Den syvende preken over Jesu Kristi lidelse

Matt. 26,57-75; Mark. 14,53-72; Luk. 22,5~63; Joh. 18,13-28.

Inngang

Hos profeten Jeremia i kap. 20 leser vi, at når han, den hellige profet, hadde på Guds befaling profetert for kong Sedekias og for alt folket, og refset dem for deres synder, og forkynt dem byens ødeleggelse og det babyloniske fangenskap: da hadde en øverste i Herrens hus, ved navn Pashur, slått Jeremia og kastet ham i fengsel. Men da hadde profeten talt med Herren om dette i bønnen, og sagt: «Herre! du har overtalt meg, og jeg lot meg overtale, du har vært meg for sterk, og har fått overhånd; jeg er den ganske dag til latter, hver av dem spotter meg. Jeg hørte mange baktale meg. Men Herren er med meg som en veldig kjempe. Og du, Herre Sebaot! som prøver en rettferdig, som ser nyrer og hjerte, la meg se din hevn på dem, for jeg har lagt min sak fremfor deg. Syng for Herren, lov Herren! For Han har fridd den fattiges sjel ut av ugjerningsmenns hånd.»

Denne profet Jeremia, er med sin profeti og forfølgelse et forbilde på vår Herre Jesus Kristus, Han som likesom Jeremia også er blitt fanget og bundet og ført til yppersteprestene, og for sin bekjennelses skyld ikke alene er blitt slått i ansiktet, men også gruelig bespottet og foraktet. Og de yppersteprester har forsøkt all list for å kunne anklage Ham for Pilatus for å kunne drepe Ham. Men likesom Jeremia sier, at Gud har vært hos ham som en veldig stridskjempe, og frelst ham av de ondes hånd, så trøster seg og den Herre Kristus av hjelpen og redningen, og at Han skal se Guds hevn over sine fiender.

Vi vil for denne gang høre tre stykker:

1.   Om Herrens bånd.

2.   Om at Han ble slått

3.   Om Peters fall og omvendelse.

Jesu hellige lidelses guddommelige kraft være hos oss. Amen.

Det første stykke

Vår Herre Kristus er to ganger blitt bundet: 1) i urtegården, 2) i yppersteprestens hus; for Annas hadde sendt Ham bundet til ypperstepresten Kaifas. Årsakene til Hans bånd er: 1) våre synder. Onde mennesker har vel bundet Ham med tau, men våre synder er de som så hårdt har bundet Ham med dødens snarer, som det står skrevet om i Sal. 116,3: «Dødens rep har omspent meg, og helvetes angster hadde rammet meg.» Våre første foreldre hadde utstrakt sine hender etter den forbudne frukt, og hadde misbrukt sine henders frihet, (1. Mos. 3,6). Til straff derfor måtte den Herre Kristus lide disse smedefulle bånd på sine hellige hender. Akk, våre hender har røvet! Hva har disse hellige hender gjort? De har renset spedalske, åpnet de blindes øyne; uskyldig er de blitt bundet for vår skyld.

2) Vi skulle og ha blitt bundet med helvetes bånd og mørkets lenker evinnelig (2. Pet. 2,4), hvis ikke vår Herre Kristus hadde latt seg binde for oss. Derfor sier Sal. 116,16: «Du har løst mine bånd.» Likesom da Samson ble av sine brødre bundet med nye rep og overlevert til filisterne, og de oppløftet et gledesskrik over ham, da falt Herrens Ånd på ham, og han sønderslet de nye rep likesom blår (lett antennelig stoff): Likeså har denne sterke himmelske Samson, sønderslitt også våre bånd ved sin guddommelige allmakt, og satt oss i den evige frihet.

3) Lovens anklage, helvete og døden er de sterke bånd, som vårt legeme og sjel var bundet med. Men Kristus har sønderslitt dem, og gjort dem kraftløse, og forvervet oss den åndelige og evige frelse, så at vår samvittighet er befridd fra lovens anklage, forskrekkelse og forbannelse, og fra den gruelige frykt for den evige død. For likesom en arm fange alltid må frykte for bøddelen og for sine plager, for dommen og utfallet og så for forsmedelsen og døden: så hadde og vi i evighet måttet frykte for den bøddel, djevelen, for den evige døds kval og for Guds evige vrede, hvis ikke Kristus hadde ved sine bånd gjort oss løse fra disse helvetes bånd. Akk, en ond samvittighet og bestandig frykt og angst er forskrekkelig sjelebånd; derfor har Kristus forløst oss. Syndenes forlatelse og Kristi blod oppløser disse bånd, og gjør samvittigheten fri og glad. (Sak. 9,11): «O du! ved din pakts blod førte jeg dine bundne av en brønn som det ikke er vann i.» David fryder seg over dette i Sal. 116,7-9: «Kom igjen, min sjel, til din ro! For Herren har gjort vel imot deg. For du utfridde min sjel fra døden, mitt øye fra gråt, min fot fra støt. Jeg vil vandre for Herrens ansikt i de levendes land.»

