Det Gamle Evangelium

 

 

 

Den som holder ut inntil enden, han skal frelses

Av Poul Madsen

 

Dette ord, som Herren gav oss i sin siste store tale på Oljeberget (Matt. 24:13), gjelder alle hans barn til enhver tid og bør ikke, som det ofte skjer, begrenses til dem, som befinner seg i trengselstider med forfølgelse og martyrium.

Ganske visst synes dette ord særlig aktuelt i slike tider, men vi bør ikke glemme, at ^"gode" dager kanskje er farligere for troen enn onde dager.

Gode dager gir kjødet så megen trygghet, at det - hvis ikke vi er årvåkne - utfolder seg og tar makten, uten at den troende føler seg i noen åndelig fare.

Bibelen taler om rikdommens forførelse, om kjærlighet til denne verden og om å pleie kjødet, altsammen noe, som særlig gjør seg gjeldende i gode dage.

Vi må derfor lære å holde ut i gode som i onde dager - holde ut inntil enden.

Lovløsheten

"Fordi lovløsheten tar overhånd, vil kjærligheten bli kold hos de fleste." Det er på denne bakgrunn, Herren sier: "Men den, som holder ut inntil enden..."

Hvordan kan lovløsheten skape kolde hjerter hos Guds barn? Får lovløsheten i verden ikke snarere våre hjerter til å søke inn til Gud i inntrengende bønn og påkallelse?

Jo - men når lovløsheten tar overhånd i menighetene, da kommer kjærligheten til Gud og til vår neste i fare.

Lovløsheten i kirker, menigheter og kristelige organisasjoner er stor i dag og har mange steder tatt overhånd. Ikke bare godkjennes den direkte synd imot Guds bud men også den lovløshet, som gir seg utslag i å følge tidsånden, dens metoder, dens mote, dens tankegang, har tatt overhånd.

Den utslukker kjærligheten til Gud, for kjærligheten til Ham består ikke i å si eller synge: "Vi elsker Deg!" men i å gjøre Hans vilje og gå på Hans vei, d.v.s. følge Jesu spor.

Derfor finnes det et motsetningsforhold imellom dem, som er bukket under for tidsånden med dens lovløshet, og dem, som sier Nei til det.

Disse siste får ofte beskjed om, at de er ukjærlige, intolerante, gammeldagse, uforstående overfor ungdommen, ensporete, kritiske, negative, dømmende, ikke til å ha med å gjøre, dominerende, herskesyke, uvillige til å underordne seg, ulydige imot Guds ord om ikke å forlate sin menighet, farlige for deres omgivelser, idet de forårsaker splittelse!

Hvis de nå bøyer seg for et slikt press, hva så? Da risikerer de å resignere og komme under tidsåndens makt med tidsåndens oppfattelse av, hva som er kjærlig - hva det er å underordne seg - hva det er å forstå ungdommen - og den, som resignerer, oppgir ansvaret for seg selv og overgir det til dem, som overtalte eller "overbeviste" ham/henne.

Hvis de ikke bøyer seg, hva så? Da gjennomlever de ofte en tid, hvor de føler seg ensomme, og hvor deres tro blir prøvet. En slik tid er gagnlig for de fleste, for da kastes de på Gud- på Ham alene.

Da underviser Han dem om, hva kjærlighet til Ham består i. Han underviser dem herom, idet Han åpenbarer sin kjærlighet til dem som aldri før Han drar dem inn i sitt fortrolige samfunn og i sitt fortrolige råd. De ser klarere og klarere, at Hans veier er himmelhøyt over de veier og metoder, tidsånden anviser forsamlingene.

Han lærer dem tillike, hva kjærlighet til deres neste er. Den er ikke det samme som vennlighet. Kjærligheten gir ikke ubetinget sin neste, hva denne helst vil ha, men hva han mest behøver - det ser kjærligheten bedre enn alle andre.

Endelig lærer Herren sin ensomme venn å holde ut inntil enden. Det gjør Han ofte derved, at Han understreker, at enden er overmåte herlig - den er målet - den er seiersprisen, hvortil Gud fra det høye kaldte oss i Kristus Jesus.

Når det lyser for sjelen, blir både det, vi kaller for motgang, og det, vi kaller for medgang, underordnede begreper i sammenligning med det mål, vi stiler imot - den herlighet, vi da skal gå inn til.

Da får man lyst til å iføre seg Herren Jesus Kristus og ikke pleie kjødet (Rom. 13:14).

Kjærligheten

Er det lettere for kjærligheten å holde ut i gode dager enn i onde dager?

