forord

Det er skrevet millionvis av brev i menneskehetens lange historie. De fleste er gått tapt, en del er bevart. Av denne strøm av skrivelser har intet brev hatt større og mere inngripende betydning enn Galaterbrevet. Det gjorde Martin Luther til reformator og John Wesley til evangelist. Skjønt årene har slite på det, er det like sterkt og aktuelt i dag.

Vi vet ikke med sikkerhet, hvem galaterne var. Muligvis var det dem, Paulus vant for Herren under sin første misjonsreise (Ap. G. 13 og 14), altså menighetene i Antiokla i Psidien, Ikonium, Lystra og Derbe. Er dette tilfellet, må Galaterbrevet sikkert anses for det første av Paulus' brev, skrevet før apostelmøtet i Jerusalem (Ap. G. 15) i år 48 eller 49. Mange sakkyndige hevder imidlertid, at galaterne bodde i den nordlige del av det nåværende Tyrkia, og at brevet er skrevet langt senere. Vi vil senere berøre dette problem, som for øvrig ikke er av avgjørende betydning for forståelsen av brevet.

Anledningen til brevet er ganske klar. Etter at Paulus hadde ført galaterne til frelsende tro på vår Herre Jesus Kristus, kom det fra Jerusalem noen andre arbeidere, som tilbød å hjelpe galaterne ,,videre frem" i livet med Gud. De fortalte dem, at Paulus ikke hadde gitt dem alt, det som var å få fra Herren. Ville de ,,videre frem", måtte de ,,naturligvis" selv vise sig helhjertede. De kunne ikke regne med å nå frem til målet på så billig en måte som den, Paulus hadde anvist. Vel var tro nødvendig - det hadde Paulus rett i - men for å bevise, at de virkelig ,,var helt med Herren", måtte de la sig omskjære. Det stod ganske klart å lese i Skriften. At Paulus ikke hadde lært dem det, skyldtes ganske enkelt, at han ikke var noen riktig apostel. Han var en ensporet, med egne ideer. De virkelige apostler så helt annerledes ,,alvorlig" på livet med Gud. De tok det ikke så lett, de visste, at Gud er hellig og fryktelig; de lærte derfor ,,lydighet", frem for alt imot Guds vilje, således som den er åpenbart i Skriften og gir seg uttrykk i kravet om omskjærelse.

Galaterne kunne ikke motstå disse ,,hellige" og ,,helhjertede" menn. Deres argumenter var underbygget av Skriften. De kom med et ,,vektigere" evangelium enn Paulus. Deres appell til ,,helhjertethet" og ,,lydighet" var innlysende riktig. De ville derfor ikke ,,stå Gud imot" eller ,,vike tilbake for noe offer" - de var rede til å la seg omskjære, for de ville ,,videre frem".

Da dette kom Paulus for øre, blev han grepet av sorg, for han visste, at den nye lære var en løgn, og at den ikke kunne hjelpe galaterne så meget som ét skritt videre frem i livet med Gud, men tvert imot ville føre dem bort fra ham. Derfor skrev han sitt brev.

Inndelingen gir stort sett seg selv. De to første kapitler er et forsvar for hans eget apostolat. De inneholder en kort selvbiografi, som viser, at Paulus virkelig er apostel, og at det evangelium, han forkynder, er Guds evangelium, som de andre apostler intet har hatt å føye til. De to neste kapitler (3 og 4) beskjeftiger seg med, hva Skriften (Det gamle Testamente) lærer. Her viser Paulus, at hans evangelium allerede var forkynt for Abraham, vår fader i troen, og at loven, som kom til flere hundrede år senere, ikke kan sette evangeliet (Guds løfte) ut av kraft. De to siste kapitler beskjeftiger seg med det praktiske liv. Her viser Paulus, at evangeliet ikke fører til lettsindighet, men at det er en Guds kraft til et frigjort liv i hellighet.