kap5

1. Friheten i Kristus (5:1-12)

FRIHETEN I KRISTUS (5:1-12)

Hvis man fra kap. 4:22 setter en strek under ordet ! ,,frie" (den frie kvinne), ser man straks forbindelsen til kap. 5:1, hvor Paulus med en blanding av ironi og myndighet sier: ,,Til frihet har Kristus frigjort oss." Kan man frigjøre til annet enn frihet? Kan man frigjøre til trelldom? Nei, det er utelukket - allikevel oppfører galaterne seg, som om Kristus hadde frigjort dem til trelldom. Og som galaterne, således mangfoldige i dag! Kristus har frigjort oss fra lovens forbannelse, fra dens bud og påbud, fra dens tvang og avmakt, kort sagt fra hele loven som frelsesprinsipp - han har frigjort oss til frihet, d.v.s. til den fulle frelse i hele dens omfang. Det fattes intet.

Allikevel var galaterne bukket under for denne tanke, at det fattedes dem noe, og at de kun kunne få del i dette ,,noe" gjennom deres egen innsats. Derved var de kommet bort fra troen på Kristus. De levde ikke lenger av tro og var derfor på en livsfarlig vei.

,,Stå nå fast, og la dere ikke på ny spenne i trelldoms åk." Avvis de sterke personligheter, som bringer tvil på Kristi alttilstrekkelighet inn i deres sinn. Apostelen anvender nå et uttrykk, vi ikke ofte finner, men som understreker, hvor alvorlig han ser på saken: ,,Se, jeg Paulus sier dere, at dersom dere lar dere omskjære, vil Kristus ikke gagne dere noe. Jeg vitner atter for ethvert menneske, som lar seg omskjære, at han er skyldig å oppfylle hele loven" (5:2-3).

,,Se, jeg Paulus" - med dette uttrykk understreker han sin apostoliske myndighet. Han taler på Guds vegne. Gud selv taler gjennom ham. Vi finner tilsvarende uttrykk hos Daniel (7:15) og i Johs. Åpenbaring (1:9), men ellers ikke i Bibelen. Apostelen innskjerper dem med guddommelig myndighet, at Kristus ikke vil gagne dem noe som helst, hvis de lar seg omskjære. Han sier i virkeligheten, at Kristus er alt eller intet. Er Kristus ikke alt for dem da er Han intet. Det er uhyre viktig for enhver av oss - og uhyre befriende.

Kristus (d.v.s. personen og Hans fullbrakte verk) er alt. Alle åndelige problemer av enhver art har Han løst. Også alle dine åndelige problemer er løst - løst av Ham! Kristus er eksklusiv. Han utelukker alle andre og alt annet. Hele frelsen i hele dens fylle er fullbrakt og er din i Ham.

Kristus utelukker loven, altså dette, at noen ved å forsøke å oppfylle loven oppnår en ,,større" frelse. For å understreke den absolutte motsetning mellom Kristus og lovgjerninger sier apostelen ikke alene, at Kristus er eksklusiv, men også at loven er det: ,,Enhver, som lar seg omskjære, er pliktig å oppfylle hele loven," d.v.s. du kan ikke påberope deg Kristus, hvis du på et eller annet område går inn på lovens vei. Hevder du f.eks., at du oppfyller loven på de fleste områder, men ikke på noen få, da må du ikke innbille deg, at Kristus så ,,viser deg nåde" for den del av loven, du ikke oppfyller. Kristus kommer ikke og legger sin nåde ovenpå din rettferdighet. Du mener kan hende, at du oppfyller loven 80%, men behøver 20% nåde, fordi du ikke er så god, som du burde være. Derfor ber du Kristus om å gi deg sin nåde og tror også, Han gjør det. Men det er en skjebnesvanger feiltagelse. Enten er Han alt og du intet, eller også er du selv noe og Han intet. Frelsen består ikke i, at du oppfyller loven, så godt du kan, og finner nåde for resten. Da hadde du jo din del av æren for frelsen. Da besto frelsen av en blanding av egenrettferdighet og nåde.

