For dersom det således gikk vår Herre og vårt hoved, Guds Sønn, at Han på falsk grunnlag ble anklaget av yppersteprestene, de skriftlærde og eldste, og av dem overlevert i Pilatus's og hedningenes hender for å korsfestes, hva under er det da om det samme også skulle hende oss? Tjeneren skal ikke ha det bedre enn sin herre, og vi skal glede oss når det kommer så vidt med oss at vi med sannhet kan si med ros; Således gikk det også min Herre Kristus! Vi kan da ha det håp at så sant vi er lik Ham i lidelser, så skal vi også bli lik Ham i herligheten. Ja, vi skal til og med finne trøst, hjelp og redning i lidelsen, før herligheten blir åpenbart.

Altså er denne fortellingen for det første skrevet til trøst for oss, for at vi skal være trøstige og tålmodige i lidelser, da vår Herre Kristus selv ikke har kunnet unngå dem.

For det annet tjener den oss imot den alminnelige forargelse i verden. For sådanne som her kalles yppersteprester og eldste blant folket, holder enhver gjerne for fromme og hellige folk på grunn av deres embete, stand og vesen. Men lær av dette ikke å se på embetet, for da blir du bedradd. Se derimot heller hvorledes de omgåes med Kristus, og hva for hjerte og vilje de har til Ham. Ettersom du da finner hjertet å være ondt eller godt, skal du dømme dem. Dommen kan da ikke slå feil. Embetet er uten tvil hellig og godt, men den som har embetet, kan likevel være en skurk. For her ser du at yppersteprestene, de skriftlærde, eldste og hele Rådet har ifølge Matteus og Markus vært samlet i huset til Kaifas.

Yppersteprester og skriftlærde var slike folk som hadde hele den geistlige myndighet. De eldste og Rådet hadde den verdslige makt. Jesus ble derfor framstilt, bundet og fanget både for yppersteprestene og for Rådet i Jerusalem, det vil si både for den geistlige og den verdslige myndighet. Begge slags øvrigheter var jo samlet, sammen med de beste, høyeste og lærdeste personer som fantes i hele landet. Alle disse i forening avsa dommen og rådslo mot Kristus.

Dette er skrekkelig å høre, men likevel verdt å tenke over, at disse to ordener og stender, nemlig den prestelige og kongelige stamme, har samlet seg her mot Kristus. Yppersteprestenes fedre var Moses, Aron og Levi, ja yppersteprestene var jo deres barn og etterkommere. Og disse høye patriarkers barn skulle i den grad forsynde seg at de skulle forråde Kristus og fordømme Ham til døden! Rådsherrenes fedre var Abraham, Isak, Jakob og Juda, ja rådsherrene var jo deres barn og etterkommere. Og disse høye folk skulle gå med på å forråde og selge deres Gud, som var forjettet dem! Det er å undre seg på at Gud ikke ble så vred på begge øvrigheter at Han aldri mer ga oss prester eller verdslig øvrighet. For når disse to stender forfulgte Kristus, hvem ville da beskytte Ham på jorden?

På denne måten gikk det da til at Kristus ble forrådt, solgt og dømt til døden, ikke av ringe folk, men av de geistlige og verdslige, ja av sitt eget folks myndigheter. Disse hadde Han jo selv forordnet og innsatt, og hele folket måtte jo bøye seg for dem. Intet av det de ble enige om og forordnet kunne forandres. Ingen torde tale noe imot det. Når folket så at noen ble dømt til døden av den geistlige og verdslige øvrighet, så måtte det tie stille til det. Det kunne vel hemmelig tenke at det skjedde Ham urett, men ingen torde offentlig påtale det. Da de nå hadde denne store myndighet, så misbrukte de den til gagns. For på grunn av denne makt slo de i hjel alle profetene, ja Kristus selv, alle profeters Herre.

