kap1

INNLEDNING (1:1-5)

Det skapende
ord

Guds gjerning
i Kristus

Til toppen

Ingen ros

Forvirring

Forbannet
være han

Til toppen

Guds inngrep

Til toppen

,,Paulus, apostel" - således begynner brevet. Man fornemmer straks den bevisste myndighet, hvormed han tiltaler dem. Han er apostel, ,,ikke utsendt av mennesker, ei heller ved noe menneske, men ved Jesus Kristus og Gud Fader, som oppreiste ham fra de døde" - Gud har selv gjort Paulus til det, han er. Det skjedde utenfor Damaskus, da Jesus Kristus, som han foraktet og hatet, fordi han hadde utgitt seg for Guds Sønn, men var blitt hengt opp som en forbryter på et kors, åpenbarte seg for ham, og det med et gikk opp for ham, at Gud hadde oppreist Kristus fra de døde og gjort ham til både Herre og Frelser. Denne enestående opplevelse ligger til grunn for Paulus' tjeneste og preger alt, hva han sier og gjør. Den lærte ham, hva Guds evangelium er - noe helt annet enn, ja diametralt motsatt av alt menneskeverk, enhver form for religiøs innsats og ethvert utslag av menneskelig kraft - det er Guds kraft til frelse, d. v. s. full og omfattende frelse, innbefattende både rettferdiggjørelse, helliggjørelse, forløsning og alt annet, som ligger i begrepet frelse.

Når han skriver: ,,Nåde være med eder og fred fra Gud, vår Fader og Herren Jesus Kristus" (vers 3), er det mere enn et fromt ønske, det er en apostolisk tilsigelse, som bringer, hva det nevner, således som alt Guds ord gjør det. Kunne galaterne høre, hva Paulus sa, mottok de dermed - ikke et ønske om nåde og fred, men just nåde og fred som aktuelle realiteter - og hermed mener Paulus noe langt høyere enn en viss fredfylt fornemmelse inne i sjelen - han tenker på, at Gud har forlikt oss med seg selv ved Jesus Kristus, og at Gud således er vår Fader eller sagt på en annen måte: at vårt forhold til den levende Gud er brakt i orden - helt og fullt i orden!

Det skjedde, ved at vår Herre Jesus Kristus ,,for å utfri oss av den nærværende onde verden (tidsalder) gav seg selv hen for våre synder, etter vår Guds og Faders vilje" (vers 4). Merk det veldige innhold i denne korte, knappe setning!

1) Den nærværende verden er ond, d. v. s. gjennomtrengt av synden og behersket av Satan, denne verdens fyrste. Den er derfor under Guds dom; enhver, som er bundet til denne verden, forblir under Guds dom.

2) Vi må derfor utfries av den. Det kan kun skje, såfremt dens herredømme over oss blir brutt. Det forutsetter atter, at vi får en ren samvittighet gjennom syndenes forlatelse, og at syndens makt over oss brytes. Alt dette kan intet menneske skaffe seg selv.

3) Men Jesus Kristus hengav seg selv for å utfri oss av denne onde verden. Han gjorde det av egen fri vilje, for han hadde makt til å legge livet ned og makt til å ta det igjen. Han kom for å gi sitt liv som en løsepenge for mange (Mark. 10:45). Da han hengav seg selv, var det i vårt sted - det var seg selv han brakte som et offer for vår skyld - og Gud tok imot Hans offer!

4) Det skjedde nemlig etter vår Guds og Faders vilje, d. v. s. etter hans frelsesråd i overensstemmelse med Hans frelsesvilje.

Ikke underlig, at Paulus nå bryter ut i lovsang og tilbedelse: ,,Ham være ære i all evighet! Amen! " (vers 5)

Alt er fullbrakt! Der skal ikke og kan ikke føyes noe til! Forsøker noen på det, viser han kun, at han intet har forstått av frelsen, men tenker ringe om Frelseren og stort om seg selv. La oss juble og takke Herren for den fulle forløsning - la oss fortsette med det - da forblir vi utenfor lovlæreres og evangelieforfalskeres innflytelse - da forblir vi takknemlige barn, benådede syndere, frie og glade mennesker, opptatt ikke med oss selv, men med Ham, vår Gud og Frelser ved vår Herre Jesus Kristus!

