Særdeles høye gjerninger har sedvanlig sine tegn, og av disse kan man merke at de er av Gud. Om Abrahams tjener (1. Mos. 24,15) kan vi lese at Rebekka møtte ham med en vannkrukke, og gav ham å drikke. Likeledes om Saul (1. Sam. 10,3 fig.): Da Samuel hadde salvet ham, sa han: Tre menn skal møte deg, de skal hilse deg vennlig og gi deg brød, et tegn til underdanighet. Og når du kommer der til byen, skal du møte en flokk profeter Og da Herren ville omvende de som bodde i Samaria, sendte han forut en kvinne med en vannkrukke. Dette var et tegn på at der ville Kristus utrette Guds gjerning (Joh. 4,7 fig.) Herren gir disiplene et tegn i mannen med vannkrukken, og vil dermed lære dem og oss, at det er et stort Guds verk og kommer fra Gud, at den mann i Jerusalem har lånt Ham sitt hus, for i det å ete påskelammet og stifte sitt testamente.

Dette er underlig å høre og er et speil av guddommelig allmakt og allvitenhet, i særdeleshet det at guddommen og allvitenheten og kunnskapen om alle ting fremskinte i Herrens edle manndom, og at alt som skjer er nærværende for Herrens øyne. Derfor vet Han vårt hjertes sukk:
Du Herre, som kjenner alles hjerter (Ap.gj. 1,24). I Ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjulte (Kol. 2,3). Derfor er Han satt av Gud til dommer over menneskenes tanker, både de levendes og dødes (Ap.gj. 10,42). Ham er også gitt makt til å holde dom, fordi Han er Menneskesønnen (Joh. 5,27). Dette skulle vi nå merke imot de kjettere som kalles Agnøter. De tror og lærer at Han har visst og sett alle ting for sine øyne alene etter sin guddom, men ikke etter sin manndom. Ved denne villfarelse fornektes det høye felles skap mellom naturene i Kristus, som om den ene natur virket uten all fellesskap med den annen, og som om det i Kristus var to personer, og at den ene visste noe som den annen ikke visste noe om. Nei, ikke så. det er én person. Den samme som er Gud, er og menneske, og den som er menneske er og sann Gud, og guddommen gjør alle sine gjerninger i, ved og med den antatte manndom. Betenk, kjære venner, hvorledes den guddommelige visdom lyser i vår sjel, hvor måtte ikke da den evige guddom opplyse Kristi sjel, ettersom den er personlig forent med den samme?

Men mannen med vannkrukken er Herrens tegn, og betyr Herrens bedrøvelse, for vann betyr ofte i Skriften bedrøvelse. (Sal. 18,17; 42,8; 1. Kong. 22,27. Likeså er vår dåp et rett korsvann, hvormed vi er døpt og innviet til Kristi kors (Matt. 20,22). Korsets vannkrukke går visselig alle dager foran oss og følger etter oss, så at vi med Kristus går inn i Guds rike ved mange trengsler (Ap.gj. 14,22).

Mesteren sier: Min tid er nær, hvor er det herberge, der jeg kan ete påskelammet med mine disipler?

Det er rett av Herren å kalle det sin tid. Det var Hans elendighets og bedrøvelses tid, Hans bedrøvelige påske. For det var den av Gud forutsette og bestemte tid, på hvilken det rette påskelam skulle bli slaktet og ofret. Det var den tid da Han bad: Fader, frels meg fra denne time! (Joh. 12,27). Det varden tid profeten Jesaja profeterte om (53,4 fig.), for det var den av Gud forutsette tid til Hans fornedring. Likesom en fruktsommelig kvinne sier: "Min tid er kommet," og bereder seg til den. Og frukten av Hans smerter og død er den nye fødsel. Merk her et eksempel på stor tålmodighet. Herren gir seg villig i Guds nådige vilje til å lide for oss, og denne hellige lydighet er en fullkommen betaling og forsoning for våre synder. Så skulle og vi gjøre, når vi merker at vår stund kommer, vi skulle si: Nå er min tid nær, jeg vil gjerne følge min kjære Gud.

Og Han skal vise eder en stor sal, tillaget med hynder og beredt Der skal dere gjøre i stand for oss.

Likesom Herren ville si: Det er av Gud allerede bestilt: Herren hadde allerede på en hemmelig måte bestilt for seg et herberge, og gitt verten et villig hjerte til å motta seg. Derfor er alt klart da disiplene talte til ham. Også dette visste Herren, hvorfor Han sier: Og han skal vise eder en stor sal som er dekket; der skal I gjøre det i stand. Dette har denne betydning: at Herren vil bestille seg et herberge i våre hjerter, at vi skulle motta Ham og la Ham holde påske i våre hjerter.

