Det Gamle Evangelium

 

 

 

 

 

Den femte preken over Jesu Kristi lidelse
Av Johan Arndt

Matt. 26,30-47; Mark. 14,26-43; Luk. 22,39--47; Joh. 18,1-2.

Inngang



I Es. 63,2 flg. blir Messias tilspurt: "Hvorfor er din kledning så rød, og dine klær lik hans som treder i en vinperse?" Han svarer: "Persekaret har jeg trådt, jeg alene, og av folkene var ingen med meg; og seier over dem er stenket på mine klær, og hele min kledning fikk jeg tilsølt. "
Dette er en profeti om vår Herres Jesu Kristi lidelse, og ved den lignes Herrens hellige lidelse med en vinperse, som ingen kan trede uten alene denne vintreder. Dvs.: Ingen annen har kunnet utstå en så høy og uutsigelig lidelse, Guds vrede, forbannelse, død og helvedangst, enn Guds Sønn. Likesom en vintreder bestenker sine klær, så har og vår Herre Kristus bestenkt sin hellige, edle menneskelige natur, for den er en skjønn, ren og hvit kledning, som har blitt blodbestenkt i Hans lidelse, i særdeleshet da Han ved stor angst har svettet blodig sved. Og likesom en vindrue blir presset i vinpersen, så at den må gi all sin kraft fra seg, så har og Kristus, den edle vindrue fra det forjettede land blitt presset i Guds vredes vinperse, at Han har gitt all sin kraft fra seg; derav er Hans sved blitt som blodsdråper, som falt på jorden. Så har og det blitt oppfylt, som patriarken Jakob (1. Mos. 49,11) har profetert om Ham: "Han tvetter i vin sitt kledebon og i druers blod sin kjortel. " Sine klær, det er, sin hellige edle manndom, har Han sannelig tvettet i sitt hellige blods røde vin, for at Hans blod skal være vårt himmelske vindrueblod, vår kostelige vin og sjeledrikk. Og fordi også alle troende er Hans lemmer, så har Han tvettet dem i sitt vindrueblod, og de gjør også sine klær hvite i Lammets Blod, (Åpb. 7,11) dvs.! De får syndenes forlatelse, rettferdighet og renhet for Gud, for at de kan bestå for Gud.

Vi vil nå tale om Herrens innvortes lidelse, som har vært Herrens største lidelse. Den består i tre stykker:
 1. I Herrens store bedrøvelse. Der vil vi beskue den bevende Herre Kristus.
2. I Herrens brennende trefoldige bønn. Der vil vi høre den bedende Herre Kristus.
3. I Herrens dødskamp og blodige sved. Der vil vi betrakte den med døden kjempende Herre Kristus.

Akk Jesus Krist, Vår trøst forvisset, Vi deg i troen bede:
La din pine, kors og død, Tjene oss til glede!
Amen. Amen.

 

