Åttende prediken

Martin Luther

Jesus blir ført til Golgata

Simon må bære korset etter Ham

Tekst: Luk. 23, 26-31.

Og da de førte Ham bort, tok de fatt på en Simon, fra Kyrene, som kom fra landet, og de la korset på ham for at han skulle bære det etter Jesus. Men en stor mengde av folket fulgte Ham, og mange kvinner, som både klaget og gråt over Ham. Men Jesus vendte seg om til dem og sa: I Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over eder selv og eders barn! For se, de dager kommer da det skal sies: Salige er de som ikke er fruktsommelige og de liv som ikke fødte og de bryster som ikke ga die. Da skal de begynne å si til bergene: Fall over oss! og til høydene: Skjul oss! For gjør de så med det grønne tre, hva skal da skfe med det tørre?

Disse to begivenheter hendte da man førte den Herre Jesus fra Pilatus til retterstedet. Matteus, Markus og Lukas taler alle om Simon fra Kyrene, uten tvil av den grunn at man ikke skal tro at denne hendelse skjedde tilfeldigvis. Vi skal nemlig bli oppmerksomme pa at det er skjedd ved Guds særegne styrelse, nettopp i den stund da Kristus gikk til sin lidelse. Et slikt eksempel er fremstilt for alle kristne, for at de av det skal lære hvordan det skal gå dem på jorden. De må nemlig bære korset etter den Herre Kristus, likesom Simon gjorde her.

Denne gode, fromme mannen visste ikke hva jødene hadde for seg i Jerusalem, men gikk inn i byen for å utrette sine nødvendige ærend. Han møtte nå Herren og de to mordere. Det korset som de hadde lagt på Herren, har uten tvil vært temmelig tungt, da en voksen mann skulle nagles til det. Av svakhet kunne Herren ikke bære det lenger. Stridsmennene løp derfor bort og tvang den gode, fromme Simon til å bære korset eller det treet som de skulle henge Jesus på. Simon måtte så følge etter Herren.

Dette kan vel se ut som å ha hendt tilfeldigvis; men det er, som sagt, et bilde av alle kristne. Det har Gud villet fremstille for sin kirke, nettopp på den tid da Hans kjære Sønn led. Det har Han gjort for å forhindre den alminne­lige forargelse som forvirrer oss alle. For så snart Gud kommer med korset, og tar enten vår helse eller vårt gods fra oss, eller gir oss ulydige barn, eller lar noen annen motgang møte oss, så faller straks vårt mot. Vi slutter da at Gud ikke mener det godt med oss. Der­som Han elsket oss, handlet Han vel noe kjærligere med oss. Men da Han trykker, plager og piner oss således, mener vi at det er et sikkert tegn på at Han er vred på oss og ikke vil være nådig mot oss.

Imot denne forargelse står nå dette bilde. - For det første ser du at Guds Sønn først bar sitt kors, og bar så tungt på det at han falt til jorden under byrden og neppe kunne komme videre. Legg vel merke til dette. Det er nemlig lett å trekke den slutning av dette at det ikke kan gå det tørre og ufruktbare tre annerledes enn det gikk det grønne, fruktbare tre.

For det annet ser du at Simon ikke på grunn av sin egen skyld kom til å bære korset. Hadde han ikke kommet nettopp på den tid da Kristus måtte bære sitt kors, så hadde han vel i hele sitt liv aldri kommet til å bære noe kors. For den Herre Kristi skyld må han altså bære det. For da Kristus bærer korset, så må han også bære det. Legg vel merke til at de kristne i denne verden ikke kan være uten korset. De må med Simon bøye seg og bære korset etter Kristus.

Selv om Gud en tid ser gjennom fingrene med de ugudelige, og lar dem få alt det som deres hjerter ønsker og har lyst til, så uteblir likevel ikke straffen. De må også her på jorden unngjelde og tåle at det ikke går dem etter deres ønske, snart i et, snart i et annet, likesom Salm. 32, 10 sier: Den ugudelige har mange smerter, men den som forlater seg på Herren, ham omgir Han med miskunn. Vi ser nok av tydelige eksempler på dette.

Den ugudelige Farao måtte med sine egyptere lide mange og hårde ting. Hvor stor ulykke, trengsel og møye hadde ikke også jødene i ørkenen og senere i Kanaans land. De ti stammer kom jo til sist under assyrernes herre­dømme, og til slutt måtte også Juda stamme bukke under, og hele landet ble erobret av babylonierne. Det er imidler­tid ikke nødvendig å nevne så mange eksempler. Enhver kan bare tenke over hva han har erfart med hensyn til seg selv og andre. Hvor man ikke frykter Gud, men lever mot Hans ord og vilje, der må følgen uunngåelig bli straff, angst, jammer og nød.