Å holde ut betyr i denne sammenheng å elske Gud av hele sitt hjerte og vise det i gjerning.

Er dette lettere for kjærligheten i gode dager? Ikke etter min oppfattelse og min erfaring.

De gode dager gjør det ganske vist lettere å påstå, at man elsker Gud av hele sitt hjerte. Det finner utrykk i korsang, i fellessang og lovsangsaftener. Men å påstå, at man elsker Gud, er ikke ensbetydende med, at man virkelig gjør det.

For å elske ytrer seg deri, at man gjør den elskedes vilje og derfor alltid søker å kjenne den.

Men gode dager bringer den fare med seg, at man ikke tar det så nøye med å kjenne Guds vilje i enhver sak. Det tvinger de ytre, gode forhold oss jo ikke til. Vi har penger nok - vi har lang ferie (her i landet 5 uger i følge overenskomstene) - vi har et nydelig hjem - vi har også bil - ja, vi har, sammenlignet med milliarder av medmennesker, overflod.

Derfor treffer vi så mange beslutninger i overensstemmelse med, hva vi nå både kan og vil - og kommer til å bedrøve Ham, vi påstår å elske!

Således baner lovløsheten seg vei inn til oss pene, gode kristne, uten at vi er oppmerksomme på det - og så kjølnes kjærligheten - også uten at vi er synderlig oppmerksomme på det.

Dette skjer etter Herrens ord for de fleste. Pene, gode, "bibeltro" kristne, venner seg til å leve på denne måte, som også andre pene og gode borgere gjør. Det blir så alminnelig, at ingen ser noe forkjært, enn si noe syndig i det..

Jo, det finnes noen ensomme, som ikke følger med flertallet, ikke fordi de er fariseere, men fordi de lytter mere til Herren enn til mennesker. De har ører å høre med, og de bevarer, ja utdyper høresansen!

Kjærligheten blir ikke kold hos dem - saltet mister ikke si kraft - de holder ut inntil enden, for det gjør kjærligheten (1.Kor.13:7).

De holder ut med å søke Guds vilje i enhver sak. Er det tvil og usikkerhet i deres indre, bier de på Herren.

Det medfører, at de ikke gjør som alle andre. De vil hellere følge vår Herre Jesus på Hans vei enn å følge deres egen vei. Faller de for fristelsen til å la kjødet få sin vilje, har de det ikke godt i deres ånd. Derfor reiser de seg atter opp, bekjenner deres synd for deres Herre og Frelser og skynder seg tilbake til Hans vei.

De kjenner til Åndens strid i mot kjødet, for at kjødet ikke skal få sin vilje.

De kjenner til å holde ut i denne strid, hvor de ikke altid har seiret - holde ut inntil målet!

Således er de bedre rustet til å holde ut i onde dage og vinne seieren ved vår Herre Jesus Kristus.

Felles

De er ofte ensomme - og dog ikke alene. De har fellesskap med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus - fellesskap, således som deres store broder, apostelen Johannes kjente det (1. Johs. 1:3).

Tenk, hvor det preget ham, behersket ham og fylte hans liv og tjeneste! Her er ikke tale om et påstått eller formelt fellesskap, men om et levende, livgivende, fornyende, dag for dag dypere fellesskap! Det er så fylt med "innhold", at sjelen mettes - og derfor lengter etter ennå mere!

Alt, som hindrer dem i dette fellesskap, sier de Nei til, for det er jo kun tap.

I dette fellesskap med Faderen og med hans Sønn, Jesus Kristus, opplever de å være felles med enhver annen, som lever i fellesskapet med Faderen og Sønnen. De kan straks merke det, når de møter en slik. De kan også merke, når det ikke er slik!

Og dette fellesskap med mindretallet er dem mere verd enn et fellesskap med flertallet, ikke fordi de er fariseere og ser ned på de andre, men fordi kjærligheten til Herren "behersker" deres valg.

De har snarere ondt av dem, som ubevisst vandrer etter kjødet. Tenk, hva de går glipp av uten å vite det!

Guds kjærlighet "tvinger" de "ensomme" til å be for de andre - be for dem med utholdenhet - holde ut i bønn om, at også de må nå målet - holde ut for dem inntil målet! Hvilken seier for Herren, om de så vandrer i mål arm i arm!

Under bønnen oppstår ofte det spørsmål: Mon de alle er født på ny - alle de unge, som medvirker - alle dem i koret - alle lederne, som har stått i spissen -?

Mere herom i neste artikkel!

(Se under "Den nye fødsel")