Jesus overleveres til Pilatus

Judas's selvmord

Tekst: Matt. 27, 1-10.

Men da det var blitt morgen, holdt alle yppersteprestene og folkets eldste råd imot Jesus, at de kunne avlive Ham. Og de bandt Ham og førte Ham bort og overga Ham til landshøvdingen Pontius Pilatus. Da Judas, som forrådte Ham, så at Han ble dom felt, angret han det, og han bar de tretti sølvpenger tilbake til yppersteprestene og de eldste og sa: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men de sa: Hva kommer det oss ved? Se du dertil. Og han kastet sølvpenningene inn i templet, vek bort og gikk hen og hengte seg. Men yppersteprestene tok sølvpenningene og sa: Det er ikke tillatt å kaste dem i tempelkisten; for det er blodpenger. Men de holdt råd og kjøpte for dem pottemakerens aker til gravplass for fremmede. Derfor ble denne akeren kalt Blodakeren like til denne dag. Da ble det oppfylt som er talt ved profeten Jeremia når han sier: Og de tok de tretti sølv penninger, den verdsattes verdi, hvem de kjøpte av Israels barn, og de ga dem for pottemakerens aker, slik som Herren befalte meg.

Mine elskede, dere har nå hørt hvor­dan den Herre Kristus først ble ført til Annas. Deretter ble Han av Annas sendt bundet til Kaifas, hvor ypperste prestene og de skriftlærde hadde samlet seg. Her søkte jo de og hele Rådet falskt vitnesbyrd mot Ham. Dere har også hørt hvordan Han ble løyet på, at Han skulle ha spottet Gud og av den grunn være skyldig til døden osv.

Nå følger videre hvordan Han ble ført for Pilatus, og hva som hendte der. Men før vi taler om det, må vi først vite årsaken til at de regjerende i Jerusalem både de geistlige og de verdslige har vært i den grad vrede og forbitret på Herren at de kom sammen til og med om natten for fort å få tatt Ham av dage, skjønt de ikke kunne fremføre annet imot Ham enn bare oppdiktet løgn.

Til å fortelle alt dette vil tiden denne gang bli for kort. Enhver kan selv lese det hos de fire evangelister, eller lære det hele året igjennom i kirken av predikenene.

Den Herre Kristus straffer både deres lære og levnet og lar ingen av delene være gode. I Matt. 12, 39 kaller Han dem derfor en ond og horaktig slekt, og i v. 34 øgleunger. De roste seg av å være Guds barn, men Han kaller dem djevelens barn. De kunne derfor verken tale, lære eller gjøre noe godt. Ja, kort før Han ble tatt til fange, ropte Han åtte ganger ve over dem (Matt. 23, 13). Dette var årsaken til at de var så aldeles forbitret på Ham, og til at de, da de hadde Ham i sin makt, skyndte seg med å få saken avgjort, for at Han ikke skulle slippe fra dem.

For å gi det utseende av at de hadde full gyldig grunn eller rett til sitt grumme, blodige hat til å drepe Ham, så sønderrev ypperstepresten sine klær, som evangelistene forteller. Årsaken var at Herren sa: Nå heretter skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer. Ypperstepresten felte da denne dom:
Han har spottet Gud, hva har vi lenger vitner behov? Se, nå har dere hørt Hans gudsbespottelse! Hva tykkes dere? De svarte og sa: Han er skyldig til døden. Straks etter begynte de ubarmhjertig å mishandle den Herre Jesus. Ja, det var ikke en eneste blant dem som hadde medlidenhet med Ham. De var alle, som rasende løver forbitret på Ham. I den 22. salme og flere andre steder kan man lese om det.