Den bevende Herre Kristus

Vår Herre Kristus tar sine disipler med seg til urtegården, tar også Peter, Jakob og Johannes nærmere til seg enn de andre. Men Han går dog fra dem og utstår sin innvortes lidelse alene, hvortil ingen kunne være Ham til hjelp; Han måtte trede denne vinperse alene. Kristus fører sine disipler med seg til å beskue Hans lidelse. For det første for at Han med sitt eksempel måtte berede dem til lidelsen og korset; for alle dem som ikke ved megen lidelse og kors blir beredte, er ikke skikket til Guds rike.
For det andre for at Han for sine venner måtte klage sitt hjertes bedrøvelse og finne litt lindring. Men disiplene sover. Menneskelig trøst er i en slik sjelenød en svak trøst. Gud må da med levende himmelsk trøst styrke og oppholde sjelen. Da heter det: "Gi oss hjelp av nød; for et menneskes frelse er tomhet" (Sal. 60,13; 108,13).
Likevel klager Herren for sine disipler sitt hjertes bedrøvelse, og sier: Min sjel er bedrøvet inntil døden. Der gir Herren til kjenne, at i bedrøvelsen er atskillige grader. Det er en bedrøvelse som angår legemlige ting, og det er en åndelig bedrøvelse som angår evigheten og sjelen. Å kjenne den evige døds angst, det er den høyeste grad av bedrøvelse. Om denne ytterste grad av bedrøvelse taler Herren, da Han sier: Min sjel er bedrøvet inntil døden.
For vår Herre Kristus skulle lide straffen for Adams synd, og om denne straff hadde Gud sagt: "På den dag du eter av det, skal du dø døden" (1. Mos. 2,17), det er dø den evige død. Denne døds bitterhet måtte Herren lide for oss alle, derfor klager Han: Min sjeler bedrøvet inntil døden, det er: Jeg kjenner i min sjel en sådan bedrøvelse som er lik den evige død.
Derfor beskriver de hellige evangelister Hans bedrøvelse med to ord: Han begynte å bedrøves, "lypeisthai", det betyr en bedrøvelse med stor smerte, da sjelen ikke alene kjenner bedrøvelse, men lider og en stor smerte. Deretter begynte Han å skjelve, (forskrekkes) < ekthambeisthai", det betyr ikke alene slik å skjelve, som når noen skjelver for utvortes kulde, eller av en forskrekkelse som tilstøter en utenfra; men det betyr å skjelve for stor angst, forskrekkelse og dødsfrykt, likesom når en misgjerningsmann skjelver for domstolen og på retterstedet, som når en skjelver for Guds strenge dom, for den evige fordømmelse, likesom de fordømte i den ytterste dom skal skjelve for Guds strenge fordømmelsesdom.
Han begynte å engstes, "adæmonein", det er: Bli aldeles kraftløs, synke i avmakt, sjels og legemskrefter hadde forlatt Ham, da Han helt og holdent har blitt nedsenket i den høyeste elendighet og svakhet, og verken visste råd, hjelp eller trøst - det heter å engstes. Og om vi enn ville ennå meget tale om det, som vi gjerne ville gjøre om vi kunne, så kan vi dog ikke begripe eller utgrunne, eller uttale det.
La oss herved besinne: En lærdom, en trøst og en etterfølgelse.
1. Lærdommen er denne: Våre første foreldre hadde sin lyst og fryd i det forbudne tre. Vi har etterfulgt våre første foreldre, har vår lyst og fryd i de kjødelige begjæringer når vi fullbyrder dem. Men kom hit til oljeberget og se hvilken bedrøvelse din Herre Kristus måtte lide i sin hellige sjel for din kjødelige begjæring og fryd. Se, hvilken sjelelidelse har du ikke tilføyd Ham med dine lyster, se dog rett på Ham. Gjør du ikke omvendelse, så skal du i evighet fordømmes derfor i din sjel, og være nødt til å lide den evige døds forskrekkelse og pine.
2. Trøsten er denne: Dersom du av hjertet tror på Kristus, og ved troen og den Hellige Ånd avskyr og unnflyr de kjødelige begjæringer, har en hjertelig anger og sorg over de syndige begjæringer, se, så er du ved Kristus forløst fra den evige bedrøvelse, angst og pine, skjelven og beven, at en sådan pine aldri noensinne skal nærme seg din sjel.
Men om vår kjære Gud skulle la deg synke ned i sjeleangst og bedrøvelse og unndra deg hjertets frimodighet, som Herren undertiden lar komme over deg, for at du kan lære å forstå litt av din Herres Kristi store bedrøvelse: så skal dog din Herre og gjenløser ikke la deg aldeles synke ned i bedrøvelsen. For det er frukten av Hans lidelse, at du ikke skal bli liggende i bedrøvelsen og fortvile i den. For Hans bedrøvelse er din forløsning fra en sådan helvetes bedrøvelse, likesom Davids sier i (Sal. 71,20: "Du som har latt meg se mange trengsler og ulykker, gjør meg levende igjen og hent meg opp igjen av jordens avgrunner." (Les også om Jonas i hvalfiskens buk (Jon. 2,8).
3. Etterfølgelsen er denne: Ingen kan gledes med en åndelig, himmelsk og evig trøst, som ikke forut er blitt bedrøvet med en åndelig bedrøvelse. Ingen kan uten åndelig bedrøvelse komme til den himmelske glede; ingen kan uten en sorg etter Guds sinn komme til den sanne og salige omvendelse (2. Kor. 7,10): "Den bedrøvelse etter Gud virker omvendelse til saliggjørelse, som ingen angrer." Jo dypere du synker ned i din svakhet, jo dypere nedsenker du deg i Guds makt og styrke. Det er Guds vis og handlemåte, at Han opphjelper alle dem som faller, og oppreiser dem som er nedsunket. Jo dypere et menneske nedsenker seg selv i sin elendighet, jo dypere senker det seg i Guds nåde og barmhjertighet.

