Det Gamle Evangelium
Den
første preken over Jesu Kristi lidelse Men de usyrede brøds høytid, som kalles påske, var nær. Og Han sa til sine disipler: I vet, at etter to dager blir det påske, og Menneskesønnen skal forrådes til å korsfestes. Da samlet yppersteprestene og de skriftlærde og folkets eldste seg i palasset til den yppersteprest som hette Kaifas. Og de holdt råd om hvordan de kunne gripe Jesus med list og slå Ham i hjel, for de fryktet for folket. Men de sa: Ikke på høytiden, for at det ikke skal bli et oppløp blant folket. Inngang Sal. 66,54: "Kom og se Guds gjerninger! Han er forferdelig i gjerning mot menneskenes barn. Han vendte havet om til det tørre, de gikk til fots over floden, der gledet vi oss i Ham." |
Disse
salmens ord er en formaning til alle mennesker, at de med oppmerksomme
hjerter og øyne skulle betrakte det underverk som Gud gjorde i det Røde
hav, da Han førte Israels barn med tørre føtter gjennom det, og frelste
dem av Faraos hånd (2. Mos. 14,21 fig.) Og det er vel et overmåte stort
under at havet har delt seg, og stått likesom en mur like til skyen på
høyre og venstre side, slik at folket fikk en sikker gjennomgang; ja,
at Gud ved et stormvær uttørket havets grunn slik at man kunne vandre
med tørre føtter likesom på landet. Men da Farao med sin hær hadde jaget
etter folket like til midt i havet, da utrakte Moses på Guds befaling
sin stav, og vannet falt ned og bedekket Farao med all hans makt, at ikke
én kunne unnkomme. Stort, underlig og forskrekkelig er dette Herrens verk,
og en veldig forløsning ved en sterk hånd, hvorfor og Salmen her sier:
"Kom og se Guds gjerninger."
Men dette er, elskelige
i Herren, allikevel bare en timelig og legemlig forløsning. Men den
forløsning som vi taler om i Jesu Kristi lidelse, er åndelig og evig,
og er antydet gjennom den forrige. All vår velferd beror på Kristi forløsningsverk.
Her gjelder det evige liv, her er ikke Farao med hans jordiske makt
druknet, men all helvetes makt. Derfor skulle vi så meget mer la oss
formane ved disse ord: Kom og se Guds gjerninger! Herre Jesus vær med oss. Amen. 1. La oss til en begynnelse beskue yppersteprestene, de skriftkloke og folkets eldste, hvorledes de har rådslått imot den Herre Jesus, for å kunne gripe Ham med list og drepe Ham m.m. La oss først betenke profetens forutsigelse, især Sal. 2,1.2: "Hvorfor fnyser hedningene, og grunner folkene på forfengelighet? Jordens konger stiller seg frem, og fyrstene rådslår sammen mot Herren og mot hans salvede." Dvs. imot Messias. Vi bør merke oss: At fra verdens begynnelse har menneskeslekten delt seg i to flokker, da den ene del har vært Guds rette kirke og folk, den andre del den falske kirke, som har vært Satans tjenere og tilhengere. Den ene del har mottatt forjettelsen om Kristus og er de troende, den andre del har forkastet forjettelsen og er de vantroende. I mellom de troende og hedningene har alltid fra begynnelsen av vært fiendskap, som vår kjære Gud sier i (1. Mos. 3,15): "Jeg vil sette fiendskap i mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt." Fariseerne og de skriftkloke i Jerusalem var en rett ormeætt. Den hellige Johannes den døper kaller dem øgleunger, for de har veket av fra de hellige fedres og profetenes fotspor og var den Herres Kristi arrigste fiender. Så har det gått fra begynnelsen - Kristus er fra begynnelsen blitt forfulgt, også før sin kjødspåtagelse; for Han er blitt forfulgt i forjettelsene, og i dem som har trodd forjettelsene. Hvorfor ble Abel drept, om ikke for sin tros skyld? (1. Mos. 4,~). Måtte ikke Moses lide stor forfølgelse