Det var denne løgn, apostelen avslørte i galaternes tankegang. Hvis du går inn på lovgjerningenes vei, må du frelse deg selv helt og holdent uten Kristus. Da må du oppfylle hele loven 100% uten Kristi hjelp.

Som påvist i hefte 2 (omfatter kap 3 og 4), var galaternes tankegang ikke den, at de ville frelses ved lovgjerninger, men at de ville nå videre ad lovgjerningenes vei. Paulus rammer en pæl gjennom denne oppfattelse. Frelsen er en helhet fra begynnelsen til enden. Den skjenkes fritt av nåde i hele sin fylde til enhver, som tror. Ingen kan komme så meget som et skritt lengre i livet med Gud ved å forsøke på å gjøre seg fortjent til det. Tvert imot kommer enhver, som vil fortjene noe av Gud, bort fra Kristus.

For den kristne er det ikke noen annen lov enn Kristus. Han er Gud, Han er Herre, Han er Frelser, Han er alt. Behandler du Ham ikke som sådan, risikerer du, at Han behandler deg som intet. Kristendom kan sies å være et spørsmål om å holde Kristus for det Han er. "Dere er kommet bort fra Kristus, når dere vil rettferdiggjøres ved loven. Dere er falt ut av nåden." Når dere fremstiller dere for Gud som noen, som har vært med på å bringe frelsen i stand på et eller annet punkt, da er dere falt ut av nåden. Den skjulte fare er det åndelige hovmod.

Noen mener de er mere helhjertede enn andre, mere oppriktige, mere innvidde mere rede til å ofre alt, og at Gud derfor har ført dem videre i livet. Hvilken løgn, hvilket selvbedrag. La dem gå til Gud med slike påstander og høre, hva han sier til dem!

Vers 5 setter tingene på plass: ,,Vi venter jo ved Ånden og ut av tro den rettferdighet, som er vårt håp." Her er fire avgjørende sannheter formulert kort og presist:

Først: vi venter ,,ved Ånden", d.v.s. den livgivende Ånd, som skapte liv for Abraham og Sara, hvor det var utelukket (se 4:22-31). Mens det i 5:4 tales om dem, som vil rettferdiggjøres ,,ved loven" (den lov, som er kraftesløs og ikke kan skape liv), tales det her i vers 5 om å vente rettferdigheten ,,ved Ånden", altså Guds Ånd, som makter det umulige. Hvilken forskjell! Dernest ,,ut av tro", d.v.s. tro på Kristus. Som et resultat av den tro venter vi ved Ånden den rettferdighet, som består for Gud.

For det tredje: vi venter ,,den rettferdighet". Paulus fører oss her frem til den altavgjørende dag i vårt liv, da den endegyldige dom skal avsies av Gud. Kan vi da stå rettferdige for Ham? Ja, ved tro på Kristus - og da skal Gud erklære oss rettferdige i hele universets påhør!

For det fjerde taler apostelen om den rettferdighet, ,,som er vårt håp" - med håp tenker han ikke på noe subjektivt inne i våre sjeler, noe uvisst og usikkert, som muligvis skuffer oss. Bibelsk håp består i en guddommelig garanti og er derfor, om enn fremtidig, fullkomment sikkert og visst. Håpet er vissheten om, at Gud holder sitt løfte. Vi vet derfor, at vi skal dømmes rettferdige på hin dag, fordi vi allerede er rettferdiggjorte av tro på Kristus.

Det skaper trygghet og visshet. Det er noe annet enn lovens vei, for loven kan aldri gi visshet. Den ene dag lykkes det kan hende - da mener du å ha visshet - men neste dag lykkes det deg ikke å oppfylle loven - straks forsvinner din visshet, og du fylles av frykt og slik fortsetter du mellom visshet og frykt livet igjennom, alt etter som det lykkes for deg eller ikke - ikke blott er du selv preget av indre utrygghet, du smitter andre med det - og ,,evangeliet" blir et ynkelig budskap.

