kap4

I mange menneskers liv finnes det to perioder, et før og et nå, et den gang og et deretter. Før var de fattige, skjønt de slet og stred, nå er de rike, skjønt de intet har gjort for det. Før var de som treller, som ble hundset og herset med, nå er de frie som sønner i en mektig konges hus.

Forskjellen mellom de to perioder markeres av, at et testamente, hvori de innsettes som arvinger, er trådt i kraft, og de har tiltrådt arven. Deres nåværende frihet og rikdom skyldes ikke dem selv, men en annen. De har mottatt alt ved arv som en fri og ufortjent gave, og de har fått disposisjonsrett over deres arv.

Den tanke, at man etter å ha tiltrådt arven kan få mere av den ved å gjøre seg fortjent til den, avviser enhver naturligvis som absurd - og dog var det en slik ide, galaterne var ved å bukke under for, villedet av lovlærere, som opptrådte med stort alvor uten å vite, hvor ringe de var.

De henviste til Guds lov, som ble gitt ved Moses på Sinai berg, og understreket, at Gud ,,naturligvis" hadde gitt sin lov, for at mennesker skulle holde den, og at Han rikt ville velsigne enhver, som gjorde det. Deres forkynnelse var ,,bibelsk" og ,,overbevisende".

I kap. 3 avslørte Paulus imidlertid, at den verken var ,,bibelsk" eller ,,overbevisende", men ubibelsk og villedende. Hans argumentasjon følger Skriften, nærmere bestemt frelseshistorien fra Abraham til Kristus. Gud opprettet et testamente, hvori Han innsatte Abraham og hans avkom til arvinger av to mektige velsignelser, i hvilke alle andre velsignelser ligger innesluttet, nemlig (1) rettferdiggjørelsen og (2) Helligåndens gave (3:15-16).

430 år deretter ga Han loven ved Moses. Den kunne naturligvis ikke omstøte testamentet eller føye noe til. Derfor forblir løftet til Abraham og hans avkom uten betingelser av noen art, idet loven ikke kan føye sine vilkår dertil.

Hva skulle loven da? Den skulle tukte mennesket til Kristus, d.v.s. ved sine bud og forbud bringe mennesket til å kjenne seg selv som en fortapt synder, som oppgir enhver tro på sine egne muligheter og i dyp syndenød roper på en frelser.

Nå er denne frelser kommet; enhver, som har oppgitt håpet om å kunne bli rettferdig for Gud og motta Hans Ånd som en belønning for det, kan nå ved tro på Kristus motta hele arven fritt i kraft av Guds testamente. ,,Når dere hører Kristus til, da er dere jo Abrahams avkom (hvem testamentet gjelder), arvinger i kraft av løfte" (3:29).

Til toppen

SLAVER ELLER SØNNER (4:1-7)

,,Arvinger i kraft av løfte", d.v.s. arvinger i kraft av Guds løfte til Abraham og hans avkom, arvinger i følge Guds testamente, som ble opprettet 430 år før loven.

Hva skulle da loven? Det spørsmål arbeider stadig i galaternes sinn, derfor vender Paulus tilbake til det. Testamentet ble opprettet av Gud, men loven ble jo også gitt av Gud; den kan da ikke være likegyldig, den må da ha en oppgave, en plass i tilværelsen.

Fullkomment riktig, svarer Paulus, loven har en oppgave, en tidsbegrenset oppgave, som testator (Gud) har gitt den. Testator har bestemt tre ting:

(1) Hva arven omfatter - rettferdiggjørelsen og Helligåndens gave.

(2) Hvem som skal arve - Abraham og hans avkom, d.v.s. alle som hører Kristus til.

(3) Når de tiltreder arven - historisk ,,i tidens fylde" (4:4) - personlig, når hver enkelt av dem kommer til tro på Kristus.

Det er i perioden inntil arvingene ved tro på Kristus tiltreder arven, loven har sin oppgave.

