Det Gamle Evangelium

 

 

 

Kapittel 2

1. Møtet med Jakob, Kefas og Johannes (2:1-10)

2. Paulus i Antiokia (2:11-21)

 

 

1. Møtet med Jakob, Kefas og Johannes (2:1-10).

,,Senere, etter fjorten års forløp, drog jeg atter op til Jerusalem sammen med Barnabas og tok også Titus med. Jeg drog der opp i følge en åpenbaring..." (2:l-2a). Når var det? Noen mener, at det dreier seg om apostelmøtet i Jerusalem (Ap. G. 15:2, hvor det uttrykkelig sies, at Paulus og Barnabas drog der opp). Det synes imidlertid mere nærliggende å tenke på den reise, Paulus og Barnabas foretok for å bringe den innsamlede gave fra vennene i Antiokia til Jerusalem (Ap. G. 11:28-30), for denne reise skjedde jo nettopp som følge av ,,en åpenbaring", idet profeten Agabus hadde profetert, at det skulle komme en stor hungersnød over hele verden.

I Jerusalem forela Paulus dem, men især de ansette, det evangelium, han forkynte blant hedningene, for at han ikke skulle løpe eller ha løpt forgjeves (2:2). Han forklarte dem, hvorledes det evangelium, han hadde forkynt hedningene, hadde skapt troen i mange av dem, skjenket dem syndenes forlatelse og satt dem i frihet til å tjene den levende Gud. Han kunne ikke gå med på, at man skulle pålegge hedningene å la seg omskjære og dermed forkynne dem, at vel var Kristi verk et stort verk, men hvis ikke de selv ytet et bidrag dertil, kunne de ikke anses for virkelige kristne. Det dreier seg dypest sett om de kristnes forhold til loven. Er Guds barn frie for lovens forbannelse  ja, det er alle enige om - er de også frie for lovens krav, dens påbud og forbud? - det hevdet Paulus, men her møtte han mange motstandere, som fremførte det synspunkt, at hvis man forkynner, at de kristne er frigjorte fra lovens etiske bud, leder man dem direkte ut i synd og lettsindighet - man må lære dem, at vel er de frigjorte fra lovens forbannelse, men lovens bud gjelder fortsatt, for uten dem er det intet vern imot synden og verden.

Det er et problem, hver eneste generasjon møter. Er Guds barn forpliktet på loven, eller er de ikke? Hva med de ti bud?

Paulus' svar er, at hvis vi lar loven gjelde for den kristne, beskytter den ham ikke imot synden, men virker tvert imot, at synden vekkes i ham. Loven leder med andre ord til det, den forbyr. Syndens kraft er loven (1. Kor. 15:56). De lærere, som vil beskytte Guds folk imot lettsindighet ved å bringe dem inn under loven, oppnår altså det stikk motsatte!

Det var Paulus' evangelium - og det er Guds evangelium. Det er det evangelium, Paulus ikke hadde lært av noe menneske. Det ligger helt uten for fromme og religiøse menneskers begreper. Det er det stikk motsatte av, hva mennesket kan uttenke. Det er Guds kraft til frelse. Det bygger ikke på menneskets egen kraft, hans karakterstyrke eller lignende, men er helt igjennom en Guds gave, som skjenker mennesket det ellers uoppnåelige.

Paulus kaller det for frihet - ,,den frihet, vi har i Kristus" (2:4) - og mener den absolutte frihet fra loven - både lovens forbannelse og dens bestemmelser. Dette evangelium har det alltid stått kamp om. Dets verste motstandere finnes i de frommes og religiøses leir. Men de ansette hadde intet å innvende imot Paulus' evangelium. Det var nemlig også deres. Derfor ble Paulus' medarbeider Titus, som var greker, ikke tvunget til å la seg omskjære - derfor påla de ansette ikke Paulus noe nytt (2:6) - derfor gav de Paulus og Barnabas håndslag på fellesskapet (2:9) - og de erkjente den nåde, som var gitt Paulus (2:9).

Hans evangelium kunne med andre ord bestå for de ansette. Derfor kunne det bestå overalt, også hos galaterne.

Men det besto ikke uten kamp, uten møye og besvær, for overalt fantes og finnes det ,,falske brødre, som lister seg inn for å lure på den frihet, vi har i Kristus, og trellbinde oss" (2:4). De går som regel ikke straks åpenlyst til verks, men arbeider mere i det skjulte. De begynner ,,stillferdig" med å reise visse spørsmål - de kaster tvil inn i hjertene, om alt nå også er, som det skal være - de smiler underfunnig og bedrevitende og lar forstå, at de bærer på en hemmelighet, en dypere innsikt - og i det beleilige øyeblikk, når de har vunnet deres ofres fortrolighet, kommer de frem med den dype innsikt i Guds hemmelighet og hvisker dem i øret, at ,,vil du virkelig fremad, da må du ta Gud og Hans bud mere høytidelig - da kan du ikke leke deg gjennom livet - da må du gjøre hans vilje til punkt og prikke!"