Her må du imidlertid av denne hen­delse med Simon lære å gjøre forskjell på de helliges kors og den velfortjente straffen og plagen til de ugudelige. At det går de dårlige mennesker galt, det er ikke å undres på, for de vil jo ikke ha det bedre. Dersom en tyv lot være å stjele, ble han også fri fra bøddel og galge. Dersom menn og kvinner avholdt seg fra utukt, beholdt de nok både sitt gods og sin ære og et sunt legeme. Men fordi de fortsetter i synden, straffer Gud dem med fattigdom, skam, smitte og andre ulykker. Ja, disse usalige men­nesker vil ikke ha det bedre. Ved sine synder og sitt ubotferdige liv er de selv årsak til all sin jammer og ulykke. Ja, de tvinger Gud, som så gjerne ville være nådig og gi dem alt godt, til å bli vred før tiden. Han må slå inn i massen for å forhindre synden.

Derfor sier Peter (1. Pet. 4, 15): Ingen av eder må lide som en morder eller tyv eller misdeder eller som den som trenger seg inn i en fremmed bestilling. Her sier han tydelig at ikke all lidelse bør kalles eller er et kors. For det som de ugudelige lider, er ikke et kors, men deres straff og velfortjente lønn.

Det kalles og er et kors bare når de kristne, likesom her Simon, uforskyldt kommer til det. Han bar ikke sitt kors, men korset til den Herre Kristus. Han kom således ikke på grunn av egen skyld til å bære det, da han jo ikke hadde forbrutt seg. Hadde det ikke tilfeldigvis hendt at han hadde møtt den Herre Kristus, så hadde man latt ham være i ro. Men grunnen til at han måtte unn­gjelde, var at han nettopp kom da den Herre Kristus skulle korsfestes.

Således skal altså de kristnes kors og lidelse være. De skal, som Peter sier, ikke lide som tyver og mordere, men som kristne. Det vil si å lide for Kristi, Hans ords og bekjennelses skyld. Selv om alle kristne må erkjenne at de er elendige syndere, er likevel deres lidelse ikke straff for synden, men det sanne, hellige kors. De vet at de på grunn av synden fortjener all ulykke, ja langt mer enn hva Gud lar ramme dem her på jorden, for de alene erkjenner sine daglige feil og sin svakhet og overtredelse. Syndens egentlige straff er jo ikke en eller annen timelig ulykke, men den evige død.

Den onde fiende og verden hater ikke de kristne fordi de er syndere som av og til snubler og faller. Nei, både djevelen og verden synes meget godt om det og er for så vidt tilfredse med dem. Men det djevelen eller hans ømme brud, verden, ikke kan tåle, er at de ved ordet og troen setter sitt håp til Kristus, Guds Sønn, trøster seg ved Hans død og oppstandelse, frykter Gud, streber å leve etter Hans vilje og anvender all flid for at andre ved deres bekjennelse kan komme til tro og erkjennelse. 

Satan er derfor så kraftig vred på de kristne. Han angriper dem derfor på alle måter og plager dem med legemlig sykdom, ja undertiden også med skade på deres gods med uvær, hagl og ild, som det fortelles om den fromme Job. Av og til plager han dem i samvittig­heten med dype, hemmelige lidelser, som tungsindighet, bedrøvelse, angst, tvil, dødsangst og lignende giftige piler. I Salmene finnes det mange slike kla­ger. Paulus' anfektning har også vært av samme slags. Han sier jo (2. Kor. 12, 7): Meg er det gitt en pel i kjødet, en Satans engel, for at han kan slå meg osv. Verden hjelper også til, og det ser man især i våre tider, da man behandler de stakkars kristne på en så jammerlig og grufull måte.

Dette er å bære Kristi kors, likesom Simon. Han var også uten tvil en arm synder, men hva kom det stridsmennene ved? De kunne ikke straffe ham for det. Men da Kristus er til stede og ikke len­ger kan bære sitt kors, må Han ha en som kan hjelpe seg med å bære det. Altså, selv om du er en elendig synder og bekjenner at du har handlet mot Gud i det eller det, så kommer, når du bare tror på Kristus, likevel korset og lidelsen ikke nettopp på grunn av syndene dine. Djevelen og verden straf­fer deg ikke for det. Det ville nemlig være deres lyst og glede om du holdt med dem og ikke med Gud og Hans ord. Det er især for Kristi. Hans ord og din tros skyld at du må unngjeldelde og lide.

