kap3

1. GALATERNES EGEN ERFARING (3:1-5)

,,Dere uforstandige galatere! hvem har forhekset dere, dere hvem Jesus Kristus blev malt for øynene som korsfestet?" Apostelen anvender sterke ord. Han hadde med sin forkynnelse malt dem Jesus Kristus for øye som korsfestet, d.v.s. forkynt dem, hva korset betyder, og vist dem, at deres synd var sonet. Han hadde ikke - således som hans uttrykk ,,malt for øye som korsfestet" umiddelbart kunne tyde på - med dramatisk, følelsesbetonet talekunst utpenslet den korsfestedes lidelser og pinsler, for det kunne ikke hjelpe dem til annet enn en vis emosjonell bevegelse, men derimot i Åndens kraft forkynt dem, at Kristus blev en forbannelse for deres skyld, og derved åpnet deres sinn, så de i tro kunne gripe korsets ord.

Nå var judaistene imidlertid kommet og hadde forhekset dem, d.v.s. dominert dem med et falsk og fordreid budskap. Forheksede mennesker behøver frem for alt hjelp til å bli nøkterne, derfor spør Paulus dem: ,,Dette ene vil jeg vite av dere: var det i kraft av lovgjerninger, dere mottok Ånden, eller ved i tro å høre (korsets ord)?" (3:2). Det spørsmål kunne de enkelt besvare, hvis de ville være ærlige. Hadde de mottatt Ånden som lønn for noen innsats fra deres side, eller hadde de mottatt den uforskyldt av nåde som en fri gave fra Gud, da de trodde Ordet om korset?

Å motta Ånden er å motta Helligånden, den tredje person i den treenige Gud. Å motta Ham er å motta det guddommelige liv med alt, hva det rommer.

Galaterne visste meget vel, at de, da de lyttet til budskapet om korset, var kommet til tro og hadde mottatt Helligånden. Så guddommelig enkelt var det, helt igjennom gledelig og overraskende, et evangelium! Evangeliet er nemlig en Guds kraft (Rom. 1:16), en Guds kraft til frelse. Det er ikke blott et budskap om, hvordan du kan bli frelst, men et budskap, som frelser deg, for det er en Guds kraft. Det er heller ikke blott et ord om kraft, men et budskap, som har kraften i seg og derfor skaper, hva det nevner. Enhver, som hører det i tro, mottar derfor, hva han hører!

Det hadde galaterne erfart. De var begynt i Ånd, d.v.s. i Guds Ånd, Helligånden. Deres begynnelse var ikke satt i gang, fordi de hadde presterett et eller annet, men utelukkende fordi de hadde mottatt budskapet om Kristus i deres hjerter. Ville de nå ,,fullende" i kjød (3:3)? Der er en tone av bedrøvet ironi i dette spørsmål. Kjød og Ånd er to motsatte krefter; kjødet er et uttrykk for menneskets egen kraft og evne og forutsetter tro på seg selv og sine egne muligheter, Ånd er derimot et uttrykk for Guds kraft og forutsetter, at mennesket ikke tillegger seg selv noen mulighet for å behage Gud, men i et og alt stoler på Herren. Hadde de virkelig opplevd så meget til ingen nytte? hvis det da var til ingen nytte (3:4). De var (for å bruke et uttrykk av Luther) blitt innkrøkte i seg selv. Judaistene hadde evnet å bryte deres direkte forhold til Herren Jesus og innplante en ,,from" tvil i deres hjerter, om de nå også hadde mottatt alt. Det var lykkes dem å føre galaterne bort fra evangeliet tilbake til religionen, og all religion er gjerningsreligion. Det budskap, Paulus hadde forkynt dem, var ordet om, at ved troen på Kristus sto de fullkomment rettferdige for Gud og eide alt, hva Kristus eier. Det ord, judaistene forkynte dem, var en tale om, at det fattedes dem noe for at deres forhold til Gud i et og alt kunne sies å være i orden, og dette ,,noe" (omskjærelsen) måtte de selv prestere. Det var to uforlikelige budskap, ikke to måter å si det samme på eller to nyanser av samme frelse. Talte Paulus sannheten, var judaistenes budskap løgn.