Det lyder så oppriktig - ja, så sant - men det er helt galt for alt det, de pålegger de kristne, fjerner disse fra Kristus og henviser dem til deres egen lydighet, kraft og oppriktighet og vender således opp og ned på evangeliet. Det er i virkeligheten gjerningsreligionen, de forkynner, og den er evangeliets største motstander og fiende.

Derfor vek Paulus ikke et øyeblikk i ettergivenhet (2:5). Han var av sannheten og kunne ikke selge sannheten for å ,,bevare freden" med dem, som underminerte den - hvor ,,oppriktige", "helhjertede", ,,fromme", ,,alvorlige", ,,velmenende" og ,,nidkjære" de enn var. Det skulle senere vise seg i Antiokia, at han trådte frem med samme uforferdede sannhetskærlighet overfor apostelen Peter.

Hvordan er da Guds barns forhold til loven? Hvis de er frigjorte både fra lovens forbannelse og fra dens bud, blir de da ikke tøylesløse og synder på nåden? Nei, tvert imot! De står jo i direkte forhold til Herren! Han er deres Herre og deres liv - og i motsetning til loven, nøyes han ikke med å tilkjennegi sin vilje - han utvirker i dem å ville og å kunne og gjør dem til det, han ønsker. Vår oppgave er derfor ikke å tenke på loven, men å vandre med Kristus (d. v. s. vandre i Ånden eller i friheten), da oppfyldes lovens krav i oss på en befriende måte, som vi som regel ikke selv er oss bevisst.

  Til toppen

 

Til å begynne med besto det et fritt og fullkomment fellesskap mellom jødekristne og hedningkristne, og Peter tok med glede del i det. De spiste sammen uten å ense spisereglene i Det gamle Testamente, og de brøt brødet sammen for å ihukomme Herren og bekjente dermed, at som det er et brød, utgjorde de alle et legeme, for de hadde del i det ene brød (1. Kor. 10: 17). De bekjente altså, at Herren var alt for dem alle - han var deres Frelser og Herre, deres liv og glede - og selv hadde de bidratt like lite til frelsen - ingen av dem hadde nemlig bidratt med noe.

Men så kom det noen fra Jakob i Jerusalem - og plutselig kom det en sky over den glade og fri forsamling av brødre og søstre i Herren - Peter trakk seg nemlig tilbake fra fellesskapet - og lidt etter trakk de andre jødekristne seg også tilbake - selv den elskelige Barnabas trakk seg tilbake!

Så satt de kristne av hedningerot alene tilbake - gleden var borte - lovsangen forstummede - stemningen var trykket - man lot dem jo vite, at de ikke var riktige kristne, som man kunne ha fellesskap med - det fattedes dem noe - ja, noe vesentlig - noe så vesentlig, at en apostel mente, det utelukkede dem fra samfunn med ham.

Hva var det? De trodde jo på Jesus og elsket ham. ? Han var død for dem og hadde båret deres synder. Han var oppstått til deres rettferdiggjørelse og gikk nå i forbønn for dem som deres talsmann ved Faderens høyre hånd. Hva fattedes det dem? Strakk Jesus ikke til?

Nei, det var i virkeligheten det, Peter lot dem vite - Jesus strakk ikke til - de måtte selv gjøre noe for at kunne anerkjennes som sanne kristne, verdige til samfunn med ham og de andre jødekristne - de måtte la seg omskjære!

Peter innså neppe konsekvensene av sitt skritt - Barnabas ei heller - de ville blod ,,holde fred" med dem, som var kommet fra Jerusalem, og forsto ikke, at de forrådet Kristus og forvansket evangeliet, ja ødela det.

Men Paulus så det! Derfor nølte han ikke, men trådte med det samme frem - Peter og de andre gikk jo ikke rett frem etter evangeliets sannhet - og sa til Peter i alles påhør: ,,Når du, skjønt jøde, lever på hedensk og ikke på jødisk vis (således som du gjorde, da du satt til bords med dine brødre av hedningerot, like inntil Jakobs venner kom), hvorledes kan du da søke å tvinge hedningene til å følge jødiske skikker?" - det er fullkomment ulogisk, slik som du handler - det er ingen overensstemmelse mellom din oppførsel før og nå - du går ikke rett frem etter evangeliets sannhet (2:14).

Om de følgende vers er en del av Paulus' oppgjør med Peter eller er hans egen kommentar dertil, er ikke ganske klart, men spiller ingen avgjørende rolle, da de under alle omstendigheter representerer hans tankegang:

,,Vel er vi jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk byrd - (Gud har skjenket oss mange privilegier, loven, gudstjenesten, pakten) - men da vi vet, at ingen (verken jøde med alle sine privilegier, loven, gudstjenesten og pakten, eller hedning uten disse privilegier), blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men kun ved tro på Kristus Jesus, så har vi også satt vår tro til Kristus Jesus, for at vi måtte bli rettferdiggjorte av tro på Kristus og ikke av lovgjerninger, for av lovgjerninger vil intet menneske bli rettferdiggjort" (2:15-16).