Det er så maktpåliggende for Paulus å gjøre dette klart, at han for å hjelpe galaterne beskriver loven under tre synsvinkler: (1) dens oppgave, (2) hvorledes det er å være under loven, og (3) hvorledes usynlige Gudfiendske makter via loven trenger inn i mennesket.

(1) Dens oppgave er å være formynder og husholder (4:2) - når det i dette vers brukes flertal ,,formyndere og husholdere", er det, fordi Paulus har lovens mange forskjellige bud og forbud i sine tanker. Som formynder og husholder fungerer den som tuktemester til Kristus (3:24). Den tukter mennesket inn i den fortvilelse over seg selv, som fremkaller ropet: ,,Jeg elendige menneske, hvem skal fri meg?"

(2) Hvorledes føles det å være under loven? Det er som å være trellbundet (4:1 og 3). Man vil gjerne gjøre, hva loven byr, men kan ikke - og det, man ikke vil, gjør man allikevel. Det er, som om man ikke er herre over seg selv. Man lever i frykt.

(3) Paulus sier, at man er trellbundet ,,under verdens makter". Hva mener han med det? Grunntekstens ord er oversatt på to måter i Det nye Testamente. I Hebr. 5:12 er det gjengitt med ,,begynnelsesgrunner" (noe i retning av abc), i Kol. 2:8 og 20 på samme måte som i Gal. 4:3 ved ,,verdens makter". kan hende har Paulus begge ting i sine tanker. Å trelle under begynnelsesgrunnene er da det samme som å trelle under de moralske grunnregler, som stort sett er felles for jøder og hedninger, og som ingen forløsende kraft har i seg. For jødenes vedkommende er loven uttrykk for disse grunnregler, for hedningenes vedkommende de lover, som mere eller mindre tydelig er innskrevet i deres samvittighet.

Å trelle under moralens abc er imidlertid også å trelle under verdens makter, d.v.s. de usynlige Gudfiendske makter og myndigheter, som har denne verden (d.v.s. den ugjenfødte menneskehet) i deres makt. Selv jødene, som hadde Guds lov, slapp ikke fri fra disse makter. Vel var loven i seg selv fullkommen og hellig, men den gjorde ikke noen fullkommen og hellig, tvert imot! Den fremkalte synden, og det benyttet denne verdens makter seg av. Dels drev de ikke som loven, når den ble benyttet rett, mennesker til den fortvilelse, som er etter Guds sinn og leder til omvendelse, men til den fortvilelse, som leder til død - dels bandt de menneskene til synden og dermed til den selv.

Menneskets trelldom under loven er altså alvorligere, end de fleste har noen anelse om. Det er dypest sett en trelldom under Satan. Loven kan ikke redde mennesket ut herav; mennesket kan heller ikke hjelpe seg selv. ,,Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. for at Han skulle løskjøpe dem, som var under loven, for at vi skulle få barnekår" (4:4-5). Dette er løsningen, dette alene, og det er Guds løsning, Guds frelse!

Gud utsendte sin Sønn vår Frelser er Guds Sønn, født av Faderen i evighet. Han kom med guddommelig autoritet, Han var Gud.

Samtidig er Han født av en kvinne - Han var et virkelig menneske, underkastet alle menneskelivets vilkår. (Med uttrykket ,,født av en kvinne" tenker Paulus neppe på jomfrufødselen, men på, at vår Frelser ikke ble unndratt noe menneskelig vilkår, sammenlign Job. 14:1 og Matt. 11:11). Han er sann Gud og sant menneske. Han er enestående, ingen kan fullt ut fatte Hans vesen, for skjønt Han er både Gud og mann, er Han ikke noe dobbeltmenneske, men fullkommen i ét og alt.

Han ble ,,født under loven, for at Han skulle løskjøpe dem, som var under loven, for at vi kunne få barnekår." Her går Paulus ennå videre enn i 3:13, hvor han sa, at Kristus løskjøpte oss fra lovens forbannelse. Dette er naturligvis innbefattet i, at han løskjøpte oss fra loven, men Paulus går videre. Hans tanke er ikke, at Kristus løskjøpte oss fra lovens forbannelse, for at vi deretter atter skulle forsøke å oppfylde loven. Nei, Kristus har tatt lovens forbannelse fra oss og utover det løskjøpt oss fra loven selv, vi er ikke under tuktemesteren, vi er ikke under formyndere og husholdere, vi har fått ,,barnekår" (4:5).