Det var denne fryktelige vei, galaterne var ved å betrede i håpet om å ,,nå lengre" i livet med Gud! Evangeliet er sannelig en bedre vei. Kristus er veien. Annen vei til ,,fremskritt" finnes ikke!

Det er altså ,,ut av tro" (som et resultat av tro på Kristus), vi med indre befriende visshet kan forvente å stå rettferdige, uten plett eller rynke eller noe dess like, på hin altavgjørende dag, da vi skal stå for Gud. Dette utdyper apostelen i vers 6: ,,For i Kristus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men tro, som er virksom i kjærlighet." De omskårne kan bli frelst - for deres omskjærelse betyr ingen ting - de uomskårne kan bli frelst - for det betyr intet, at de ikke er omskårne - for begge parter gjelder kun et: troen på Kristus - den frelser begge parter fullt og helt og skjenker begge parter alt, hva Kristus har.

Den tro ikke alene skjenker dem frelsen i hele dens fylde, men er også vernet imot lunkenhet og alle mulige andre fristelser, for troen er virksom i kjærlighet. Paulus åpner ikke med sine berømte ord ,,tro, som er virksom i kjærlighet" døren en smule på klem for lovlærerne, så de kan si: ,,Der kan dere selv se - Paulus sier jo også, at troen ikke er nok - den skal også være virksom i kjærlighet!" Ganske vist har utallige forstått ham slik og dermed avslørt, at de verken forstår Paulus eller evangeliet eller troen, men er hildet i samme villfarelse som galaterne og judaistene. Når Paulus taler om ,,tro, som er virksom i kjærlighet", beskriver han troen - men han føyer ikke noe til troen. All tro på Kristus er virksom i kjærlighet - den skal ikke være det - den er det! Den, som har sitt blikk vendt imot Kristus i tro, elsker sin neste og virker, ledet av Ham, som han tror på, i kjærlighetens tjeneste. Annerledes kan det ikke være. Så mektig er Kristus, så virksom er troen på Ham. Derfor er troen på Kristus alt, og derfor virker den alt. Det kan intet føyes til Kristus. Det kan intet føyes til troen. Forsøker man på det ødelegger man alt. (Jeg taler om den levende tro. At det finnes noe, som kalles tro, men ikke er det, er en annen sak. Jakob taler i sitt brev om den døde tro, som ikke har gjerninger). Troen forbinder oss med Kristus, som er kjærligheten, derfor sier Paulus, at i Kristus gjelder verken omskjærelse eller forhud noe, men tro, som er virksom i kjærlighet (d.v.s. virksom i Herren). Det introduseres altså ikke en ny lov, som påbyr deg å bli noe mere kjærlig og får deg til å slite med deg selv for å produsere mere kjærlighet. Den loviske kjærlighet er slett ikke kjærlighet, for den utspringer av deg selv. Troen leder deg bort fra deg selv, til Kristus, kjærlighetens kilde. Tenk derfor ikke på å være så kjærlig du kan, når du møter din uvenn, men tenk på Kristus, så virker Han i deg, hva du ikke selv kan prestere (eller i beste fall kun prestere på en kunstig og uekte måte).

