Denne begivenhet er meget lærerik. Av den grunn skriver også alle fire evangelistene om den. Den tjener til vårt gagn især på to måter. For det første skal vi lære av den å bli ydmyke og ikke fulle av selvtillit, når vi ser at Peter f alt så snart og så dypt, han som for Kristi skyld tidligere aktet legeme og liv så ringe. For det annet skal vi lære av den hvordan vi, når vi har falt i synden, igjen skal kunne komme til nåden. For i Peter ser vi et vakkert eksempel på en kristelig omvendelse, og på hvordan vi skal bli befridd fra synden.

Vi vil først fortelle hendelsen, hvordan den gikk for seg. Da Jesus ble fanget i hagen og først ført til Annas, svigerfar til Kaifas, og derfra til ypperstepresten Kaifas, da fulgte Peter i avstand etter Ham inn i huset til Kaifas. Johannes skriver at han, da han var kjent der, tok Peter med seg inn. Peter satte seg da ved ilden sammen med tjenestefolkene og varmet seg. Imidlertid kom en pike og spurte ham om han var en disippel av den fangne Jesus, men det nektet han bestemt. Hanen gol da før første gang. Peter gikk deretter, ifølge Matteus og Markus, fra ilden inn i forstuen, hvor en annen pike møtte ham. Hun sa til dem som var der: Denne var også med Jesus f ra Nasaret. Lukas sier riktignok at det var en mann som sa dette om Peter. ja, det er trolig, at da piken begynte å tale om Peter, også de andre som var til stede, har tatt fatt på ham ag holds med henne. Peter nektet da for annen gang.

Til sist - ifølge Lukas omtrent en time senere - kom en av yppersteprestens tjenere og angrep Peter hårdere enn de forrige, og sa høyt og tydelig at han hadde sett ham i hagen sammen med Jesus. Denne tjener var ifølge Johannes en slektning av den som Peter hogg øret av. Denne beskyldning ville Peter ikke ha på seg, for han fryktet for sitt liv. Han begynte derfor å forbanne seg og sverge på at han aldri hadde kjent det menneske de talte om. Straks etter denne fornektelse gol hanen. Herren vendte seg da og så på Peter. Dette rørte hans hjerte slik at han nå, innså hva han hadde gjort. Han løp derfor straks ut av huset til Kaifas, og gråt bitterlig. Dette er omtrent hele hendelsen, slik som den er berettet av de fire evangelister.

         For det første skal vi her lære, som ovenfor er nevnt, av den fromme Peter å erkjenne vår skrøpelighet, og verken stole på andre eller på oss selv. For våre hjerter er så aldeles svake og ubestandige at de forandrer seg til hver time, som Herren sier i Joh. 2, 24. 25. Klen hvem hadde vel ventet en slik svakhet og ubestandighet av Peter?

         Da Herren advarte ham ( Luk. 22. 31 ) , og sa at Satan begjærte å sikte ham som hvete, hva for et mot hadde ikke Peter da? Hvor uredd var han ikke da? Herre, sa han, jeg er beredt til å gå med deg både i fengsel og i døden. Herren advarte ham da, at han ikke skulle være altfor sikker, og forutsa at han før hanen gol to ,ganger, skulle ha fornektet Ham tre ganger. Dette holdt Peter rett og slett for en fabel. Han tenkte at dette var umulig for ham. Han ville følge Ham overalt, og ikke vike fra Ham, selv ore han derved skulle miste sitt liv.

         Da det ble alvor våste han det også i gjerning. For da jødene hadde fanget Herren i hagen, var Peter den første til å trekke sverdet og hogg uredd inn på hopen, skjønt fiendene både var flere og var bedre utrustet. Av disiplene var det bare to som hadde våpen.

         Hvem skulle nå tro at denne modige mann, som så trofast ville forsvare sin Herre, så snart etter så skammelig skulle fornekte Ham? Ingen forsøkte i hagen å gjøre Peter eller de andre disiplene noe, for Herren hadde befridd dem, da Han sa: La disse gå. Heller ikke forsøkte noen å gjøre ham noe i huset til Kaifas. Da nå dørvoktersken, uten noen trussel, ja kanskje av medlidenhet, sa til Ham: Er du ikke en av dette menneskes disipler? da falt hans mot. Han fryktet at dersom han svarte ja, så ville det gå ham som hans Mester. Derfor nektet han det. Og da han ble spurt om det for annen og tredje gang, begynte han å banne og ønske at Gud ville la både det ene og det annet tilstøte ham, dersom han kjente eller hadde sett Ham før.