Om denne åndelige frihet taler Sal. 124,7.8: «Vår sjel er unnsluppet som en fugl av fuglefangerens snare; snaren er sønderrevet, og vi, vi er unnsluppet. Vår hjelp er i Herrens navn, Han som gjorde himmel og jord.» Og Jes. 61,1: Herren har sendt meg, til å utrope frihet for de fangne, og for de bundne fengslets opplatelse.»

Det annet stykke
Om at Herren blir slått

Når Herren forsvarer seg for sin lære og sier, at Han jo hadde talt offentlig og be roper seg på folket, om de hadde hørt noe galt om Ham som var talt imot keiseren og som ledet til opprør, eller mot Moses. Da ble Jesus slått på kinnet av en tjener som sa: Skal du så svare den yppersteprest? Jesus svarte ham: Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! Men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg? Herren vil så meget si:
Jeg kan jo intet annet svare, jeg beroper meg på det hele folks offentlige vitnesbyrd, hva skal jeg mer gjøre?

Akk, kjære Herre, du behøver ikke å spørre hvorfor du blir slått. Profeten Jesaja svarer i kap. 53,5: «Han er slått for våre misgjerningers skyld. » Vi har talt urett, og skulle blitt evinnelig slått i våre ansikter, men du har lidt slagene. Adam hadde oppløftet sitt ansikt mot Gud ved hovmod og ulydighet, og lyttet til djevelens løgn; derfor måtte Kristus bli slått i ansiktet. Akk, hva har et menneske når det følger sine egne lyster? Et vilt, frekt og ondskapsfullt ansikt; derfor har Kristi ansikt blitt slått.

I 5. Mos. 25,2.3 har Gud gitt en slik lov, at når noen er blitt for domstolen dømt å være skyldig, da skulle dommeren byde ham å falle ned, og man skulle offentlig slå ham for domstolen og bringe ham til å skjemmes. Vi er misgjerningsmennene, som alle for Guds dom var onde og ugudelige. Men Kristus tar slagene på seg, for å lide straffen for vår ondskap, og befri oss fra de evige helvetsslag.

Betenk og, kjære kristen, det ansikt som er blitt slått for dine synders skyld; er det ikke det ansikt som på Tabor skinte klarere enn solen? Er det ikke det ansikt som Sal. 80,4 taler om? «La ditt ansikt lyse, så blir vi frelste.» Ja, det ansikt som vi på hin dag skal få skue i stor herlighet? Hvorledes skulle vi i evighet kunne noksom takke et så fryderikt, trøstelig, vennlig, mildt, liflig og herlig ansikt, for de slag det har lidt!

Det tredje stykke
Om Peters fall og omvendelse

For det første burde vi her betenke de omstendigheter, hvorved Peter er kommet til det beklagelsesverdige fall. Han holder seg til de ugudelige, og varmer seg ved deres ild. Det hadde vært bedre han hadde betenkt hva Herren hadde sagt ham: Våk og bed, at dere ikke faller i fristelse. Mangen tenker at det er noe stort å ha verdens gunst, å ha mange gode og lystige selskap i verden, at man kan være glad, ha de stores vennskap, for det er glimrende og hederlig for verden. Dette gir et stort navn og ære, gjør en berømt, man nyter også deres velgjerninger; og dette heter å varme seg ved deres ild.

Men dette er ganske farlig! For den som vil ha verdens og de høyes gunst, den må la seg behage alt hva de gjør, drister seg ikke til å tale meget imot det som ikke er som det bør være. Og kommer det endelig dertil, at Kristus og Hans ord forfølges, og han da vil beholde gunst, ære og rikdom, så må han hjelpe til å fornekte og forfølge Kristus; for han er med herregunst og velgjerninger fanget og bundet liksom med en lenke, vil han varme seg lenge ved deres ild, da må han si likesom de. Ved disse omstendigheter blir mangen forledet til å fornekte Kristus. Derfor er det meget bedre å bli i enfoldighet, ringhet, forakt, og beholde Kristus, enn å være stor og berømt, og fornekte og miste Kristus.

Verden er det skjønne og lystige tre, som har bedratt Adam og Eva, (1. Mos. 3,6). Verden bedrar med sitt skinn og sin prakt, og er lik en komedie (et lystspill), hvor personene bærer kongelige klær og smykker seg med gylne kjeder. Men i grunnen er det intet annet enn et skinn, hvorunder intet er.

