Den åttende preken over Jesu Kristi lidelse

Av Johan Arndt

Matt. 26,59-666; Mark. 14,55-66; Luk. 22,66-71.

Inngang

I l. Kong. 22,6 fig. leser vi, at fire hundre falske profeter, i hvilke var en løgnens ånd, hadde på kong Akabs befaling forsamlet seg for å profetere for kongen. Men det var og en rett sannferdig profet i landet ved navn Mika. Han ble også fremkalt, og da han kom besverget kongen ham, at han skulle si sannheten når han ble tilspurt. Og da han nå åpent sa ham sannheten, og bekjente hvorledes han hadde sett Herren sitte på sin stol og hele himmelens hær stå omkring Ham, og hvorledes han hadde sett en falsk løgnens ånd utgå, som skulle være en løgnens ånd i de samme falske profeters munn: Da ble han for denne sin bekjennelse og guddommelige syn slått av de falske profeter og kastet i fengsel.

Just så går det og vår Herre Jesus Kristus, den sannferdige profet. Imot Ham forsamler seg yppersteprester, de skriftkloke, øverste og eldste i Jerusalem, en skare av falske profeter, i hvis hjerte og munn var en løgnens ånd. Og disse besverger den Herre Kristus, at Han skal si dem sannheten, hvem Han var. Da nå den Herre Kristus gjør sin bekjennelse, at Ran er Messias og Guds Sønn, som de skulle se komme i himmelens skyer, blir Han for denne bekjennelse slått og bespottet og endelig dømt til døden. Altså har vår Herre Kristus, som er selve sannheten, for sannhetens skyld, blitt av løgnåndene dømt og drept, for at Han skulle forløse oss fra Satans løgnrike, og oversette oss i sannhets rike.

Vi vil for denne gang tale om tre stykker:

1.   Hvorledes Herren, som er selve sannheten, gjør sin bekjennelse.

2.   Hvorledes den Herre Kristus blir forsmedet og bespottet.

3.   Hvorledes Han blir dømt til døden.

Den kraftige velsignelse av Kristi uskyldighet være med oss! Amen.

Det første stykke
Om Herrens bekjennelse

Det åndelige råd i Jerusalem søker alle slags anledninger for å kunne dømme Kristus til døden. Derfor fremstiller de falske vitner, men deres vitnesbyrd stemte ikke overens. Derfor kunne de ikke ved dem fremtvinge noen årsak til døden. Dette har vært en stor lidelse for Herren, at Ran har måttet høre og lide løgnen. Det har krenket Hans hjerte, som Sal. 27,12 sier: «Falske vitner står opp imot meg.» Fordi vi har trodd djevelens løgn, så har Herren måttet betale derfor. Han måtte erfare i sitt hellige hjerte hvor ondt løgnen gjør.

Endelig står ypperstepresten opp, besverger Kristus, og spør Ham om Han var Messias og Guds Sønn. Herren svarer og sier ja, Han er Messias og Guds Sønn. Ettersom de holdt dette for en gudsbespottelse, at et menneske skulle være Guds Sønn, har de dømt Ham til døden som en gudsbespotter. Og Herren har for sin bekjennelses skyld blitt skammelig forhånet, bespottet og slått.

Vi lærer her hvorpå Kristi rette bekjennelse og erkjennelse er grunnet, nemlig på Kristi person og embete, at Han er Guds Sønn og den sanne Messias. Den bekjennelse og erkjennelse må vi i troen bevare vel i vårt hjerte som den høyeste skatt, og daglig bekjenne med vår munn; for det er vår høyeste trøst og vår mektige seier. For den hellige evangelist Johannes sier i sitt 1. brev kap. 5,4.5: «Hvem er den som overvinner verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?»

Men hva er årsaken til at denne tro beholder seieren? Just det er årsaken: at Kristus er en sann Gud, derfor kan intet overvinne Ham, være seg synd, død, djevelen eller verden, være seg det høye eller det dype, det nærværende eller tilkommende, eller hva nevnes kan, (Rom. 8,38,39). Denne sannhet kan ikke bli undertrykt, men skal seire over all vold, over alle tyranner, over alle kjettere, og skal forbli evinnelig. Derfor er og vår tro, som beholder og forplanter en sådan bekjennelse, seieren over verden, en gang for alle.

Når nå troen har fattet Kristus og forenet seg med Ham, ved Hans nådes og iboelses forening, at Kristus bor i oss, så gjør Han oss delaktige av sin guddommelige natur, (2. Pet. 1,4) dvs. av sitt guddommelige lys, av sin guddommelige styrke og kraft, glede og visdom, hvormed vi overvinner djevelen og verden. For Kristus bor ikke hos oss således at vi ikke skulle ha noen kraft, liv og styrke av Ham; nei ingenlunde. Kristi kraft blir og virker i oss, og derav kommer vår tros seier og styrke, likesom epistelen til hebreerne (11,2 fig.) berømmer mange herlige og mektige ting, som Guds helgener har utrettet ved troen.