"Dere var begynt godt på løpet. Hvem har hindret dere i å adlyde sannheten? Den overtalelse kom ikke fra Ham, som kalte dere" (5:7-8). De hadde gitt etter for lovlærernes argumenter, formentlig fordi de adlød en røst i deres indre mere enn ,,sannheten" - de gjorde deres samvittighet til høyeste instans over sannheten og da de hadde skrøpelige samvittigheter, var de et lett bytte for de pågående og alvorlige judaister. Vår samvittighet er ikke autonom (selvstyrende), den påvirkes og styres til dels av, hva den hører og lærer. Vi må derfor se til, at sannheten, d.v.s. evangeliets sannhet (se kap. 2:5 og 14) blir høyeste autoritet i vårt liv. Hva Gud har sagt er viktigere, enn hva vår samvittighet føler. Galaterne ,,følte", at de burde forsøke å holde loven - men evangeliets sannhet sier, at de bør tro på Kristus, på Ham alene. Hva skal de gjøre? Tilsvarende spørsmål melder seg i vårt eget liv. Bak løgnen står ofte den store forfører og anklager, som forstår å villede og overbetone samvittighetens betydning, når det dreier seg om følsomme og skrøpelige samvittigheter. Han hvisker f.eks.: ,,Føler du ikke selv, at du bør holde loven?" Hva er det han tilsikter? Dypest sett å lede menneskene bort fra troen eller (for å bruke et uttrykk av Søren Kierkegaard) ,,lengre" enn til troen, hvilket er ét og det samme. Gud har imidlertid satt en grense for all menneskelig erkjennelse - den grense er troen. Lengre enn til troen tillater Gud intet menneske å komme. Det vil menneskene imidlertid ikke nøyes med. De intellektuelt betonte vil vite mere og ikke la seg stille tilfreds, før deres krav om viten er oppfylt - derfor farer de vill. Svermerne vil heller ikke nøyes med troen - de vil ,,eie" Gud i deres følelser og opplevelser - de vil også ,,lengre" enn til troen - derfor farer de vill. Det ene er like så uevangelisk og galt som det annet. Likesom vår viten ikke alltid sier oss sannheten, og likesom vår samvittighet ikke alltid sier oss sannheten, således sier våre følelser, opplevelser og subjektive fornemmelser oss heller ikke alltid sannheten. Gjøres de til ,,mere" enn troen, leder de oss direkte vill. Det var denne snedige villfarelse, galaterne var havnet i. Paulus så med største alvor på det: ,,En smule surdeig gjennomsyrer hele deigen" (vers 9). Falsk lære sammenlignes likesom synd med surdeig. En smule falsk lære er like så farlig (farligere?) som en smule synd. Begge deler ødelegger alt. Er vi ydmyke nok til å innrømme det, eller betyr det ikke noe avgjørende for oss, hva som forkynnes, blott det er velment og ivrig? Alle vranglærere vil på den ene eller annen måte lengre enn til troen, d.v.s. troen på Kristus, i hvem Gud har åpenbart seg. De vil et skritt lengre for å være mere sikker, for å eie noe mere, for å besitte det i seg selv og ikke nøyes med å eie det i Kristus, for å få livets tyngdepunkt i dem selv og deres subjektive opplevelser, ikke i Kristus. Så snart mennesket beveger seg ut over troen, gjør han seg selv til Herre. Derfor er det dødsens farlig. Det forstår mangfoldige ikke, men det bør nok sies allikevel. Vi må derfor oppøve oss i å ,,adlyde sannheten", d.v.s. tro på Kristus i ett og alt. Da forblir vi selv små, ja intet, mens målet med all villfarelse er å gjøre mennesket til noe stort. Det lyktes forføreren i Edens hage. Det lykkes ham alt for ofte. Forkynnernes ansvar er overordentlig stort. Når Paulus i vers 4 sier, at ,,Dere er kommet bort fra Kristus, når dere vil rettferdiggjøres ved loven," så er det den prinsipielle sannhet, han gir uttrykk for - men det var (lykkeligvis) ikke en fullbyrdet kjensgjerning for galaternes vedkommende, for han skriver i vers 10: ,,Jeg har den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil være av en annen mening, men den, som forvirrer dere skal bære sin dom, hvem han enn er." Hvis noen sa slikt i dag, var det hundrevis av ,,kjærlige" kristne, som ville si om ham:

,,Han er vel ukjærlig!" Nedkaller Paulus virkelig dom over vranglærerne? Ja, han gjør! Han elsker nemlig galaterne som sine egne barn, han elsker også sannheten, for han elsker Herren.

