Den sjette preken over Jesu Kristi lidelse

Av Johan Arndt

Matt. 26,47-57; Mark. 14,43-53; Luk. 22,47-54; Joh. 18,2-13.

Inngang

I l. Mos. 37,12 fig. leser vi, at det fromme barn Josef besøkte sine brødre, da de voktet får i ørkenen. Og da de så ham langt borte, rådslo de om å drepe ham og sa innbyrdes: Se, der kommer denne drømmeren! Kom nå og la oss slå ham i hjel og kaste ham ned i en av brønnene her, også vil vi si: Et vilt dyr har ett ham opp. Så får vise hva det blir av hans drømmer. Men fordi hans eldste broder Ruben ville ugjerne at Josef skulle bli drept, så gav han det råd at de skulle kaste ham levende ned i en brønn, og det skjedde. Så satte de seg til å holde måltid; og da de så opp, fikk de se et reisefølge av ismaelitter som kom fra Gilead, og deres kameler bar krydderier og balsam og ladanum; de var på vei med dette ned til Egypten. Og da kjøpmennene reiste frem der, besluttet de å selge sin broder, og drog ham opp av brønnen, og så solgte de Josef til ismaelittene for tyve sekel sølv. De førte ham ned til Egypten.

Dette er et skjønt forbilde på den himmelske Josef, vår Herre Jesus Kristus. For likesom Josef blir av sine brødre forrådt og solgt, så har det og gått vår Herre Kristus. Og likesom Josef ble solgt av hat og avind av sine brødre, for at hans drøm ikke skulle bli sann og gå i oppfyllelse - da han hadde drømt at solen og månen og elleve stjerner bøyde seg for ham - og at hans brødre ikke måtte få ham til herre, at de måtte tjene ham: likeledes har det og gått vår Herre Kristus, så som Herren selv sier at jødene har sagt: «Vi vil ikke at denne skal råde over oss,» kom, la oss slå Ham i hjel! Matt. 21,38). Men likesom Guds råd har gått frem med Josef, at Han allikevel har gjort ham til en herre over sine brødre (og de har ved det at de solgte ham, befordret ham til hans herlighet): så kunne og Kristi fiender ikke hindre Guds råd, ennskjønt de forakter, selger og dreper Ham; derved befordrer de Kristus til Hans herlighet.

Vi vil i denne preken tale om følgende fire stykker:

1.  Hvorledes Kristus er blitt forrådt av Judas.

2.  Kristus ville ikke at man med sverd skulle forsvare Ham.

3.  Om vår Herres Kristi forsvarstale imot yppersteprestene.

4.  Hans disipler forlot Ham.

Herre Jesus vær med oss! Amen.

Det første stykke

Her begynner nå Herrens utvortes lidelse. Om Hans innvortes sjelelidelse og hjertekval har vi forut hørt. Nå begynner Hans legemlige lidelse, og begynner fra det falske vennskap og broderskap. For ettersom Herren skulle lide alt det som kan ramme et menneske, så har Han og måttet lide dette, at Han av falske venner og falske brødre er blitt bedratt og forrådt. Og for det første er dette for Herren et stort utvortes og innvortes kors, at Han av sin egen disippel blir forrådt. Er ikke dette en stor djevelsk falskhet? Evangelisten Johannes omtaler i kap. 13, at djevelen hadde innskutt i Judas hjerte at han skulle forråde sin Herre. Og til det er Judas blitt bedratt av gjerrigheten og at han måtte ha gunst og ære hos yppersteprestene. Altså har kjærligheten til penger og ærgjerrigheten bedratt ham til legeme og sjel, ja, historien omtaler at Satan helt og holdent har faret inn i ham.

Er ikke det skrekkelig, at den onde fiende ved gjerrighet og timelig ære besitter mennesket? Derfor sier ap. Paulus i 1. Tim. 6,10 -11:
«Pengegjerrighet er en rot til alt ondt. Men du, O Guds menneske! fly disse ting. For det senker menneskene ned i ødeleggelse og fordervelse.» Derfor la oss flittig be med David av Sal. 119, 36: «Bøy mitt hjerte til dine vitnesbyrd og ikke til gjerrighet.»

Vi har her i vår Herre Kristus en trøst, at vi må være tålmodige og anbefale det til Gud, når vi blir betynget med slike falske venner. Herren klager over dette i Sal. 41,10: «Også den mann som jeg hadde fred med, som jeg stolte på, som åt mitt brød, han oppløftet sin hæl imot meg.» (Likeså Sal. 55, 13-14).

Hvorledes forrådte Judas Herren? Med kyss; - og Herren forundrer seg over denne store djevelske falskhet, og sier: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Likesom Han ville si: «Er da ikke dette en djevelsk, forræderisk og mordersk falskhet.» Se, elskelige, dette er en Satans kunst; han fremstiller det for menneskene så godt, så honningsøtt, med så mange kjærlighetsbevisninger og smigrerier, og søker dog derved intet annet enn menneskenes evige fordømmelse.