Dette siste uttrykk kunne kan hende bedre gjengis således: Vi har fått status som sønner. Hermed tenker Paulus på, at vi er rettferdiggjorte for Gud ved tro. Det er den ene del av arven, som ble tilsagt Abraham og hans avkom.

Den annen del følger umiddelbart etter i 4:6: ,,Og fordi dere er sønner, har Gud i deres hjerter sendt sin Sønns Ånd, som roper: Abba, Fader!" Paulus vender tilbake til, hva han sa i 3:2, at de har mottatt Helligånden som en fri gave ved tro. Her kaller han Helligånden for ,,sin Sønns Ånd" og understreker dermed, at likesom Sønnen lever i ubrutt samfunn med Faderen, bringer Ånden oss inn i et tilsvarende samfunn med Ham. I motsetning til loven, som var skrevet på steintavler og forble utenfor folket, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter og dermed gitt oss delaktighet i guddommelig natur. Det er Guds sønns Ånd, som i våre hjerter roper: ,,Abba, Fader!" Det er ikke et ekstatisk, uforståelig skrik, men barnets fortrolige, tillitsfulle rop til sin Fader. Det er et utbrudd, som vitner om det fullkomne forhold mellom sønn og fader.

Når Paulus sier, at Guds Sønns Ånd i våre hjerter roper: ,,Abba, Fader!" har han dermed på en vidunderlig evangelisk måte sagt, at Guds lov nå er innskrevet i våre hjerter, for ,,Abba" er jo ropet fra Getsemane, da Guds Sønn sa: ,,Abba, Fader! alt er mulig for deg; ta denne kalk fra meg; dog ikke, hva jeg vil, men hva du vil" (Mark. 14:36). Den Ånd, som bodde i Kristus, har Gud sendt i våre hjerter, det er den prøvede lydighets Ånd!

,,Altså er du ikke lenger trell, men sønn. Men er du sønn, da er du også arving, innsatt dertil av Gud" (4:7). Det kunne ved første øyekast se ut, som om Paulus vrøvler. Han har jo i vers 6 sagt, at fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i deres hjerter, og nå sier han, at fordi dere har mottatt Ånden og roper: ,,Abba, Fader!" er dere ikke lenger treller, men sønner. Fordi dere er sønner, har dere mottatt Ånden, og fordi dere har mottatt Ånden, er dere sønner - det er da å gå rundt i en sirkel! Nei, det er å være forankret i evangeliet.

Guds tanker følger denne linje: Fordi dere er rettferdiggjorte ved tro og derfor har status som sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i deres hjerter (4:6). Grunnlaget, for at vi har mottatt Helligånden, er, at vi er rettferdiggjorte ved tro.

Men Åndens virken i oss (det, at Ånden roper: ,,Abba, Fader!" i våre hjerter) er beviset på, at vi er Guds sønner. Det er tanken i 4:7. Altså er her ikke tale om en tankegang, som går rundt i en sirkel, men om en fremadskridende logisk tanke, som har sitt utgangspunkt i det altavgjørende objektive guddommelige faktum, at ved tro på Kristus står vi rettferdiggjorte for Gud som Hans sønner, og fortsetter med den vidunderlige kjensgjerning, at Gud derfor har skjenket oss sin Sønns Ånd - eller sagt på en annen måte: skjenket oss hele arven!

Det kommer frem i siste halvdel av 4:7, hvor Paulus slutter med dette triumferende evangelieutbrudd: ,,Men er du sønn, da er du også arving, innsatt dertil av Gud!" Han har atter bevist, hva han sa i 3:29: ,,Men når dere hører Kristus til, da er dere jo Abrahams avkom, arvinger i kraft av løfte!"