         Legg dette eksempel vel på hjerte, for at du av det rett kan lære å kjenne deg selv og andre, og vokt deg for selvtillit og sikkerhet. For kunne dette hende Peter, hvorledes vil det da gå med oss arene mennesker, som ikke har halvdelen av hans gaver, og som ellers er meget svakere og skrøpeligere enn han? Peter elsket jo framfor de andre disiplene den Herre Kristus på en oppriktig og trofast måte. Dessuten eide han i den grad Guds nåde at Kristus selv sa ( Matt. 16, 17 ) : Salig er du,' Simon, Jonas' sønn! for kjød og blod har ikke åpenbart deg det, men min Fader i himmelen. Ja, Kristus ga ham til og med navnet Klippen.

         Vokt deg derfor for sikkerhet og selvtillit og tenk ikke: Det har ingen nød med meg. Djevelen er heller ikke ledig. Men han går omkring som en brølende løve og søker om han kan bedrøve våre hjerter og f å oss til å falle, ja oppsluke oss helt. Se deg derfor vel for, stå alltid fast i gudsfrykt, bygg alene på Guds nåde og sett all din tillit og alt ditt håp på Ham.

         La det også være sagt til deg hva Kristus sa til Peter, Jakob og Johannes i hagen: Våk og be, for at I ikke skai komme i fristelse. Kristus sa dette, for at du verken skal sove eller være sikker, som om det verken var fare eller nød. Vær derimot edru og årvåken, for din høyeste og største fiende er ikke langt fra deg, men du bærer ham i din barm. Vil Gud ikke hjelpe deg med sin Hellige ånd, så er det ute med deg. Du kan da ikke beherske eller oppholde deg en eneste time. Si derfor; Jeg vil be Gud om Hans Hellige Ånd at Han vil styre og føre meg rett, enten ved å bevare meg for anfektning eller fristelse eller ved nådig å hjelpe meg og ikke la meg falle. Det er det første som blir fremholdt for oss i denne fortellingen.

Til dette sikter også Herrens alvorlige formaning i Luk. 2 1, 34 : Vokt eder selv at eders hjerter ikke noen tid besværes med fråtseri og drukkenskap og med sorg for næring. Det er nemlig vår vanartede natur at vi, likesom dyr, bare higer etter føde, og den som har fullt opp, han glemmer snart Guds ord og legger det ikke på hjerte. Før man kan se seg for, løper man rett. i djevelens garn. Du skal derfor merke deg alle tre reglene, nemlig å frykte Gud, våke og være edru, samt be uten opphør, så har det ingen nød. For selv om vi ikke kan være helt uten anfektning, ja selv om vi undertiden faller av svakhet, så vil Gud likevel ved sin Hellige And igjen hjelpe oss av fallet, så vi ikke går fortapt.

For det annet tjener denne fortellingen til trøst for oss, fordi frukten av vår Herre Kristi lidelse åpenbarer seg her så vakkert. r Peter finner vi et herlig eksempel på Guds nåde og barmhjertighet. Av det kan vi lære hvordan vi, når det kommer så vidt med oss at vi har gjort galt og forsyndet oss, da igjen kan komme til nåden. Peters fall var skrekkelig og stort, og best følte han det selv. Derfor dvelte han ikke lenger blant de andre, men gikk bort og gråt bitterlig. Selv om Herren tidligere hadde forkynt ham dette fall, tar Han ham igjen til nåde og straffer ham ikke for denne synd. For påskedag, før Kristus åpenbarte seg, befalte engelen som satt ved graven, at kvinnene skulle si til disiplene og især til Peter at Herren var oppstanden. Ja, Herren viste seg til og med selv for Peter og trøstet ham. Det gjorde Han straks etter at Han hadde vist seg for Magdalena og de andre kvinner.

Alt dette er skrevet tir trøst for oss, for at vi ikke skal slippe vår tillit på nåden av våre hjerter, selv om vi synder. Vi skal derimot tenke over hvordan Herren her viser seg mot Peter, og ikke tvile på at Herren også er død for vår skyld. Vi skal heller ikke tvile på at Hans lidelse skal komme oss til hjelp og trøst, skjønt vi er arme syndere. For dersom syndere ikke skulle kunne nyte godt av Hans lidelse, så måtte disiplene og særlig Peter ha vært de første som Han hadde forkastet og ikke antatt mer. Alle forarget seg jo på Ham, flyktet og skammelig fornektet Ham. Men den nådige Herre gjør ikke det. De er ennå Hans elskede disipler, selv om de har skikket seg dårlig.

