andeligl

Åndelig lederskap

Av Jørn Nielsen

Den grønnlandske nyhetstjeneste kunne i begynnelsen av januar meddele, at man der oppe etterlyste åndelige ledere. Den slags hører man ikke ofte fra verdslig hold. Betoningen ligger mere på profesjonelle "visjonære" og kanskje karismatiske ledere. Men etterlysningen av åndelig lederskap var forfriskende ny og tyder kanskje på en ganske sunn selverkjennelse, uten det selvfølgelig er mulig å lodde dybden. Er det mon det sekulariserte menneskets uartikulerte uttrykk for det 21. århundres nødrop etter åndelig hjelp, åndelig fylde og immaterielle verdier?

Sterkest alene

En åndelig leder er ikke slave av verken relativisme eller noen høyrøstet motedialektikk. Han forakter tidens åndelige forflatelse og "det muliges kunst" hos de prinsippløse pragmatikere. For ham er sannheten absolutt og ikke til salgs. Hans likefremme tale er bergprekenens "ja, ja - og nei, nei" og altså ikke noe med "På den ene side... og på den annen side". Han står, om sa skal være, alene, misforstått, kan hende stundom litt komisk og latterlig, men allikevel klippefast forankret i sannheden og derfor åndelig sterk, alt mens han går imot strømmen av standpunktsløse standpunkter, som lik kameleonen har det med å skifte farge etter behag og derfor er å ligne med døde fisk. Han vil ikke høste kortsiktige resultater eller billig applaus, men vil allikevel ved sin bortgang etterlate verden fattigere. ”Sannhet er sannhet, om få den kun hyller, løgn blir ei sannhet, om mange den tror... " står der i en gammel norsk sang.

Derfor vil den åndelige leder ha gjort den samme befriende oppdagelse som doktor Stockmann i Henrik Ibsens ”En folkefiende” og ut av indre styrke kunne si til ham: "Den sterkeste mann i verden er han, som er mest alene!"

Men det forutsetter, at man tør være seg selv og handle etter sin overbevisning, uansett hva folk tenker eller mener. "Frykt for mennesker leder i snare - dvs. fører til ufrihet - men den, som stoler på Herren, blir berget. " Ordspr. 29:25.

Et slikt menneske vil ikke bruke meget tid på å "surfe" forvirret rundt i internettets store jungel for langsomt å kveles i "informasjoner”. Han griper i det hele tatt ikke etter løsninger langveis fra, men finner rikelig inspirasjon i de nære ting, altså det, som ligger like for en, og ønsker seg ikke andre forhold enn de foreliggende for å kunne utrette noe "stort".

Den vestlige verden har brukt milliarder på å utforske verdensrommet for om mulig der å finne opprinnelsen til liv (Bibelens vitnesbyrd er jo ikke tilstrekkelig!),alt mens det liv, vi nå engang har, forspilles og fortapes. Vi vil erobre det ytre rom, mens vi selv er moralske tapere i vårt eget "indre rom". Vår sivilisasjon med imponerende teknologisk suksess og vitenskapelige landevinninger, men med åndelig fiasko, er en koloss på lerføtter og styrer hastig mot det endelige sammenbrudd. I sannhet, den har bruk for åndelig lederskap med en åndelig vekkerrøst, som med ny kraft og myndighet kan gjenta kallet fra pinsedagen: ”la dere frelse fra denne vanartede slekt!” (Ap. G.2:40).

Sannheten - en person

Midt i det hele blir vi til stadighet minnet om, at den åndelige løsning ennå er innenfor rekkevidde. Korset i vårt flagg er ikke tom symbolikk, men en stadig påminnelse til vårt folk - og den åndelige leder vil just gjøre oppmerksom herpå - å den største åndelige frihet er blitt utløst og vunnet til oss ved underet i Betlehem, på Golgata og påskemorgen for ca. 2 årtusener siden, om enn disse begivenheter ikke har fått noen videre plass i historiebøkene. Evangeliets gode nyheter er ikke desto mindre det "kristne" Danmarks eneste frelsende omdreiningspunkt og håp, og dets fylde er ennå tilgjengelig for enhver ærlig sannhetssøkende, for hvem tilværelsen er alvor og ikke pjatt, og som i sin besinnelse "blir til for Gud" (Kierkegaard), dvs. erkjenner sin stilling for Ham som en synder og omvender seg.

Sannheten, som er en person, - "Jeg er veien og sannheten og livet – vår Herre Jesus Kristus, blir ingen overbevist om ved skvaldrende pådytting av meninger og "sannheter". Han er Herren, som skal tros og adlydes som den, Han er og alltid har vært, den korsfestede og oppstandne, evige og nærværende Frelser. Han skal ikke "fortolkes", utlegges eller "teologiseres av religiøse teoretikere. Han skal "slippes til" ved troens enfold i den enkeltes liv som Frelser i all vår fattigdom og syndighet og bekjennes som Herre! Som skrevet står: ”For hvis du med din munn bekjenner, at Jesus er Herre, og i dit hjerte tror, at Gud har oppreist Ham fra de døde, skal du bli frelst!" (Rom. 10:9). Hjertets tro og munnens bekjennelse går hånd i hånd.
"Vi trenger til åndelige ledere", var setningen fra Grønnland, som brente seg fast hos meg. Kanskje var det nettopp et uttrykk for den åndelige fattigdom i velferdssamfunnets åndelige nihilisme og et uartikulert nødrop om hjelp ovenfra? Gid mine danske landsmenn her nede vil komme til just denne ydmyke erkjennelse!

Husk å be Gud om å sende slike åndelige ledere ut til høsten i vårt land.