Sannelig, det var et før og et nå i deres tilværelse, et den gang og et deretter. Før trellet de som slaver under loven og oppnådde intet uten trelldom nå er de frie og eier alt! Forskjellen skyldes ikke dem selv - de har ikke gjort seg fortjent til det, men de har arvet alt, Gud har testamentert dem alt, og ved troen på Kristus har de tiltrådt hele arven uten noen innskrenkning, uten noe forbehold, uten noe vilkår!

At de nå, etter å ha arvet alt fritt, skulle kunne oppnå mere ved å gjøre seg fortjent til det, er så absurd en tanke, at intet fornuftig menneske overhode ville beskjeftige seg med den, enn si ta den alvorlig - og dog var galaterne blitt innviklet i et slikt nonsens! Dessverre er de ikke de eneste, som er bukket under for lovlæreres påståtte visdom. Det finnes tusener i dag - derfor må vi videre gjennom brevet for å ruste oss imot denne gresselige og dødsens farlige villførelse.

Til toppen

ET DYPT PERSONLIG ORD (4:8-20)

Det var altså et den gang i galaternes liv (4:3 og 8) og et nå derimot (4:9). Paulus beskriver atter forskjellen mellom de to perioder, denne gang i en lidenskapelig tiltaleform for å avsløre det vanvittige i å vende tilbake til ,,den gang".

,,Men den gang, da dere ikke kjente Gud, trellet dere for de guder, som i virkeligheten ikke er guder. Nå derimot, da dere har lært Gud å kjenne, ja, hva mere er, er kjent av Gud, hvordan kan dere så vende tilbake igjen til de svake og fattige makter og ønske atter å trelle for dem? Dere overholder dager og måneder og festtider og år. Jeg frykter for, at jeg kan hende har strevd forgjeves med dere" (4:8-11).

Før de lærte Gud å kjenne, trellet de for avgudene, som slett ikke er guder. Nå var de begynt å overholde dager (formentlig sabbaten) og måneder (formentlig nymånefestene) og festtider (de jødiske fester) og år (sabbatsåret) i den tro, at de derved ,,kom lengre" i livet med Gud og ,,fikk mere av alt det, som er å få". De oppførte seg, som om de ikke var Guds arvinger, men mennesker, hvem Gud kun ville gi noe hvis de gjorde seg fortjent dertil. De mente å gå frem men de gikk tilbake til de svake og fattige makter, tilbake til trelldom. Det kunne de ikke se. De vendte jo ikke tilbake til avgudene, som de hadde dyrket i sin tid. Dem avskydde de og tenkte ikke på å vende tilbake til. Tvert imot - de ville så langt bort fra gudløsheten som overhodet mulig, derfor vendte de seg til - Guds lov - det var Gud, de ville behage, derfor overholdt de sabbaten - og de var sikre på, at Gud til gjengjeld ville anerkjenne dem som førsteklasses kristne og gi dem mere enn andre. De forsto ikke det skjebnesvangre i denne tankegang. De mente å dyrke Gud med det; men Paulus sier, at de kom bort fra Ham og ble trelle under denne verdens makter. Selv om de ikke vender tilbake til avgudene, går det dem like så ille, når de vender tilbake til loven. De vender nemlig tilbake til seg selv - tilbake til deres egen evne, deres egen rettferdighet, deres egen oppriktighet. gudfryktighet og iver - og dermed kommer det noe inn imellom dem og deres Frelser - de er borte fra Ham med all deres tro på dem selv og blir et bytte for denne verdens makter.

Å vende tilbake til loven er altså like så skjebnesvangert som å vende tilbake til avgudene, men det vil det religiøse menneske protestere imot til sin død!

Hvordan kan dere gjøre det! utbryter Paulus. ,,Dere har lært Gud å kjenne, ja, hva mere er, er kjent av Gud." I denne typisk paulinske beskrivelse av frelsen (se også 1. Kor. 8:3 og 13:12 samt Rom. 8:29) er Gud, ikke mennesket, hovedpersonen. Han tok initiativet til å oppsøke de fortapte og bringe dem til seg selv - Han ,,kjenner" dem, d.v.s. gjør dem til sine og binder dem til seg med et uoppløselig bånd. Hvordan kan de vende alt dette ryggen? Har Paulus strevd forgjeves med dem?