Et sådant kyss gav også den gamle slange våre første foreldre i Paradiset, og gjorde det forbudne tre så godt og lystig, som om han mente det godt med mennesket, og dog bedrog det under dette gode skinn (1. Mos. 3,5). Likesom djevelen ved et slikt hyklekyss og kjærlighetsbevisning har bedratt våre første foreldre, så har og den annen Adam, vår Herre Kristus, latt seg kysse av den djevelske Judas, som Satan hadde faret inn i, for at Herren måtte forløse oss fra djevelens list. Mange slike falske brødre har Judas etterlatt seg. David klager i Sal. 55,22: «Deres munns ord er glattere enn smør, men det er strid i deres hjerte; deres ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd.» Du må ikke tenke at du skal ha det bedre her i verden, enn den Herre Kristus.

Men hvorledes forholder Herren seg imot sin forræder? Min venn, sier Han, hvorfor er du kommet? Forråder du Menneskesønnen med et kyss? Se Herrens store vennlighet; med hvilken stor tålmodighet, langmodighet og saktmodighet har Han ikke båret og tålt Judas! Der ser dere, med hvilken stor godhet Kristus har overvunnet ondskapen hos Judas. Falskheten hos Judas er stor, den kunne ikke være større. Kristi åpenhjertighet og vennlighet er meget større, den kunne ikke være større. Kristus oppfylte det Han selv sier: «Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder» (Matt. 5,44). Og likesom ap. Paulus sier: «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode (Rom. 12,21).

Det annet stykke

Herren forbyr Peter å gripe til sverd. 1) Fordi vår Herre Kristus ikke er noen verdslig konge, og Hans rike er ikke av denne verden (Joh. 18,36), så vil Han ikke gjøre seg bruk av det verdslige sverd. Herren har anbefalt ap. Peter et annet sverd som heter: Våk og be, at dere ikke skal falle i fristelse. Jesaja beskriver dette sverd i kap. 30,15: «I hvile og tillit skal deres styrke være.» Med dette sverd blir Kristus forsvaret, og derved erholdes seier; Gud seirer i korset i vår svakhet. Våre stridsvåpen, sier ap. Paulus, er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å forstyrre alt som opphøyer seg imot Kristus (2. Kor. 10,4.5). Det er utrolig for fornuften hva de troendes bønn formår. Den forhindrer onde anslag, og fører hindringer i fiendens vei, som man vel ikke hadde kunnet tenke seg.

«Guds ord er levende og kraftig, og skarpere enn noe tveegget sverd» (Hebr. 4,12). Kristus behøver intet utvortes sverd til sin beskyttelse, Han beviser sin makt i sitt ord, hvorfor Han og slo den hele skare med deres sverd og stenger til jorden med disse ord: «Det er meg,» da vek de tilbake og falt til jorden. Her har Kristus vist hvori Hans makt består: Ordet er sverdet som utgår av Hans munn (Åpb. 1,16), Hans munns ris som Han slår jorden med, og Hans leppers ånd hvormed Han dreper de ugudelige (Jes. 11,4). Jernspiret som sønderslår dem likesom leirpotter (Sal, 2,9), og røsten som er som lyn og torden, (Sal. 29,3).

Og om Han hadde villet ha en livvakt, så hadde Han jo, som Han sier til Peter, kunnet utbe av sin Fader mer enn tolv legioner engler. Hans kirke skal beskyttes ved bønnen og ved engler. Ja, Han sier at Hans seier består den, at Han drikker den kalk som Hans Fader har gitt Ham. I tålmodighet og lidelse består de kristnes seier.

Lactantius sier: «Religionen skal man ikke forsvare med å drepe andre, men med å avdø seg selv; ikke med raseri, men med lidelse; ikke med synd og last, men med tro.»

Men at paven fører det verdslige sverd, som ikke er befalt ham, det er et kjennetegn på Antikrist. Om ham har profeten Daniel og ap. Paulus profetert, at han skal ha under seg og dele ut kongeriker, og opphøye seg over all makt og over alt det som kalles Gud (Dan. 11,36 fig. ; 2. Tess. 2,4). Altså har ikke Kristus, men den antikristelige trone, gitt ham sverdet.

Det er åpenbart, at Herren gjerne og frivillig har lidt av stor kjærlighet til Gud og nesten. For det er den rette kjærlighet, gjerne å gjøre Guds vilje (Sal. 40,9). Og det er den aller største kjærlighet til menneskene: å dø for dem, og ved en så smertefull død å forløse dem fra den evige død.

