Men ingen av dem som satt til bords, visste hvorfor Han sa dette til Ham. Da han hadde tatt stykket, gikk han straks ut; men det var natt. Da han hadde gått ut, oppstod en trette iblant dem om hvem av dem som skulle holdes for å være den største. Men Han sa til dem: Folkenes konger hersker over dem, og de som har makt over dem, kalles velgjørere. Men gjør ikke I således; men den største blant eder skal være som den yngste, og den øverste som den som tjener. Jeg er som en tjener iblant eder. Men I er de som har holdt ut hos meg i mine fristelser, og jeg tilsier eder riket, likesom min Fader har tilsagt meg det: I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.

Da sa Jesus: Nå er Menneskesønnen forklaret, og Gud er forklaret i Ham. Dersom Gud er forklaret i Ham, skal også Gud forklare Ham i seg selv, og Han skal snart forklare Ham . . . Jeg gir eder en ny befaling, at I skal elske hverandre; likesom jeg elsket eder, så skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, dersom I har innbyrdes kjærlighet. Simon Peter sa til Ham: Herre, hvor går du hen? Jesus svarte Ham: Dit jeg går hen, kan du ikke følge meg nå; men du skal følge meg siden. Peter sier til Ham: Herre! hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil sette mitt liv til for deg. Jesus svarte: Vil du sette ditt liv til for meg? Sannelig, sannelig sier jeg deg: Hanen skal ikke gale før du skal fornekte meg tre ganger. . . Jeg sier eder: Det som er skrevet, må fullbyrdes på meg: Han er regnet blant overtredere (lovbrytere); for det som er skrevet om meg, går til ende. Men de sa: Herre, se, her er to sverd. Men Han sa til dem: Det er nok.

Innhold

Om vår Herre Jesus Kristi hjertelige bedrøvelse, som den oppleste tekst taler om, har den hellige profet David profetert i den 55. Sal. v. 5 fig.: «Mitt hjerte er bange innen i meg, og dødens redsler er falt på meg, osv. » Dette er en sørgelig klage av den sanne Messias, vår Herre Kristus. Her begynner nå synden allerede å vise sin kraft med frykt, angst og forskrekkelse, med skjelven og beven. Og dette er Herrens rette innvortes sjelelidelser, hvormed Han har gjenløst oss fra den evige hjertekval. Denne Herrens lidelse ble forøket ved Hans disippel Judas, og det gjør Ham hjertelig ondt at Han har en slik disippel; Han advarer ham også for hans evige fordervelse.

Den første del

Herren har med et bedrøvet hjerte, med ord og bevegelser åpenbart sin forræder Judas, også hjertelig advart ham.

Den Herre Jesus ble heftig beveget (eller bedrøvet) i ånden, og vitnet Å bli bedrøvet i ånden, det er å bli hjertelig og åndelig bedrøvet, ikke for timelige tings skyld (for det er en verdslig, timelig og kjødelig bedrøvelse), men å være åndelig bedrøvet, det er å sørge over tapet av åndelige, evige og himmelske eiendommer, ja, over det at sjelen skal gå evig fortapt. Fordi Herren så dette på Judas, så er Han så hjertelig bedrøvet, og advarer Judas. Og fordi disiplene ikke visste hvem iblant dem som skulle gjøre en så stor synd og utroskap, så spør de hverandre, og sier til Ham, en etter den annen: Herre, det er vel ikke meg? Johannes spør Herren: Herre, hvem er det? Og Herren gir et tegn, dypper et brød og gir det til Judas Iskariot. Og etter at han hadde fått stykket, gikk Satan inn i ham. Ikke at stykket har forårsaket det, men det er derved åpenbart; for lenge forut hadde Satan inngitt i hjertet at han skulle forråde sin Herre. Men for at Judas skulle se at Herren visste det, og at intet var skjult for Ham, så åpenbarte Herren det ved stykket. Og da Judas nå så at det var åpenbart, rører Satans ondskap seg i ham og driver ham til å utføre forræderiet. Det vet Herren, og sier derfor: Hva du gjør, det gjør snart. Da står han opp og går ut.

Her har vi å lære: Først hvor gjerne Herren har villet omvende Judas; derfor blir Han så hjertelig bedrøvet i ånden og beklager Judas' evige fordervelse. En slik hjertelig medlidenhet og åndelig bedrøvelse velse beviser Herren, idet Han taler disse sørgelige ord: Ve det menneske ved hvem Menneskesønnen blir forrådt! Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født.