,,Bli likesom jeg, for også jeg er blitt som dere, brødre! det ber jeg om; dere har ikke gjort meg noen urett" (4:12). Han kaller dem brødre. Hans tone er mild og kjærlig, dog lidenskapelig og inntrengende. De er jo hans åndelige barn (4:19). Han kan ikke slippe dem, han bønnfaller dem: ,,Bli som jeg," d.v.s. stå som jeg uten noen egen rettferdighet - ,,for jeg er blitt som dere," d.v.s. jeg, som var en stolt jøde og mente å være langt forut for dere, hedninger, har kastet min egen rettferdighet over bord og står som en hedning uten det minste å rose meg av overfor Gud - ,,Dere har ikke gjort meg noen urett" - jeg er ikke personlig fornærmet eller støtt - det dreier seg dypest sett ikke om deres forhold til meg, men om deres forhold til Gud!

Allikevel består det også et forhold mellom ham og dem, som ikke kan lates ute av betraktning. Det var jo ham, som først brakte dem evangeliet; han er deres åndelige fader. ,,Dere vet jo, det var på grunn av en legemlig svakhet, jeg første gang forkynte evangeliet for dere; og skjønt min legemlige tilstand kunne ha fristet dere til det, nærte dere ikke ringeakt eller avsky for meg, men tok imot meg som en Guds engel, ja, som Kristus Jesus" (4:13-14). Han minner dem om, da han første gang kom til dem, nærmest tvunget til det av en legemlig svakhet (muligvis en øyensykdom, se vers 15). Da foraktet de ham ikke, skjønt hedningene var tilbøyelige til å betrakte sykdom som et utslag av gudenes mishag med den syke; de lyttede til hans budskap, evangeliet om Kristus Jesus, og de tok imot ham, som var han den, han talte om, Jesus Kristus selv. Da var de salige og villige til alt, endog å rive deres øyne ut og gi ham dem. Intet offer føltes den gang som en prestasjon for Gud. De var så takknemlige og glade (som nyfrelste mennesker ofte er), at de kun var opptatt av, hva de kunne få lov til å gjøre. De var også så ukompliserte i deres tro, at tanken på å kunne gjøre seg fortjent til ytterligere gunst, slett ikke oppkom i dem.

Er dette forhold mellom ham og dem nå endret? Er han blitt deres uvenn ved å si dem sannheten (4:16)? Dette ville være trist. Da han første gang forkynte dem sannheten, ble de salige. Sannheten har ikke forandret seg siden. Han forkynner dem stadig den samme frigjørende sannhet. Blir de nå vrede på ham, da er det dem selv, det er skjedd noe sørgelig med. Andre må da ha fått en ulykkelig innflytelse over dem, så de er blitt deres proselytter: ,,Det er ikke for det gode, de (judaistene) er ivrige for dere, men de vil skille dere ut (fra meg), for at dere igjen skal være ivrige for dem (ikke for evangeliet)" (4:17). Her tillater Paulus seg å bedømme andres motiver. Gjør han noe galt? Dømmer han ikke judaistene uten å kjenne dem? Tenker han ikke negativt? Nei, han både tenker og taler som en Guds mann, som ikke løper fra sitt ansvar. Han visste, at mennesker, som forfalsker evangeliet og søker å vinne proselytter, ikke har rene motiver, og han sa det like ut. Det skal det hellig mot til. Han ville bli kritisert for denne uttalelse av ,,fromme" mennesker, som sier, at man ikke må kritisere! Det er godt, at vi har disse ,,kritiske ord" av Paulus i den hellige skrift. Dem har vi bruk for, ellers ville mange bukke under for vek ,,fromhet" og holdningsløs ,,kjærlighet".