Det er den største og mest fullkomne lydighet: å bli en forbannelse på treet og dø på det. Og derfor er også Gud fullkommen forsonet ved denne fullkomne lydighet, Guds vrede vendt fra oss, synden utslettet, alle menneskers ulydighet forsonet og den evige straff tatt bort. O store Kristi kjærlighet og barmhjertighet! Hvorledes kunne vi nok takke Ham derfor i evighet? Hvorledes kan et menneske være så grov og utakknemlig, at han ikke skulle ha sin Herre Kristus hjertelig kjær derfor, og hvile i Hans kjærlighet og fornøye seg i den?

Det tredje stykke

Dere er gått ut som mot en røver. Tre ting gir Herren til kjenne med disse ord: a) sin uskyldighet; b) sin makt,. c) og deres blindhet. Han vil si: Om jeg var skyldig i en misgjerning og var en røver, så hadde dere rett til med væpnet hånd å overfalle meg. Men at jeg er ganske uskyldig, er derav åpenbart at jeg daglig har vandret iblant dere, ikke hemmelig, men offentlig, i skolene, i templet hvor alle jøder kommer sammen, og ingen har lagt hånd på meg. Derav kan dere jo merke, at jeg ikke har fortjent at dere overfaller meg.

Kjære, betenk dog hvilken stor blindhet det er, og hvilken mørkes makt som har overfalt dere. Om man hadde rett mot meg, så hadde dere jo kunnet finne meg om dagen, og hadde ikke behøvd å overfalle meg om natten og i mørket.

Disse ord er nå elskelige i Herren, bedrøvelige ord med hvilke Herren gir til kjenne sin uskyldighet, for dermed å erindre oss om hvilken stor utakk Han har fått for sine velgjerninger og kjærlighet. Og hvorledes Han har forsøkt å bevege høvedsmennene og de øverste til å erkjenne sin uskyldighet, og bevege dem til omvendelse.

Herren vil også lære oss: At om vi lider stor vold av verden, og lider det også tålmodig, er det derfor ikke forbudt å legge vår uskyldighet for dagen, og trøste oss derav offentlig.

Det er et stort mørke og djevelens forblindelse, når man forfølger Kristus i Hans ord. Den Hellige Ånd vitner ved ap. Paulus i Rom. 3,24: « Vi blir rettferdiggjort uforskyldt ved Hans nåde ved den forløsning som er i Kristus Jesus. Og Ef. 2,8: «Dere er blitt salige av nåde. » Den som forfølger dette ord den forfølger Kristus i Ordet. - Likeså Joh. 16,23: «Hva som helst dere ber Faderen om i mitt navn, » i min fortjeneste, «skal han gi dere». Men paven vil be i de helliges fortjeneste; dette er mørkets makt! Likså, den som forfølger dette ord: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende» (Matt. 28,20). «Kristus er en forlikelse for den ganske verdens synder» (1 Joh. 2,2). «Mitt kjød vil jeg gi for verdens liv» (Joh. 6,51). Den som forfølger disse ord, den forfølger også Kristus i Ordet, og det er mørkets makt. Akk, kjære barn! «Vandre i lyset, den stund dere har lyset, for at ikke mørket skal komme over dere» (Joh. 12,35). Alle forfølgere er mørkets barn, og farer i det evige mørke.

Det fjerde stykke
Da forlot alle disiplene Ham og flyktet

Det er ikke et lite kors å være forlatt av sine venner, ja, av alle mennesker. Dette kors har Herren også måttet erfare, for at Han måtte kjenne all menneskelig elendighet. Hans disipler forlot Ham. Akk, vi har forlatt Gud, derfor måtte Kristus betale, i det Han en liten tid har vært forlatt av alle mennesker, av engler, og av Gud (Sal. 22,2). Hvorledes klager Han ikke i Sal. 31,12.13: «For alle mine fiender har jeg vært en spott, ja, en meget stor spott for mine naboer og en skrekk for mine kjenninger; de som ser meg utenfor huset, flyr for meg. Jeg er glemt av hjertet som en død, jeg er blitt som et fordervet kar.»

Men Herren trøster seg i denne forlatte tilstand. Han sier i Joh. 16,32: «Se, den time kommer, og er allerede kommet, da dere skal spredes hver til sitt og late meg alene; dog jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.» Måtte også dette være alle deres trøst som er forlatte: At når mennesker forlater oss og blir utro, så blir dog den beste venn hos oss, nemlig Faderen, Sønnen, den Hellige Ånd og de hellige engler. Ap. Paulus sier også i 2. Tim. 4,16.17: «I mitt første forsvar var ingen med meg, men alle forlot meg; gid det ikke tilregnes dem. Men Herren stod meg bi og styrket meg. Og Herren skal fri meg fra all ond gjerning og frelse meg til sitt himmelske rike.» Det lover oss også Gud Herren i Jes. 41,10: «Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg har styrket deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferdighets høyre hånd.»

Til toppen