Dvs.: at vi i våre hjerter skulle betrakte, kjenne og smake Hans lidelse, død og oppstandelse. 0, et salig Guds hus, hvor Herren holder sin påske! Åpb. 3,20: Se, jeg står for døren og banker. Således bereder Herren villige hjerter til sin tjeneste.

Apostlene har bygd huset, ja, et hus av rubiner, safirer og utvalgte steiner (Jes. 54,11-12), det er menigheten eller kirken, og i den skulle vi ete det rette sanne påskelam i evangeliet og sakramentet. Herren var en fremmed og gjest i denne verden - alene i våre hjerter vil Han bo. Og således er alle kristnes levnet innrettet.

Den annen del

Den Herre Kristus har ett påskelammet med sine disipler.

Og da det var blitt aften, kom Han og satte seg ned, og de tolv apostler med Ham. Og Han sa til dem: Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med eder før jeg lider.

Herren vil si så meget: Jeg har jo også før ett påskelammet med dere, men aldri har jeg så meget stundet etter det, som etter dette. For dette skal være det siste måltid, ja, kjærlighetsmåltidet og den rette avskjed - hvor hjertelig har jeg ikke lengtet etter denne stund.

Hva er da årsaken til denne hjertelige lengsel? 1) Han vil gjøre en ende på Det gamle testamente og den gamle påske; påskelammet som var et forbilde skal nå ha en ende. 2) Skal nå Det nye testamente begynne, det rette påskelam frembæres og den nye påske begynne; etter det har Herren så hjertelig lengtet. For det lengter Han etter: at Han måtte være vårt påskelam, at Han måtte være vår spise og drikke.

For jeg sier eder: Jeg skal ingenlunde mer ete av det før det blir fullkommet i Guds rike.

Det vil si: Dette påskelam skal være det siste, som både jeg og dere skal ete; for nå er det fullkommet i Guds rike hva derved er betegnet.

Og Han tok kalken, takket og sa: Ta dette og del det mellom dere! For jeg sier eder: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt, før den dag da jeg skal drikke den nye med eder i min Faders rike.

Det er: Jeg har inntil nå ved påskelammet gitt dere vin å drikke, så ta nå kalken og utdrikk den, del den i mellom dere, det skal være en avskjedsdrikk. På denne måte skal jeg ikke mer drikke med dere, inntil jeg på hin dag i min Faders rike skal drikke en ny vin, den evige gledens vin. Dette skal være en avskjedsdrikk og en sørgedrikk. Dere har nå drukket ut min kalk, dere må og lide med meg. Hermed stadfestes nå kraftig Kristi legemes og blods sanne vesentlige nærværelse i den hellige nattverd. For Herren har ganske og aldeles avskaffet den gamle påske. Han ville nå begynne en ny påske, og gi dem i stedet for det gamle påskelam et nytt påskelam å ete, og en ny vin å drikke. Den Herre Kristus har gjort en ende på det forbilledlige påskelam. Derfor skal heretter den hellige nattverd ikke være et symbol, men selve det samme påskelam som er blitt ofret for våre synder. Hva fedrene i Det gamle testamente på en figurlig (symbolsk) måte har ett og drukket, det gir Kristus oss i Det nye testamente i virkelighet og sannhet å ete og drikke. Kristus gir oss i Det nye testamente i virkelighet og sannhet sitt legeme og blod i nattverden. Hva Kristus har opphevet, det skal vi ikke mer bruke. Når forbildet opphørte, så måtte selv vesenet komme i stedet.

Den tredje del
Om den hellige nattverds innstiftelse

Og mens de åt, tok Jesus brødet og takket, brøt det og gav disiplene og sa: Ta, ed Dette er mitt legeme, det som gis for eder; gjør dette til min ihukommelse! Likeså tok Han og kalken, etter at de hadde holdt måltid, takket, gav dem, og sa: Drikk alle derav! Denne kalk er det nye testamente i mitt blod, som utgytes for eder, og for mange til syndenes forlatelse; gjør dette, så ofte som I drikker det, til min ihukommelse.

Herren innstifter et sant himmelsk måltid og begynner en ganske ny handling. Av denne nye innstiftelse slutter vi således: Om den Herre Kristus hadde villet ha en betydning og et forbilde i den hellige nattverd, så hadde Han ikke ved en ny innstiftelse opphevet det forbilledlige påskelam. Derfor vil Han ikke nå mer ha noen betydning, noe symbol eller figur i den hellige nattverd, men selve sannheten og vesenet.