Det første stykke som vi skal lære her, er altså dette at det er Simon, som bærer korset for den Herre Kristus. Det tjener især til trøst for oss, gir oss en sikker redning og hjelp og oppvekker oss til å be. For den som under kors og ulykke bare vil tenke på at han med sine synder har fortjent denne straff, ham ville slike tanker gjøre kald og doven til bønnen. Synden fører nemlig alltid med seg at hjertene blir forskrekket, bedrøvet og redde. De blir ikke i stand til å sette sin lit til Gud, eller håpe noe godt av Ham. Den som derimot ser til den virkelige hovedgrunn til at djevelen og verden er så fiendtligsinnet mot oss og påfører oss all ulykke, han må bekjenne at det ikke skjer for hans synders skyld. Det er ikke grunnen til at de er så fiendtligsinnet mot oss, for de trakter alltid etter å kunne lede oss alle i synd og skam. Det er deres lyst og glede. Men grunnen og opprinnelsen til deres hat mot oss og til at de streber etter å skade oss hvor de kan, er at vi har Guds ord for øye, bekjenner den Herre Jesus, setter vår tillit til Guds godhet og nåde, og ønsker å leve etter Hans vilje og i Hans frykt, kjærlighet, tro og lydighet.

Legg derfor vel merke til dette. Du skal ikke nekte at du er en elendig synder som har fortjent all ulykke. Gud pleier nemlig å straffe synden også på sine, som Peter sier (1. Pet. 4, 17):
Dommen skal begynne fra Guds hus. Men det er ikke av den grunn, skal du si til deg selv, at Satan og verden er så fiendtligsinnet mot meg. De tålte gjerne at jeg uten bot veltet meg i synden, som et svin i sølen. Hvorfor er de det da? For denne manns skyld som her bærer korset - fordi jeg tror og bekjenner at Han er min Gud og Frelser - det er årsaken.

Er nå dette sant, hva skal vi så gjøre? Skal vi fortvile? Aldeles ikke. Vi skal ha det faste håp at selv om vi er arme syndere, er det likevel sikkert at Han både kan og vil nådig hjelpe oss, så sant vi må lide for den Herre Kristi skyld. På samme måte som vi lider og dør med Ham, skal vi også bli herliggjort med Ham og leve evig. Vi må bare trøstig opplukke munnen, rope og si: Akk Herre, vi er jo elendige syndere og har fortjent langt større straff for vår ulydighet mot deg enn den vi nå lider. Men se hvilken hensikt den onde fiende har. Han hater deg og ditt navn. Årsaken er at vi holder oss til deg, setter vår lit til ditt ord og håper nåde for din døds og fortjenestes skyld. Kjære Herre Jesus Kristus, hevn deg derfor på ham, og hjelp oss for ditt navns skyld.

Ved slike tanker blir hjertet muntert og frimodig til bønnen. Derfor har også de hellige profeter brukt denne måten å be på, og alltid trengt inn på Guds navn. Således sier David (Salm. 44, 23): Vi blir slått i hjel for din skyld den ganske dag, vi er regnet som slaktefår.

Dette får være nok sagt om at Simon må unngjelde for Kristi skyld og bære korset Hans. Av det kan du lære å skjelne mellom de kristnes kors og de ugudeliges syndestraff.

Legg for det annet merke til at Simon ikke alene bar korset for den Herre Kristus, men at han til og med ble tvunget til det. For dersom han hadde gjort det som han selv hadde villet, hadde han gått sin vei og spurt lite etter hvordan det gikk med Kristus og Hans kors. Men stridsmennene tok fatt på ham og tvang ham til å bære det mot hans vilje. Av dette kan man også rett lære hva korset er, og hva det ikke er.

For det tredje skal vi her skjelne mellom Simon og den Herre Kristus. Simon bærer korset etter den Herre Kristus til retterstedet og går så bort. Kristus derimot lar seg henge på korset og dør på det. Dette er den rette forskjell på den Herre Kristi og vår lidelse. Vi fortjener ikke syndenes forlatelse med vår lidelse. Vår Herre Kristi lidelse utretter alene det. Han er alene det rette offer og Guds lam som betaler og gjør fyllest for verdens synder. Av den grunn henger Han også på korset. Simon går derimot bare under korset. Det vil si: Det korset som vi bærer, tjener til at den gamle Adam blir tuktet og synden hemmet. Men syndenes forlatelse er alene vår Herre Kristi gjerning og fortjeneste.