Likesom nå det er vår høyeste seier, at Jesus er Guds Sønn, og Hans guddoms kraft virker i oss; så er og vår høyeste trøst, at Han er den sanne Messias, Herrens salvede, salvet til vår evige yppersteprest, midler og evige konge. For av sin salvelse og sin gledesolje, hvormed Han uten mål er salvet (Sal. 45,8) meddeler Han til oss, opplyser og fryder oss. Og som hovedet for sin menighet (Ef. 1,22) oppfyller Han oss, sine lemmer, med sine gaver, (Joh. 1,16).

Se, denne herlighet har våre første foreldre og vi alle i dem tapt. Ved synden ble Adam og Eva skilt fra Gud og tapte Guds hellige nærværelse, var overvunnet av djevelen og hadde forspilt sitt herrevelde. Derfor har etter Guds underbare råd, Guds Sønn blitt mennes­ke, og forenet seg atter med oss ved troen, for at vi måtte bli delaktige av den guddommelige nåde, styrke, kraft og seier, ja, det evige liv. Og for at vi måtte ha en evig yppersteprest og et forsoningsoffer for våre synder - en midler mellom den hellige og rettferdige Gud og oss urettferdige - en evig konge, i hvis nåde og herlighetsrike vi kunne bli evinnelig - og en mektig beskytter imot alle våre fiender. Alt dette hadde ikke kunnet skje, hvis Kristus ikke var Guds Sønn.

Se, elskelige i Herren, dette måtte nå vår Herre Kristus offentlig bekjenne, fordi hele verdens frelse og salighet derved var festet og derved skulle gjenopprettes. For at man nå måtte vite hvorledes den tapte salighet skulle bli gjenopprettet, så bekjenner Kristus seg her for Messias og for Guds Sønn. Og denne bekjennelse var den gang høyst nødvendig, for at enhver måtte vite at Verdens Frelser var kommet, og etter profetenes forutsigelse måtte lide for verdens synder.

Men ettersom yppersteprestene forarget seg på Ham, fordi Han stod der lik et armt og elendig menneske, så taler Han til dem om sin tilkommende herlighet, og sier at de skulle se Menneskesønnen komme i himmelens skyer. Dermed atskiller Herren sin fornedringsstand og sin herlighetsstand, og taler til dem om det tegn som profeten Daniel taler om i kap. 7, hvor profeten har i et syn sett: at en har kommet i himmelens skyer i menneskeskikkelse, og som Gud har gitt all makt over alle folk.

Akk, kjære kristne, lær å betrakte eders forløser etter begge disse slags stand: Se Ham, hvor elendig Han står der for domstolen; se Ham og hvorledes Han skal komme i himmelens skyer. Av begge disse betraktninger skal dere ha stor nytte. Takk den Herre Kristus for den herlige bekjennelse, at Han har bekjent seg for å være vår Frelser og Messias, og ikke har skammet seg ved oss, men bekjent seg fritt uten all frykt for å være Guds Sønn. Be Ham om at dere ikke må blues ved Ham, men bekjenne Ham uten noen redsel og gi Ham den ære som Hans himmelske Fader har gitt Ham: Denne er min Sønn, den elskelige, i hvem jeg har velbehag; hør Ham! (Matt. 3,17 og 17,5). Bed Ham, at også dere må få skue Ham med fryd, når Han kommer i skyene.

Det annet stykke
Hvorledes Kristus forhånes og blir slått

Da den Herre Kristus bekjenner seg for den sanne Messias og Guds Sønn, mener de yppersteprester at de nå hadde vunnet, og har en gyldig årsak til å fordømme Ham til døden, likesom en forfører og gudsbespotter. Derfor var Herrens bekjennelse nok for dem til å fordømme Ham, og gi seg ro til morgenen. Imidlertid forhåner, bespotter og slår de ugudelige tjenere, de ubarmhjertige blodhunder Kristus hele natten for Hans sannferdige bekjennelse.

Se, hvor meget har ikke Kristus måttet lide for sin hellige bekjennelse, at Han er den sanne Messias og Guds Sønn; og dette er dog den evige sannhet! Akk, våre første foreldre hadde fornektet sin kjære Gud, forkastet Hans evige sannhet og ord; og dermed hadde de og vi fortjent å bli evig spottet og slått. Dette tar vår Herre Kristus på seg, lar seg forhånes, bespottes og slåes, for at Han skulle forsone våre synder og forløse oss fra den evige forsmedelse, at vi ikke måtte bli til spott for alle djevler. Våre første foreldre ville være vise som Gud selv; derfor måtte Kristus bli utropt og holdt for en dåre, og Guds evige visdom måtte la seg forhånes.