Dette er nå Herrens testamente, som Han har innstiftet kort tid før sin død, et sådant testamente, hvis vesen er Herrens legeme og blod. Dersom dette vesen og fornemste gode ikke er der, så er det et falskt testamente. Kristus har ikke gjort noe falskt testamente, som om Han ikke ville eller kunne gi hva Han hadde testamentert. Nei, derimot måtte jo dette største gode og vesenet være nærværende der, - og hvorfor? 1) For at Han må gi og overlate til oss den rette løsepenge og betaling for våre synder, så at vi måtte ha den samme i oss og hos oss. For så lyder Hans ord: Dette er mitt legeme, det som gis for eder; dette er mitt blod, som utgytes for eder. Dette er løsepengen og betalingen for våre synder. 2) Har Han i den hellige nattverd (i sitt testamente) villet gi oss det aller høyeste kjærlighetspant. For Hans legeme hengitt for oss og Hans blod utgytt for oss er det høyeste kjærlighets pant! Og dette pant vil Han ikke ta fra oss, nemlig sitt legeme og blod. Nei, ingenlunde.

3) For Han vil jo ikke alene etter sin guddom og guddommelige kraft være i oss, men og etter den natur som Han har antatt av oss. For Hans guddom uten Hans manndom var oss ikke nyttig til noe; for etter den guddommelige natur alene hadde Han ikke kunnet lide og dø for oss. Hadde Kristus alene etter sin guddom villet gjenløse oss, så hadde Han ikke hatt behov for å bli menneske. Og da hadde Han også rettet sitt testamente alene på sin guddom, at vi skulle blitt delaktige av Hans guddommelige kraft og Ånd i sakramentet.

Fordi Kristus ved sitt legeme og blod har gjenløst oss, og fordi Han ville gi oss løsepengen, så sier Han ikke: Ta, et! Dette er min guddommelige kraft og Ånd, men Han sier: Ta, ed Dette er mitt legeme, det som gis for eder; drikk alle derav! Dette er mitt blod, som utgytes for eder. Og derfor sier også Paulus (1. Kor. 10,16) at brødet er Kristi legemes samfunn, dvs.: Nytelsen av Kristi legeme; og at velsignelsens kalk er Kristi blods samfunn, dvs.: Nytelsen av Kristi blod. Derfor er Kristi testamente grunnet på Kristi legeme og blod, løse pengen for våre synder. Derfor sier og den nikenske bekjennelse: "Vi skulle stadig tro, at på Herrens bord ligger Guds Lam, som bærer verdens synd", (Joh. 1,29). Dette er løsepengen for våre synder. Kalvinistene sier, at troen bespiser oss åndelig med Kristi legeme og blod. Dette forstår de om Hans velgjerninger og om den åndelige kraft av Kristi lidelse. Vi sier, at Kristus bespiser oss med sitt vesentlige nærværende legeme og blod, til et kraftig vitnesbyrd om vår gjenløsning og til en ihukommelse av Hans uskyldige død, og at Han gir oss løsepengen hvormed vi er gjenkjøpte, det høyeste kjærlighets pant som Han i døden har utgitt for oss.

For likesom vi har den første Adams kjød og blod på oss, likeså må vi og sannelig ha på oss den annen Adams, dvs. Kristi kjød og blod, hvormed vårt legeme og vår sjel blir bespist til det evige liv. For det hele menneske er gjenløst ved Kristus. At ikke Adams kjød og blod alene skulle være i oss, men og Kristi kjød og blod vesentlig og legemlig. For at vi måtte bli delaktige av hele Kristus: av Hans guddommelige natur (som ap. Peter sier i sitt 2. brev, kap. 1,4) ved Hans Hellige Ånd, og Hans menneskelige natur ved Hans legeme og blod i det hellige sakrament.

Dette er vår tro og bekjennelse, som ikke hviler på noe menneskes ord, men på Kristi ord, likesom på en uryggelig klippe. Gud gi at vi blir ved Herrens testamentes klare ord, og ikke følge vår blinde fornuft. For selv om denne hemmelighet er imot vår fornuft, så er den dog ikke imot troen. Alle trosartikler er jo imot fornuften. Den samme Kristus som er opptatt til himmelen, Han sitter og ved Guds høyre hånd, opphøyet over all makt og over alt det som kan nevnes i denne og den tilkommende verden (Ef. 1,21; Kol. 2,10; Joh. 3,31) og Han har talt disse ord og forbundet oss til sin stiftelse. Akk, hvor nødvendig er det ikke i denne farlige tid, å være enige i dette punkt, og det kan skje om man bare vil gi den Herre Kristus æren og la Hans ord gjelde mer enn menneskers ord og mening.