Således ser dere, mine elskede, at denne Simon er et forbilde på alle kristne, som må bære korset til den Herre Kristus. Men for denne byrdes skyld blir ikke deres synder forlatt dem. Den gamle Adam blir bare hemmet i sin motstand. Men dersom korset skal hjelpe til syndenes forlatelse, må ikke Simon bære det, men Kristus må henge på det og dø. Det er grunnen til at Simon går ledig bort. Ved Kristi død blir vi nemlig forløst fra synden og kommer til det evige liv. Dette blir også vakkert antydet i den følgende fortelling, som vi nå skal tale om.

Lukas sier at da man førte Herren ut av Jerusalem, fulgte noen kvinner etter Ham, og de klaget og gråt over Ham. Herren vendte seg imidlertid til dem og sa at de ikke skulle gråte over Ham, men over sine barn. For den tid skulle komme, da man skulle si at den kvinne var salig som ikke hadde barn. Det skulle da gå, som Hosea sier (kap. 10, 8), at de skulle ønske at bergene måtte falle over dem og skjule dem. Årsaken til denne jammer var at dersom det gikk slik med det grønne tre, skulle det gå verre med de tørre og ufruktbare tre. Selv om denne prediken ble holdt for de jøder som var til stede, sikter den især til at vi skal lære rett å bruke den Herre Kristi lidelse. Først skal vi lære å kjenne synden som en gruelig byrde, fordi Guds Sønn selv må dø for våre synder. Dernest skal vi lære å trøste oss mot synden ved denne lidelse, fordi Guds Sønn betaler og gjør fyllest for den på korset.

Herren gjør først en forskjell på sin person og jødene, og det ligger stor makt på denne forskjell. Han sammenligner seg med et vakkert, ungt og fruktbart tre. Og likevel lar Gud det hogge ned. Det vil si: Han lar Ham føre til galgen, hvor Han blir henrettet som den verste misdeder, skjønt Han jo er et godt, saftig, vakkert og fruktbart tre. Han er uten all synd. Han vandrer i fullkommen lydighet mot Gud, og alt det Han gjør og taler, er lutter edle og kostbare frukter. Alt dette behager Gud, og alt er nyttig for oss. Kort sagt - alt hos oss og ved Kristus er ikke annet enn nåde, liv og salighet. Jødene sammenligner Han derimot med et gammelt, råttent, tørt og ufruktbart tre, som ikke er verd annet enn å bli hogd ned og kastet på ilden. Guds ord aktet de for intet. Johannes prediket for dem, men til ingen nytte. De sa at han hadde djevelen. Kristus, Guds Sønn selv, med sine apostler prediket for dem, men de brydde seg heller ikke om Ham. De kalte Ham vindranker, og sa at han hadde djevelen. De fattet derfor så bit­tert hat til Ham at de ikke kunne hvile før de hadde ført Ham fra livet til dø­den. Ikke desto mindre levde de i de tanker at fordi de hadde Moses, loven og den ytre gudstjeneste i templet i Je­rusalem, så var de Guds folk, ja levende helgener, som satt i Guds skjød.

Nå er det lett å tenke seg at Gud vil behandle de tørre trær, de store, hårdnakkede syndere, meget verre enn det gikk Guds Sønn. Gud lot jo felle en så hard dom over Ham, Han som var et vakkert, fruktbart tre. Nå ville Herren at jødene skulle vite dette og ikke fortsette slik i sine synder, men lære av Ham, som uskyldig ble korsfestet og drept, å frykte for Guds vrede og ved sann omvendelse unngå den. Men heller ikke denne advarsel hjalp dem. Det tørre tre ville ikke bære mer frukt. Det måtte derfor på ilden. Dette rammet dem også. Historien vitner om at det omtrent førti år etter Kristi død kom en hård og gruelig dom over dem. På grunn av disse synder ble hele landet ødelagt av romerne. Derfor skal de nå heller gråte over seg selv enn over Kristus. De skulle heller ha erkjent sine synder og gjort bot, som Herren her formaner dem til.

Denne formaning skal vi også la være sagt til oss. Vi må jo alle bekjenne for hverandre at vi har mange og store synder, og derfor er ufruktbare og tørre trær, som det ikke kan komme noe godt av. Hva skal vi da gjøre? Ikke noe annet enn å gråte og rope til Gud om forlatelse, med alvor stride mot den onde, syndige natur og de uordentlige lyster og ikke la dem få frie tøyler.