Paulus hadde spurt: ,,Var det i kraft av lovgjerninger, dere mottok Ånden, eller ved i tro å høre?" og han fornemmer deres svar: ,,Det er riktig, at vi i sin tid mottok Ånden ved blott å høre evangeliet i tro, men vi vil gjerne videre. Det var barnestadiet, du førte oss inn i, nå vil vi frem til noe mere. Vel mottok vi Ånden, men vi vil ha mere av Ånden, mere hellighet, mere kraft - vi vil ha alt, hva man kan få av Gud!" Til dette er det atskillige ting å si. Det kan være uttrykk for en sann lengsel etter ytterligere fremgang i Gudslivet. Det kan imidlertid også være uttrykk for et ubevisst åndelig hovmod.

Paulus kommer i sitt svar ikke direkte inn på, om galaterne var drevet av en sann lengsel eller behersket av et åndelig hovmod (kan hende var det begge dele), men stiller et motspørsmål, denne gang ikke i datid (var det i kraft av lovgjerninger, dere mottok Ånden), men i nåtid: ,,Mon Han, som utruster dere med Ånden og virker undergjerninger iblant dere, gjør det i kraft av lovgjerninger eller ved, at dere hører i tro?" (3:5). Med andre ord: Gud forandrer seg ikke - Han gav Ånden, da dere hørte korsets ord - Han fortsetter med å utruste dere med Ånden, ved at dere fortsetter med å høre Hans ord i tro!

Eller sagt på en annen måte: evangeliet forandrer seg ikke - det er budskapet om, at Gud for Kristi skyld fritt gir sine barn alt, det de har behov for - Han begynner med å skjenke dem Ånden fritt av nåde ved tro - og Han fortsetter med det. Det eneste, som kan stanse Ham heri, er lovgjerninger, altså dette, at Hans barn mener, de på en eller annen måte kan gjøre seg fortjent til å få mere av Gud enn andre.

Eller sagt således: evangeliet er det ydmykende og befriende budskap om, at mennesket intet er, men Kristus er alt. Når dette budskap mottas i takknemlige hjerter og stadig mottas dag for dag, skjenker Gud sine barn mere, enn de kan be om eller forstå, og virker mektig iblant dem, men så snart de begynner å mene noe om seg selv, har de lukket et åndelig hovmod inn, som bedrøver Ånden og hindrer Gud i å velsigne dem.

Galaterne kunne like så lite som vi oppnå ,,mere av Ånden". Ham hadde Gud skjenket dem, da de hørte i tro, og Han skjenker ikke Ånden etter mål (Johs. 3:34). Selve ideen om å få ,,mere av Ånden" er ubibelsk og vitner om mangel på kjennskap til Helligånden og til evangeliet. De hadde mottatt Ånden, d.v.s. Helligånden, den tredje guddommelige person i den ene Gud; Han ville forbli hos dem og i dem, såfremt de fortsatt ,,hørte i tro", d.v.s. forble i evangeliet, selv intet, Kristus alt.

Paulus' spørsmål: ,,Mon Han, som utruster dere med Ånden og virker undergjerninger iblant dere, gjør det i kraft av lovgjerninger eller ved, at dere hører i tro?" lærer oss, at livet med Gud er nåtid, altså i dag. Herren er i går og i dag den samme. Han utrustet dem med Ånden, da de hørte evangeliet i tro - det fritar dem imidlertid ikke for i dag å høre budskapet i tro, for utrustningen fra den gang må fornyes og forfriskes i dag og det skjer like så enkelt: ved å høre i tro. Man mottar altså ikke et ,,lager" av Helligånden, som strekker til i så og så lang en tid. Helligånden er en guddommelig person, hvis ,,selskap" og tilstedeværelse vi må fornyes i hver dag gjennom å høre i tro, hvilket er det samme som å forbli i Kristus.

Å høre i tro er altså uendelig viktig, det viktigste av alt. Det skyldes, at Guds ord er mere enn et blott og bart ord. Det taler ikke blott om dette eller hint, men bringer oss, hva det taler om. Taler det om Kristus, hvilket det alltid gjør, bringer det oss Kristus, når vi hører i tro. Taler det om hellighet, bringer det oss hellighet - taler det om kraft, bringer det oss samtidig kraften, når vi hører i tro. Herrens ord er Ånd og er liv (Johs. 6:63). Enhver som virkelig hører Herrens ord, mottar Ånd og liv.

Dette hadde galaterne opplevd, allikevel var de nå kommet bort derfra. Det kan enkelt gå oss på samme måte, for evangeliet er så guddommelig overraskende, at den gode menneskelige tanke ikke kan gripe og fastholde det. Er det virkelig "nok" blott å høre i tro? Ja, rett forstått er det ,,nok", for den, som hører, mottar, hva han hører, Ånd og liv, og forvandles derigjennom (og kun derigjennom) til å bli, hva han hører.