Merk deg derfor dette og trøst ditt hjerte med det. Det samme vil den nådige Gud også gjøre mot deg.

Vil du derimot si: Hvordan gikk det ikke den elendige Judas? All nåde ble jo nektet ham: Selv om vi senere skal få høre om det, så er det nødvendig allerede her å forklare det som bevarte Peter, og det som holdt Judas tilbake og brakte ham til fortvilelse. Det er nødvendig for at vi av Peters eksempel kan lære hvordan vi skal forholde oss, og hvordan vi skal vokte oss for det som rammet Judas.

Nå er det vel sant at det var forskjell på Peters og Judas' synd. Judas syndet frivillig og vel overveid. Selv om Herren ofte og kjærlig hadde advart ham, så elsket han likevel sine synder mer enn sannheten.

Slik var det imidlertid ikke med Peter. Han hadde ingen bestemt vilje og intet ondt forsett; men det var en øyeblikkelig sløvhet eller svakhet som brakte ham til å fornekte Kristus. Hadde han tenkt at det skulle gå ham slik, så hadde han ikke gått inn i huset til Kaifas. Dessuten hatet ikke Peter Kristus, hva judas gjorde. Han var heller ikke så trossig og stivsinnet at ingen formaning til bot og ingen velgjerning av Herren bevegde ham til omvendelse. Men før han fikk tenkt seg om og sett hva han gjorde, falt han av frykt og skrøpelighet så dypt at han fornektet og sverget på at han ikke kjente sin Herre.

Denne gradsforskjell på syndene må man legge vel merke til. Selv om både Peter og judas syndet og kom under Guds dom, så var jo Judas' synd større enn Peters. Senere gjør Herren også på samme måte forskjell på jødene og Pilatus. Han sier nemlig (Joh. 1 9, 11).

Den som overga meg til deg, har større synd. Derfor hadde også judas en større samvittighetsangst enn Peter. For den byrde som lå på ham, var tyngre og angrep ham hårdere.

Paulus sier også om seg selv at han av uvitenhet i vantro forfulgte Kristus og Hans troende (1. Tim. 1, 13). Med det antyder han at selv om hans forfølgelse var en fordømmelig, dødelig synd, så var den likevel ikke å ligne med fariseernes og yppersteprestenes forfølgelse. Denne forskjell må nødvendigvis gjøres, for at vi med flid skal vokte oss for slike forsettlige synder, som for en byrde som vil engste oss hårdt, og for at vi skal se oss for og ikke av trassighet forbli i forstokket ubotferdighet.

Det kan være stor forskjell på syndene, den ene mindre, den andre større. Men de større synder trykker og engster uten tvil samvittigheten mer enn de mindre. Mennesket skal likevel ikke, når det erkjenner sine synder og blir forskrekket for Guds vrede, dømme syndsforlatelsen og nåden etter størrelsen, mengden og forskjellen på sine synder. Alle synder, selv de minste, er så store og tunge at vi ikke til fulle kan innse deres vekt. ja, vi kunne heller ikke bære dem, dersom vi rett skal se og føle dem. For djevelen kan jo i den grad oppblåse en eneste synd, selv om den ikke er av de største, slik at et fryktsomt hjerte må tenke at intet menneske på jorden har gjort en så stor synd. Men av evangeliets lære om Guds Sønns nåde og velgjerning skal vi vite og tro at nåden er mektigere enn alle synder. Derfor sier også Guds ord og forjettelse at ingen for syndens skyld skal fortvile, roen håpe all nåde av Gud ved Jesus Kristus, Hans enbårne Sønn, vår Frelser.

I dette ligger forskjellen på Judas og Peter. Judas så bare til størrelsen på sine synder og falt derover i fortvilelse. Han tenkte nemlig at det i all evighet verken var hjelp eller råd for ham. Derfor gikk det elendige menneske av bedrøvelse bort og hengte seg. Men hvorfor gikk det ham slik? Fordi han hadde foraktet Guds ord og ikke hadde bedret seg ved det. Da han nå behøvde trøst, men verken hadde ordet eller ved troen ville henvende seg til Frelseren Kristus, så var det umulig at han kunne bli hjulpet.

Peter gråter bitterlig, og hans synder gjør harm også engstelig og redd; men han hadde med større flid lyttet til Herrens ord og gitt bedre akt på det. Da nå nøden er forhånden, tar han ordet for seg, tenker over hva Kristus har sagt, holder seg til det og trøster seg med det i det håp at Gud vil være ham nådig. Det er den rette hjelp i slik nød, men den manglet judas. At det gikk slik med Peter, og at han holdt seg til Guds ord og nåde, det bevitner Herrens ord i Luk. 22, 32: Jeg ba for deg at din tro ikke skal avlate. Da han fornektet Kristus, så man ikke en gnist av tro i hans hjerte. Men da samvittigheten kom og engstet ham, da innfant troen seg igjen og oppholdt ham i Kristi ord, så han ikke falt i fortvilelse.