Her står dommen: Når det går det fruktbare tre så galt, og når Gud lar denne hårde lidelse komme over sin kjære Sønn, da skal heller ikke vi være sikre. Vi må ikke fordrive tiden i latter og spøk uten all bekymring, likesom verden gjør. Den verken ser eller kjenner denne dom. Nei, vi skal gråte, bekjenne våre synder og av hjertet bli bekymret over at vi på grunn av synden er i den grad blitt fordervet at vi er blitt ufruktbare trær. Derfor skal vi frykte for Guds vrede og be om nåde og tilgivelse.

Dette er altså det første som vi skal gjøre, og det som vi særlig skal lære av Kristi lidelse, nemlig å frykte for Gud og Hans vrede på grunn av våre synder og ikke la synden få frie tøyler. Vi skal gjøre dette for vår egen person, for vi er et ufruktbart og tørt tre, som ikke duger til noe annet enn å brennes.

Herren lærer oss her ennå mer. Over oss og våre barn skal vi gråte. Over Ham skal vi ikke gråte, men le, være glade og ved godt mot. For hvorfor lider Han? Han er et godt, fruktbart tre som ikke fortjener en så hård dom; men Han lider alt dette for våre synders skyld. På denne Hans vandring er det om å gjøre for Ham at Han kan fullende sitt presteembete, og ikke alene be for syndere, men til og med ofre sitt legeme og liv på korsets alter for dem. Han gjør det for at Gud ved dette offer kan bli tilfredsstilt, og de elendige syndere bli forløst fra Guds vrede og bli arvinger til det evige liv.

Herren vil derfor ikke ha forstått sin lidelse slik at vi skal gråte for den. Han vil derimot at vi skal være glade, love Gud, takke Ham for Hans nåde, prise og bekjenne Ham, fordi vi ved denne Hans vandring er kommet til Guds nåde, blitt forløst fra synden og døden og blitt Guds kjære barn.

Hvordan det av samme grunn gikk jødene, vet jo alle. Vi skal derfor gripe inn i vår egen barm og være bedrøvet og bekymret for vår person. Herren formaner oss til det her på sitt siste.  Synden må jo til sist bli straffet med den evige død dersom man ikke blir forløst fra den. Likesom nå ingen følger denne formaning, ingen gråter, ingen klager over sine synder, således vil heller ingen av hjertet glede seg over den kjære Herre Kristus. Penger, gods, ære og lignende gleder hjertet, selv om det er aldri så lite. Her derimot, hvor det gjelder om intet annet enn nåde, liv og salighet, er hjertene våre nesten helt iskalde og døde og har verken lengsel, behov eller hjertelig ønske.

Denne prediken er vel lett og snart lært når vi bare ser til ordene, men svært tung og nesten umulig å lære, når vi ser til våre hjerter og vår syndige natur, som er oss medfødt og ikke lett å bli kvitt. Når vi skulle gråte for våre synders skyld, ler vi. Når vi derimot skulle le og av hjertet glede oss, fordi Kristus er død for oss og har ervervet det evige liv for oss, da gråter vi. Enten akter vi ikke på denne glede på grunn av gleden i verden, som fryder oss mer, eller dersom synden og Guds vrede slår ned i våre hjerter, da vil eller kan vi ikke la oss trøste. Det som Kristus sier her: Gråt ikke over meg, det vil ikke inn i hjertet. Vi gråter, klager og fortviler, som om Kristus ikke var død eller hadde betalt for våre synder, stillet Guds vrede og forløst oss fra døden.

Vi trenger derfor i begge tilfeller til bønnen. Først må vi be om at Gud ved sin Hellige Ånd vil røre våre hjerter, gjøre synden motbydelig for oss, dra oss fra den og bevare oss fra all sikkerhet. For det annet må vi be om at Han vil sende trøst i våre hjerter mot synden og styrke vår tillit og tiltro til den Herre Kristi offer og fyllestgjørelse. Vi tjener da Gud på den rette måten, frykter Ham som elendige syndere, lever i daglig bot og stoler av hjertet på Hans godhet. Han mener det jo ikke galt med oss, da Han har hengitt sin Sønn som en betaling for våre synder og latt Ham dø på korset.

Det gi våre kjære Herre Kristus oss alle! Amen.

Til toppen