Til toppen

2. DERES ERFARING LIK ABRAHAMS (3:6-9)

For ikke blott å henvise dem til deres erfaring, henviser Paulus dem nå til skriften og til den person i skriften, som er de troendes fader, Abraham. Abraham var blitt meget gammel, hans hustru Sara likeledes. De hadde ikke fått barn, og nå var det utelukket, at de kunne få noe. Han var omkring 100 år, hun omkring 90.

Da enhver menneskelig mulighet var utelukket, talte Gud til Abraham og sa: ,,Se opp imot himmelen og prøv, om du kan telle stjernene!" Og han sa deretter, da Abraham hadde betraktet stjernenes myriader, som han verken hadde tall eller navn på: ,,Således skal ditt avkom bli!"

Hva gjorde Abraham nå med dette guddommelige ord? Avviste han det som latterlig - trakk han på skuldrene i resignasjon - nei, han hørte det i tro! ,,Abraham trodde Herren, og han regnet ham det til rettferdighet" (1. Mos. 15 :1-6).

Det er denne begivenhet og dette ord, Paulus henviser til og bygger sitt bevis på (Gal. 3:6). Galaternes og Abrahams situasjon var prinsipielt den samme. Like så umulig det var for Abraham å få et barn, like så håpløst var det for galaterne å komme til å stå rettferdige for Gud, ikke minst når de tenkte på den dag, da Gud ville avsi den endelige dom over dem.

Og like så lite som Abraham og Sara hadde noen mulighet for ved egen kraft å få et barn, like så lite kunne galaterne ved deres egen innsats forbedre deres forhold til Gud.

Men Abraham trodde Gud - og det regnets ham til rettferdighet. Og galaterne trodde korsets ord - og det regnedes dem til rettferdighet.

Nå vil noen nok komme med denne innvending: ,,Vi taler ikke om å bli regnet rettferdige - vi taler om å komme videre i livet med Gud!"

Andre vil kan hende formulere deres innvending således: ,,Vi tviler ikke på, at galaterne var rettferdiggjorte ved tro - men vi tviler på, at de hadde mottatt Helligånden i dens fylde.

Hvordan innvendingene enn formuleres, faller de helt til jorden. De springer ut av mangel på kjennskap til evangeliet og er typisk for det religiøse menneske med dets judaistiske tankegang - den tankegang, Paulus så skarpt bekjemper i dette brev.

Frelsen er nemlig en ufortjent gave, som Gud i sin nåde fritt skjenker enhver, som ,,hører i tro". Og frelsen omfatter to velsignelser, i hvilke alle velsignelser er innesluttede. Den ene er rettferdiggjørelsen altså dette, at mennesket for Guds domstol står rettferdig, ren og skyldfri. Den annen er Helligåndens gave altså dette, at mennesket mottar vår Herres Jesu egen Ånd og således får del i guddommelig natur. Dette siste kaller Skriften å bli født på ny eller å bli døpt med Helligånden.

Mere enn dette kan Gud ikke gi, for det finnes ikke mere å gi. Den, som har mottatt Guds Ånd, har mottatt ,,all den himmelske verdens åndelige velsignelse" (Ef. 1:3). Det betyr ikke, at han har mottatt det ,,på lager inne i sitt hjerte", så han kan finne rikdommene i seg selv. All den himmelske verdens åndelige velsignelse finnes i Kristus (se atter Ef. 1:3); den, som har mottatt Ånden, er dermed blitt døpt med samme Ånd til å være et lem på Kristi åndelige legeme (1. Kor. 12:12-13), dermed er han forent med Kristus (han er i Kristus) og eier følgelig i Kristus alt - eller sagt på en annen måte: han har del i hele Kristi fylde (Kol. 2:10). Det er evangeliets ubegripelige rikdom og ufattelige hemmelighet, misforstått av alle tiders religiøse mennesker.

Gud kunne ikke gi galaterne mere, enn Han hadde gitt dem i Kristus. De visste imidlertid ikke selv, hvor herlig Guds frelse var, derfor var de et enkelt bytte for de ,,fromme" judaister og deres vranglære.