En ting lå likevel i veien for dem. De visste godt at Pilatus ikke spurte meget etter den årsak som de mente var verd døden. Han var nemlig en hedning og hadde ingen befaling av den romerske keiser til å drepe jødene for deres tros skyld. Ellers måtte han jo ha latt dem henrette alle sammen. De samlet seg derfor så snart det var blitt dag, og holdt, ifølge Matteus, råd imot Jesus, at de kunne avlive Ham. Det vil si:
De rådslo om hva for en anklage de skulle fremføre imot Ham for Pilatus. De innså nemlig godt at selv om Kristus etter deres tanker hadde spot­tet Gud, så avlivet Pilatus Ham jo ikke av den grunn. De måtte derfor finne ut en vektig verdslig klage for Pilatus, fordi han var en verdslig dommer. Det ville nemlig ikke koste Jesus livet at de sa Han var en gudsbespotter.

Lær nå hvor hurtig og giftig Satan var, da man trengte råd for å få Kristus avlivet. Det første ord som Pilatus talte til Kristus var nemlig dette: Er du jødenes konge? Av dette kan man slå fast at de hadde lagt over med hverandre å si til Pilatus at Jesus var en opprører, og at Han hadde gitt seg ut for en konge. Men hvordan kunne de si dette om den Herre Jesus? Når har Han i det hele tatt kalt seg en konge? Når ga Han seg ut for en stor herre? Om de hadde villet, kunne de derimot ha fått vitner på at Han gikk bort og skjulte seg den gang folket ville gripe Ham og gjøre Ham til konge.

Dessuten befalte Han dem en annen gang å gi keiseren det som var keiserens, og ikke nekte ham det.

Nå må vi også tenke over at Pilatus ikke kunne være fornøyd med bare en anklage, men at de også måtte bevise den. Hvordan har nå dette gått for seg? Uten tvil på denne måten: De har hørt at Kristus bekjente for ypperstepresten at Han var Kristus. Til vitne på dette har de tatt Skriften og bevist av profetene at Kristus skulle være en konge. Sakarias sier nemlig (kap. 9, 9): Se, din Konge kommer til deg, Han er rettferdig og en Frelser, osv. Og Hosea sier (kap. 3, 5): De skal søke David, sin Konge. Mange andre skriftsteder sier også det samme. Da nå Herren hadde bekjent at Han var Kristus, så var det altså det samme som om Han hadde bekjent at Han var jødenes konge. For Kristus skulle jo være en konge. Se, så fint kan djevelen opptenke det.

De tier derimot stille med det som er imot dem, og som kan være til hjelp for den Herre Kristus. Etter ordene: Se, din Konge kommer til deg, Han er rettferdig og en Frelser, tilføyer Sakarias ordet fattig. Det vil si: Han skal være en åndelig Konge, som skal gjøre dem som tror på Ham, rettferdige, og forløse dem fra døden og all ulykke, så at de ved Ham skal ha trøst imot synden og Guds vrede. Han skulle altså ikke være en verdslig konge som skulle ha med penger og gods å gjøre. For til det har Gud forordnet andre konger som skal regjere land og folk og være rike og mektige. Ved dem kan man imidlertid ikke bli rettferdig og salig. Det gjør alene den Konge om hvem profeten sier: Se, din Konge osv. Disse skurker taler ikke et eneste ord om dette, men sier bare at Han har gjort seg til jødenes konge. På denne måten redegjorde de denne sak for Pilatus. Dersom de nemlig hadde latt det bli med den første anklage for kjetteri og gudsbespottelse, så hadde han ikke tatt seg av saken.

Den dag i dag går det også for seg på samme måten. Den verdslige øvrighet er også i dag fordervet i den henseende. Den bekymrer seg ikke særlig om religionen og Guds rike. For når konger og fyrster kan beholde sine innkomster og herligheter, spør de ikke om noe annet. Kristus ville sikkert fått lov til å være i fred for Pilatus, dersom ikke yppersteprestene og folkets eldste hadde anklaget Ham for Pilatus. Menneskene blir den dag i dag på samme måte opphisset imot evangeliet av paven, kardinalene, biskopene, keisere, konger og fyrster. De beskylder evangeliet for det samme som jødene beskyldte Kristus for overfor Pilatus. De sier det er en opprørsk lære som, dersom man lar den fritt gå sin gang og ikke i tide stanser den, ikke lenger lar dem få beholde lydige undersåtter. Ja, dersom de ikke med alvor setter seg imot denne lære, så oppnår de verken lykke eller velsignelse i regjeringen sin. Med slike på funn opphisser de nå Pilatus, som ellers ikke bekymret seg om Kristus og Hans prediken. De holdt på inntil Pilatus til slutt lot Ham komme for seg og befalte å nagle Ham til korset.