Han har sagt, at judaistene ikke var ivrige for det gode. Fra denne negative tanke går han straks over i en positiv: ,,Det er godt, at det vises iver i det gode til enhver tid, og ikke blott, når jeg er nærværende hos dere" (4:18). Paulus minnes på ny, hvor ivrige galaterne var i det gode, så ivrige, at de var rede til å rive deres øyne ut for hans skyld - gid det samme ville prege dem til enhver tid, altså også når han ikke selv var til stede hos dem. Dessverre hadde judaistene kvalt denne iver, for den kveles av loven og næres kun av evangeliet. "Mine barn, som jeg atter føder med smerte, inntil Kristus har vunnet skikkelse i dere" (4:19). Kun hvis Kristus igjen vant skikkelse i dem, ville de atter elske apostelen, som barn elsker deres mor. Paulus kjemper for dem; den åndelige kamp føles svær. Hvor ville han ikke ønske, han var hos dem: ,,Ja, jeg ville ønske, jeg var hos dere nå og kunne endre min røst, for jeg står rådvill overfor dere" (4:20).

Hva mener apostelen med, at Kristus skal vinne skikkelse i dem? Det må ikke forstås mystisk, som om galaterne skulle finne Kristus i dem selv, i deres innerste, men evangelisk, altså dette, at hele deres tanke og liv er behersket av ham. Det skjer, når de atter ser Ham i Hans herlighet som deres Frelser og Herre, hvilket forutsetter, at de ser seg selv som intet.

Til toppen

HAGAR OG SARA (4:21-31)

Frelsen har nemlig å gjøre med ingen ting selv å være. Heri ligger, ufattelig for den menneskelige tanke, saligheten. Derfor minner Paulus dem om Sara, som ikke kunne føde barn, og om Hagar, som kunne føde, og påminner dem om, at det var Sara, ikke Hagar, som var salig.

,,Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke hva loven sier" (4:21). Dette spørsmål minner om Jesu tilsvarende spørsmål: ,,Har dere ikke lest?" et spørsmål, som møter oss mange ganger i evangeliene (f.eks. Matt. 12:5). De har ikke lest - de har ikke hørt - de er derfor kommet bort fra Guds tanker og er havnet i det religiøse menneskes forestillinger, som alltid er gale. De ville være ,,under loven", men visste øyensynlig ikke, at loven, rett forstått, ikke er Mose lov alene, men alle de fem Mosebøker, og at disse dypest sett peker på evangeliet.

Herrens spørsmål og Paulus' tilsvarende er, skjønt det er en tone av ironi i Paulus', dypt alvorlige og innskjerper indirekte, at Guds folk må lese skriftene i sammenheng, og at det aldri dispenseres herfra. Enhver, som unnlater dette, bringer seg selv i fare. ,,Hører dere ikke, hva loven sier?"

,,Det står jo skrevet..." (4:22) han fortsetter med å henvise til, hva som i Første Mosebok berettes om patriarken Abraham, som hadde to sønner, en med trellkvinnen og en med den frie kvinne. Han antyder, at galaterne burde ha forstått den åndelige sannhet, som ligger gjemt i denne beretning. Er det ikke for meget forlangt? Slik tenker vi nok. Vi bebreider med andre ord Gud, at Han har gjort det ,,for svært" å forstå skriften. Dermed avslører vi kun oss selv. ,,Den, som har ører at høre med", han hører skriftens tale og forstår den, uansett at han ingen menneskelige muligheter har for å forstå den!