Nå innskjerper Paulus dem: ,,Dette skal dere vite, at de, som er av tro, de er Abrahams barn" (3:7). Galaterne ville uten tvil gjerne regnes for Abrahams barn, men det var lyktes judaistene snarere å gjøre dem til barn av Moses, fordi de hadde forkynt dem, at troen på Kristus ikke var tilstrekkelig til å bringe dem frelsen i hele dens fylde, men at de også måtte holde loven. ,,Dette skal dere vite..." hvordan kunne Paulus være så sikker i sin sak? Galaterne var jo hedninger av fødsel; hvordan kunne Paulus være overbevist om, at Gud ville skjenke hedningene hele frelsen ved tro? Var det annet enn Paulus' private mening? Var det ikke nettopp her, han avslørede seg som en ensporer som gjorde livet for lett for alvorlige og oppriktige mennesker? Nei, det var ikke Paulus' private oppfattelse. det var skriftens tydelige tale: ,,Og da skriften forutså, at det er av tro, Gud ville rettferdiggjøre hedningene, forkynte den forut Abraham det evangelium: I deg skal alle folkeslagene velsignes" (3:8). Her avslører Paulus, at han ikke løper med egne meninger, men har gransket dypt i skriften og hørt Guds mening. Han har i skriften møtt Gud selv, hørt hans røst - derfor oppfatter lian skriften, ikke blott som skrift, men som en person - skriften forutså - skriften forkynte" - og derfor rykker Paulus og hans eventuelle meninger helt i bakgrunnen, mens Gud og Hans sannhet treder frem som det altavgjørende - derfor, just derfor, er Paulus' ord Guds ord!

,,Skriften forutså, at det er av tro, Gud ville rettferdiggjøre hedningene." Det var Gud, som forutså det, for det var Guds eget evige frelsesråd. Derfor forkynte skriften ,,forut Abraham det evangelium: I deg skal alle folkeslagene velsignes." Allerede i Første Mosebok har Gud klart forkynt oss evangeliet. Det rommer som før påpekt to velsignelser, i hvilke alle velsignelser innesluttes. Den første er, at Gud av tro ,,rettferdiggjør hedninger." Den annen er: ,,I deg skal alle folkeslag velsignes" - og denne annen velsignelse er definert i 3:14 således: ,,for at den velsignelse, som ble gitt til Abraham, måtte bli hedningene til del i Kristus Jesus, for at vi ved troen kunne få Ånden, som var lovt oss."

Altså allerede til Abraham ble evangeliet forut forkynt - evangeliet om å bli rettferdiggjort og motta Guds Ånd ved troen på Jesus Kristus, Guds lam. Derfor ,,velsignes de, som er av tro, sammen med den troende Abraham" (3:9). De utgjør en åndelig familie og har alle ved tro mottatt, hva evangeliet lover.

Til toppen

3. LOVEN KAN ALDRI FRELSE (3:10-14)

Overfor dem står en helt annen familie, ,,de, som er av lovgjerninger" (3:10). De er ikke under Guds velsignelse, enn ikke når de gjør deres ytterste for å oppfylle loven. Man kunne jo tenke seg, at Gud velsignet dem, som satte all deres flid og kraft inn på å gjøre Hans vilje, mens Han forbannet dem, som ikke tok det så nøye. De første ville Han benåde, fordi de hadde gjort alt, det som sto i deres makt (,,viljen ser vår Herre på!") de siste ville Han derimot med rette forkaste. Mange tenker i virkeligheten således og oppfatter Guds nåde som et tilskudd til og belønning for den gode vilje hos oppriktige mennesker. Guds nåde er et plaster på såret: at det tross den gode vilje og oppriktige iver ikke lyktes å holde Guds lov helt, men dog noenlunde!

Bibelen taler helt annerledes. Lov og nåde er to absolutte størrelser, som utelukker hinannen. Enhver, som holder seg til loven, må oppfylle den til punkt og prikke ellers er han under Guds forbannelse, hvor ,,oppriktig", ,,alvorlig" og ,,gudfryktig" han enn er, ,,det står jo skrevet: Forbannet enhver, som ikke blir ved i alt det, som er skrevet i lovboken, så han handler deretter" (3:10).

Galaterne hadde øyensynlig lukket opp for den tanke, at de kunne komme videre frem i livet med Gud, hvis de gjorde alt, hva de kunne, for å holde loven. De kunne da få mere av Ånden, mere hellighet og mere kraft. De forsto ikke, at de var på vei bort fra Gud. Den tanke, at enhver, som vil holde loven, bringer forbannelsen ned over seg, var dem sikkert like så ufattelig, som den er ufattelig og ,,uantagelig" for oss. Og dog forholder det seg således - men det skal en Paulus til for å påvise det!

