Det Gamle Evangelium

 

 

 



Den annen preken over Jesu Kristi lidelse

Av Johan Arndt

Matt. 26,6-17; Mark. 14,3-12; Luk. 22,3-7; Job. 12,1-9.

Kristus blir salvet i Simons hus og solgt av Judas

Men da Jesus var i Betania - i Simon den spedalskes hus - da kom en kvinne til Ham, som hadde en alabastkrukke med meget kostelig Nardussalve, og hun Øste den ut over Hans hode, mens han satt til bords. Men da Hans disipler så det, ble de vrede og sa: Hva skal denne Ødselheten tjene til? For denne salve kunne vært solgt for meget og gitt fattige. Men Jesus sa: La henne i fred! Hun gjorde en god gjerning imot meg. For de fattige har I alltid hos eder, men meg har I ikke alltid. Hun gjorde hva hun kunne. Hun har forut salvet mitt legeme til begravelse. Sannelig sier jeg eder: Hvor som helst dette evangelium blir preket i den hele verden, skal også det hun gjorde, bli omtalt til minne om henne.
Men Satan får i Judas, som kalles Iskariot og var en av de tolv. Og han gikk bort og talte med yppersteprestene og høvedsmennene om hvorledes han ville overgi Ham til dem. Og de ble glade, og lovet å gi ham penger. Og han gav sitt tilsagn og søkte beleilig tid til å forråde Ham til dem uten oppløp.

Inngang

Besynderlige tegn pleier ofte å gå forut for høye personers død, hvilke betyr og forutsier deres død. Disse tegn er to slags: enten er de trøstelige og ettertenkelige ord og taler, som inneholder noe viktig og vekker en stor ettertanke, hvorved deres ånd, sjel og sinn åpenbarer seg, og bereder til et annet liv; eller er de særdeles usedvanlige verk og tegn, som Gud og naturen lar gå forut til advarsel og erindring.

 

Hvilke trøstelige ord taler ikke patriarken Jakob, da han kort tid før sin død velsigner sine barn, og gjorde sitt testamente, hvor herlig profeterte Han ikke om Messias? 1. Mos. 49,1 fig. Likeså Josef da han profeterte om Israels utførelse av Egypten, og at de ikke skulle etterlate hans ben i Egypten, men ta dem med, 1. Mos. 50,24. Likeså Moses; hvilke trøstelige ord taler ikke han før sin død da han velsignet Israel? 5. Mos. 33,1 fig.. Hvilke herlige ord taler ikke David før sin død? 2. Sam. 23,1 fig.: "Og disse ord er de siste Davids ord," mm.

Hvilket stort underverk gjorde ikke Elias like før han ble opptatt til himmelen? Han delte Jordan med sin kappe, og gikk med sin tjener Elisa tørr over, (2. Kong. 2,8). Likeledes er det skjedd med vår Herre Kristus. Hvilke fortreffelige ord og verk har ikke gått forut for Hans død? Hvilke betenkningsverdige taler holder Han ikke for sine disipler? (Joh. 17. og 18. kap.) Hvilken kraftig bønn gjør Han ikke (Joh. 17)? Hvilket stort under er det ikke at Han seks dager før sin død har oppvakt Lasarus, til et kraftig vitnesbyrd for Hans oppstandelse? (Joh. 11,43 fig.) Hvilket stort tegn er det ikke, da Han søndagen forut red inn i Jerusalem, og folket sang Hosianna, og oppfylte Skriften? Matt. 21,9. Hvilket mektig verk er ikke innstiftelsen av den hellige nattverd, til ihukommelse av Hans hellige død?

Et sådant tegn er også dette som har skjedd med salvelsen i Simons hus i Betania. For således uttyder Herren det selv: at hun har forut salvet mitt legeme til begravelse, og at dette tegn skal aldri glemmes.

Vi vil nå tale:

1. Om at Kristus blir salvet i Simons hus.

2. Omforræderen Judas som solgte sin Herre.

Den Hellige And være hos oss! Amen.

Den første del

1. Han tar inn i Betania, det betyr: "i korsets og bedrøvelsens hus". Kristus bor gjerne i de bedrøvede hjerter, for disse tar imot Ham først og har Ham kjærest. Dette er alle bedrøvedes trøst, at Kristus bor i deres hjerter.