Det mangler ikke at en slik løgn og giftig baktalelse jo gjør svært meget ondt. Evangelistene har etterlatt oss denne fortellingen av den grunn at vi skal være tålmodige, når slikt rammer oss. Vi skal da si: Således gikk det også min Herre Kristus. Tjeneren er ikke bedre enn sin herre. Pilatus hadde tillatt Kristus å predike og å gjøre mirakler, og ikke spurt om det; men yppersteprestene, den åndløse flokken, bringer til veie så mange beskyldninger at Pilatus, som dommer, og Kristus, som misdeder, ble stilt overfor hverandre.

Det går ennå for seg på samme måten. Paven, kardinalene, biskopene, munkene og prestene er den Herre Kristi fiender. Når de er blitt enige om at det som de ikke synes om, eller som er imot dem, skal anses for kjetteri, så streber de etter å opphisse de regjerende mot evangeliet. Disse må da være deres bødler, og på deres anklage må de besmitte seg med uskyldig blod, likesom Pilatus. Tål bare dette, du fromme kristen! Således har man også drevet sitt spill med den Herre Kristus. Ja, takk også Gud for at du også er aktet verd å lide noe for Hans skyld. (Se hva Lukas sier om apostlene, Ap.gj. 5, 41.) Dette var nå den første del av vår tekst.

Den annen del er Judas' skrekkelige eksempel. Det er av den grunn så omstendelig fortalt oss at vi av dette syndebilde skal lære å erkjenne vår egen fordervede natur og vokte oss for et slikt fall. I Judas ser vi nemlig først hvordan synden sniker seg inn, og deretter hvordan den til sist forårsaker en så skrekkelig ende.

Mine elskede! Dere har tidligere hørt at det så ut som om denne gruelige synd hadde så liten årsak, nemlig at Judas av naturen var gjerrig og elsket penger. Men den virkelige hovedkilde var at han var en ugudelig hykler og en ond, fortvilet gudsforakter. Da nå denne leilighet forefalt at han kunne få penger for den Herre Jesus, så anså han det for en ubetydelig sak å forråde sin uskyldige mester. Han holdt det imidlertid for en stor vinning at han i løpet av så kort tid kunne komme til denne store sum penger. Herren måtte predike og advare ham så trolig som Han ville, men det hjalp likevel intet.

Var det ikke en trofast, gripende og alvorlig formaning Herren ga ham under nattverden? Han sa da (Matt. 26, 23. 24): Den som dypper hånden i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går vel bort, som det er skrevet om Ham, men ve det menneske ved hvem Menneskesønnen blir forrådt! Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født. Det er som han ville si:
Lær rett å kjenne synden. Den er likesom et vilt, glupende dyr, for hvem ingen er redd når det bare sover. Ja, i søvne kan det la seg føle og stryke på uten å gjøre noen skade. På samme måte synes synden heller ikke å være en skadelig ting. Den er som en kjælen katt, som lar seg stryke og behandle som man vil.

Men vokt deg, sier Gud. Den sover nok, men ikke bestandig. Den ligger nemlig i døren, på et offentlig sted, hvor enhver går ut og inn. Det kan derfor lett hende at den våkner, og da blir den til en glupende løve, en vred bjørn, som river og biter i stykker alt det den treffer.