INTET ANNET EVANGELIUM (1:6-10)

Mens Paulus i sine andre brev alltid begynner med å fremheve de positive ting, som etter hans oppfattelse kjennetegner de menigheter, han skriver til - selv brevet til den kjødelige korintermenighet, preget av splittelse, synd og barnaktigheter, begynner med ros og oppmuntring (1. Kor. 1:4-8) finner han ikke anledning til å berømme galaterne for noen ting. De er på vei bort fra Kristus, derfor er der intet positivt å si! De, som er på vei ut av evangeliet, er på vei ut av alt godt. Deres ,,gode" gjerninger, deres ,,ofre", deres ,,helhjertethet" er blitt et middel i vantroens og det ondes tjeneste. Hvordan skulle man kunne rose det?

,,Det undrer mig, at dere så snart lar dere dra bort fra ham, som kalte dere ved Kristi nåde, hen til et annerledes evangelium, som ikke er et evangelium" (vers 6-7a). Paulus' undren er en forbløffelse - hvordan kan man la seg lokke bort fra evangeliet, fra Herren selv, hen til et annet budskap, som berøver en frelsen, frelsesgleden, frelseskraften og frelsens nådevirkninger?

Det er å gå fra livet til døden. Det er å velge natten og mørket frem for lyset. Det er å vandre sin egen vei i stedet for Guds. Det er å vende tilbake til usikkerheten, uvissheten og uroen - det er å vende seg bort fra den levende Gud.

Det kan kun være skjedd, fordi der er ,,noen, som forvirrer dere og gjerne vil forvanske Kristi evangelium" (vers 7). De ser deres oppgave i å bringe uro og usikkerhet inn i sjelene - de ser det som noe verdifullt å berøve Guds barn deres glede og barnlige tillitsfullhet - de føler seg overbeviste om, at det er Gud velbehagelig, at de legger tunge byrder på Hans barn og forkynner dem, at alt ikke står vel til med deres sjeler - de holder av å trekke glade kristne hen i en krok og spørre dem, om ikke de vil videre frem i livet, om ikke de synes, de bør ofre deres eget liv helt annerledes ,,helhjertet", og om ikke det er på tide, at de hører opp med den barnlige glede og viser seg som modne menn, som tar livet med Gud helt annerledes alvorlig i smått og stort - de stiller spørsmål, om Guds barn nå også har mottatt alt, hva Gud har å gi dem - og når de har skapt uro i sjelene og reist problemer for de kristne, har de ikke vanskeligheter med å vise dem, at nå må de yte en ,,virkelig innsats" og bringe ,,reelle ofre", om de skal komme videre frem ad den smale i - nå må det bevises, at de ikke viker et skritt bort fra lydighetens sti - er de rede til det? - og litt etter litt lykkes det dem å få Guds barn bort fra den umiddelbare tillit til Kristus og gjøre dem selvopptatt - med andre ord å få dem bort fra Kristus, tilbake til deres egne anstrengelser - og så begynner de såkalte ,,bønnekamper", hvor det går så ,,alvorlig" til - man kaller dem for Jakobskamper, men de er ikke annet enn det selvopptatte, religiøse menneskes selvpineri i håpet om derigjennom å ,,komme lengre frem."

Således forvansker man Kristi evangelium, berøver det dets forløsende kraft, undergraver troen og binder menneskene i endeløse anstrengelser og usund selvopptatthet.