Om Kristi brennende og kraftige bønn

Han falt ned på sitt ansikt til jorden og bad, at om det var mulig å unngå denne time, og sa: Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå fra meg! Dog ikke som jeg vil, men som du vil. Og for annen gang: Min Fader! er det ikke mulig at denne kalk kan gå fra meg, uten jeg skal drikke den, da skje din vilje! Og for tredje gang ber Han med de samme ord. Men hvorledes Han har bedt, det lærer oss epistelen til hebreerne, 5,7: "Han, som i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembar bønner og ydmyke begjæringer til den som kunne frelse Ham fra døden, og Han ble bønnhørt i sin angst, og skjønt Han var Guds Sønn, lærte Han dog lydighet av det Han led.  I denne bønn har vi å betrakte tre ting: Først Kristi knefall og Hans ydmykhet: at Han faller ned på sine kne, (Luk. 22,41) og at Han faller med sitt ansikt ned på jorden. Adam hadde alt for høyt oppløftet sitt ansikt i sin hovmod, da han ville være lik Gud; og vi har alle likeså etterfulgt ham i slikt hovmod. Se, her faller den annen Adam, som er Kristus, med sitt hellige ansikt ned på jorden, til straff for vår hovmodighet.

Lær også du å falle ned med ditt ansikt på j orden når du ber: Betenk, at du er støv og aske, (som Abraham sier i 1. Mos. 18,27) og vis din kjære Gud i ditt hjerte Hans kjære Sønn liggende på jorden på sitt ansikt, så skal Gud oppreise ditt hode.
For det annet den sterke tro i disse ord: Abba! - Fader! Allting er mulig for deg. Her er to trosgrunner: 1) At Gud er vår Fader. Og 2) At alle ting er mulig for Ham. Dette ord, Fader, må du gripe til i korset, og stadig fatte og beholde det. Gud er en evig Fader. Han er ikke alene Fader når det går oss vel, men Han er og Fader i korset, i nød og død. Så er og du ikke alene et Guds barn i gode dager, men blir også i korset allikevel Guds kjære barn. Korset opphever ikke barneretten, det er en evig barnerett i Kristus, for Han er evig. Så er Han også en allmektig Fader, for Ham er alle ting mulige, Hans høyre hånd kan forandre alt. (Sal. 77,11).
For det tredje lydigheten, å gjøre Guds vilje. Han overlater og nedsenker seg helt og holdent i Guds vilje. Guds vilje er hellig, rettferdig, god og full av visdom. Den som helt hengir seg i den, han nedsenker seg i Gud selv, i Hans hellighet, rettferdighet, barmhjertighet og Hans visdom, som styrer alle ting til det beste for de troende, ja, til en god og salig ende.
Derfor skal ikke mennesket ha noen egen vilje som er imot Guds vilje; Guds vilje skal være dets vilje. Likesom Guds vilje har vært vår Herres Kristi vilje, og Kristi vilje har vært Guds vilje. Guds vilje var at Kristus skulle med sin død forløse menneskeslekten, og det var også Kristi vilje.
Om denne lydighet sier epistelen til hebreerne 5,8-9: "Og skjønt Han var Guds Sønn, lærte Han dog lydighet av det Han led. Og da Han var blitt fullendt, ble Han årsak til en evig saliggjørelse for alle dem som lyder Ham." Og (Rom. 5,19: "For likesom ved det ene menneskes ulydighet de mange er blitt syndere, så skal også mange bli rettferdige ved den enes lydighet."