Dette er evangeliet i et nøtteskall - i dette avsnitt fant Luther hjelp i sin fortvilte kamp for å komme til å bestå for Gud. Her taler Paulus om å bli rettferdiggjort og fører oss dermed hen til det altavgjørende i tilværelsen: Hvorledes står vi den dag, Gud avsier sin endelige dom over oss? Det er spørsmålet over alle spørsmål. Får vi visshet om å kunne bestå for Gud på hin dag, løses alle andre spørsmål som en følge herav ,,av seg selv". Allerede i den gamle pakt forkyntes det, at ,,for deg er ingen, som lever, rettferdig" (Salme 143:2) - det visste Peter og Barnabas og de fra Jerusalem - enn ikke den mest nidkjære blant menneskenes barn kunne bestå for Gud - gjennom nok så mange og nok så helhjertede lovgjerninger vil ingen komme til å stå rettferdig for Gud på hin dag, da enhver skal trede frem for Gud, som han er.

Nei, kun ved tro på Kristus Jesus blir et syndig menneske rettferdiggjort. ,,Alle har jo syndet og mangler herligheten fra Gud og blir rettferdiggjorte uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, hvem Gud ved Hans blod fremstilte som sonemiddel, ved tro" (Rom. 3:23-25). Kun ved tro - altså ikke ved tro pluss gjerninger (det ville slett ikke være ved tro) - kun ved tro - ikke slik å forstå, at troen er menneskets prestasjon, til gjengjeld for hvilken Gud rettferdiggjør ham, men slik, at mennesket intet har å rose seg av, fordi det ikke har kostet ham noe, men Gud alt, å tilveiebringe menneskets rettferdiggjørelse -   kun ved tro  således å forstå, at så snart mennesket tror på seg selv, kommer det bort fra Guds rettferdighet  kun ved tro uten noen egen rettferdighet - kun ved tro på Jesu Kristi rettferdighet - kun ved tro på Jesus Kristus! Men - nå kommer den sedvanlige innvending - dette kan ikke unngå å føre til overfladiskhet og lettsinn -  kommer man til å stå rettferdig for Gud ,,så lett", da behøver man ikke å ta tungt på synden - da kan man uten videre gi etter for sine fristelser - det betyder jo ikke noe, hva man gjør: ,,Men dersom vi, da vi søkte å bli rettferdiggjorte i Kristus, selv kom til å stå som syndere, går Kristus så ikke syndens ærende? Nei, Gud forby det!" Legg nå merke til, hvorledes han tilbakeviser denne innvending imot evangeliet! Han sier i virkeligheten: Problemet er galt oppstilt. Man kommer ikke til å stå som synder, hvis man tror på Kristus og ,,kun" gjør det - man kommer derimot til å stå som synder, hvis man bygger på sin egen rettferdighet: ,,For kun hvis jeg igjen bygger det opp, som jeg brøt ned, viser jeg meg som lovovertreder" (vers 18). Paulus tenker her på sin og Peters og alle andre kristnes erfaring. Da han møtte Kristus utenfor Damaskus, brøt hele hans egen rettferdighet sammen -  han hadde satt all sin kraft inn på å oppfylle loven og komme til å stå rettferdig for Gud - hva hadde det ført til? - at han kom til å stå som den største av alle syndere - derfor brøt han ned sin egen rettferdighet og ethvert forsøk på i egen kraft å komme til å stå rettferdig for Gud - nå hadde han ,,intet annet" enn Kristus - Ham stolte han på - derfor visste han, at han sto rettferdig for Gud - i denne Gudgivne visshet vandret han, og det merkelige skjedde, at fristelsene ikke lenger hadde noen makt over ham - ja, Guds lov oppfyltes, ikke av ham, men i ham - han viste seg ikke som en lovovertreder!

-  Dermed er hans korte selvbiografi ferdig. Han har bevist, at han - om noen - kjenner evangeliet, og at han om noen er en apostel. Ingen bør heretter heve røsten i protest mot Herrens tjener Paulus. Han er verd å lytte til. Han kan hjelpe galaterne. Han kan hjelpe oss!

 

 

 

 

 

 

Guds barn
og loven

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Friheten
i Kristus

 

 

 

Falske brødre

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Peter svikter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Strekker
Kristus ikke til?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Evangeliet

 

 

 

 

Ved tro alene

 

 

 

 

 

 

 

Egenrettfer-
dighet leder
til synd

 

 

 

 

 

 

 

Død for loven

 

 

Korsfestet
med Kristus

 

 

 

 

 

 

Ikke oppheve
Guds nåde

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til toppen