Peter er et speil av menneskelig svakhet. Hvor aldeles intet er dog all menneskelig kraft og formue å sette tiltro til. Hvor snart faller ikke et menneske, om ikke Gud oppholder det. Vi bærer vår skatt i leirkar, (2. Kor. 4,7). Derfor, den som synes å stå, se til at han ikke faller, (1. Kor. 10,12). Menneskets hjerte er bedragelig, mer enn alle ting, (Jer. 17,9). Akk, det er en stor visdom og ydmykhet å erkjenne sin egen svakhet og sitt intet, at alt hva vi er, taler, gjør og tenker, er uten Guds nåde tomhet og udugelig. Livet er Guds, styrken er Guds. Hvor snart kan ikke Gud bortta alle menneskets tanker, at et menneske om det enn er nokså klok, blir likesom et dyr, så som Nebukadnesar, (Dan. 4,30). Alt hva du er og hva du har er jo Guds.

Den som ikke erkjenner dette, den er blind, og vet ikke hvor han faller. Og alle dem som ikke vil erkjenne sin svakhet, de er sitt fall og sin ulykke nær. Men når du nedsenker deg i din egen svakhet og ditt intet, så nedsenker du deg i Guds nåde og i Hans kraft, så skal Guds kraft være mektig i din svakhet; for Guds kraft bor ikke hos de sterke, som i seg selv vil være sterke, men den bor hos dem som erkjenner sin svakhet. . . Derfor sier Herren til ap. Paulus: «Min kraft fullkommes i skrøpelighet.» Derfor sier han: «vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg,» (2. Kor. 12,9). Guds nåde lar ikke sådanne mennesker falle, men holder dem alltid oppe og leder dem. Men de andre forvente og hofferdige lar Gud falle, ettersom de forlater seg på sin egen kraft og formue. Fordi Peter gjør dette, faller han.

3. At Kristus blir forlatt av sine disipler, det er ikke et ringe kors. Vi er alle Guds fornektere, om vi med vitende handler imot Guds ord og bud. Peter visste ganske vel at Kristus var hans Herre og Gud, som han selv bekjente: «Du er Kristus, den levende Guds Sønn» (Matt. 10,16), og dog likevel fornektet Kristus. Vi vet også meget vel at Guds ord og bud er Guds vilje, og likevel overtreder vi det ofte forsettlig, som om det ikke var noen Gud, og altså blir Kristus med gjerninger mer og oftere fornektet, enn med ord, som ap. Paulus sier om de hyklere:
«De bekjenner vel at de kjenner Gud, men nekter det med gjerningene (Tit. 1,16) og 2. Tim. 3,5: «Som har gudfryktighets skinn, men nekter dens kraft.»

Dette har den Herre Kristus også måttet betale, idet Han er blitt fornektet og forkastet. Korset og Kristi forsmedelse bringer mangen til å forarge seg og fornekte Kristus. Peter ser at Kristus står der fangen i så stor forsmedelse, og blues ved Ham, - vil ikke bekjenne seg til Ham. Herren sier: «Den som skammer seg ved meg og mine ord blant denne horaktige og syndige slekt, ham skal også Menneskesøn­nen skamme seg ved, når Han kommer i sin Faders herlighet med de hellige engler,» (Mark. 8,38). - Hvorledes gjorde Moses: «Han aktet Kristi forsmedelse for større rikdom, enn skattene i Egypten.

Vi vet vel at Kristus har vandret i all enfoldighet og ydmykhet, og at vi skulle etterfølge Hans fotspor (1. Pet. 2,21). Men det vil vi ikke, vi vil heller vandre i prakt og hofferdighet likesom verden gjør, og dermed fornekter vi Kristus og faller alltid av en synd i en annen, likesom Peter. Han ble innviklet i syndens og Satans garn og snare, likesom et vilt dyr i garnet. Akk, den som Satan en gang får føre med en vinge eller en liten flær i sin felle, den innvikler han siden i sitt garn og styrter ham i større og større synder. Peter fornekter først, dernest sverger han, og til sist forbanner han seg og overgir seg til Satan.

4. Men Kristus ser på Peter, og hanen galer for annen gang. Da tenkte Peter på Jesu ord: Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut, og gråt bitterlig. Dette Jesu blikk på Peter har omvendt ham. 1) Påminner det ham hans synder, så han gråter bitterlig. 2) Kristi ord. Dette er nå omvendelsens to stykker: for det første hjertelig sorg og anger, som og utpresser tårene; og for det annet troen, at Peter ved det nådige blikk tenkte på Jesu ord.

Således omvender Kristus oss ennå ved erindringen om våre synder, betegnet med hanegalet - og ved blikket av det hellige evangelium om Guds nåde. Og måtte denne Guds nåde stedse virke i oss anger over våre synder, tro og et hellig levnet, til vår salighet og Hans guddommelige ære, hvilken være høyt priset i evighet! Amen.

Til toppen