Herren sier: Menneskesønnen går vel bort, som det er skrevet om Ham; men ve det menneske ved hvem Menneskesønnen blir forrådt! Akk, jeg vil gjerne lide og dø, det er jo så profetert om meg og besluttet i Guds råd. Men min smertefulle død gjør meg ikke så ondt, som at jeg skal se at et menneske er så forstokket, at det heller vil være evig fortapt og fordømt, enn unnfly synden, som jeg så flittig har advart for.

Av dette skulle vi lære å kjenne Guds nådige vilje imot oss, og slutte således: Den som advarer sin arrigste fiende for fordømmelse, den vil jo ikke at den aller største synder skal gå fortapt. Derfor har Kristus lidt døden for alle mennesker, også for de ugudelige. Derfor kaller Han alle syndere til seg og gjør ingen forskjell. Han kaller dem alle og sier: at Han er kommet for å oppsøke og frelse det som var fortapt, (Luk. 19,10). Økt Judas forrådte Kristus, det har egentlig ikke fordømt Judas, men at han ikke ville omvende seg.

 Den annen del

Da Judas var gått ut, ble det en trette mellom dem om hvem at' dem som skulle holdes for å være den største.

Her har vi å betenke et eksempel av en stor kjødelig uforstand i de guddommelige saker, og hvor meget våre hjerter er bøyet til jordiske ting. Den Herre Kristus prediker om sin lidelse med så mange ord, formaner forræderen Judas, og sier det tydelig at Han skulle bli forrådt til døden. Allikevel forestiller disiplene seg et verdslig rike som Herren skulle opprette, og der vil nå enhver være den største og fornemste. Det er den gamle Adams onde vanart å ville alltid være høy og stor i verden. Derfor gjør Herren her en klar atskillelse imellom det verdslige og åndelige rike.

I det verdslige rike går det slik til, at i det må man ha verdslige herrer, som hersker og styrer regimentet, og dem tilhører den ære at man erkjenner og ærer dem som høye personer. Men i det åndelige rike, hvor Kristus er konge, der går det så til: at den som er den minste, ringeste og ydmykeste, og andres tjener, han er den største i himmerikes rike. Og altså kan det fattigste og elendigste menneske, om det i sitt hjerte er det ydmykeste, være den største i himmeriket. Ja, også de høyeste verdslige herrer, om de i sitt hjerte er ydmyke som David, kan også i himmelen være de største, for Gud dømmer enhver etter hans hjerte.

Dette beviser den Herre Kristus først med sitt eksempel. Vi skulle se på Ham, hvorledes Han er alles våres tjener, så skulle også vi gjøre med hverandre innbyrdes. For det annet: Derfor skulle vi ikke trakte etter verdslig ære, for den er forgjengelig. Men Han har bestemt og beredt for oss et annet rike, som er evig, hvor vi skal få ete og drikke med Ham, og få motta det evige herredømme. Å - hvilken stor og høy kunst er det ikke å forakte og med hjertet overgi verden, og ikke elske den! Og den som gjør det, i ham er Faderens kjærlighet. Der, der er den rette fryd, herlighet og salighet. Dette er vår tro, vårt håp og vår gjenløsnings ende.

For det tredje beviser Herren det med sin forklarelse: Nå er Menneskesønnen forklaret (herliggjort), og Gud er forklaret i Ham. Dersom Gud er forklaret i Ham, skal også Gud forklare Ham i seg selv, og Han skal snart forklare Ham. Dvs.: Jeg skal ved min lidelse og død bli herlig, og det er min forklarelse, at min lidelse og død skal tjene meg til herlighet. Likeledes skal alle Kristnes lidelse og kors tjene dem i det evige liv til herlighet. Derfor la den verdslige ære fare, og se på meg, hvorledes jeg ved kors og lidelse blir herlig og forklaret.

Alt det som vitner om Guds ære, er herlig og ikke vanærende. Kristi død vitner om Guds ære, derfor er den ikke vanærende. Gud beviser herlig sin egen kjærlighet mot oss, derved at Kristus er død for oss, (Rom. 5,8). Mitt kors tjener således til min forklarelse, at om jeg enn lider og dør, så skal jeg dog ikke forbli i døden, men oppstå på den tredje dag i stor kraft og herlighet og fare til himmelen. Da blir det åpenbart at jeg har overvunnet synd, død, djevel og helvede. Likeledes skal det bli herlighet av alle kristnes kors. For likesom det av den hellige Jobs, Josefs, Daniels kors, og de tre menns i den brennende ovn, har blitt herlighet, endog i dette liv, likeså skal det av alle kristnes kors bli herlighet i det evige liv.