2. Den bedrøvedes hus er Simons, det betyr en tilhører. Ved Ordet blir Kristus mottatt.

3. Simon er av Herren blitt renset fra spedalskheten. Kristus betaler sitt herberge med velgjerning, og renser oss fra våre synder. Kristus renser sin bolig og helliger den med den Hellige Ånd.

4. Simon er et eksempel på en frimodig Kristi bekjenner, for det var allesteds ved et offentlig brev forbudt å herbergere Kristus, så at enhver som tok imot Ham skulle utelukkes av synagogen. (Joh. 9,22; 12,42). Gud gir Kristus ennå alltid herberge, endog midt iblant fiendene. Disse får ikke alltid vite hvor Kristus har herberge.

5. Kristus sitter til bords og eter med Simon. Kristus kan ikke noe sted bedre bespises enn i bedrøvede hjerter ved sann omvendelse, som er Hans fryd og spise.

6.
Kristus blir under måltidet salvet Akk, glem heller ikke du den fattige når du eter og drikker og er glad. Salve også du Kristus med en almisse, med barmhjertighetens og kjærlighetens olje.

Maria salver Kristus

Man sier at denne Maria har vært søster til Lasarus som satt ved Herrens føtter og hørte Ham. Noen sier at det har vært Maria Magdalena; man vet ikke noe sikkert om dette. Og hvorfor? - Her bør de troendes gjerninger skje i det skjulte, at man ikke vet hvem som gjør det. Men i det evige liv skal det bli åpenbart, da skal enhver få sin ros av Gud (1. Kor. 4,5). Den som vil ha sin berømmelse her, skal tape den der.

Hva gjør da denne Maria? Hun frembærer en alabastkrukke eller flaske som var full av kostelig og uforfalsket Nardussalve. Det har vært en fin balsam som hadde en fortreffelig god lukt og hjertestyrkende kraft, og meget kostbar. Og etter landets skikk har denne kvinne villet salve, glede og vederkvege Herren, som var en kjær og dyrebar gjest - og hele huset er blitt fylt av en edel lukt. Dette er et kraftig bevis på kjærlighet, takknemlighet og tro. Akk, hvorledes kan man nok takke den Herre Kristus og elske Ham nok derfor, at Han er blitt vår gjest på jorden? Hva kan vi gi Ham for Hans kjærlighet? - ja, for Hans død? - Han fordrer ikke mer enn et takknemlig hjerte; dette er vår balsam hvormed vi ennå i dag salver Ham.

Maria har ikke sparsomt salvet Ham. Se hva kjærligheten gjør; den lar det ikke bli med noe lite, men utgyter alt sammen på Hans hode. Kjærligheten hengir seg ganske og aldeles til Kristus, ikke halvt, ikke stykkevis, men helt og holdent, med det hele hjerte og alle krefter. Hun endog sønderbrøt krukken over Hans hode, for den balsam som var i den er jo bedre enn krukken. Likeså den som gir Kristus sin sjel, gir Ham også gjerne sitt legeme og lar det sønderbryte og oppofre Ham, for Hans skyld, om Gud vil. For Kristus har jo også gjort det, Han har gitt oss sitt liv og latt sitt legeme sønderbryte for oss.

Men hvorledes skal jeg forstå denne gjerning? Har det kommet av kjød og blod, eller har det vært Guds tilskyndelse og den Hellige Ånds verk? Herren uttyder det og sier: Hun gjorde hva hun kunne; hun har forut salvet mitt legeme til begravelse. Dvs.: Hun har av Guds beskikkelse og tilskyndelse skullet betegne med sin salvelse min lidelse, død og oppstandelse. Og som min død ikke skal bli fortiet, så skal heller ikke dette tegn og denne salvelse bli fortiet.

Der ser vi Guds råd, Kristus skulle dø; dog ikke alene dø, men også oppstå. Dette vil Gud forkynne ved denne salvelse, som var en preken, et vitne og forbud til Kristi død og oppstandelse. For de døde liks salvelse hos jødene tydet hen på oppstandelsen.

Vår Herre Kristus behøvde vel ingen utvortes salvelse, Hans legeme var forent med den udødelige guddom og salvet med den Hellige Ånd, den rette gledens olje uten mål (Sal. 45,8). Derfor var det umulig at Hans hellige legeme skulle se forråtnelse eller bli i døden, (Sal. 16,10).