,,Men jeg, brødre! dersom jeg ennå prediker omskjærelse, hvorfor forfølges jeg da ennå? så er jo korsets forargelse borte" (5:11). Overalt hvor apostelen kom hen, vakte hans forkynnelse av Kristus som korsfestet vill forargelse og rasende motstand. Hvorfor? Fordi det berøvet stolte mennesker all deres egenrettferdighet og kun opphøyde Herren. Jødene hatet det, fordi de ble lagt i støvet ved siden av andre syndere, og grekerne hatet det, fordi all deres visdom ble avslørt som dårskap. Evangeliet er virkelig en anstøtsstein i motsetning til enhver form for gjerningsreligion med dens appell til menneskets egen evne.

Nå kommer det sterkeste uttrykk, jeg kjenner fra Paulus' penn: ,,Gid de endog ville lemleste seg selv, de, som bringer forstyrrelse inn iblant dere" (5:1 ~. En hellig lidenskapelig harme flammer i ham. De ville, at galaterne skulle la seg omskjære og således ,,bringe Gud det offer, som viste, at de var helt med ham, villige til hva som helst" - gid de ville lemleste seg selv - gid de, som hedningene, når de i vill ekstase kastrerer seg selv for avguden for dermed å behage ham, ville gjøre det samme - for de er inne på samme tankegang og samme vei! Når hedningene i ekstasen ,,gav seg selv helt" til avguden og således gjennom det totale offer oppnådde å ,,oppleve enheten med ham", da forkynte de på deres måte, at kun ved ,,fullkomment å oppgi seg selv" kan man blive ét med den høyeste - kun ved å bringe det dypeste offer kan man vinne dette - men judaistene forkynner i virkeligheten det samme - ganske som all gjerningsreligion hviler på samme tankegang!

Det er sannelig ikke likegyldig, om det forkynnes gjerningsreligion eller evangelium! Evangeliet er ikke lekeverk! Enhver forfalskning av det fører til skjebnesvangre resultater - dypest sett til umenneskeliggjørelse ganske som hedningreligionene, som alle er gjerningsreligioner. Så snart vi møter hysteri, ukontrollert ekstase og abnormitet, kan vi være sikre på, at det ikke er evangeliet, som virker. Paulus' ord i denne sammenheng er de sterkeste, jeg kjenner.

Til toppen

FRIHETEN NÆRMERE BESKREVET (5:13-15)

,,Dere ble jo kalt til frihet, brødre" (vers 13). Apostelen vender seg fra de andre (,,gid de ville lemleste seg selv") til galaterne, sine brødre, og atter tar han brevets hovedtema, friheten, opp til behandling. Den sanne frihet, som vi er frigjort til ved troen på Kristus, er naturligvis ikke en frihet til å la de kjødelige impulser løpe vill, men manifesterer seg i kjærlighetens tjeneste for hverandre. Derfor sier han, vel vitende, at de, påvirket av judaistene, frykter, at ordet om frihet vil føre til tøylesløshet: ,,Kun må friheten ikke bli en anledning for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet! For hele loven er oppfylt i et eneste bud, nemlig dette:

Du skal elske din neste som deg selv" (5:13-14). Frihetens positive og salige innhold er kjærlighetens tjeneste. Man kan undre seg over, at Paulus definerer friheten som oppfyllelse av hele loven (se vers 14). Har han ikke lært oss, at vi er frigjorte fra loven, dens bud og påbud? Jo, men han har ikke lært oss, at troen på Kristus fører til, at vi kan bryte loven i dens innerste, egentlige mening: kjærligheten. Like så naturlig og umiddelbart som et ugjenfødt menneske elsker seg selv, like så naturlig og umiddelbart elsker den frigjorte kristne sin neste. Det er lovens oppfyllelse!