Likesom nå Gud forutsa dette til Kain, således hendte det også denne gang. Gud sa til Kain  at han skulle herske over synden og ikke la seg regjere eller lede av den. Men Kain gjorde ikke det. Han lot den få frie tøyler og slo sin bror i hjel. Da hvilte ikke synden lenge. Den var snart utsovet, og plaget Kain slik at han ikke visste hvor han skulle være. Han torde ikke bli hos far og mor. Ingen steder var han sikker for sitt liv.

Dette er syndens andre side, som du med flid må legge merke til. I begynnelsen sover den og synes å være en liten og uskadelig ting. Men den sover ikke lenge. Den våkner snart og blir da en utålelig byrde, som du umulig kan bære, dersom ikke Gud hjelper til.

Det kan du her se av eksemplet til forræderen Judas. Da synden ennå hvilte, var det umulig at han kunne frykte for den. Den kjælne katt bedro ham, så han ikke var redd for dens spisse, giftige klør. Den kunne imidlertid ikke hvile lenge. Den lå ved døren, hvor den lett kunne våkne. Ingen prediken eller formaning kunne hjelpe. I et øyeblikk forskrekker synden ham så overmåte at han ikke vet hvor han skal oppholde seg. For da han så at Herren ble ført bort til Pilatus, og han nå måtte frykte for at det ville koste Hans liv, da gjorde det ham ondt. Først da innså han hva han hadde gjort. Da våknet synden, og etter sin natur og sitt vesen viste den seg så vill og grum at han ikke kunne bære den. Før elsket han de tredve sølvpenninger så høyt at han anså det for en liten ting å forråde og selge den Herre Kristus. Nå blir det derimot omvendt. Selv om han nå hadde all verdens penger og gods, ga han det gjerne bort for å bevare den Herre Kristi liv.

Da hans kjærlighet til penger hadde brakt ham i denne nøden, og da han for pengers skyld hadde innviklet seg i denne synd, så blir han nå en så stor fiende av penger at han ikke på noen måte kan få fred eller ro for dem. Han løper til yppersteprestene i templet og bekjenner at han har handlet galt. Han vil gjerne gi dem pengene tilbake igjen, dersom han bare kan få Jesus fri. Men det ville de ikke. Han kaster da pengene for føttene deres, bare for å bli kvitt dem. Når synden våkner, begynner den ifølge sin rette natur så heftig å angripe samvittigheten og å holde en så skarp prediken at hjertet av angst ikke vet hva det skal gjøre eller unnlate.

Enda en jammer innfinner seg. For likeså liten trøst som dette elendige menneske finner hos seg selv, likeså liten finner han den hos andre mennesker. Jammerlig klager han sin nød for yppersteprestene. Han sier: Jeg har syndet da jeg forrådte uskyldig blod. Men hvordan trøster de ham? Hva kommer det oss ved? Se du dertil, sier de. De legger all skyld på ham. På ham lar de denne utålelige byrde ligge, og hjelper ham ikke med en eneste finger å bære den. De vil verken trøste eller gi det minste råd.

På dette følger den tredje og siste jammer. Hvor det nemlig går slik til at synden fortsetter å predike for samvittigheten, der forsømmer ikke djevelen seg lenge. Han blåser på ilden slik at den brenner med full flamme, og at all redning synes forgjeves. Synden drev derfor Judas til straks å gå bort og henge seg. Det er den hensikt som djevelen fra begynnelsen av søker ved synden. Den som i begynnelsen bare kjente eller kunne ane denne ende, han ville vokte seg og bli redd for den. Men den er skjult. Synd en hviler og gir i begynnelsen ikke til kjenne hvor den til sist vil hen.

Dette får være nok om fortellingen om den usalige og elendige Judas. Han solgte jo den Herre Jesus for en liten sum penger. Dem fikk han ikke bare ingen nytte av, men han mistet til og med liv, sjel og salighet for deres skyld.