Hvis det så enda kunne hjelpe! Hvis det blot var en annen side av evangeliet! Men det er ikke en del av evangeliet - en del for de mere modne og åndelige - det er ikke noe positivt, som det i det lange løp kommer noe godt ut av - det er derimot et satanisk evangelium i religiøst kledebon - det stammer fra mørket - det trellbinder menneskene og fører dem bort fra Gud - det er en løgn og ikke en annen side av sannheten - det er en loddrett løgn og ikke en annen måte å uttrykke seg på - det er en forførelse - derfor roper Paulus med all sin myndighet: ,,Om så vi selv eller en engel fra himmelen forkynte dere evangeliet i strid med det, vi har forkynt dere - forbannet være han! Som vi før har sagt, så sier jeg nå igjen: dersom noen forkynner dere evangeliet i strid med det, dere har mottatt - forbannet være han" (vers 8 - 9). Sterkere kan det ikke sies. Paulus er aldeles intolerant - således som enhver, som elsker sannheten, er intolerant overfor løgnen - ja, som ethvert menneske er intolerant overfor enhver dødbringende bakterie. Det gjelder galaternes frelse. Det gjelder deres evige ve og vel. Han kan ikke sitte stille og se på, at de føres tilbake til mørke og død. Hvem kan sitte med hendene i skjødet og se på det? Man hadde beskyldt ham for å forkynne et ,,lett", og ,,billig" evangelium for derved å tekkes mennesker og vinne deres bifall. Hva Paulus forkynte, var noe, mennesker kunne like å høre, hevdet man. Ordet om at Kristus er alt, er et billig ord, som ikke stiller krav til menneskene. Så var det ord, de andre brakte galaterne, helt annerledes ,,alvorlig" og ,,dyrt" - det stilte krav til dem - det var ikke et ord, som sikret forkynnerne menneskers bifall!

Således sa man - og galaterne var tilbøyelige til å gi dem rett. Og så var sannheten den stikk motsatte! Paulus' evangelium vandt aldri bifall - det var jo en dom over alt menneskeverk - det opphøyde ikke et eneste menneske og ble derfor kun mottatt av dem, som bøyde seg under sannheten og erkjente, at de intet var, mens alle andre vendte seg i forakt fra det og imot ham, som forkynte det. Det ,,annet evangelium" derimot appellerte til mennesket, for det gjorde noe ut av mennesket og menneskets egen innsats - derfor vant det bifall og vakte ikke forargelse.

Nå hadde Paulus imidlertid nedkalt forbannelsen over dem, som forkynte dette ,,annet evangelium", og kunne med sannhetens ironi spørre: ,,Er det mennesker, jeg prøver å vinne bifall hos, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker (som man påstår)? Var det mennesker, jeg ennå ville tekkes, da var jeg ikke Kristi tjener" (vers 10).

Dermed er brevets hovedlinjer trukket opp. Paulus vil forsvare evangeliet. For å gjøre det må han forsvare sitt eget apostolat. Det går han derfor straks i gang med.

Første del (1:10 - 2:21)

For å forsvare sitt apostolat skriver Paulus en kort selvbiografi, oppdelt i tre avsnitt: (1) hans første 14 år som apostel, kap. 1:11-24, (2) hans møte med Jakob, Kefas og Johannes i Jerusalem, kap. 2:1 - 10, og (3) episoden i Antiokia, da han trådte opp imot selveste Peter, kap. 2:11-21)

1. Hans første 14 år som apostel (1:11-24).

Som overskrift over dette avsnitt kunne man sette ordene fra vers 11: ,,ikke menneskeverk" eller ordene fra vers 12: ,,ikke av noe menneske, men ved en åpenbaring av Jesus Kristus".

Det var Damaskus-opplevelsen, som gjorde Paulus til det, han var, Guds apostel med en særlig oppgave iblant hedningene. Alle visste jo om hans ferd fordum i jødedommen, hvorledes han overmåte voldsomt forfulgte Guds kirke og forsøkte å utrydde den (vers 13). Han fnøs med trussel og mord imot Herrens disipler (Ap. G. 9:1) og bega seg på vei til Damaskus for å legge hånd på dem. Han var sannelig mere ytterliggående i jødedommen enn sine jevnaldrende og langt mere nidkjær for de fedrene overleveringer (vers 14).

Hvem kunne gjøre ham til en apostel? Ingen uten Herren selv. Intet menneske, enn ikke de andre apostler, hadde noen mulighet for å overbevise Saulus fra Tarsus. Før de ennå kunne komme til orde, ville han legge hånd på dem. Hadde han ikke vært med og stenet Stefanus?

