kap6

1. Å oppfylle Kristi lov (6:1-5)

Å OPPFYLLE KRISTI LOV (6:1-5)

Kap. 5 slutter med disse ord: ,,La os ikke søke tom ære, så vi egger hverandre og misunner hverandre" (vers 26). Det kunne passende stå som overskrift over kap. 6. Her beskriver apostelen motsetningen til å søke tom ære, egge og misunne hverandre.

Evangeliet skaper aldri lyst til tom ære. Det forkynner, at mennesket intet er, og herliggjør Kristus. Lovlærerne forkynte derimot, at mennesket kunne noe og måtte bevise, at det både ville og kunne noe for å komme videre frem i livet med Gud. Derfor fikk de galaterne til å konkurrere innbyrdes om, hvem som var mest helhjertet, og ledet dem ut i en kjødelig kappestrid, som førte til meget ondt (se kap. 5:15)

Nå har Paulus imidlertid hjulpet dem tilbake til evangeliet, tilbake til Kristus alene, tilbake til å vandre i Ånden, og sier følgelig: ,,Brødre, om noen skulle bli overrasket av en synd, da hjelp et slikt menneske til rette, dere åndelige, med saktmodig ånd, og se du selv til, at ikke også du blir fristet" (kap. 6:1). Den, som søker tom ære, vil benytte en brors fall som et bevis på, at han er nådd lengre enn sin falne bror, mens den, som vandrer i Ånden, bøyer seg ned til sin bror og retter ham opp fra hans fall. Den første vil sannsynligvis selv falle senere, så sant hovmod står for fall, mens den sistnevnte vil se til, at ikke også han blir fristet - det beste vern imot fristelser er ikke å være stor på det! Den første oppfyller ikke loven, mens den sistnevnte gjør det: ,,Bær hverandres byrder, således oppfyller dere Kristi lov" (6:2). Paulus formulerer seg her med ironi og klarhet. Hans ironi kommer indirekte til uttrykk, derved at han ikke som lovlærerne taler om å oppfylle Mose lov, hvilket de var ivrige etter, men om å oppfylle Kristi lov - og å oppfylle Kristi lov må da være ,,mere" enn å oppfylle Mose lov! Hans klarhet kommer til uttrykk just ved, at han taler om Kristi lov. Dermed tenker han på hele lovens innerste åndelige mening (se 5:14) og på, at Kristus i motsetning til Moses selv har oppfylt loven og ved sin Ånd virker, at den oppfylles i dem, som vandrer i Ånden. Å bære hverandres byrder, er et praktisk utslag av å elske sin neste som seg selv. Kristus, som bar våre byrder, virker dette i oss ved sin Ånd. Derved oppfyller vi Hans lov, d.v.s. hele loven i alle dens punkter.

De byrder, det tenkes på, er først og fremst samvittighetens og sinnets byrder, som tynger dem, som er falt i synd eller som føler seg bundet av fristelser og begjæringer. Det er de tyngste byrder. Lovlærerne gjorde dem ennå tyngre og overlot i virkeligheten de betyngede til seg selv. Evangeliet virker derimot dels et sant fellesskap, hvor vi er solidariske med hver nedtrykt bror, dels lys og håp i den plagede samvittighet. Et annet kjennetegn ved evangeliet er, at det i motsetning til loven ikke får oss til å tro noe om oss selv. Derved bevarer det oss fra å sammenligne oss med andre og opphøye oss over hinannen. Det minner Paulus dem om i vers 4: ,,Mener noen, at han er noe, skjønt han intet er, da bedrar han jo seg selv." Man kan benytte en brors fall til å tro, at man selv er bedre - ja, man kan opphøye seg over sin falne bror. Men det er selvbedrag. Du er like så lite som din falne bror, og hva du er, er du som han av Guds nåde.

Man kan altså ikke bedømme seg selv rett ved å sammenligne seg med en bror, som er falt i synd. Men det er en måte å bedømme seg selv på; den anbefaler Paulus: ,,Hver prøve sin egen gjerning, og da skal han få sin ros alene etter, hva han selv er, og ikke etter, hva nesten er" (6:4). La oss bedømme oss selv på basis av vår egen gjerning, og la vår bedømmelse skje i Guds lys med Hans standard som målestokk! Kan det da bli tale om ros? Umiddelbart vil man svare nei, for hvis man roser seg, kunne man jo mene, man var noe. Allikevel lar Paulus den mulighet stå åpen, at den, som prøver sin egen gjerning, kan få ros. Rosen består i, at han inne for Guds åsyn fornemmer, at hans gjerning er virket av Gud (ganske som Paulus' egen, se f.eks. 2. Kor. 10:15-18), følgelig roser han seg ,,i Herren."