Den, som vil holde loven, forlater Gud. Den, som vil holde loven, forlater Kristus. Den, som vil gjøre seg fortjent til å få ,,mere" av Gud, risikerer å miste det, han har fått. Den, som er under loven, er ikke under velsignelsen, men under forbannelsen. Han har forlatt troen på Kristus eller forkastet den. Han tror på seg selv. Han mener å kunne behage Gud. Han kjenner ikke Gud, ei heller seg selv. Han er i mørket, i løgnen, under Satans herredømme på grunn av kjødet. Ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, det er åpenbart, for det heter: ,,Den rettferdige skal leve av tro" (3:11). Paulus siterer profeten Habakkuk (2:4) og rammer dermed i sentrum av galaternes situasjon.

De var jo rettferdiggjorte av tro, men ville nå ,,videre" og mente, påvirket av judaistene, å kunne komme ,,videre" ved å holde loven. Nå sier Paulus, at ,,ingen blir rettferdiggjort for Gud ved loven, for det heter: Den rettferdige skal leve av tro." Han taler både om å bli rettferdiggjort for Gud og om, at den rettferdige skal leve av tro, og påviser dermed, at troen og den alene er svaret på ethvert spørsmål i kristenlivet, hva enten det gjelder å bli rettferdiggjort eller det gjelder å ,,komme videre frem" mens loven derimot ikke kan hjelpe på noe punkt, men kun kan hindre og ødelegge. Kristenlivet er fra begynnelse til ende en helhet (på tilsvarende måte som menneskelivet er det). I og med rettferdiggjørelsen ved tro er hele livet skjenket den troende og da loven ikke kunne hjelpe til å begynne dette liv, hvorledes skulle den da kunne hjelpe til å fortsette det, enn si bringe det til en større fylde? Tvert imot, loven kan kun bringe under forbannelse - det gjelder på ethvert trinn av kristenlivet. Ville galaterne nå virkelig fastholde, at de kunne ,,fullende" ved å holde loven, da brakte de seg selv inn under Guds forbannelse. Så fryktelig fordervet er den menneskelige ,,fromhet" og den kjødelige logikk! Nei, ved tro rettferdiggjør Gud den ugudelige. (Rom. 4:5), og ved tro lever den rettferdige (d.v.s. den rettferdiggjorte). Således er det, således forblir det! Det er Guds sannhet. Alt annet er ,,from løgn" og ,,religiøst bedrag."

Der er det uhyggelige ved mennesker, som vil holde loven, at de tror noe om seg selv. De er med al deres påståtte ydmykhet dog åndelig hovmodige. De fremhever seg selv. Helt annerledes med Paulus. Han fremhever Kristus og Ham alene. Det merker man overalt i hans brev. Også her. Trett av å beskjeftige seg med syndige menneskers jammerlige forsøk på å holde loven (han hadde selv forsøkt på det mere enn noen annen og var blitt avslørt som morder og gudsbespotter) samler han nå hele oppmerksomheten om den eneste, som har holdt loven, og som gav seg selv i synderes sted, og på typisk paulinsk maner formulerer han en vidunderlig setning, som burde kunne stoppe munnen på alle lovlærere og andre åndelig hovmodige: ,,Kristus" - dette navn innleder den vidunderlige setning - ved det navn blir vi alle like små og elendige - ,,Kristus løskjøpte oss fra lovens forbannelse, idet Han ble en forbannelse for vår skyld (for det står skrevet: Forbannet hver den, som henger på et tre)" (3:13).

Den, som ikke kjente til synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham (2. Kor. 5:21).

"Dere er kjøpt og prisen betalt" (1. Kor. 6:20), løskjøpt ,,med Kristi dyrebare blod som med blodet av et lam uten plett eller lyte" (1. Pet. 1:18-19).

,,Han hengav seg selv for å løskjøpe oss..." (Titus 2:14). Menneskesønnen kom ikke ,,for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsesum for mange" (Matt. 20:28).

Alt dette og mere ennå ligger i denne uutgrunnelige setning i Gal. 3:13. Vi ser Kristus malt for øye som korsfestet. Han henger død på sitt kors, et klart vitnesbyrd om, at Han er forbannet (5. Mos. 21:23) - en forbannelse for vår skyld - Han tok vår straff på seg, for at vi kunne gå fri - og hensikten hermed er, at ,,den velsignelse, som ble gitt til Abraham (og som Paulus omtalte i vers 8), måtte bli hedningene til del i Kristus Jesus, for at vi ved troen kunne få Ånden, som var lovt oss" (3:14).

Enhver tanke om at vi har gjort oss fortjent til noe eller overhode kan gjøre oss fortjente burde forsvinne med Kristus malt som korsfestet for våre øyne.

