sjel og skjuler dit åsyn for meg?" (Slm. 58,15).

Og Jobs bok taler for seg selv herom.

Da bringes den troende hen til den grense, hvor forargelsen på Gud lurer på ham for å oppsluke ham. Jeremia kom så nær hertil, at han utbrøt: "Hvorfor er min smerte evig, ulegelig mitt sår? Det vil ikke leges." Og så sier han til Herren: "Du ble meg som en skuffende bekk, som vann, som sviker" (Jer. 15:18). Hvor godt, at Gud ikke tok ham på ordet, men forsto, hva hans elskede tjener led!

Det er, som om den side av troen, som heter tålmodigheten, er gått tapt for profeten og dermed er troen også gått tapt.

Men likesom Peters tro, da han fornektet Herren, forble i Jesu hender og derfor ble bevart, således også med profetens tålmodighet. Da han tilsynelatende overskred grensen til forargelsen på Gud og lot forargelsen få fritt løp, bevarte Herren sin fortvilte tjener, brakte ham atter på fote og oppøvde ham i tro og tålmodighet.

Å bie på Herren

Vi vil gjerne ha hurtige resultater av vår innsats. Det skal helst skje noe. Vi ønsker omgående svar på våre bønner. Vår tro har vanskelig for å tillegge tålmodigheten noen avgjørende betydning.

Og dog lærer selve naturen oss, at bonden må bie på jordens dyrebare avgrøde og vente tålmodig på den, til den har fått tidligregn og sildigregn (Jakob 5:7), og at foreldre må la barnet få all den tid, det behøver for å vokse legemlig og modnes personlig.

Ikke blott lærer naturen oss, at det er nødvendig å bie på Guds gaver - Gudsfrykten lærer oss det også!

Gud den allmektige og jeg er ikke jevnbyrdige partnere, enn ikke når jeg som Hans barn har lov til å si: "Abba, Fader!" og har frimodig adgang til Ham i det aller helligste. Han er og forblir HERREN - jeg er og forblir en benådet synder.

Jeg må gjerne frembære mine ønsker og lengsler for Ham - men det er Ham, som bestemmer - det er Hans vilje, som råder.

Mine tanker er ikke uten videre også Hans - ei heller mine metoder - min visdom kan ikke måle seg med Hans.

Derfor må jeg lære å bie på Ham, dvs. lære tålmodig å stole på Ham med håp imot håp, således som Abraham gjorde.

Salmisten sier: "Jeg håper på HERREN, min sjel håper på hans ord. På HERREN bier min sjel mer enn vekteren på morgenen, vekteren på morgenen. Israel, bi på HERREN" (Slm. 130, 5-7).

David sier, formentlig ut fra sitt livs dype erfaringer: "HERRE, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte, og jeg befatter meg ikke med storverk eller med spørsmål som er for underfulle for meg. Sannelig, jeg har fått min sjel til å være rolig og stille, som et avvendt barn hos sin mor. Som et avvendt barn er min sjel i meg. Israel, bi på HERREN fra nå av og til evig tid" (Slm. 131).

Alle Guds barn har måttet øve seg i, at Guds forjettelser arver vi kun ved tro og tålmodighet (Hebr. 6,12) . Først når vår Herre Jesus åpenbarer seg synlig, får vi alt, hva Han har lovet oss - og det overgår alt, hva vi nå kan forestille oss.

Tro og tålmodighet utgjør til sammen utholdenheten, den sunne, sterke og ydmyke.

Vår frelser

Utholdenheten er ikke stedighet, påståelighet eller stivsinnethet, men Jesu sinnelag. Derfor må vi ha Ham for øye, når motgangen møter oss.

Utholdenheten er ikke selvisk eller egoistisk, men kjærlig og mild. Det var i kjærlighet til sin Fader og til oss, vår Frelser holdt ut inntil det siste.

Sterke steinhjerter kan nok holde ut - men ikke i kjærligheten.

Sønderbrutte, benådede hjerter kan fylles av Guds sinn, altså av Hans kjærlighet. De føler seg ikke sterke - slett ikke selvsikre - og dog holder de ut, bier tålmodig, bevarer en hellig glede midt under tårer - og når det mål, den seierspris, Gud fra det høye kalte dem til i Kristus Jesus.

Jeg har før sagt, at jeg holder meget av å besøke de ensomme, gamle, prøvede nådesøsken, for hos dem blir jeg alltid velsignet. En av dem, som jeg har besøkt i mange år, bliver svakere og svakere - har mange smerter, men klager aldri. I sin bønn sier hun alltid: "Din nåde, Herre Jesus, er meg nok!"

Det gjør alltid inntrykk på min sjel. Her er tålmodigheten - ikke isolert, men blandet med glede, takknemlighet og ekte gudsfrykt.

"Så la oss derfor, da vi har en så stor en sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden, som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet Ham, led Han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på Ham... " (Hebr. 12,1-3).

Tålmodighet behøves,
når tro og håp de skal
ved megen trengsel prøves
i denne jammerdal!
Du huds utvalgte flokk,
tålmodighet må læres,
om kronen den skal bæres
- det kan ei sies nok.

Tålmodigheten tennes
i troen på Guds ord,
når Herrens nåde kjennes
mot dem, som på Ham tror,
så hjertet all sin sorg
Ham freidig overlater,
og roper: Abba, Fader,
Du er vår faste borg!

Tålmodighet kan vente;
og bliver tiden lang,
den går sin trøst å hente
ved himmelsk fuglesang
i Ordets urtegård.
Der dempes all dens sukke,
der kan den urter plukke
mot alle sine sår.