Den hvite alabastkrukken betyr Kristi hellige legeme, og den balsam som var i den betyr Hans velgjerninger og livets edle lukt. Således skulle og Kristi legeme bli sønderbrutt på korset, for at livets edle lukt og Hans sårs balsam som vi er helbredet ved, måtte bli utgytt over hele den kristelige kirke, som er Kristi legeme.

Derfor er nå denne gjerning, at Kristus ble salvet, en Guds gjerning og en stor hemmelighet.

For det tredje: Da dette verk er et stort tegn, hvorfor ble da disiplene vrede?

Judas ble vred fordi gjerrighetsdjevelen var i ham, og han ville gjerne hatt pengene for balsamen, ettersom han var en tyv. Djevelen kan ikke tåle at man ærer, priser, elsker, lover og takker Kristus, forkynner Ham, bekjenner og prediker - for det gjør ham en stor fortred. Derfor motsier, forhåner og laster han Guds verk. Altså må ingen tenke, når noen gjør en Guds gjerning til Guds ære og Kristi forherligelse, at ikke djevelen skal knurre imot det og motsi ham.

Men det er vår trøst, at Kristus forsvarer det Han sier, at det er rett og er en god gjerning. Og har vi Guds vitnesbyrd hos oss, så må vi ikke akte verdens og djevelens vrede, og ikke la være å gjøre Guds vilje og de gjerninger Han vil vi skal gjøre. Enhver må se til at hans verk er Guds verk, så skal det vel bestå, ikke alene så lenge verden står, men og i evighet. For alle hans gjerninger er gjort i Gud (i samfunn med Ham), (Joh. 3,21), og skal bli åpenbart på den ytterste dag. Derfor kan de ikke forgå, men forblir.

For det fjerde: Hvorfor sier da Herren: "Meg har I ikke alltid?" Herren fornekter ikke sin nærværelse, men Han taler om den måte vi ikke har Ham, nemlig at Han skulle behøve vår velgjerning. Ellers har Han lovt å være hos oss i Ordet og sakramentet: Se, jeg er med eder alle dager inntil verdens ende (Matt. 28,20). Just om denne nærværelse gir Herren sine disipler forsikring om da Han ville fare til himmelen. For de mente at de nå måtte aldeles savne Herren, når Han f6r til himmelen. Nei, sier Herren: Jeg er hos dere alle dager inntil verdens ende, for meg er gitt all makt i himmelen og på jorden (Matt. 28,18), dette er årsaken.

Den annen del

Judas selger Herren for tretti sølvpenger, og yppersteprestene gleder seg.

1. Vi må først betenke ved denne gjerning oppfyllelsen av Skriften og profetenes forutsigelse. Til dette verk har vi to forbilder, ett i Josef, som ble solgt av sine egne brødre for tjue sølvpenger. De solgte ham som livegen træl, men Gud gjorde en stor herre av ham (1. Mos. 37,28 fig.) Således har det og gått med Kristus. Han ble solgt av sin egen disippel og bror som en træl og syndebærer; men Gud har gjort Ham til en Herre over alt.

Det annet forbilde har vi i Akitofel, som forrådte sin herre David, og sluttet seg til den opprørske sønn, Absalom, og hjalp til å rådslå imot den uskyldige David. Men da hans råd mislyktes, fortvilte han og hengte seg selv (2. Sam. 17,1 fig.) Likeså forrådte Judas sin Herre, den himmelske David, sluttet seg til Kristi fiender, hjalp å styrke deres rådslagning med sitt forræderi, tar penger for det, og da rådslagningen lyktes ille, fortviler han og henger seg selv.

Dette er alle deres ende som rådslår imot Kristus, forråder og selger Ham. Også i dag blir Kristus forrådt og solgt - og de som gjør sådant har fortvilelsens strikke om halsen, såfremt de ikke gjør omvendelse.