Vi burde forstå, at det er og forblir i kraft av Hans fortjeneste, vi ved troen har mottatt og dag for dag fornyes i Ånden. Helligånden er Guds gave og forblir Guds gave til enhver, som tror.

Er det da til lønn for troen, vi mottar Ånden? Nei, atter nei! Troen er ikke en ny lov, som mennesket må oppfylle, så han til gjengjeld for det blir rettferdiggjort og mottar Guds Ånd. I så fall ville troen jo være en innsats eller prestasjon fra menneskets side, og man var da tilbake i gjerningsreligionen. Troen er det stikk motsatte. Den er dette, at mennesket oppgir enhver tanke på å kunne gjøre seg fortjent til noe som helst av Gud. Det var den tro, Paulus var av, da han sank hjelpeløs sammen utenfor Damaskus. Annen tro finnes ikke. Å være av tro er det samme som ikke være noe. Troen gjør ikke mennesket til noe, den gjør Kristus til alt. Den er dypest sett Guds gave ved Ånden, samtidig med at den er det middel hvorved Ånden gis! Det kan den menneskelige tanke ikke gripe - men hvem venter, at mennesketanken kan gripe det guddommelige uten Åndens opplysning?

Til toppen

4. LØFTET OG LOVEN (3:15-22)

Når frelsen i hele dens fylde skjenkes fritt ved troen på Kristus, og dette evangelium i virkeligheten allerede var forkynt Abraham, hva skulle da loven? Det spørsmål trenger seg på. Paulus besvarer det grundig i de følgende vers, hvori han belyser lovens forhold til løftet fra forskjellige sider.

For overblikkets skyld samler vi Paulus' tanker i to hovedgrupper, først en negativ (hva loven ikke kan og ikke har), dernest en positiv (hva loven tilsikter).

Negativt

Her fremhever apostelen fire ting av største betydning for vår forståelse av lovens plass.

For det første kan loven, som ble gitt 430 år etter løftet til Abraham, naturligvis ikke omstøte løftet eller sette det ut av kraft. Loven er ikke en tilføyelse til løftet, hvorved dette underkastes visse nye betingelser. Guds løfte til Abraham og hans avkom forblir ubetinget tross loven (3:15-18).

For det annet har loven mindre herlighet enn løftet. Løftet blev nemlig gitt Abraham direkte av Gud, mens loven blev formidlet ved engler og forkynt ved en menneskelig mellommann, Moses (3:19).

For det tredje beror løftet alene på Gud, mens loven er avhengig av, om mennesket holder den. Dette er formentlig meningen i det dunkle vers 20: Overalt, hvor det anvendes en mellommann (som ved lovgivningen på Sinai berg, hvor Moses fungerte som mellommann, er det to parter (i dette tilfelle Gud og folket) - og hvor det er to parter, kan avtalen kun opprettholdes, såfremt begge parter (altså både Gud og folket) holder hver sin del av avtalen. Således var det med loven, derfor var den maktesløs, for folket kunne aldri holde sin part. Gud er derimot én, hans løfte krever ingen mellommann, for det er ikke to parter, som skal holde hver sin part av avtalen. Her er Gud alene i virksomhet, idet Han både gir løftet (forjettelsen) og oppfyller det (skjenker frelsen, Ånden, arven).

For det fjerde er loven som følge herav kraftesløs. Den kan ikke levendegjøre (3:21). Den er ikke som løftet en levendegjørende kraft, men er maktesløs på grunn av kjødet (Rom. 8:3). Loven kommer fra Gud, men Gud kommer ikke med loven, derfor har den ingen kraft. Den kommer fra Gud, men uten Guds kraft til å holde den.

Positivt

Så må man vel trekke den slutning, at loven er i strid med Guds forjettelser? Hertil svarer Paulus: Nei, langt ifra! Loven sikter imot det samme som løftet, nemlig å frelse mennesket, men har blott ikke som løftet kraft til det. Den er ikke en livgivende kraft, som bringer livet med seg (3:21).

Hva skulle da loven? Det overraskende svar er: ,,For overtredelsenes skyld blev den føyd til" (3:19). Lovens oppgave er å få mennesket til å kjenne seg selv i sin forferdelige elendighet som en hjelpeløst fortapt synder. Judaistene hadde innbilt galaterne, at loven kunne hjelpe dem til hellighet, men Paulus forkynner dem det stikk motsatte: ,,Loven er syndens kraft" (1. Kor. 15:57). Gud gav løftet, for at menneskene kunne erfare. hvor dypt sunkne de var, så de kunne rope hver og én: ,,Jeg elendige menneske, hvem kan fri meg!" ,,Loven kom til, for at fallet kunne bli større" (Rom. 5:20). Loven kan aldri frelse, den kan derimot bringe mennesket til den fortvilelse, som får ham til å rope om nåde og frelse.

