Takknemligheten

Av Poul Madsen

Det, som kan erkjennes om Gud, ligger åpent for ethvert menneske. Gud har jo åpenbart det for dem. For Hans usynlige vesen, både Hans evige kraft og Hans guddommelighet, har kunnet sees fra verdens skapelse (Rom. 1,1 9).

Skulle vi omskrive apostelens ord i dette vers, kunne det bli på følgende måte: Vi tror på Gud den allmektige, himmelens og jordens Skaper - med andre ord det første ledd i trosbekjennelsen.

Paulus går så vidt, at han kaller skaperverket for en åpenbaring - en åpenbaring av det, som gjennom skaperverket kan erkjennes om Gud, nemlig at Han er, og at Han er Skaperen.

For tiden myldrer snøklokker og erantis opp av den frosne jord, og tulipanene begynner også å melde seg. Våren så satte kommer. Dagene lenges merkbart, solen begynner å varme. Når disse linjer leses, er stæren sikkert kommet tilbake til sin redekasse etter sitt lange opphold sydpå, og når det blir mai, står våren i sitt herligste skrud og overvelder oss atter, skjønt vi har opplevd det så mange ganger.

Det er i følge Paulus en åpenbaring - ikke av Gud som Frelser og Forløser, men som Skaperen og Opprettholderen av sin skapning.

Dette kjennskap til Gud fremkaller, når man ikke avviser det, ærefrykt og takknemlighet.

Paulus skriver imidlertid, at "skjønt de kjente Gud, æret eller takket de Ham dog ikke som Gud, men deres tanker ble tomme, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de påstod, at de var vise, ble de dårer ...de æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen, Han, som er høylovet i evighet! Amen" (Rom. 1:21-25).

Her møter vi grunnsynden i syndige mennesker:

Utakknemligheten 

Ethvert brød, et egg, et eple, er krus melk fremkaller takknemlighet hos dem, som ærer Gud, for det er alt sammen en del av Hans skaperverk - la oss si: en del av den grunnleggende åpenbaring av Gud som Skaperen og Opprettholderen av sin skapning.

Den, som tar imot det som en selvfølge uten noen følelse av takknemlighet, vitner om, at han/hun er på dårskapens vei, behersket av grunnsynden.

I Bibelen ser vi, at vår Herre Jesus alltid takket for brødet, endog den natt, da Han ble forrådt.

 Utakknemlighet og utilfredshet følges ad og fører lengre og lengre bort fra Gud og bort fra det å være menneske - for det er å kjenne seg selv som en skapning og Gud som Skaperen, fra hvem alle skaperverkets gode gaver kommer.

Den visdom, som er en følge av utakknemligheten, er dårskap. Det er kun en dåre, som sier: "Det er ingen Gud" (Slm. 53).

Vernet imot utakknemligheten er å si takk under alle forhold (1. Tess. 5,18) . Dette forutsetter, at man er takknemlig; i overensstemmelse hermed sir apostelen: "Vær takknemlige" (Kol. 3,15).

Verden i dag

Det har aldri vært så stor en velstand i Danmark som i dag - og tross dette neppe heller så stor en utakknemlighet og utilfredshet.

Vi har mere enn noensinne grunn til å takke Skaperen for alle Hans velgjerninger imot oss som folk - men grunnsynden hersker og får danskene til å kreve mere enda - mere enda, for utakknemligheten gjør blind og dum.

Grunnsynden åpner for et menneskeuverdig forhold til tilværelsen, således som Paulus beskriver det i resten av kap. 1 i Romerbrevet.

Utakknemligheten blir satt i system av utakknemlighetens profeter, derunder mange moderne pedagoger, som lærer barna å ikke  si takk for maten, for den er deres rett!

 Å si takk blir vanskeligere og vanskeligere - latterliggjøres - ondskapens åndsmakter vil ha takknemligheten utryddet, så grunnsynden, utakknemligheten, blir enerådende!

Menigheten

Alt i Herrens helligdom roper: "Ære" (Slm. 29,9). Her bevares og utdypes takksigelsen og tilbedelsen uavlatelig. I Guds menighet kjenner man ikke alene første del av trosbekjennelsen: "Vi tror på Gud den allmektige, himmelens og jordens Skaper," men også annen del: "og på Hans Sønn, vår Herre Jesus Kristus..." Man kjenner altså ikke blott den åpenbaring, som skaperverket bringer, men også den, som Guds Ord bringer: åpenbaringen av Guds frelse av syndere ved sin Sønn den elskede. Til sammen er det åpenbaringen av Guds kjærlighet, som overgår all erkjennelse.

Guds overveldende kjærlighet, som synes å bli større, jo eldre man blir, fremkaller en takknemlighet, som også blir tilsvarende større og dypere år for år.

Den gir seg uttrykk i en takksigelse, som aldri hører opp, og som regel munner ut i ren tilbedelse. Et Guds barn føler seg kun som mottager - mottager av en nåde så rik og ufortjent, at den hver dag oppleves som ny og betagende.

Hvorfor meg - hvorfor har Gud utvalgt mig - hvorfor har Han holdt fast ved meg - hvorfor våker Han over meg dag og natt - hvorfor skjenker Han meg all sitt hjertes kjærlighet, renhet og glede - hvorfor nekter Han meg intet godt - hva kan vi annet enn å være takknemlige og si takk under alle forhold!

En stor del av Guds nåde rekkes oss gjennom andre mennesker - vi gir Gud æren for det og sier dem takk, fordi de var villige til å være Guds sendebud med Guds rike gaver til oss.