Troen er virksom i kjærlighet og oppfyller derfor loven. Ved troen på Kristus er vi frigjorte fra lovens bud og forbud og oppfyller lovens innerste mening, fordi vi er i forbindelse med livskilden, kjærligheten i Kristus Jesus.

Så snart man kommer bort fra Kristus, hvilket galaterne var på vei til, kommer man bort fra kjærligheten; da oppfylles loven ikke, hvor travelt man enn har med å få seg selv (og ikke minst andre!) til det. "Men dersom dere biter og eter hverandre, da ta dere i akt, at dere ikke blir fortært av hverandre" (5:1 5).

Til toppen

ÅNDEN OG KJØDET (5:16-26)

Apostelen har sagt, at troen på Kristus er virksom i kjærlighet og oppfyller dermed loven. Det uttrykker han nå på en annen måte: ,,Dere skal vandre i Ånden, sier jeg, så vil dere ingenlunde fullbyrde kjødets begjæringer" (5:16). Han sier ikke, at kjødet ikke er der - han sier heller ikke, at kjødets begjæringer ikke reiser seg - han sier derimot, at den, som vandrer i Ånden (d.v.s. med Kristus) ikke fullbyrder kjødets begjæringer. Dette utdyper han i de neste vers: ,,For kjødet begjærer imot Ånden og Ånden imot kjødet, de to ligger nemlig i strid med hinannen, så dere ikke kan gjøre det, dere gjerne vil. Men drives dere av Ånden, er dere ikke under loven" (5:17-18). Kjødet er der som nevnt, og dets begjæringer reiser seg, så det oppleves som en krig imellom kjødet og Ånden. Hvordan overvinner vi kjødets begjæringer? Det var det avgjørende problem for galaterne, og det var her, judaistene hadde anvist en uevangelisk vei til ,,seier", en ufarbar vei til å ,,komme videre" i livet med Gud.

De hadde sagt: ,,Sett all deres kraft inn på å gjøre Guds vilje ved å holde loven!" Lyder det ikke riktig? Den, som ,,virkelig vil", ham ser Gud til og gir seieren.

Men Paulus visste bedre. Han hadde selv erfart, at ,,viljen har jeg vel, men å utføre det gode formår jeg ikke, for det gode, som jeg vil, det gjør jeg ikke; men det onde, som jeg ikke vil, det gjør jeg" (se Rom. 7:18 fig.). Den, som setter all sin kraft inn på å gjøre det gode og beseire kjødets begjæringer, opplever gang på gang, at begjæringene tar makten og fullbyrdes i kjødets gjerninger. Det er denne dype innsikt, som ligger i hans ord til galaterne om, at ,,kjødet begjærer imot Ånden og Ånden imot kjødet; de to ligger nemlig i strid med hinannen, så dere ikke kan gjøre det, dere gjerne vil" - altså: hvor gjerne dere enn vil det gode, kan dere ikke! Og sier judaistene til dere, at dere skal være ennå mere helhjertede og sette ennå mere kraft inn på å følge lovens bud, vil dere kun erfare, at dere kommer bort fra forløsningen.

Hva er da forløsningen? Den er det overraskende ikke å være under loven! Paulus formulerer forløsningen således: ,,Men drives dere av Ånden, er dere ikke under loven" (vers 18). Han behøver ikke å si: ,,og så synder dere ikke!" Loven er nemlig syndens kraft (1. Kor. 15:56). Den, som ikke er under loven, er følgelig ikke under syndens kraft - han er forløst, og fullbyrder ingenlunde kjødets begjæringer.

Hva er det da å ,,drives av Ånden"? Det må naturligvis ikke oppfattes mekanisk, som settes det strøm til en maskin eller robot. Det er et uttrykk for å være under Helligåndens herredømme, hvilket er det samme som å vandre i tillit til Herren og til Ham alene.