Sådan er lovens oppgave - og dermed har den et positivt sikte den driver til fortvilelse og til den nød, som er forutsetningen for frelsen. Paulus utdyper det nærmere: ,,Skriften har innesluttet alt under synd, for at (det er det positive sikte) forjettelsen skulle av tro på Jesus Kristus gis dem, som tror. Men før troen kom, bevoktedes vi under loven, idet vi holdtes innesluttet, inntil den tro kom, som engang skulle åpenbares, så at loven er blitt oss en tuktemester til Kristus, for at (atter det positive sikte) vi skulle bli rettferdiggjorte av tro" (3:22-24).

Det er et sterkt bilde. Skriften (et uttrykk for Guds vilje) har innesluttet alt under synd som i et fengsel, og loven bevokter oss - den holder enhver utgang ut av syndens fengsel sperret (stikk imot judaistenes oppfattelse, som hevdet, at loven hjalp til fremgang) loven gjør syndens fengsel hårdere og mere uutholdelig - loven umuliggjør selve håpet om å bli fri - således tukter den oss til Kristus - ikke ved å forbedre oss, så vi kommer skritt for skritt fremad - men ved å gjøre oss så hjelpeløst fortapte, at vi for alltid er ferdige med vår selvrettferdighet og tro på oss selv, så vi roper: ,,Jeg elendige menneske - jeg arme synder - hvem skal fri meg - Herre, forbarm deg over meg !"

Til toppen

5. GUDS TANKER (3:23-29)

Ikke mindre enn tre ganger anvender apostelen det overraskende uttrykk ,,troen kom" - ,,før troen kom bevoktedes vi under loven, idet vi holdtes innesluttet, inntil den tro kom, som skulle åpenbares" - ,,men etter at troen er kommet, er vi ikke mere under tuktemesteren" (3:23-25).

Det gir oss innblikk i Guds tanker om troens vesen. Den er ikke en menneskelig frembringelse eller prestasjon. Den kommer ikke fra mennesket, men fra Gud. Den må åpenbares, for at mennesker kan gripe den, og troens åpenbaring er vår Herre Jesus Kristus. Han er troens begynner og fullender. Troen kommer fra Ham, og Han kommer selv med troen. Derfor er troen livgivende og levendegjørende i motsetning til loven. Derfor frelser troen, for Kristus frelser, Han, som alltid kommer med troen.

,,Før troen kom, bevoktedes vi under loven" - men da troen kom (og Kristus kom med den), blev vi satt i frihet fra loven. Etter at troen er kommet, er vi derfor ikke ,,mere under tuktemesteren". Vi, som er av tro, har intet med loven å gjøre. Dens forbannelse er borte, dens bud og forbud gjelder ikke mere. for loven er ,,kun gyldig, inntil det avkom, hvem forjettelsen gjaldt, kom" (3:19).

Nå er dette avkom kommet, derfor er loven ikke lenger gyldig. Spør man (kan hende rystet i sitt innerste over den dristige påstand, at loven ikke lenger er gyldig): ,,Hvem er det avkom, som forjettelsen gjelder for?" da er apostelens svar i all sin enkelhet: ,,Det er Kristus" (se 3:16, hvor han påviser, at Guds løfte blev gitt Abraham og ,,ditt avkom" ikke til Abraham og dine avkom, som om det var mange - løftet er gitt til ,,ditt avkom", altså til én person, og denne ene er Kristus). At Guds løfte er gitt Kristus, og at Gud har oppfylt sitt løfte til Ham, kunne galaterne akseptere. De kunne også akseptere, at Gud har skjenket Ham arven, Ånden i hele dens fylde.

Men at loven ikke gjaldt dem, kunne de ikke akseptere. De torde ikke avvise de ,,alvorlige" og ,,oppriktige" judaister, som forkynte dem, at det er ,,meget mere å få, og dere kan få det, hvis dere vil sette alt inn på å holde loven."

Stikk imot denne påstand viser Paulus i vers 25-29, at de som er av tro, har samme stilling i forhold til Gud som Kristus. Gud har gitt Ham alt. Han har i Kristus også gitt oss alt. Kristus er ikke under loven. Vi er det heller ikke, for vi er i Ham, og Han er lovens opphør for enhver, som tror (se Rom. 10:4).