Betrakt nå med flid dette eksemplet og slipp det aldri av hjerte. Det skal nemlig tjene meg, deg og oss alle til å lære å kjenne syndens egentlige vesen og vokte oss for den. På to måter kan vi bli bedradd og lide skade dersom vi ikke vel akter på dette eksemplet og lærer ved det å kjenne synden. Synden smaker ifølge sin natur godt for den gamle Adam. Derfor har han også kjærlighet og lyst til den, men det varer ikke lenge før den våkner, og da begynner møye, arbeid, angst, nød, fortvilelse, og til sist den evige død. Lær derfor her av dette Judas' eksempel ikke å bli bedradd av syndens vakre, behagelige og fornøyelige skikkelse, som verden gjør, og som ikke ved noen formaning ]ar seg hjelpe.

Det er mange borgere, bønder og adelsmenn som bare tenker på egen fordel og interesse. Selger de noe, så ser de til å få solgt det så dyrt som mulig. Skal de kjøpe noe, så ser de til å få det så billig som mulig. Skal de leie bort husrom, så lar de det ikke bli ved den gamle leien, men forhøyer den. Har de penger, korn eller andre varer å låne bort, ser de til å få størst mulig rente. Dette behager den gamle Adam vel, og enhver synes å ha gjort det godt, når han på en eller annen måte kan oppnå et, to eller tre hundre kroner, alt etter handelens størrelse, i merfortjeneste. Derfor ser man at alle søker penger og egen fordel.

Dette var også Judas' første synd. Men likeså lite som han fryktet for den eller holdt det for en farlig handel, likeså lite gjør verden det den dag i dag. Hvorfor? Jo, synden hviler og sover og viser fra først av ikke sitt rette vesen. Den farger og smykker seg, tar på seg en vakker maske, så man ikke kan se dens heslighet. Dette gjør at alle får lyst på den.

Den som derimot straks kunne ta masken av den og vaske av fargen med skarp lut, den ville flykte for den som for djevelen. Ingen ville finne behag i åger eller elske gjerrighet, dersom han visste hva som fulgte på til slutt, når synden begynner å predike for samvittigheten, og når han innser hva han har gjort. Vi har eksempler på at de som bare streber etter penger og gods, selv ikke på det siste kan få vendt seg bort fra sine vanlige tanker. Når man da vil trøste dem med Guds ord, finner det ikke noe rom hos dem. Deres tanker vanker omkring på kontoret, på torget, i kjelleren. De tenker snart på en, snart på en annen utestående fordring. Kort sagt, tornene har således festet røtter hos dem at de ikke kan bli rykket opp igjen, eller samvittigheten er så besværet at de ikke kan ta imot noen trøst.

Dette er ikke bare å forstå om gjerrighet eller Judas' synd, men også om alle andre synder. Hvor synden først sovende kommer inn, der våkner den til sist opp, og forårsaker en stor jammer, som vi ser av Judas' eksempel. Dette viser seg især hos de rette judasbarn. For gods og pengers skyld handler de imot Guds ord, forfølger evangeliet, gir årsak til falsk lære og avguderi. Kort sagt, de slåss tappert om judaspungen. Den er glatt og bløt å ta på og stikker ikke.

For verden synes det å være en meget god ting å kunne bringe det dit at man kan ha gode, rolige og herlige dager. Derimot synes det å være en ubetydelig ting for den, om man synder i et eller annet, mot Guds ord og den erkjente sannhet, eller handler mot sin samvittighet. Ja, den synes at det godt kan forsvares at en lærer ikke vil rett ut med sannheten. For den som gjør det, kommer godt overens med verden og djevelen. Når derimot synden våkner, uteblir sannelig ikke angeren, den slemme, sorte hund. Men den forskrekker og setter samvittigheten i bevegelse slik at den ikke kan finne trøst noen steder. Følgelig må den, drevet av djevelen, fortvile. Du får da din velfortjente lønn med Judas.