Men hvilke gaver flyter av Kristi forklarelse? Uendelige, evige og guddommelige. (Sal. 8,6): «Med ære og heder skal du krone Ham."  (Fil. 2,9): «Et navn som er over alle navn.» (Sal. 110,1): «Å sitte hos Guds høyre hånd. » (Ef. 1,21): «Langt over enhver makt og myndighet og velde og herredom.

I stedet for begjærlighet etter verdslig ære og herrevelde, taler Herren om det nye bud, om kjærligheten, anbefaler oss den, og kaller den et nytt bud. Akk, kjære Herre, det er jo det rette eldgamle bud om kjærligheten, som også Moses har gitt: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt, og din neste som deg selv» (5. Mos. 6,5; 3. Mos. 19,18).

Men Herren kaller det et nytt bud, fordi alle andre av den gamle seremonialske gudstjenestes bud skulle opphøre, og innsluttes i kjærligheten alene. Og for det andre: fordi kjærligheten skal være det viktigste og sikreste kjennetegn på de kristne. (For likesom jødene hadde sine tegn, omskjærelsen og sin gudstjeneste, hvorved de var atskilte fra alle andre folk) likeså skal nå kjærligheten være det eneste og nye bud, hvorved man skal kjenne de gjenfødte kristne. Den altså, som ikke lever i kjærligheten, må ikke si at han tilhører Kristus. Kjærligheten er derfor et nytt bud, ettersom den er en frukt av den nye fødsel hos et nytt folk. Og kjærligheten er det sikreste kjennetegn på de gjenfødte, som har Kristi Ånd; etter den skulle vi trakte, og ikke etter verdens ære. Likesom verdens barn kappes om og kjemper for hvorledes den ene må kunne overgå den annen i ære og rikdom, så skulle og sanne kristne kappes med hverandre og øve seg, hvorledes den ene må kunne overgå den annen i kjærligheten, likesom den Herre Kristus overgår oss alle i kjærligheten. Dette er den største ære og herlighet i himmelen.

Den tredje del

Herren advarer Peter for det forestående fall, og de andre for korsets forargelse.

Peter sier: Jeg vil sette mitt liv til for deg. Jesus svarte: Vil du sette ditt liv Til for meg? Simon, Simon! Se, Satan utba seg eder for å sikte eder som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke skal forgå. Han sa: Herre, jeg er beredt til å gå med deg både i fengsel og død. Men Han sa til ham: Sannelig sier jeg deg, Peter: Hanen skal ikke gale i dag før du tre ganger har fornektet at du kjenner meg.

Dette er en underlig samtale. Peter tilbyr seg å ville bli bestandig tro mot Herren like inn i døden. Herren sier nei og advarer ham å ikke tiltro seg selv for meget, og til det har Herren to årsaker: Herren ser og vet Satans list, hvormed han stiller snarer for Peter, og at Peter ikke voktet seg for det. Og for det andre forutså Herren i sin allvitenhet Peters fall.

Dette skal nå for det første tjene oss imot sikkerheten, og at vi lærer å kjenne vår svakhet og Satans store list, hvorledes han går etter oss for å føre oss i fall. Vår Herre Kristus advarer Peter og oss flittig, at vi skulle ta oss vel i vare for Satan, hvorfor og ap. Paulus sier i (Ef. 6,12): «Vi har ikke kamp mot kjød og blod, men mot fyrstedømmer og makter, mot verdens herrer i denne verdens mørke, mot ondskapens ånder under himmelen.» Og (ap. Peter, 1. brev kap. 5,8): «Djevelen går omkring som en brølende løve, og søker hvem han kan oppsluke.» Det er hans lyst å forsøke oss med høye anfektninger, og sikte oss som hvete, om vi til eksempel skulle fyke bort likesom lette agner og skall, eller om vi som god skjønn hvete skulle bli bestandige.

Å, hvor hungrig og begjærlig er ikke djevelen etter det arme menneske, at han brøler av hunger likesom en løve etter rovet. Derfor skulle vi se oss for, og forvare oss vel med bønnen, og leve i gudsfrykt. Likesom en sterk festning er en beskyttelse mot åpenbare fiender, hvorfra man kan forsvare seg tappert, likeså er troen og bønnen en sterk festning imot djevelen. (Ordspr. 18,10): «Herrens navn er et fast tårn; en rettferdig skal løpe til det og bli opphøyet. » Den som flyr til Gud ved bønnen, den er i en sterk festning, og djevelen kan ikke gjøre ham noen skade.