For den lovbundne tanke er evangeliet for godt til å være sant. Dog er det Guds sannhet og gjør i motsetning til loven fullkommen fri.

Vel er det sant, at loven var oss en tuktemester til Kristus i den forstand, at den tuktet oss av med enhver tro på oss selv og vår egen rettferdighet og fremkalte ropet om frelse i oss, men ,,etter at troen er kommet, er vi ikke mere under tuktemesteren. Alle er dere nemlig i Jesus Kristus Guds barn ved troen. For alle dere, som ble døpt til Kristus, har iført dere Kristus. Her er ikke forskjell på jøde og greker, trell og fri, mann og kvinne; for alle er dere én i Kristus Jesus" (3:26-28).

Her forkynnes tre vidunderlige sannheter om ,,alle", d.v.s. alle de troende uten unntagelse.

Det første er, at ,,alle er dere nemlig i Kristus Jesus Guds barn ved troen." Ved troen er vi i Kristus Jesus, dermed er vi utenfor tuktemesterens, lovens, område, vi er Guds barn!

Det annet er: ,,For alle dere, som ble døpt til Kristus, har iført dere Kristus." Dåpen i vann til Kristus er det klareste uttrykk for, at jeg ved troen på Kristus har ,,avkledd meg" mitt eget liv og ,,iført meg" Kristus (sammenlign 2:20).

Det leder til det tredje utsagn om alle de troende, et utsagn som den menneskelige tanke ikke har mulighet for å fatte: ,,Her er ikke forskjell på jøde og greker, trell og fri, mann og kvinne; for alle er dere én (!) i Kristus Jesus." I frelsen gjelder intet av vårt eget - om vi er jøde eller greker, trell eller fri, mann eller kvinne - kun Kristus, Ham, vi alle har iført oss ved tro og derfor er i - men når kun Kristus gjelder, og vi alle er i Ham, da er vi ikke blott ét, men én, d.v.s. vi utgjør i Kristus Jesus et nytt menneske - vi er lemmer på Hans legeme - vi er, som det står på gresk, Kristi - det er, hva apostelen et annet sted uttrykker således: ,,For likesom legemet er en enhet og dog har mange lemmer, og alle legemets lemmer, så mange de er, dog er ét legeme, således er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpte til å være ét legeme, enten vi er jøder eller grekere; treller eller fri, og alle har vi drukket av samme Ånd" (1. Kor. 12:12-13).

Nå forstår vi, hvorfor loven ingen gyldighet har over oss lenger, og at vi intet har med den å gjøre. Det skyldes, at den ingen gyldighet har over Kristus, og vi er i Kristus.

Nå forstår vi også, hvorfor det var en judaistisk løgn å innbille galaterne, at det fattedes dem noe av frelsen, og at de kun kunne gjøre fremskritt i Gudslivet, hvis de lovte å holde loven. Man kunne like så godt påstå, at det fattedes Kristus noe. For de var i Ham, og i Ham var de like så meget Guds arvinger som Han. Det er Paulus' vidunderlige sluttargument i vers 29: ,,Men når dere er Kristi (gr.), da er dere jo Abrahams avkom (entall som i vers 16), arvinger i kraft av forjettelse!"

Disse Guds tanker er himmelhøyt over våre. Evangeliet er himmelhøyt over all religion, himmelhøyt over det oppriktige menneskes gode tanker. Vi står alltid i fare for å blande evangeliet med våre egne meninger og dermed berøve det dets guddommelige kraft. Kampen for evangeliet må føres fra slekt til slekt. Lovlærerne er på ferde overalt og vinner enkelt gehør, fordi deres tanker forekommer innlysende riktige. Frikirkelivet i dagens Danmark er herjet av lovlærere og gjerningsreligion. Derfor er det så kraftesløst. Hvor er det ikke få, som kjenner evangeliet - hvor er det ikke få, som forkynner det! Måtte Herren åpne våre øyne, så vi ikke så noen annen enn Kristus - da hadde vi nok, mere enn nok, og ville ikke bukke under for de utallige appeller, som berøver oss troen på evangeliet og leder oss tilbake til troen på vår egen innsats.

Til toppen

Åndens
mottagelse

Kjødet contra
Ånden

Problemet
om å "vokse"

Å leve
i nået

Abraham-
de troendes
fader

Frelsens to
velsignelser

Skriften som
autoritet

Lovgjerningenes
barn

Åndelig
hovmod

Hans verk

Troens natur

Hva loven
ikke kan

Hensikten
med loven

Troens
vesen

Tre
kjensgjerninger

Kampen for
et rent
evangelium