Det ligger apostelen på sinne å understreke, at enhver må bedømme sin egen gjerning og ikke søke å få ros ved å sammenligne seg med en svak bror, derfor fortsetter han: ,,For hver skal bære sin egen byrde" (6:5). ,,Sin egen gjerning" i vers 4 svarer til ,,sin egen byrde" i vers 5. Hvert menneske har sin egen gjerning, d.v.s. sin stilling i tilværelsen, hvor han skal gjøre fyllest. Det føles ikke sjeldent som en byrde. Den kan man ikke skubbe fra seg eller løpe fra. Enhver må selv bære den. Således er og forblir tilværelsen. Gud vil det så. Hans evangelium setter meg i stand til både å bære min skrøpelige brors byrder og mine egne plikter og gir meg endog nådelønn, d.v.s. ros i Kristus, for det!

Til toppen

SÅ I ÅNDEN (6:6-10)

Apostelen har talt om å leve ved Ånden (5:25), vandre i Ånden (5:16 og 25) og drives av Ånden (5:18) - nå taler han om å så i Ånden (6:8), uttrykk for forskjellige sider av et evangelisk liv og virke under Kristi nåde og herredømme.

Han minner dem om, at ,,den, som undervises i Ordet, skal dele alt godt med den, som underviser ham" (6:6). Dette skriver han formentlig for å avbalansere hva han sa i det foregående vers om, at enhver skal bære sin egen byrde. Man kunne av disse ord få den oppfattelse, at lærerne i Ordet skulle bære byrden av å tjene til det daglige brød for dem selv og deres familier. Det hører imidlertid ikke med til deres byrde (apostelen forutsetter, at de har så travelt med Ordets tjeneste, at de ikke kan avse tid til annet). For øvrig tenker han med ordene ,,dele alt godt med" ikke blott på materielle goder, men på alt annet godt i livet, vennskap, gleder, interesser (musikk?), o.s.v. Evangeliet gjør oss felles om alt godt og utvider således våre landemerker!

Livets fundamentale love viker Gud aldri fra: ,,Far ikke vill, Gud lar seg ikke spotte! for hva et menneske sår, det skal han høste. For den, som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet, men den, som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden" (6:7-8). Galaterne var begynt i Ånd, men var nå på vei til å ville ,,fullende" i kjød (3:3). En slik ,,fullendelse" ville være skjebnesvanger. De var allerede begynt å bite og ete hverandre (5:15), de var med andre ord begynt å så i kjødet. De var også i ferd med å egge og misunne hverandre (5:26). Kjødet viste seg sannelig, vakt til liv og kraft av loven. Nå understreker Paulus, hvor farlig det er. Gud lar seg nemlig ikke spotte, for hva et menneske sår, det skal han også høste. De var allerede begynt å så en ond sæd! De måtte regne med å komme til å høste av det!

Apostelens bilde virker, som om det glider. I vers 7 taler han om, hva et menneske sår, men når han i vers 8 vil utdype det nærmere, taler han om, hvor et menneske sår, og sier: ,,For den, som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet, men den, som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden." Det er imidlertid ingen glidning, men en understrekning av, at alt, hva vi sår, det sår vi i oss selv. Er vi onde imot andre, sår vi en ond sæd - hvor? i oss selv! Omvendt faller den gode sæd også i oss selv!

I kap. 5:19-21 beskrev Paulus kjødets gjerninger og sa, at de, som øver dem, skal ikke arve Guds rike. Her sier han, at den, som sår i sitt kjød, skal høste fordervelse av kjødet. Det er samme sannhet, uttrykt på forskjellig måte. Ikke å arve Guds rike er det samme som å høste fordervelse. Motsetningen hertil er å arve Guds rike, hvilket er det samme som å høste evig liv av Ånden.

Dette siste har intet å gjøre med fortjeneste, men er den ,,logiske" konsekvens av en vandring i Ånden, hvilket er ensbetydende med å vandre i nådens kraft.