Lar vi oss lede av Ham, er troen virksom i kjærlighetens tjeneste. Det er vernet imot kjødets begjæringer - eller rettere: Han er vernet imot dem, og Ham (ikke oss selv) stoler vi på, befridde fra angst og frykt. Når vi ikke er under loven og kjemper imot våre fristelser i egen kraft, men vandrer med Herren, får impulsene fra kjødet ingen anledning til å drive oss ut i det, vi avskyr.

Mens han i 5:16 har talt om kjødets begjæringer, beskriver han nå i vers 19-21 kjødets gjerninger og sier:

,,Kjødets gjerninger er åpenbare, så som: utukt, urenhet, løsaktighet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskaper, kiv, nid, hissighet, egennytte, splittelser, partier, misunnelse, drukkenskap, svir og dess like, og (nå merker man hans apostoliske myndighet!) jeg sier dere forut, som jeg før har sagt, at de, som øver slike ting, skal ikke arve Guds rige." Disse ord knytter seg nøye til, hva han har sagt i det foregående (især i kap. 3 og 4) og dermed til galaternes konkrete situasjon. Legg merke til følgende:

1) Han sier, at de, som øver slike ting, ikke skal arve Guds rige. Det store spørsmål i kap. 3 og 4 var, om arven fås ved lov eller ved løfte (se f.eks. 3:18). Han viste, at det klart fremgår av Skriften, at ingen oppnår arven ved egne gjerninger (lovgjerninger), men kun ved tro på Kristus. Nå sier han, at ingen, som øver kjødets gjerninger, skal arve Guds rige. Herav fremgår det, at arven fås ved troen på Kristus, og at troen på Kristus befrier oss fra kjødets gjerninger, mens omvendt arven ikke fås ved lovens gjerninger, og at loven fremkaller kjødets gjerninger, som utelukker oss fra arven!

2) Han sier, at de, som øver disse ting, ikke skal arve Guds rike - men han sier ikke, - at den, som faller i en fristelse, er utelukket fra Guds rike. Det er en avgjørende forskjell imellom å øve kjødets gjerninger og å falle i en synd. Det første er uttrykk for noe konstant, det siste er uttrykk for en unntagelse. Den, som øver disse ting, lever i dem. Den, der faller i synd, er kommet bort fra sin livsvei, men vender straks tilbake, idet han bekjenner sin synd og slipper den.

3) Blant kjødets gjerninger nevner han kiv, nid, splittelser, partier og rammer dermed galaternes konkrete situasjon, idet han jo i 5:15 sa til dem: ,,Dersom dere biter og eter hverandre, da ta dere i akt, at dere ikke blir fortært (eller tilintetgjort) av hverandre!" Kjødets gjerninger var altså ved å være åpenbare iblant dem. Det kunne kun skyldes, at de var kommet under en uevangelisk, lovpreget innflytelse. Nå måtte de våkne opp, for de var i stor fare. Kunne de ikke høre det gjennom forkynnelsen, kunne de i hvert fall se det i deres egne forhold. Lovlærerne hadde fremkalt kjødets gjerninger i deres midte.

,,Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet." Mens han talte om kjødets gjerninger, taler han om Åndens frukt for å understreke, at frukten utvikler seg organisk i enhver, som har forbindelsen med livets kilde, vår Herre Jesus Kristus, i orden. ,,Mot slikt (eller imot sådanne mennesker) er loven ikke" (5:22). Den har intet å innvende, den er oppfylt. Den sanne evangeliske frihet medfører, at lovens krav i innerste mening oppfylles i svake mennesker ved troens under. En vidunderlig sannhet, et forunderlig evangelium!