Vi kan altså lære følgende av denne fortellingen: Synden sover og hviler i begynnelsen. Deretter våkner den og gir årsak til allslags jammer i samvittigheten, så du av djevelen blir drevet til fortvilelse. Av den grunn må du vokte deg for synden og ikke gjøre noe imot din samvittighet, men daglig, ja hvert øyeblikk, be Gud om Hans Hellige Ånd, og om at Han ikke vil lede deg i fristelse, men nådig frelse deg fra den og bevare deg fra synden. Som nevnt er synden i begynnelsen ikke våken, men sover. Det ser da ut som om man ikke har årsak til å være redd for den. Men det kan snart hende at man blir bedradd og faller. Derfor behøves flittig bønn og dernest streng aktpågivenhet og oppmerksomhet til enhver tid og sted, for at den ikke hemmelig skal snike seg inn hos oss.

Av Judas' eksempel kan du for det annet lære hvordan du skal ruste deg mot synden, om så skjer at du faller og blir bedradd. Synden, som i begynnelsen hvilte, våkner da, trer deg under øynene og anklager deg. Du ser jo her hva det manglet Judas. Satan gjorde hans synd til et så stort og høyt fjell at han på grunn av det verken kunne se Gud, Hans ord, forjettelse eller nåde. Derfor henfalt han også til fortvilelse. Hvor er imidlertid denne vantro fra først av kommet fra? Er det ikke sant at dersom han ikke hadde slått Guds ord hen i vær og vind, men med flid gitt akt på det og levd etter det, så hadde han også kunnet trøste seg i denne nød? Men fordi han hadde foraktet Guds ord og ikke gjerne hørt det, var det ikke å undres over at han nå, da han trengte trøst og hjelp av ordet, ikke kunne finne den noensteds.

Du må altså på den ene side bevare deg mot den sovende synd ved gudsfrykt og flittig bønn, for at du ikke skal bli bedradd og forført. Således må du også, når synden våkner, prediker for deg og gjør deg urolig, holde deg opp reist og verge deg med det hellige evangelium. Det skildrer Kristus som den som har lidd og betalt for all verdens synd. Det skildrer også fremdeles den allmektige Fader og Skaper som den som ikke har lyst til synderens død, men derimot lyst til at synderen omvender seg og lever. Det vil si at synderen erkjenner sine feil, blir bedrøvet over dem og håper tilgivelse for dem ved den Herre Kristus. Dette manglet Judas, og derfor fortvilte han.

Peter falt også dypt, og det gikk ham likesom Judas. Synden, som først sov - han syntes nemlig at det ikke kunne bety så meget å fornekte Kristus - våknet til slutt og kvelte hjertet hans slik at han ikke til fulle kunne gråte over sitt fall. Evangelistene sier jo: Peter gikk ut og gråt bitterlig. Hva kom det da av at Peter ikke hengte seg, likesom Judas? Det kom uten tvil av at Peter har tenkt på den Herre Kristi ord, og reddet seg ved at Herren for det første hadde forutsagt ham dette fall og dernest trøstet ham. Herren sier jo især til ham (Luk. 22, 31. 32): Simon! Simon! se, Satan begjærte å sikte dere som hvete, men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte, og når du engang omvender deg, da styrk dine brødre!

Disse ordene har Peter hørt og bevart. De har vært den stav som han har støttet seg til. Synden har da ikke kunnet trykke ham til jorden, for ellers hadde synden gjort det samme med ham som med Judas. Det var altså ved ordet at han ble frelst. Legg derfor nøye merke til dette og hør med flid Guds ord. Gå ikke til sengs og stå ikke opp før du først har talt ett, to, tre eller fire trøstende ord av Bibelen til ditt hjerte, f. eks. (Matt. 9, 13): Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. (Matt. 11, 28-30): Kom hit til meg, alle som arbeider og er besværet, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg! for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett. (Job. 3, 16 -18 og 35.36):

For så har Gud elsket verden at Han har gitt sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha et evig liv; for Gud har ikke sendt sin Sønn til verden for at Han skal dømme verden, men for at verden skal bli salig ved Ham. Den som tror på Ham, dømmes ikke. - Faderen elsker Sønnen og har gitt alle ting i Hans hånd. Den som tror på Sønnen, har et evig liv; men den som ikke tror på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.