Like som apostelen i 5:21 taler om dem, som øver slike ting (nåtid), taler han i 6:8 om den, som sår i sitt kjød (også nåtid), hvorved det tilkjennegis oss, at han tenker på en livsholdning (noe vedvarende, som karakteriserer vedkommende), men ikke på den i vers 1 beskrevne situasjon, at en bror, som ellers vandrer med Herren, blir overlistet av en synd. Han utelukkes ikke derved fra engang å høste evig liv av Ånden. Han må bekjenne sin synd og slippe den, da fortsetter hans vandring med Herren, og da sår han i Ånden.

Livsloven, at høsten svarer til sæden, fungerer ufravikelig - nåden setter den ikke ut av kraft, men setter den benådede i stand til å så i Ånden - allikevel ser det ikke sjeldent ut, som om det går den ugudelige godt og Guds barn ille - gjelder livsloven da, eller er den satt ut av kraft? Den er i full virksomhet, men høsttiden er ennå ikke inne. Det gjelder om ikke å bli utålmodig, mismodig og trett: ,,Når vi gjør det rette, da la oss ikke bli trette, for vi skal høste i sin tid, så fremt vi ikke gir tapt. Så la oss da, mens vi har leilighet til det, gjøre godt imot alle, men især imot dem, som har hjemme i den samme tro" (6:9-10). Dette er naturligvis ikke sagt for å gjøre galaterne beregnende (jeg gjør godt for å bli belønnet av Gud !), men for å oppmuntre de mismodige og gjøre dem takknemlige og glade. Merk, at her er tale om å gjøre det gode og rette, ikke blott å tenke på å gjøre det!

Til toppen

AVSLUTNINGSORD (6:11-18)

Nå griper apostelen pennen og skriver selv den avsluttende del av brevet: ,,Se med hvor store bokstaver jeg skriver til dere med egen hånd" (6:11). Han vil ennå engang med all sin styrke avsløre løgnen og slå sannheten fast. Ingen skal være i tvil om, hva Gud har pålagt ham å si.

Avslutningen er en kort sammenfatning av alt det foregående og inneholder derfor et skarpt angrep på lovlærerne, deres motiver og gjerning (6:12-13), og et budskap om korsets alttilstrekkelighet (vers 14-17).

Først det avsluttende angrep: ,,Alle, som vil nyte anseelse i kjødet, tvinger dere til å la dere omskjære, alene for at de ikke selv skal forfølges for Kristi kors' skyld. For ikke engang de omskårne holder selv loven, men de vil, at dere skal la dere omskjære, for at de kan rose seg av deres kjød." Apostelen viker ikke tilbake for offentlig å stemple judaistene som egoister, som drevne av selviske motiver ønsker å prale med, at de har fått galaterne omskåret - ja, som hyklere, som pålegger andre å holde loven, men ikke selv gjør det. De er redde for den forsmedelse og forfølgelse, korsets forkynnelse bringer med seg; for å unngå den, overtaler de galaterne til å la seg omskjære. Det er skarpe ord. Så alvorlig så den store apostel på det. Han var ikke veket tilbake for offentlig å trede opp imot Peter, da denne sviktet evangeliet (kap. 2:11 fig.), langt mindre viker han tilbake for offentlig å avsløre disse løgnlærere.

Paulus elsket virkelig sannheten og hatet løgnen. Den sanne kjærlighet kan være fryktelig! Altså: lytt ikke til judaistene, de er ute på å vinne anseelse for seg selv på bekostning av dere! De er ikke annet enn proselyttmakere!

I motsetning til lovlærerne, som roste seg selv, sier Paulus: ,,Men det være langt fra meg å rose meg av noe annet enn vår Herres Jesu Kristi kors, ved hvem verden er korsfestet for meg, og jeg for den" (6:14). Ved å skildre sin egen innstilling oppnår han å samle oppmerksomheten - ikke om seg selv - men om den korsfestede Herre, som har gjort ham til den Paulus, galaterne kjente så godt - dermed oppnår han å forkynne evangeliet på en konkret og livsnær måte; det er den annen og mest betydningsfulle del av brevets sterke avslutning.

1) ,,Det være langt fra meg..." Det er et sterkt uttrykk. Paulus sier i virkeligheten, at det ligger utenfor mulighetens grense, at han skulle finne på å rose seg av noe. Han har lånt vendingen fra profeten Samuel, som engang sa: ,,Det være langt fra meg å synde imot Herren" (1. Sam. 12:23). Like så utenkelig det var, at Samuel ville synde, like så utenkelig var det, at Paulus ville rose seg. Han hadde dog ellers atskillig mere å rose seg av enn lovlærerne. Han hadde utrettet mere enn de, lidd mere og utholdt mere. Han var også bedre utrustet og bedre utdannet. Han var et geni, de var som alle andre. Allikevel var det langt fra ham, men nærliggende for dem, å rose seg!