,,Det står jo skrevet, at Abraham hadde to sønner, en med trellkvinnen og en med den frie kvinne." For overblikkets skyld stiller vi det slik opp:

,,Trellkvinnens sønn er avlet etter kjødet, den frie kvinnes i kraft av løfte" (4:23). Abraham var i stand til på naturlig måte å avle en sønn med Hagar, men Sara var ufruktbar. Hun kunne ikke få barn. Alle menneskelige muligheter var utelukket, det var håpløst. Allikevel lovte Gud dem et barn - og de fikk et barn; han var avlet "i kraft av løfte", i kraft av Guds løfte (vers 23), hvilket er det samme som at han var avlet ,,etter Ånden" (vers 29). Gud gav Abraham sitt løfte; ved Åndens kraft ble løftet til virkelighet. Vi kan altså føye følgende til vår oversikt:

Nå sier Paulus, at ,,dette har en billedlig betydning. For disse kvinner er to pakter: den ene fra berget Sinai i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, for det er i trelldom med sine barn. Men det Jerusalem, som er oventil, er fritt, og det er vår mor" (4:24-26). Trellkvinnen Hagar er et bilde på den pakt, som ble sluttet på Sinai berg, og som det nåværende Jerusalem stadig holder seg til (også de lovlærere fra Jerusalem, som var kommet til galaterne og hadde forvirret dem). Det karakteristiske for Hagar var, at hun i forhold til å føde barn ikke var et intet, men tvert imot kunne få barn. Hun befant seg i motsetning til Sara innenfor de menneskelige muligheters område. Hun behøvde ikke et løfte fra Gud og et til løftet svarende under. Hun hadde sin egen kraft og tenkte overhodet ikke på, at det kan skapes et barn på noen annen måte. Hun stolte på seg selv og sine egne muligheter. Det barn, hun fødte, arvet imidlertid ikke. Det ble født til trelldom.

Slik er det med pakten fra Sinai berg. Den appellerer til menneskets egen kraft: ,,Gjør dette - gjør ikke dette!" Og ved menneskets egen kraft frembringes det noe - en rettferdighet, en hellighet, en iver, et arbeide for Gud, ofre, forsakelse, faste, bønn, innvielse, men intet av det vinner Guds behag, så Han til gjengjeld for det skulle skjenke dem arven - nei, ,,det som er født av kjødet, er kjød" (Johs. 3:6) - det binder mennesket til seg selv og sine egne anstrengelser, hvilket er det samme som ufrihet og trelldom - et evinnelig trellearbeid: stadig nye ofre, nye innvielser, flere prestasjoner - stadig mere og mere uten noen sinne å nå til målet - stadig under pisken - stadig under usikkerhet og frykt - slik er pakten fra Sinai - slik er det nåværende Jerusalem, d.v.s. alle de, som med sentrum i Jerusalem, forkynner lovens ,,evangelium".

Overfor ,,det nåværende Jerusalem" (vers 25) stiller Paulus merkverdigvis ikke ,,det fremtidige Jerusalem", men ,,det Jerusalem, som er oventil" (vers 26). Det er altså ikke fremtidig, men også nåtidig. Det er ,,det himmelske Jerusalem" (Hebr. 12:22) eller ,,vårt borgersamfunn i himlene" (Fil. 3:20). Det er fritt, og det er vår mor! Sara hører hjemme her, ,,for det står skrevet: Fryd deg, du ufruktbare, du, som ikke føder; bryt ut i rop, du som ikke har veer, for mange er den ensliges barn, ja flere enn hennes, som har mannen"(4:27). Mens pakten fra Sinai er en appell til mennesket selv og derfor aldri skaper noe, som kan bestå for Gud, hvor meget mennesket enn anstrenger seg, er evangeliet ikke en appell til mennesket, for det bygger overhodet ikke på mennesket. Det er derimot ,,en Guds kraft til frelse" (Rom. 1:16 og 1. Kor. 1:18). Det forutsetter derfor, at mennesket ikke tror på seg selv. Det gjorde Sara ikke, for hun hadde ingen menneskelig mulighet for å føde. Det var altså en ulykkelig situasjon? Ja, menneskelig sett, men evangelisk sett var det en salig situasjon: derfor heter det: ,,Fryd deg, du ufruktbare - bryt ut i rop, du som ikke har veer!" Sara hadde "kun" Gud. Det var hennes evangeliske salige situasjon! Da skapte Gud ved sin egen kraft liv hos den ufruktbare kvinne. Isak ble født, avlet i kraft av løfte, avlet etter Ånden. Han bestod for Gud. Han var jo Guds eget verk. Arven tilfalt ham fritt som en ufortjent gave! Og selv var han ikke en trell, som levde i frykt, men en fri mann!