av sine motstandere, av Koras parti? (4. Mos. 16,31 fig.) De hellige profeter av de falske profeter? De hellige apostler av de falske apostler? Og slik er det ennå inntil denne dag. Vi må be om å bli bevart i tålmodighet (Luk. 21,19) inntil Gud endelig gjør en ende på denne strid med den ytterste dag. 2. Skulle vi her lære å betenke årsaken til Kristi død: At just ikke de ondskapsfulle menneskers fiendskap har brakt Kristus på korset, men Hans himmelske Faders vilje. At Han hadde besluttet å gjenløse oss ved sin Sønns død, hvorfor de yppersteprester og alle fiender intet hadde formådd imot Ham, hvis det ikke hadde vært Guds vilje å hengi sin Sønn for oss. Derfor står det i (Ap.gj. 4,27): At Herodes, Pilatus hedningene og jødene hadde samlet seg mot det hellige barn Jesus, for å gjøre det som din hånd og ditt råd forut hadde besluttet å skulle skje. Herav oppstår nå et spørsmål: Ettersom den trofaste Gud hadde besluttet i sitt evige råd, at Kristus skulle lide og dø, så synes det likesom at de ugudelige jøder var å unnskylde, ettersom de således hadde oppfylt Guds råd og forutviten. Svar: Man skal ikke ved Guds forutseende og ordning unnskylde de ugudeliges synder. For det første fordi et sådant fiendskap imot Kristus er ikke av Gud, men av djevelen, og de ble ikke drevne til det ved den Hellige Ånd, men ved den onde og sin egen ondskap. Til det har Gud intet behag, for Han er ikke en Gud som har lyst til ugudelighet (Sal. 5,5). - Og for det annet så har det ikke skjedd av dem i den mening, at de ville befordre Guds råd og menneskenes gjenløsning. Men at de ville fullbyrde sitt umenneskelige hat og avind, og ikke erkjenne Ham for Guds Sønn og verdens Frelser. Derfor er de ikke å unnskylde. For den som drev dem dertil er djevelen og deres egen ondskap. De hadde ingen god nidkjærhet, for de tenkte å utrydde Kristus og kunne ikke tåle Ham.Mulig noen vil si: Hvorledes skal jeg rett finne meg i dette? Har Gud hengitt sin Sønn, og de ugudelige jøder har satt det i verk, så har det jo allikevel måttet skje således som Gud har besluttet det? Herpå er dette det beste svar: Min kjære kristen, se på deg selv og på årsaken til Kristi død. Hvem har korsfestet og drept Kristus? Har ikke dine synder gjort det? Derfor må du tyde alle disse handlinger som har forefalt ved Kristi korsfestelse, på deg selv. For vi er dem som har brakt Kristus på korset, ettersom Han for vår skyld har måttet lide døden; og vi får 'derfor ikke gi verken jødene, yppersteprestene, de skriftkloke eller Pilatus skylden, men oss selv. For dersom vi går til oss selv, da skulle vi i oss selv, i vår egen barm, finne den gjerrige Judas, de avindsfulle fariseere, den ærgjerrige Pilatus, de ugudelige og overdådige stridsmenn, ettersom vi jo daglig gjør det som Kristus måtte lide døden for. A) Vi skulle derfor gjøre omvendelse, gråte over våre synder, og fast tro at Kristus har fullkommen betalt vår syndegjeld. Og vi bør vise oss takknemlige imot Ham og bedre vårt levnet, for at vi må beholde den frihet som Kristus med sin fortjeneste har satt oss i. B) Vi skulle erkjenne Guds uransakelige visdom, at Han kan bruke ondskapsfulle, ugudelige menneskers onde begjæringer til forfremmelse av sin ære og menneskers nytte. Likeså også i dag: Selv om verden raser og stormer imot Kristus, piner og dreper de kristne, så må dog alt dette tjene til Guds ære, de kristnes beste og kirkens oppbyggelse - Guds visdom styrer alt til det beste for sine. 3. Av denne årsak til Kristi død (hvilken er våre synder, og Guds barmhjertighet, at Han har hengitt sin Sønn for oss), har vi å lære