2) ,,...å rose meg av noe annet enn av vår Herres Jesu Kristi kors..." Han roser seg altså allikevel, men det, han roser seg av, utelukker og umuliggjør enhver form for selvopphøyelse og selvros, for det er en dom over alt menneskeverk - han roser seg nemlig av vår Herres Jesu Kristi kors!

Kristi kors er for jøder en forargelse og for hedninger en dårskap. - det er jo summen av svakhet, skam og forsmedelse - det er noe, man helst ikke taler om - hvordan kan det bli det eneste, et menneske roser seg av, det eneste, et så ,,stort" menneske som geniet Paulus roser seg av? Det skyldes, at just dette kors er Guds visdom og Guds kraft. Det var dette og dette alene, som gjorde Paulus til det, han var - det var dette og dette alene, som lot ham utføre, hva han gjorde. På korset ropte den korsfestede: ,,Det er fullbrakt!" Paulus hadde ikke siden hatt noe å føye til, følgelig hadde han kun Kristi kors å berømme, intet som helst annet. Ved dette kors var frelsen i dens totalitet fullbrakt for tid og evighet - der var intet annet, i kraft av hvilket man selv kunne ,,fullende" sin helliggjørelse, således som lovlærerne hadde forledet galaterne til å tro. Alt var innbefattet i Kristi kors, både rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Derfor er det intet annet for en benådet synder som Paulus å rose seg av!

3) ,, . ved hvem verden er korsfestet for meg, og jeg for verden." Verden er et uttrykk for alt det utenfor Kristus, mennesket støtter seg til og roser seg av. Paulus hadde hatt meget herav - han var omskåren på den åttende dag, han var i sin tid en lovtro fariseer, utdannet ved Gamaliels føtter, han var ulastelig etter lovrettferdighetens krav (se Fil. 3:4-7). Han hadde den gang funnet sin støtte i Israels religiøse verden. Andre støtter seg til den kulturelle verden, andre til den intellektuelle verden, andre igjen til den humanistiske eller politiske, o.s.v. Hva et menneske bygger på, roser det seg som regel også av. Verden i dens helhet med dens utallige variasjoner byder menneskene talløse muligheter for støtte og ros. Men alt, like fra det forfinet religiøse og kulturelle til det grovt sanselige, er nettopp verdslig! Det gjelder også lovlærernes ,,helhjertethet" og ,,ydmykhet" og hele deres bibelforståelse og bibelutlegning!

Alt dette er korsfestet for Paulus. Det er avskrevet som tap og skam (Fil. 3:7-8). Han vender det ryggen og har intet med det å gjøre som basis for noen som helst støtte eller ros. Det står fast som et urokkelig faktum så vel i objektiv (,,verden er korsfestet for meg") som i subjektiv (,,og jeg for verden") henseende. Det siste betyr, at også i Paulus er alt det, som lenges etter å støtte seg til verden og oppnå dens ros, blitt korsfestet.

Altså, verden er korsfestet for Paulus, og alt i Paulus, som strekker seg ut imot verden, er korsfestet. Paulus har intet annet å bygge på enn vår Herres Jesu Kristi kors og følgelig intet annet å rose seg av. Hele hans tilværelse, hans tankegang, hans vesen og virke, er behersket av korset. Han er frelst!

4) ,,For verken omskjærelse eller forhud betyr noe, men en ny skapning" (vers i 5). Når vår Herres Jesu Kristi kors betyr alt, er det intet annet, som betyr noe. Enten frelses vi fullt og helt og endegyldig ved korset, og da betyr det alt - eller også frelses vi delvis ved korset og delvis ved egne anstrengelser, og da betyr korset noe, men andre ting betyr også noe.

Lovlærerne mente (og mener til enhver tid) det siste.

De berøver Kristi kors dets kraft og derigjennom menneskene frelsen.

Paulus visste bedre. Korset betyr alt, for ved det frelses syndere fullt og helt - ved det bevares de ved det føres de inn i Guds hemmelighetsfulle visdom og vokser i nåden til manns modenhet. Derfor sier han: ,,For verken omskjærelse eller forhud betyr noe, men nyskapelse." Lovlærerne roste seg av omskjærelsen, ikke minst når det lyktes dem å overtale andre til å la seg omskjære; nå sier Paulus, at omskjærelse betyr ingen ting. Det skyldes naturligvis, at Kristi kors betyr alt.