Det er også trøstelig, at Herren sier: Jeg ba for deg, at din tro ikke skal forgå Akk, kjære Herre, bed og for oss, at vår tro ikke skal forgå! (avlate). Her lærer Herren oss, at Han er en troens begynner og fullender, som epistelen til hebreerne sier i (kap. 12,2). Den som i hjertet fornemmer og kjenner troen, den skal vite, at han i sitt hjerte har et sådant liv som Kristus har begynt og virket i ham, og at den Herre Kristus likeledes vil lage det så, at denne tro ikke skal avlate (opphøre, slukne), som og ap. Paulus sier (Fil. 1,6): «Den som har begynt en god gjerning i eder, skal fullende den inntil Jesu Kristi dag. Herren lærer oss og hermed, at troen er den seier hvormed vi overvinner Satan.

Vi ser også her Herrens allvitenhet, idet Han forkynner forut, at Peter tre ganger skal fornekte Ham, før hanen galer to ganger. Likeså vet og ser Herren hele vårt levnet fra begynnelsen til enden, vår inngang og utgang, som den 139. Sal. v. 1 fig. kraftig vitner om. Og derfor har Herren så nøye oppsikt over oss, at ikke et hår kan falle av vårt hode uten Hans vilje (Matt. 10,30). Derfor skulle vi trøstig overlate oss til Ham. For Han skal som Sal. 121,3 sier «ikke la din fot snuble; og Han skal ikke slumre som bevarer deg.» Men faller vi av svakhet, så skal Herren ikke bortkaste oss, om vi erkjenner vårt fall. For Han sier i (Sal. 37,24): «Når han faller, blir han ikke forkastet; for Herren oppholder hans hånd.»

Herren forutsier Peters fall, for at Han deretter måtte kunne styrke hans tro, og at disiplene skulle tro at Kristus var den sanne Messias. Peter ble også omvendt ved å tenke på Jesu ord. Altså har vår himmelske Fader og vår Herre Kristus, intet forsømt, men gjort alt som har kunnet tjene oss til salighet. (Es. 5,4): «Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke har gjort med den?» Og likesom Herren selv ved nåden atter oppreiser de falne, så sier Herren til Peter: Når du blir omvendt, så styrk dine brødre, dvs.: trøste dem, at de ikke fortviler i sine synder, men oppretter seg atter ved Guds nåde.

Videre taler Herren til disiplene om det kommende kors, og nevner to årsaker hvormed Han vil trøste og oppholde dem under korset, og sier: «Da jeg sendte eder ut uten pung og skreppe og sko, fattedes eder da noe? Men de sa: Intet.» Med disse ord vil Herren trøste dem, at likesom Han hadde oppholdt dem uten penger, så ville Han fortsatt gjøre det. De skulle bare tro ganske fast, og gjøre hva Han hadde befalt - dette skulle være det første hvorved Han ville oppholde dem.

Deretter, når korset kom, skulle de ruste seg, ja, også selge sine klær og kjøpe sverd, dvs.: Så helt nødvendig som gevær er for en krigsmann, at han også derfor måtte selge sine klær, så nødvendig var det også for dem Åndens sverd og bønnen, hvormed de skulle verge seg imot korsets forargelse. For det skulle oppfylles som skrevet var: «Han ble regnet blant overtredere» (Es. §3,12). I korset skulle de ruste seg med Guds ords sverd (Ef. 6,17). Likesom Herren ville si: Dere har vært uten anfektning og sorg, og har hos meg ikke hatt noen mangel; men nå skal det bli kamp og strid.

Men disiplene trodde Jesus mente naturlige sverd, og sier: Herre, her er to sverd. Herren sier: Det er nok; liksom Han ville si: Jo mer jeg taler med dere om åndelige ting, jo uforstandigere svarer dere. Måtte vi av dette lære, at også vår anfektning skal visselig ikke utebli, den må være enten fjern eller nær. Og likesom en krigsmann har omsorg for sin rustning, for at han må være beredt imot fienden, så la oss og kjøpe en åndelig rustning, så som Herren sier, for at når anfektningene kommer, vi måtte være rustet med Guds ord og Ånd, så som ap. Paulus lærer i brevet til (Hebreerne 6,10 fig.) Denne rustning består i fire stykker: 1)I Guds ord og forjettelser, som er evige og visse. 2)I troen, som overvinner alle ting, også verden. 3)I bønnen og bønnhørelsen. 4)I tålmodigheten, hvori vår styrke er (Es. 30,15): «I hvile og tillit skal eders styrke være. » Amen.

Til toppen