Joh. 5, 24: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som hører mitt ord og tror den som har sendt meg, har et evig liv og kommer ikke til dommen, men er gått over fra døden til livet.

Joh. 11, 25: Jeg er oppstandelsen og livet; den som tror på meg, om han enn dør, skal han dog leve.

1. Joh. 2, 1.2: Dersom noen synder, har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, og Han er en forlikelse for våre synder, dog ikke bare for våre, men også for hele verdens.

Dersom du daglig tenker over disse og lignende bibelspråk, og gjør deg bekjent med dem ved en stadig øvelse, så har du den rette legedom for sjelen, den som den usalige Judas manglet.

Vi har også flere slike eksempler. David falt dypt og syndet hårdere enn kong Saul da han først begynte å falle. Hva kom det da av at Saul tok livet sitt, mens David ble reddet? Saul holdt seg ikke til Guds ord. Derfor kunne han ikke, da synden ble levende for ham og prediket for ham, verge seg mot den. Han hadde jo ikke noe som han kunne støtte seg til. Også for David prediket synden, da den våknet, slik at han selv felte den straff over seg at han var skyldig til døden. Men i denne nød holdt han seg til profeten Natans ord. De forkynte at Gud var nådig og ikke ville tilregne ham syndene hans.

La dette være den andre lærdommen for deg, det at du ikke bare vokter deg for synden, men også, når den våkner, strider mot den. Du skal gjennom hele ditt liv ruste deg mot denne nød og gjøre deg bekjent med Guds ord. Det er ellers verken råd eller hjelp som du ser av Judas. Han gledet seg først ved de tredve sølvpenninger. De var hans hjertes lyst, for synden hvilte ennå. Men da den våknet, ble de tredve sølvpenninger en utålelig byrde for ham. Han gikk da bort og hengte seg, fordi han ikke lenger kunne bære på denne kvelende samvittighet. Med dette utrettet han bare at han i all evighet må bære på den. Vokt deg derfor og la ikke synden snike seg inn. Bevar deg selv i gudsfrykt og en god samvittighet, og hør med flid ordet, så skal du ha trøst i allslags nød.

Nå melder evangelistene videre at yppersteprestene holdt råd om hva de skulle gjøre med de tredve sølvpenninger. De ville nemlig ikke at de skulle ligge i templets kiste. De kjøpte da for dem en pottemakers åker, som ble gjort til gravsted for fremmede.

Denne profeti synes ikke å være av noen betydning. Da imidlertid evangelisten anfører den som en profeti som forlengst var forkynt av profeten Sakarias, kan den ikke være uten betydning. Den må ha sin egen uttydning, som uten tvil er denne: Borgerne i Jerusalem hadde sine egne gravsteder, men de fremmede hadde intet, som vi forstår av dette. Når vi nå ser til det rette Jerusalem, den kristne kirke, så er jødene Guds folk. Se Salm. 147, 19:
Han har kunngjort Jakob sitt ord.

Vi hedninger er derimot fremmede, som Guds rike ikke hører til. Den samme salme sier videre: Så har Han ikke gjort mot noe hedningfolk.

De tredve sølvpenninger, som vår kjære Herre ble solgt for, er imidlertid en årsak til at også vi fremmede får et gravsted i Jerusalem. Det vil si: Ved Kristi uskyldige lidelse og død kommer også vi hedninger til det evige livs håp. For det kostet Herren liv og blod at Han ble solgt for tredve sølvpenninger.

Det evangelisten viser oss av profetene, er at vi ikke skal glemme at Herren ble solgt, led og døde, ikke bare for sitt eget folk, som Han var forjettet til, men også for oss hedninger, som ikke hadde noe gravsted i det rette Jerusalem. For de tredve sølvpenninger, som Judas fikk for Kristus, blir nemlig også vi delaktige i Guds åker. Vi oppnår et så herlig gravsted og sovekammer at den Herre Kristus på den ytterste dag vil kalle oss ut av det og gjøre oss evig salige.

Til toppen