Det vil her være på sin plass å sammenholde tre skriftsteder, som belyser denne avgjørende sannhet. Tre ganger sier apostelen, at verken omskjærelse eller forhud betyr noe, og så føyer han motsetningen til og sier: ,,men nyskapelse" (Gal. 6:15) eller: ,,men tro, som er virksom i kjærlighet" (kap. 5:6) eller: ,,men det å holde Guds bud" (1. Kor. 7:19).

Vi kan stille det således opp:

Her er evangeliet; det er vår Herres Jesu Kristi kors, som skaper og skjenker oss det alt sammen! Evangeliet gjør meg til en ny skapning. Ordet ,,ny" omfatter alt det, som skjenkes meg i Kristus, et nytt liv, et nytt hjerte, en ny Ånd, en ny kraft i overensstemmelse med ordet: ,,Hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning; det gamle er forbi, se, noe nytt er blitt til! Men alt dette er fra Gud..." (2. Kor. 5:17-18a). Evangeliet skjenker meg den tro, som er virksom i kjærlighet. Troen kommer ikke gjennom omskjærelsen, men gjennom det, som høres, og det, som høres, kommer i kraft av Kristi ord, d.v.s. korsets ord (Rom. 10:17). Evangeliet virker i meg, at jeg vandrer etter Ånden og ikke fullbyrder kjødets begjæringer (kap. 5:16), men holder Guds bud, d.v.s. elsker min neste som meg selv (5:14). ,,Lovens krav oppfylles i oss, som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden" (Rom. 8:4). Omskjærelse betyr intet, for omskjærelse kan verken gjøre meg til en ny skapning eller skjenke meg den tro, som er virksom i kjærlighet, ei heller virke i meg, at lovens innerste mening oppfylles. Hvor tåpelige var ikke lovlærerne, at de påstod noe annet, og galaterne, at de lyttet til dem!

Apostelen begynte sitt brev med å tilsi galaterne nåde og fred (kap. 1:3), nå avslutter han det på tilsvarende måte: ,,Og over alle, som vandrer etter denne rettesnor, være fred og barmhjertighet, ja, over Guds Israel" (6:16). Nåden og freden er begrenset til dem, som ,,vandrer etter denne rettesnor". Det skyldes, at lovlærerne har anvist deres rettesnor for å oppnå nåde og fred, mens Paulus i brevets 6 kapitler har anvist en helt annen rettesnor. Han kan ikke tilsi dem, som følger lovlærernes rettesnor, nåde og fred; han vet jo, at de tvert imot går glipp av den.

Lovlærerne hadde forkynt galaterne, at ville de stå helt rett overfor Gud og regnes med til Hans sanne folk (Guds Israel), måtte de la seg omskjære. Paulus derimot forkynte dem, at "jøde er ikke den, som er det i det utvortes, og omskjærelse er heller ikke det, som skjer utvortes, i kjød; men jøde er den, som er det i det innvortes, og omskjærelse er hjertets omskjærelse, som skjer ved Ånd, ikke etter bokstaven; han har ikke sin ros fra mennesker, men fra Gud" (Rom. 2:27-29). Lovlærerne forkynte dem, at de skulle omskjæres; Paulus forkynte dem det befriende ord, at de allerede var omskåret, fordi Gud gjennom evangeliets forkynnelse ved tro hadde skjenket dem et nytt hjerte og gjort dem til nye skapninger. De skulle ikke bli medlemmer av Guds folk, de var det allerede - de var ved troen på Kristus ,,Guds Israel".

Motsetningen mellom lovlærerne og apostelen var total. Motsetningen mellom gjerningsreligion og evangelium er total; forskjellen blir ikke mindre, fordi man forkynner gjerningsreligion med Bibelen i hånd og i Jesu navn utgir den for å være et ,,dypere" budskap.

Til toppen

TIL ALLER SIST (6:17-18)

Nå er brevet slutt - dog ikke helt - apostelen tar ennå engang pennen og prenter med store bokstaver:
,,Heretter må ingen volde meg bryderi, for jeg bærer Jesu sårmerker på mitt legeme" (6:17). Det må ikke oppfattes som et uttrykk for tretthet, irritasjon eller selvmedlidenhet, ei heller som en fin måte å rose seg selv på. Det må som alt annet i brevet forstås evangelisk, d.v.s. som en gave fra Gud og en virkning av korset.