Vi har også to profetiske vitnesbyrd som vi bør gi akt på. Først av Sal. 41,10: "Også den mann som jeg hadde fred med, som jeg stolte på, som åt mitt brød, han oppløftet sin hæl imot meg." Og i Sal. 55,13 fig.: "For det er ikke en fiende som håner meg, ellers måtte jeg bære det; ikke er det min hater som opphøyer seg over meg, ellers ville jeg skjule meg for ham; men det er du, du usle menneske, min likemann
…Og (Sak. 11,12.13).
Se, elskelige i Herren, hvor underlig dette er. Gud har derfor forkynt det forut, for at alle mennesker måtte bli overbevist ved Skriften, at Jesus Kristus, den sanne Messias, har måttet lide og dø for våre synder. Og dermed har den Herre Kristus på påskedagen overbevist disiplene i Emmaus og de andre, og oppvakt troen i dem, (Luk. 24,26).
2. Hva har vært årsaken til denne gruelige gjerning av Judas, som og har tatt en forskrekkelig ende? Det var ved gjerrigheten og derfor at han var en tyv, at Satan for inn i ham. Apostelen Paulus sier rett: "Gjerrighet er en rot til alt ondt," 1. Tim. 6,9-10. For den som vil bli rik, faller i fristelse og snare, og mange dårlige og skadelige begjæringer, som nedsenker menneskene i ødeleggelse og fordervelse.

3.1 denne Judas har vi og et eksempel på den falske kirke og alle hyklere, hvem penger og egennytte ligger mer på hjerte enn Kristus og Hans ord, og den sanne religion. Akk, du kjære Gud! hvor mange penger har det ikke i pavedømmet innflytt på grunn av avlat, av messen og av de hellige ting! Hvor mange er ikke de, som for pengers og bukens skyld vender seg til Antikrist; som selger sin gjenløser, den høyeste skatt i himmel og på jord, tar penger derfor og den timelige bukfylde, likesom Esau som solgte sin førstefødselsrett for en rett linser (1. Mos. 25,34). Så er det mange som selger sin sjel til Satan for en timelig tings skyld.

Akk, Gud bevare oss for den skjendige gjerrighet, hvorved Satan besitter og oppfyller menneskenes hjerter og frarøver dem den edleste skatt, nemlig den Herre Kristus, og hvorved menneskene også forderver sine egne sjeler. Akk, la oss be Gud om at vi gjerne må la alt fare, for at vi må beholde Kristus, at vi med Asaf kan si (Sal. 73,25): "Hvem har jeg i himlene? Og like med deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden. " Og atter av Sal. 84: "Jeg utvelger heller å være ved dørterskelen i min Guds hus enn å bo i de ugudeliges pauluner." La oss heller med Moses ha Kristi forsmedelse enn Egyptens skatter, og se hen til belønningen, Hebr. 11,26.

Gjerrighet, ære og vellyst er tre farlige garn og snarer, som en kristen må ta seg vel i vare for, om han skal kunne unnfly dem, at ikke Satan ved disse snarer setter en fot inn i hans hjerte. Det er nødvendig å våke og be, at vår arme sjel ikke av djevelen må bli fanget og besnæret. For disse tre garn og snarer er ganske skjulte, hemmelige og fine, at man ikke merker dem, de smigrer vår natur og kjeler den altfor meget. Hvilket stort skinn har ikke gjerrigheten, at én av tusen mennesker ikke merker at den er djevelens garn og verk!

Hvilket stort skinn har ikke ærgjerrigheten, og er dog det største rov av Guds ære, for all ære tilhører Gud alene. Mange mennesker er i djevelens makt på grunn av, at hva de taler, gjør, opptenker og ettertrakter, det søker og vender de til sin berømmelse, likesom de var Gud; men forakter og forringer derimot andre. Jeg skulle vel mene at det er et Satans garn, som han fanger dårene med og styrter dem i avgrunnen.

Hvilket fint skinn har ikke kjødets lyst? Hvem er dog den som vil gjøre denne noe avbrekk? Hvem er den som demper en eneste affekt, vrede eller hevngjerrighet, eller avind? Hvem er den som korsfester sitt kjød med lyster og begjæringer (Gal. 5,24)? Hvem er den som fornekter seg selv og hater seg selv? O, vi arme mennesker, hva gjør vi? Vår gjerrighet og egennytte må oppfylles; vår ære og hofferdighet må søkes og styrkes; våre lyster, affekter, hevngjerrighet og vrede må tilfredsstilles, om og Kristus derfor skulle bli forrådt og solgt, ja, ganske og aldeles bli drevet ut av vårt hjerte og vi bli evig fortapte. Se, hvor mange Judas-brødre det ennå er i verden! Gud gi at vi lærte oss å kjenne sådant, for at vi måtte bli edrue av djevelens snarer, hvormed mang en likesom Judas, er fangen og bunden (2. Tim. 2,26); og regjere oss til alt godt ved sin Hellige Ånd! Amen.

Til toppen