Men Gud er fullstendig suveren. Han gjennomfører det umulige, for han er Gud. Det visste Paulus av egen erfaring: ,,Men den gang Gud, som hadde utkåret meg fra mors liv og kalt meg ved sin nåde, besluttet å åpenbare sin Sønn for (eller i meg..." vers 15 - 16 a). Det er hans egen beskrivelse av Damaskus-opplevelsen. Gud hadde i sin suverene frihet besluttet å åpenbare sin Sønn for Paulus og gjøre Paulus til sin tjener, og verken Paulus selv eller noe annet menneske, enn ikke en av apostlene, bidro det minste til hans guddommelige kall. Det kom som en aldeles uventet overraskelse - Jesus Kristus åpenbarte seg for Paulus og sa:

,,Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?" og svarte på Saulus' spørsmål: ,,Hvem er du, Herre?" ,,Jeg er Jesus, som du forfølger" (Ap. G. 9:4-5).

Da blev Saulus fra Tarsus tilintetgjort - i støvet, på vei mot å utrydde menigheten, gikk det i all sin forferdende gru opp for ham, at all hans gudsdyrkelse hadde været satanisk, al hans nidkjærhet demonisk, og all hans rettferdighet som et besmittet kledebon - her så han, at det bodde intet godt i ham - han hadde forfulgt Guds sønn - han hadde hatet Gud og bespottet hans kjærlighet - han var fortapt, uhjelpelig fortapt og fordervet helt igjennom - her døde Saulus fra Tarsus - og et nytt menneske blev skapt ved Guds nåde i Kristus Jesus, den nåde, som er en guddommelig kraft, så den driver bort alle våre synder som morgentåken, som forsvinner for solen, og skaper liv ut av døde.

Det var sannelig ikke menneskeverk - og det sto klart for ethvert oppriktig menneske, at det evangelium, som da ble Paulus betrodd, ikke var noe, han hadde lært av mennesker - han hadde fått det ved en åpenbaring av Jesus Kristus (vers I 2), d. v. 5. han hadde sett Jesus selv i Hans herliggjorte skikkelse og erkjent at Han er evangeliet i hele dets fylde - og dermed forstått, at det utenfor den levende Kristus ikke finnes noe evangelium eller noe supplement til evangeliet. Som Kristus er alt, således er evangeliet i Ham alt, ubetinget alt.

Han begynte straks å forkynne i synagogen i Damaskus om Jesus, at han er Guds Sønn (Ap. G. 9:20). Alle var selvfølgelig ute av seg selv av forundring. Dette varte kun ganske kort (kanskje en dag eller to), deretter drog han ,,straks bort til Arabien (et øde område ikke så langt fra Damaskus) og vendte siden tilbake til Damaskus (Gal. 1:17 og Ap. G. 9:22). Her hadde han den ydmykende opplevelse å blive firet ned ad bymuren i en kurv (Ap. G. 9:25 og 2. Kor. 11:33), hvoretter han drog opp til Jerusalem, hvor han av apostlene kun traff Kefas og Jakob, Herrens broder (Gal. i :18-19). Disse to var - for så vidt man regner Jakob til apostlene - apostler før ham (vers 17), men de var ikke ,,mere" apostler enn han og hadde intet å lære ham, som han ikke allerede hadde lært av Herren selv. De var altså likemenn - han var ikke underordnet under dem, og de ikke under ham.

Det ligger ham tungt på sinne, at galaterne skal forstå dette, for tviler de på hans apostelkall, tviler de også på hans evangelium. Derfor tilføyer han: ,,Hva jeg her skriver til dere (og altså for deres skyld) - se, for Guds åsyn vitner jeg (som om jeg stod i vitneskaren foran Guds dommersete), at jeg ikke lyver" (1:20).

Han taler for Guds åsyn han kan se Gud i ansiktet, mens han taler om seg selv - han har ikke overdrevet eller overbetonet noe - han har talt ,,ut av et rent sinn, ja ut av Gud, i Kristus for Guds åsyn" (2. Kor. 2:17). Det er guddommelig inspirert tale, som for hvert ords vedkommende kan bestå for Gud - altså kan de også bestå for mennesker.

Etter de to ukers opphold i Jerusalem drog han bort til Syriens og Kilikiens egner. Selv var han personlig ukjent for Judeas forsamlinger i Kristus Jesus (1:22 gr.), kun hørte han dem si: ,,Han, som før forfulgte oss, forkynner nå den tro, han før søkte å utrydde." Og de priste Gud for ham - hvor meget mere burde ikke galaterne, som han kun hadde gjort godt, anerkjenne ham som Herrens apostel og prise Gud for ham!