Slik er den nye pakt, evangeliet. Dets kraft kommer ikke fra mennesker, men fra Gud. Dets utgangspunkt er ikke her nede, men heroventil. Dets nyskapende kraft kommer ved Guds løfte med Guds Ånd her ovenfra. Det er et guddommelig ord med guddommelig kraft. Det opplevde den ufruktbare Sara.

Vi kan altså supplere vår oppstilling ytterligere:

Paulus har imidlertid mere ennå å si om forholdet mellom på den ene side Hagar og Ismael, på den annen side Sara og Isak. Kunne Ismael ikke hjelpe Isak, så denne fikk ,,ennå mere"? Det var i virkeligheten det, judaistene påstod og hadde hatt hell med seg til å innbille galaterne. Kan ,,hva som er født av kjødet" ikke hjelpe ,,hva som er født av Ånden"? Tanken er absurd, skriften avviser den da også pure. ,,Dere, brødre, er likesom Isak løftets barn. Men likesom den gang han, som var avlet etter kjødet, forfulgte ham, som var avlet etter Ånden, således er det også nå" (4:29). Ismael hjalp ikke Isak til å få mere", men søkte på alle måter å hindre ham i å nyte arven. Han var ikke hans venn, men hans fiende! Derfor sier skriften: "Jag trellkvinnen og hennes sønn bort, for ikke skal trellkvinnens sønn arve sammen med den frie kvinnes sønn" (4:30). På tilsvarende måte må galaterne og vi ta avstand fra alle judaister, under hvilken skikkelse de enn opptrer. De skal "jages bort", d.v.s. unndras enhver innflytelse. De er nemlig evangeliets fiender, selv om de opptrer som særlig ivrige for Guds sak. Ethvert kompromiss er utelukket. De representerer ikke en annen side av sannheten, men løgnen. De uttrykker seg ikke annerledes enn vi, mens de dypest sett mener det samme - nei, de er Guds og evangeliets og dermed våre verste motstandere, ganske visst svære å avsløre, fordi de forekommer så ,,oppriktige" og ,,nidkjære", og fordi vi i vår relativistiske tid ikke tar det så nøye med sannheten.

Vårt diagram er nå ferdig:

Dog, her har diagrammet ikke sitt utgangspunkt, i hvert fall ikke for Saras vedkommende. Hun begynner jo ikke med sine egne muligheter, således som Hagar. Hennes begynnelse var Gud, Hans løfte, Hans Ånd. Derfor ser diagrammet således ut:

Så radikal er forskjellen mellom menneskeverk og Guds evangelium. Den, som kjenner denne forskjell og kan opprettholde den, er en sann teolog! Det er det sværeste av alt. I dag raser en voldsom kamp mellom menneskeverk og Guds evangelium. Må vi ved Guds nåde fastholde, at ,,så er vi da, brødre! ikke trellkvinnens, men den frie kvinnes barn" (4:31). Å fastholde det innebærer å "jage Ismael bort" overalt, hvor han dukker opp!

Til toppen

To perioder
før og nå

Forskjellen
et testamente

Loven skulle
holdes

Loven er en
tuktemester
til Kristus

Lovens oppgave
tidsbegrenset

Trelldom under
moralske
regler

fremkaller
synder

Guds løsning
hans sønn

Helligånden
Sønnens Ånd

Kristi Ånd
lydighets Ånd

Grunnlaget
rettferdiggjørelse
ved tro

Forskjellen
et testamente

den gang
nå derimot

Tilbake
til loven

Tilbake
til seg selv

Galaternes
første
kjærlighet

Motivene
bedømmes

Kritikkløshet
mangel på
holdning

Rom. 12:11

Matt. 5:3

Skriften er
en helhet

- født av
kjødet
er kjød

Evangeliet -
en Guds kraft
til frelse

Ismael hjelpe
Isak?