Altså er det fornemlig tre årsaker hvorfor den Herre Kristus har gitt oss sitt legeme og blod i sitt hellige testamente: 1) At Han måtte rekke oss løsepengen hvormed vi er kjøpte, nemlig Kristi vesentlige legeme og blod, til et mektig vitnesbyrd, forsikring og kraftig innsegl på vår forløsning. 2) At vi skulle ha et pant på Hans uutsigelige kjærlighet. Kristi legeme og blod, som Han har antatt av oss, er pantet som Han har gitt av hjertelig kjærlighet til menneskene, ettersom Han har hengitt det i døden for oss. 3) At våre sjeler skulle ha en kraftig trøst i dødsnød. For den høyeste trøst består i Kristi blod, når jeg sier til deg:

Der har du Kristi blod, utgytt for dine synder! Derfor vet vi og holder fast ved: At Kristi legeme og blod er nærværende i nattverden, og hvorfor det er så. Her skulle vi nå takke den kjære Gud for Hans Sønns hjertelige kjærlighet, for Hans evige gjenløsning og for den kraftige trøst som vi har i Hans blod. Måtte det bevare oss til evinnelig liv!

Den fjerde del

Han reiste seg fra nattverden og la sine klær fra seg og tok et linklede og bandt det om seg. Deretter slo Han vann i et bekken og begynte å tvette disiplenes føtter og å tørre dem med linkledet som Han var ombundet med.

Om Kristi dypeste ydmykhet

Da nå Herren, likesom en døende, hadde stiftet sitt dyre testamente, vil Han etterlate sine disipler og oss et levende eksempel av sin kjærlighet, tar selv et bekken, slår selv vann i det og begynner å tvette disiplenes føtter. Dette gjør Herren med det formål for øye, at vi aldri skulle forglemme Hans ydmykhet og kjærlighet. Betenk dog dette enhver: at den som sitter hos Guds høyre hånd, opphøyet over alle engler og fyrstedømmer, en herre over himmel og jord, en dommer over levende og døde, Han som alle engler tilber (Luk. 22,69; Ef. 1,21; Rom. 14,19; Ap.gj. 10,42): Denne person har tvettet sine disiplers føtter. Derfor sier ap. Peter: Herre, du min Herre og Gud, skulle du tvette føttene på meg? Du, den levende Guds Sønn, du sanne Messias, med dine hellige hender, som du har gjort under med, åpnet de blindes øyne, renset spedalske, oppvakt døde! Meg, sier Peter, meg arme syndige menneske! Akk, sier han, du skal aldri i evighet tvette mine føtter! Herren sier: hva jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden. Gud gi, at også vi måtte forstå det, og lære av den aller høyeste å være ydmyke og ringe, for at vi i Ham måtte bli opphøyet.

Om en særdeles hemmelighet, som under dette ligger skjult

Herren sier: Dersom jeg ikke tvetter deg, har du ingen del i meg.

Hemmeligheten er, at vi blir renset av våre synder ved Kristi blod. Akk, Peter, vil Herren si: Se, så villig som jeg nå er til å tvette dine føtter, så villig er jeg og til å utgyte mitt blod for deg og rense deg med det fra dine synder - vegre deg ikke for å motta denne min kjærlighet. Da Peter hører det, sier han: Herre, så tvett ikke alene føttene, men også hendene og hodet; jeg vil gjerne helt og holdent være din, og aldri skilles fra deg.

På dette eksempel, som Herren har gitt kort før sin hellige død, skulle vi ofte tenke; for derfor har Herren gitt det. Han har stillet dette kjærlighets- og ydmykhetsspeil for våre øyne, for at vi stadig skulle betrakte oss i det, og Hans bilde skulle alltid være i vårt hjerte. Vi har her et rett dydsspeil av Hans kjærlighet og ydmykhet, i det at Herren tvetter sine disiplers føtter.

Om et kjærlighetsspeil som Kristus har etterlatt til oss

Jeg har gitt eder et eksempel, for at som jeg har gjort med eder, skal også dere gjøre.

Akk, la dette være et bestandig kjærlighetsspeil for eders øyne. Tvett hverandres føtter med kjærlighet, med saktmodighet og ydmykhet. Blues ikke ved å være hverandres tjenere, for at dere må være store i himmelen. Her skulle vi lære av Herren å være saktmodige og ydmyke av hjertet, så skal vi finne hvile for våre sjeler (Matt. 11,29). Intet sted er en sann hvile, uten i Kristus, i Hans saktmodighet og ydmykhet; i dette kjærlighetsspeil har Kristus hvile i deg. 0, et salig menneske, som kan overvinne alt med saktmodighet, som kan ydmyke seg under alle mennesker, og være den minste for Guds øyne - den har lært noe i sin kristendom. Salig er den, som i sitt hjerte dreper hovmodets, egenærens og egenkjærlighetens giftige orm, hvilket skjer alene ved Kristi ydmykhet, når man lærer rett å kjenne den. I dette Kristi dydsspeil skulle vi i hele vår livstid beskue oss, så blir vi skjønne for Guds øyne. Amen.

Til toppen