Om Kristi dødskamp og blodige sved

1. Kristi dødskamp er det høyeste stykke av Hans innvortes lidelse. Nå skulle vi ikke bare tenke at Han har kjent den naturlige og timelige døds angst, som skjer når legeme og sjel atskilles og sjelen forlater legemet. Men Kristi dødskamp har vært en kamp med hele verdens synd og den evige død, da sjelen kjemper med helvetes angst, når den kjenner Guds rettferdige, fullkomne vrede over synden som en fortærende ild (5. Mos. 4,24; Hebr. 12,19). Når den kjenner Guds unåde og Guds strenge rettferdighets iverksettelse, ja, når djevelen får tillatelse til å forskrekke, engste og likesom bortrykke og skille den fra Gud, og helvete gaper opp med sin munn til å oppsluke den arme sjel. En slik dødsangst er skrevet om i Salmene: 18,5; 88,4 flg.; 116,3. Å kjempe imot den evige død, det er en heftig kamp. Når legeme og sjel atskilles, så beholder dog den troende sjel Guds trøst, beholder Guds nåde, forblir forent med Gud. blir innbundet i de levendes knippe, 1. Sam. 25,29, og legemet innsovner. Men det er den evige død, når sjelen mister Guds trøst og nåde, kjenner bare vrede og unåde, og djevelen bortrykker sjelen fra Gud og oppsluker
den. Og siden, når det er skjedd, er der i evighet ingen nåde, ingen trøst, ingen Guds beskuelse å håpe.
Lær her, o menneske, hva synd er, hvilken angst den fører med seg,
hvilken uutholdelig byrde Guds rettferdighet og vrede er. O menneske, gjør omvendelse! bedre deg! Takk din gjenløser, at Han for din skyld har kjempet mot den evige død og overvunnet den! Og om du også etter Guds vilje blir anfektet av den evige død, så vit: at Kristus har fratatt døden dens makt og gjort den kraftløs.
2. Et alter av jord, sier Gud til Moses, skal du gjøre meg (2. Mos. 20,24). Her er dette alter, og forsoningsofferet, hvis hellige blod måtte berede jorden, for at alle ting kunne bli forlikte med Ham, være seg de ting på jorden, eller de ting i himmelen. Kol. 1,20.
Den jord som vårt kjød og blod er tatt av, den måtte atter motta det edle og hellige blod, for at den derved måtte bli helliget, og bli for oss en fruktbar Guds aker og et hvilested for våre døde legemer. Derfor frykt ikke for graven! Er jorden blitt verdig til å motta Kristi blod, så er den også derved verdig til å motta ditt døde legeme, og engang ved dette utgytte blods kraft atter gi det tilbake.
3. En engel av himmelen har vist seg for den Herre Kristus i Hans store angst, og styrket Ham. Akk, min Herre Kristus, har du da blitt mindre og ringere enn en engel, siden en engel måtte styrke deg? Ja, visselig. Dette var Hans dypeste fornedringsstand, som Sal. 8,6 taler om: "Du har latt Ham fattes verdighet fremfor engler. " Han måtte og skulle ikke alene være ringere enn en engel, og avkle seg all sin styrke, men Han måtte og bli ringere enn et menneske, den aller mest elendige og foraktede iblant alle mennesker, som Han sier i Sal. 22,7: <Jeg er en .orm, og ikke en mann." Jeg er meget ringere enn et menneske, jeg er en orm. Lær her, hvorledes Kristus har fornedret seg, for at Han måtte bli sin Fader lydig like til korsets død (Fil. 2,7-8) og således bøte for vår synd med den dypeste ydmykhet, og forsone Gud. Og om du også ydmyker deg således for Gud, den aller høyeste, nedsenker deg i Guds barmhjertighet, blir aldeles til intet i deg selv og trøster deg av Kristi fortjeneste: så skal du bli verdig å erholde den himmelske trøst; Herren vil ikke la deg være trøstesløs. For Han er rik på barmhjertighet over alle dem som påkaller Hans navn, (Ef. 2,4) . Dg for denne nåderike trøst være deg, kjæreste Gud, lov og takk nå og alltid! Amen.

 Til toppen