Derfor har og Kristus måttet betale for vår hofferdighet, at man holder seg for klok, opphøyer seg i sitt hjerte over andre og forakter andre mennesker, holder sin neste for en dåre og narr (Syr. 6,2; Bar. 3,23). For dette har Kristus måttet lide en slik forhånelse og spott. Og ettersom det var kjent hos jødene, at når Messias kom, da skulle Han vite alle ting, (som den samaritanske kvinne sier (Joh. 4,25): «Jeg vet at Messias kommer, som kalles Kristus, når Han kommer, skal Han forkynne oss alle ting»). Men nå, da vår Herre Kristus bekjente offentlig for rådet i Jerusalem, at Han var Messias, da skjulte de derfor Hans hellige ansikt, slo Ham og sa: Spå oss, hvem er den som slo deg? Er du Messias, så må du vel vite alt, hvem er nå den som slo deg? Akk, Guds evige visdom måtte være verdens spott! Således går det til ennå, likesom profeten Jeremia klager (kap. 20,8): «Herrens ord er blitt meg daglig til spott.»

Men at Han ved profeten sier:
«Jeg vet at jeg ikke blir til skamme,» det er å forstå om en evig skam.

Når nå Kristus ikke evinnelig blir til skamme, så skal vi også i Ham ikke evinnelig bli til skamme. Og om vi enn for sannhetens og vår bekjennelses skyld måtte bære timelig skam med Kristus, så skal vi dog ikke evinnelig bli til skamme.

Det tredje stykke
Om dødsdommen som felles over Kristus

Når vår Herre Jesus Kristus om morgenen, da de yppersteprester og de eldste og hele rådet hadde atter forsamlet seg, ble tilspurt om Han ville bli ved sin bekjennelse, at Han var Messias og Guds Sønn, og Han dertil hadde sagt ja, blir Han ved enstemmig beslutning av hele rådet fordømt til døden; for de sier alle: Han er skyldig til døden!

Men dette er en urettferdig og falsk dom, for det var ennå ikke bevist at vår Herre Kristus var en gudsbespotter. For selv om Han bekjente at Han var Guds Sønn, så er dette dog ingen gudsbespottelse, likesom og Herren i Joh. 10,34 skjuler seg med Den hellige skrift og sier: «Er det ikke skrevet i eders lov (i Sal. 82,6) om øvrigheten:
«Jeg, jeg har sagt: I er guder, og I er alle den Høyestes barn;» hvorledes skulle nå det være en gudsbespottelse, når et menneske utgir seg for et Guds barn, når dog Den hellige skrift beviser det.

Kristus hadde med så mange guddommelige under bevist at Han var en sann allmektig Gud; men de fordømte Ham uoverbevist og av en falsk ånd. Og det bør vel merkes, at Kristus er blitt fordømt av det åndelige råd som en gudsbespotter. Dermed har Herren påtatt seg i vårt sted lovens forbannelse, og ikke alene latt seg forbanne, men og fordømme til døden for vår skyld, for at Han skulle forløse oss fra den evige forbannelse og fordømmelse og vi måtte få barnekårets velsignelse.

Akk, våre første foreldre og vi alle er gudsbespottere; for vi har ikke holdt Ham for en sannferdig Gud, at Hans ord var sant, hvormed Han hadde uttalt denne dom (1. Mos. 2,17): «På den dag du eter av det, skal du dø døden; men har altså holdt Satans ord for sannhet, og Guds ord for løgn, hvilket er en stor gudsbespottelse! Dette måtte nå Kristus betale, og bli fordømt som en gudsbespotter.

Alle de mennesker er gudsbespottere, som forakter Guds ord i sine hjerter, og tenker: Å, det har seg ikke slik som Guds ord sier - og har sin lyst i Satans løgn, og i verdens vellyst, herlighet og prakt, som om Guds ord var bare fabler, som man ikke bør akte meget på. Dette er hele verdens alminnelige levnet og vesen: Guds ord blir ikke mer aktet for sannhet, men ringeaktet, forkastet og spottet. Dette er gudsbespottelse, hvormed nå hele verden bespotter Gud. Ingen frykter mer for Guds ord og for Guds vrede. For denne gudsbespot telse har Kristus måttet betale, og derfor latt seg fordømme til døden. 

Akk, hvor er dog ikke hele verden full av forbannelse og Guds forhånelse. Forbannelsen forderver alt og fortærer alt. Enhver forbannelse treffer den samme som utspyr den, så at alle ugudelige skal mettes av sin munns frukt (Ordspr. 12,14; 13,2; 18,20.21).  

O, menneske, betenk dog din egen elendighet, din egen fordervelse. Kristus har måttet bære din gudsbespottelse og derfor latt seg fordømme, for at Han måtte gjøre deg fri fra den evige fordømmelse!  Å, bedre deg og omvend deg! Hvis ikke, så skal forbannelsen bli over deg evinnelig! - og du skal være nødt til å høre Guds strenge dom: at din del skal være med alle gudsbespottere og forhånere i den sjø, som brenner med ild og svovel fra evighet til evighet! (Åp.b. 21,8). Bevar oss derfra, du trofaste Gud for Jesu Kristi forsonende lidelses skyld. Amen.

Til toppen