Kristus ble da således ikke drept ved opprør, eller av opprørere, heller ikke av dem som ikke hadde den ordentlige myndighet, men av dem som innehadde den. På samme måte går det for seg ennå den dag i dag. For alt det onde som rammer kristenheten, påføres den av myndighetene. For vi må bekjenne og si om våre forfølgere at de er biskoper_, fyrster og regenter som har myndighet av Gud. Det har de både i henseende til det verdslige styre og i henseende til den makt de kunne ha i kirkene etter Guds ord, dersom de ville bruke den rett. Disse, som har den ordentlige makt, forfølger nå evangeliet.

Dessuten var det et eget forhold med Kristus. Han ble drept av dem som ikke bare innehadde den ordentlige myndighet, men som også var Hans venner og slektninger. Ja, Gud hadde til og med ved særegne mirakler innsatt og bekreftet dem i embetet.

Vår kjære Herre Jesus Kristus har således ikke lidd hemmelig, heller ikke av dem som ikke hadde noen makt, men offentlig og av dem som hadde den offentlige myndighet. Vi skal der for ikke forarge oss når vi ser at både den geistlige og den verdslige øvrighet er imot Gud. Vi bekjenner jo og sier om Kristi lidelse i våre trosartikler: Jeg tror på Jesus Kristus, pint under Pontius Pilatus. Til alle tider har det gått på denne måten, og det gjør det ennå den dag i dag. De kristne og sanne martyrer blir drept av den ordentlige øvrighet, både av den geistlige og den verdslige. Øvrigheten skulle jo beskytte og forsvare Kristus og dem som hører Ham til, som David og andre fromme konger har gjort. Man ser derimot til alle tider at de som de skulle ha trøst av, aller mest forfølger og plager Guds ord og de kristne.

Når vi derfor ser at det går slik til nå for tiden, så skal vi tenke at dette ikke er noe nytt, men at det alltid er gått slik til. Ingen profet er hemmelig drept, men de er alle drept av dem som har hatt den rette og ordentlige myndighet. I våre tider går det også således til: Alt det blod som for Kristi skyld blir utøst, blir utøst av dem som er konger, fyrster, dommere, råd osv. i den verdslige myndighet og av biskoper, lærere osv. i den geistlige myndighet. Disse var vår Herre Kristi mordere og forrædere. som vi ser av lidelseshistorien, og som martyrenes eksempler til fulle vitner om. De andre mordere, som holder til på veiene og i skogene er snikmordere, og et snikmord er ikke en profetisk død. En profetisk død skjer av den ordentlige myndighet, og folket må til og med tie stille til det.

For det annet beretter evangelistene hvorledes yppersteprestene, de eldste og hele Rådet forhørte Jesus, da de hadde fått Ham for retten. Disse tyranner har gledet seg ved at de fikk Ham for retten og har tenkt: Nå har vi Ham! Hvorledes skal vi nå bære oss at, så vi kan få drept Ham? Tidligere tenkte de ikke på om de hadde noen sak mot Ham som var verd døden; men de traktet bare etter å få fanget Ham. Da de nå har Ham fanget og bundet for seg, vet de ingen gyldig årsak til klage mot Ham. De opptenker, utgrunner og oppsøker vel her og der falske vitner mot Ham. Men likevel vet de ikke hvorledes de skal gripe saken an for å finne tilstrekkelig årsak til klage mot Ham.

Her ser du hvor urimelig yppersteprestene handlet mot Kristus, for de var både anklagere og dommere. Herren måtte derfor ha urett, selv om Han hadde en god sak. Det hadde ikke noe å si hva Han enn sa og gjorde. I verdslige saker er det en stor urettferdighet, for det er ved lov forbudt at noen til samme tid skal kunne være både anklager og dommer.

De vil ha den Herre Kristus avlivet. Men da de ikke kan finne tilstrekkelig årsak til anklage, må de hjelpe seg med løgn og falske vitner, inntil Kaifas, som var dommer, til sist kommer fram med en klage. Den synes på en måte å være av betydning. Iblant de falske vitner sto det fram to som vitnet at Han hadde sagt: Jeg kan bryte ned Guds tempel og på tre dager bygge det opp igjen.