Det var blitt gitt Paulus av nåde for Kristi skyld, ikke blott å tro på Ham, men også å lide for Hans skyld (se Fil. 1:29). Han var blitt pisket og steinet og meget annet, og disse lidelser for Kristi skyld hadde satt deres merker i hans legeme (se også 2. Kor. 4:10). Det var imidlertid ikke blott lidelser for Kristi skyld i den forstand, at de var en konsekvens av hans frimodige vitnesbyrd og etterfølgelse, men også Kristi lidelser, d.v.s. fellesskap med Kristus i Hans lidelser (se Fil. 3:10), slik forstått, at den, som lik Paulus var ét med sin Frelser og Herre, også var ét med Ham i Hans lidelser. Et slikt fellesskap med verdens Frelser er den høyeste ære, som kan vises et menneske, og den rikeste gave. Det medfører et kjennskap til den korsfestede, som intet kan rokke.

Det innebærer et stille, men sterkt vern, for den, som volder et slikt menneske bryderi, sorg og smerte, volder Kristus bryderi, sorg og smerte; de to er jo ét! Ved å lytte til gjerningsreligionens talsmenn hadde galaterne ikke blott vendt seg imot Paulus, men også imot Kristus. De merker, Paulus bar i sitt legeme, var ,,Kristi sårmerker" man hadde med Kristus å gjøre, når man hadde med Paulus å gjøre! Det var gitt Paulus av nåde - hvilken nåde - for ham - og for dem, om de kunne høre og gripe det!

Han oppmuntrer dem til det i brevets aller siste vers: ,,Vår Herres Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen!

I vers 14 talte han om vår Herres Jesu Kristi kors, her taler han om vår Herres Jesu Kristi nåde. De to ting hører uløselig sammen. Nåden er korsets resultat. Som korset er alt, er nåden alt. Det kan intet føyes til. Det er vår Herres Jesu Kristi kors, og det er vår Herres Jesu nåde.

Paulus nevner alle Herrens navn for å understreke Hans herlighet (vår Herres), Hans frelsermakt (Jesu) og Hans guddommelige autoritet (Kristi) og dermed understreke Hans nådes herlighet, frelsermakt og guddommelige autoritet.

Denne mektige nåde være med deres ånd! Da er der ikke plass til noe annet! Da har de nok, mere enn nok! De to avsluttende ord i det siste vers er ganske spesielt trosstyrkende og oppmuntrende: ,,Vår Herres Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen."

Brødre - han har ikke avskrevet dem som brødre, han regner stadig med dem, han tiltaler dem bedre enn de fortjener. Han skriver til dem i tro, derved hjelper han dem tilbake til troens frihet og sannhet.

Amen - det sier han med autoritet ikke blott på egne vegne, men også på deres, og innbyr dem således til selv å uttale det. Et amen til Paulus' ord er et amen til evangeliet og innbefatter et nei til gjerningsreligion og alle andre mennesketanker og menneskepåfunn.

Vi har nå gjennomgått et av alle tiders mest radikalt evangeliske brev. Det er sagt om det, at det inneholder åndelig dynamitt, og at det derfor er så godt som umulig å ha med det å gjøre uten å oppleve eksplosjoner. Brevets eksplosjoner går ut over enhver form for gjerningsreligion og selvrettferdighet. Alt slikt legges øde av evangeliet.

Derfor har eksplosjonene også befriende virkninger. Enhver, som ser seg selv som intet og Kristus som alt, er virkelig fri - fri fra synden og skylden, fri for dommen, fri fra loven, fri fra kjødet - i ham er troen befriende virksom i kjærlighet, og Ånden har herredømmet. Brevet ,,driver på Kristus", for å tale med Luther. Det er i ett og alt Kristus - sentrert, som evangeliet er det. Får vi øye på det, ser vi noe av Kristi herlighet og herlige frelse; da virker evangeliet, som er en Guds kraft, frelse og forløsning i oss.

Til toppen

Fil. 2:3

Matt. 23:4

Å bedømme
seg selv rett

Fellesskap
i alt

"fullende"
i kjød

Så i kjød=
ingen arv

Ordsprk. 28:13

Utholdenhet
i gjerning

Omskjærelsens
forbannelse

All ros
til Kristus

Korsets
hemmelighet

Kristus - den
eneste støtte

Ikke
omskjærelse
men...

Den sanne
omskjærelse

Konsekvensen
av fellesskap
med Kristus

2 Kor. 1:21