Han fortsetter med å forkynne en kjensgjerning. Mange oppfatter hans ord som en formaning, men det er de ikke. De inneholder derimot et mektig budskap fra Gud: ,,De, som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og begjæringer" (5:24). Som alle andre budskap fra Gud kan også dette kun gripes og fastholdes ved tro. ,,Lengre enn til troen" kommer vi heller ikke her. Ganske visst er det mange, som vil ,,lengre" - de vil føle kjødets korsfestelse inne i seg selv, i mystikken - eller de vil eie det i ekstasen og muligvis piske og pine seg selv for å være ,,riktig" korsfestede med Kristus. Det er imidlertid et evangelium, et gledesbudskap fra Gud: ,,De, som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og begjæringer." Har du i troen sett ditt dype forderv, da har du også i troen sagt ja til Guds dom over kjødet med dets lidenskaper og begjæringer, dommen til døden på korset. Da betrakter du kjødet, dets lidenskaper og begjæringer, som Gud betrakter det, korsfestet med Kristus. Du har, som Guds ord forkynner deg, korsfestet kjødet.

Det er en virkelighet, som kun kan gripes ved tro (som alle andre evangeliske kjensgjerninger). Så snart du vender deg fra troen, hvilket er det samme som å vende deg bort fra Kristus, da vender du tilbake til deg selv for å se, om kjødet nå også er korsfestet - og da er du borte fra evangeliets virkelighet! Da sier du kan hende i kjødelig ,,ærlighet": ,,Det stemmer ikke!" og mener, du virker særlig oppriktig og sannhetssøkende, når du således taler et ord, som ikke er troens ord, og vet ikke, at borte fra troen er man inne i løgnen.

Andre hevder, at kjødet er utryddet i dem, fordi de er korsfestet med Kristus. De mener, at kjødet er dødt i den betydning, at det ikke lenger finnes begjæringer i deres indre. Også de tar feil. I vers 17 sier Paulus, at kjødet begjærer imot Ånden, og her i vers 24 sier han, at kjødet er korsfestet. Det kan etter manges mening ikke stemme - og dog ,,stemmer" det! Den kjødelige logikk vil innpasse den guddommelige sannhet i et tankesystem, men Gud og Hans ord lar seg ikke således innpasse! Det gjelder for oss om ved tro å la oss innpasse i evangeliet, d.v.s. Guds sannhet. Kjødet begjærer imot Ånden, men de, som hører Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og begjæringer! Like så lite som noen behøver å frykte for en korsfestet forbryter, like så lite behøver den, som hører Kristus til, å frykte for kjødet, når dets begjæringer og lidenskaper vil gjøre seg gjeldende. Og det, man ikke frykter for å bukke under for, har man jo allerede beseiret. Således er troens seier. Den er en gave fra Gud. Den har vunnet, før kampen begynner. Det er Kristi verk helt igjennom.

Vers 25 oppsummerer det alt sammen: ,,Lever vi ved Ånden, da la oss også vandre i Ånden." Det var Helligånden, som ga oss liv, da vi kom til troen på Kristus. Livet ble skjenket oss ikke som noe, vi hadde gjort oss fortjent til, men av nåde som noe, vi ikke hadde gjort oss fortjent til. Når livet således ble skjenket oss ved Ånden av tro, hvorledes skulle vi da kunne få ,,mere" liv ved egne anstrengelser? Aldri! Nei, likesom livet ble skjenket oss, da vi satte vår tro til Herren, således fortsettes og utvikles livet ved samme tro. La oss derfor vandre i Ånden, d.v.s. med Herren for øye, alltid i livsforbindelse med Ham. Da stagnerer livet aldri, men vokser og utvikles til manns modenhet.

Til toppen

Frigjort - men
ikke til trelldom!

Kristus - alt
eller intet

Å holde
Kristus for
det, Han er

Rom. :4f.
Hebr. 6:18f.

Kristus -
visshet
Loven -
utrygghet

Troen i
virksomhet

Johs. 15:1f.

Skriften som
eneste autoritet

Troen alene

Matt. 16:6

1:9

"Full innvielse"

Frigjort til
å tjene!

Kjødets realitet

Vranglærernes
vei til seier

Guds vei
til seier

Et liv
i kjødet

1 Johs. 5:18

Gjerningene
avslører kjødet!

Et liv
i Ånden

Troens
vandring

Rom. 6:11