at vår velferd og salighet ikke beror på vår fortjeneste og menneskeverk, men alene på Guds nåde og Kristi fortjeneste. Gud har gitt oss Kristus av nåde til vår salighet, derfor har vår velferd og salighet ikke kunnet komme noe annet sted fra enn fra Kristus. Og derfor står all vår salighet i Kristus og Hans fortjeneste (Ap.gj. 4,12). Dette er vår høyeste trøst imot fortvilelse. For så snart vi søker vår rettferdighet i våre gjerninger, så faller vi fra Kristus og overgir (mister) vår velferd og salighet, som av nåde er gitt oss av Gud. Fordi vår salighet består alene i Kristus og Hans fortjeneste, så bør dette virke i oss den skyldige takknemlighet og kjærlighet til Gud. Altså ser vi hvorledes kjærligheten utspringer av troen, hvorved Gud blir elsket av oss, og priset og æret i alle ting. Akk, hvor blinde er ikke de mennesker som søker sin velferd og salighet andre steder enn i Kristus, Han som av Gud er blitt oss til visdom og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning (1. Kor. 1,30). Og hvor utakknemlige er nå ikke de mennesker, som ikke derfor elsker Kristus, og Ham til ære unnflyr synden, som Kristus har lidt døden for; som vet at Kristus for syndens skyld har måttet dø, og vil allikevel ikke avstå fra synden. Dette er den høyeste utakknemlighet og til vanære for Kristus. 4. Endelig er det å legge merke til, at de ypperste blant folket måtte frykte, at de ved deres rådslagning skulle oppvekke et opprør iblant folket. Dette har evangelisten ikke uten årsak berettet. Frykten som Jesu fiender hadde, vitner først om en ond samvittighet og om Herrens uskyldighet. De ville gripe Ham med list. Og denne list er et stykke av den gamle slanges, djevelens kunst (1. Mos. 3,1). Ved slangens list har våre første foreldre blitt bedratt og forført, og denne list øver den gamle slange imot Kristus i sine redskaper, de ypperste- prester og skriftkloke. Og med slik en list søker Satan alltid å fange oss i sine snarer. Det er en utrolig list i papistene og jesuittene. Gud oppvekke oss, at vi våker og ber: det er på høy tid! Men at de fryktet for folket, det vitner om en ond samvittighet. På denne måte virker den Herre Gud hos sannhetens fiender en frykt og forskrekkelse, selv om de ikke alltid lar seg merke med det, men anstiller seg frekke og trossige. For samvittigheten tier ikke, men anklager bestandig og forferder således, at den ugudeliges anslag blir ham sure nok når de blir fullbyrdet. Når øvrigheten misbruker sin makt og forfølger de fromme, så frykter de, og kan til sist ikke unngå Guds strenge dom og fordømmelse. Selv om djevelen er en listig og trossig ånd, så er han dog redd. Derfor kan vi overvinne ham, om vi er bestandige i troen og uforferdet. Derfor skulle vi ikke frykte for en så redd ånd, men vite: at vår tro er seier over djevelen og verden (1. Joh. 5,4). Men vi skulle bede dag og natt, at Gud vil bevare oss for djevelens og hans redskapers arrige list og sønderslite deres anslag, deres hemmelige snarer og garn, slik som David ber i Sal. 64: "Gud! Hør min røst i min klage, bevar mitt liv fra frykt for fienden! Skjul meg for de ondes hemmelige råd; for deres forsamling som gjør urett. Som hvesser sin tunge som et sverd, spenner sin pil, et bittert ord, for å skyte den fullkomne i det skjulte; de skyter ham hastig. Men Gud vil skyte dem med en pil. . . og de må selv falle ved sin egen tunge; alle som ser dem, flyr langt bort. Og alle mennesker frykter, og forkynner Guds gjerning. Den rettferdige gleder seg i Herren og forlater seg på Ham, og alle oppriktige i hjertet skal rose seg i ham." Amen. |