Lær av dette hva som er den rette omvendelse. Peter gråter bitterlig. At man av hjertet rett erkjenner synden og hater den, er begynnelsen til omvendelsen. Man må da ikke ha den minste lyst eller kjærlighet til synden, heller ikke fortsette i det syndige liv, men av hjerte bedrøves over at man ikke har holdt Guds vilje, men syndet.

Dette kan vi ikke av oss selv. Herren kaller oss imidlertid atter til bot og ser hen til oss, likesom Han her kaller Peter tilbake ved hanens galen og sitt blikk. For vi elsker av naturen synden og har alltid lyst til å fortsette i den, som vi også ser av Peters eksempel. Da Han nemlig hadde fornektet Kristus en gang, fortsatte han og fornektet og sverget tre ganger med ordene: Jeg kjenner ikke det menneske. Men da hanen gol og Herren vendte seg til Peter, da slo samvittigheten ham. Han forsto da hva han hadde gjort.

Nå kan synden ifølge sin og vår natur ikke annet enn forskrekke, true med Guds vrede og gjøre hjertet redd. Det ser man var tilfelle både med Peter og judas. For Judas ble så redd da han så sine synder at han ikke visste hvor han skulle dvele. Peter ble også så redd at han gikk bort fra andre folk og kunne ikke få grått nok -- så hårdt engstet synden ham.

I en slik angst og hjertesorg er det best at du først ydmyker deg for Gud og bekjenner dine synder således: Akk, Gud! jeg er en arm og elendig synder og kan ikke annet enn synde dersom du tar din nåde fra meg. Dernest skal du holde deg til Guds ord og forjettelse og be slik: Vier meg nådig for din Sønns Jesus Kristi skyld. Når hjertet således trøster seg med Guds ord og håper sikkert at Gud for sin Sønns skyld vil være nådig, da forsvinner bedrøvelsen, og den sanne trøst følger. For det er en sann og hel omvendelse når man blir bedrøvet på grunn av sine synder og ydmyker seg, og ved troen trøster seg ved den Herre Kristus og Hans lidelse.

Peter har uten tvil trøstet seg ved de ord som Herren talte til ham ved bordet (Luk. 22, 31. 32) : Satan begjærte å silte eder som hvete, men jeg ba for deg at  din tro ikke skat avlate. Selv om hans hjerte var fullt av angst og bedrøvelse, så fortvilte han likevel ikke, som judas. Denne trøst var nok i begynnelsen meget liten, som et sennepskorn. Men fordi grunnen som denne ringe trøst hvilte på, var Guds ord og forjettelse, så vokste den herlig. På påskedag, da han så Kristus igjen, var den vokst så meget at all skrekk og tvil var forsvunnet. Det som var blitt tilbake, var alene den hjertelige ydmykhet at han bekjente sine synder og gjerne hadde underkastet seg straff som en arm synder. Denne ydmykhet og bekjennelse var det eneste som hans synd hadde etterlatt i hans hjerte. Trøsten hadde likesom et sterkt skybrudd dempet og slokt ut den ild som før fortærte hans hjerte.

Da vi altså ikke kan leve uten enfektninger, så skal vi i tide berede oss til den. Vi skal med flid høre Guds ord, for at vi likesom Peter kan hente trøst av det.

Peters eksempel er således både til lærdom og trøst for oss. Vi skal altså for det første lære ikke å være for sikre, men bevare oss selv i gudsfrykt, da det så snart kan hende at vi faller. For det annet skal vi når vi faller, likevel holde oss til ordet og trøste oss ved det. Vi skal ikke, som judas, fortvile på grunn av våre synder. For likesom Gud ikke vil at noen skal hovmode seg av sine gaver, men at vi skal frykte, våke og be, således vil Han heller ikke at noen skal fortvile på grunn av sine synder. For å forhindre denne elendighet er jo Guds sønn blitt menneske og død på korset. Det skal derfor hete: Vil du være en sann kristen, så frykt Gud og forlat deg på Hans nåde og Hans ord. Du finner da trøst, frelse og hjelp både her og hisset.

Det gi vår kjære Fader i himmelen oss alle ved sin Hellige Ånd for vår kjære Herres og Forløsers skyld! Amen.