Hvorledes Herren har sagt og ment dette, kan man se i Job. 2, 21. Han har ikke talt om Guds tempel i Jerusalem, men om sitt legemes tempel, som Johannes uttrykkelig tilføyer. Han har heller ikke sagt at Han vil bryte ned dette tempel, men at de, nemlig jødene, skulle bryte ned dette tempel - med disse ord har Han da pekt på sitt legeme - og at Han ville oppreise det igjen om tre dager. Markus skriver i kap. 14, 58.59: Vi har hørt at Han sa: Jeg vil bryte ned dette tempel som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet, som ikke er gjort med hender. Og enda stemte deres vitnesbyrd ikke overens.

Foruten dette vitnesbyrd om templets nedbrytelse har de også, ifølge Matteus, fremført andre falske vitnesbyrd mot Ham. Disse er dog ikke nevnt særskilt. Men heller ikke disse vitnesbyrd stemte overens.

Johannes beretter her om en liten begivenhet, som under forhøret hendte i huset til Kaifas. Ypperstepresten spurte nemlig Jesus om Hans disipler og om Hans lære. Til det svarte Jesus ham: Jeg har alltid lært i synagogen og i templet, der hvor alle jøder kommer sammen. Spør dem som har hørt, hva jeg har talt til dem. Ypperstepresten spør Jesus, fordi han vil fange Ham i Hans ord. Men Jesus henviser ham til sine tilhørere. Yppersteprestens tjener blir støtt over dette svar, og gir, for å behage sin herre, Jesus et slag på kinnet og sier: Svarer du ypperstepresten slik?

Hvorfor sier du ikke: O, kjære herre yppersteprest! Jeg har dessverre gjort galt, jeg ber om nåde. - Men med dette spørsmål og dette slag har verken ypperstepresten eller hans tjener bevist noe imot Kristus. Derfor sier også Kristus til yppersteprestens tjener: Har jeg talt ille, da bevis at det er ondt! men har jeg talt rett, hvorfor slår du meg da?
Alt dette er skrevet av den grunn at vi skal se at den Herre Kristus er død uskyldig med hensyn til sin egen person, som var uten synd. Dessuten er det skrevet for at også Hans motstandere, som ikke kunne finne noe ved Ham som de for hedningen Pilatus med skjellig grunn kunne anklage Ham for, også må ha innsett og erkjent Hans uskyldighet.

Da de nå ikke kan finne ut at Han på noen måte har forbrutt seg mot keiseren eller bespottet ham, søker de til sist videre i håp om å kunne finne noe annet mot Ham. Ifølge Matteus og Markus står derfor ypperstepresten opp og sier: Svarer du intet på hva disse vitner mot deg? Da Jesus tidde stille, ble ypperstepresten enda mer vred og sa: Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du sier oss om du er Kristus, Guds Sønn. Her ser du at djevelen også kan nevne vår Herre Gud og tale om Ham, samt føre Hans navn i munnen. Jeg besverger deg, sier han, ved den som alene er den sanne Gud, at du sier oss om du er Kristus. - De synder med vitende og kan ikke unnskyldes. Jesus sier da til ham: Du har sagt det, eller som Lukas skriver: Dere sier det, for jeg er det. For da ypperstepresten besverger Ham ved Guds, Hans Faders, navn, svarer Han nå, skjønt Han før tidde. Med dette lærer Han oss at vi, når vi blir krevd eller oppfordret ved Guds navn til å avlegge ed, vi da skal svare og bekjenne sannheten, hva det enn angår.

Han sier videre; Men jeg sier eder: Fra nå av skal I se Menneskesønnen siste ved kraftens høyre hånd og komme i himmelens skyer. Med dette vil Han likesom si: Dere skal få se og erfare at jeg er Guds Sønn og den Herre som i full herlighet skal dømme dere og hele verden. Det kan man kalle en ren unnskyldning og et fritt selvforsvar, skulle jeg mene. Jeg er, sier Han, ikke bare uskyldig og ingen morder, forræder eller bespotter mot hans keiserlige majestet, men til og med så mektig at jeg skal sitte ved kraftens høyre hånd og dømme hele verden.

Da yppersteprestene og Rådet hørte dette, ble de forbitret og rasende. Nå har vi vunnet, tenkte de. Bort med Ham! Til døden med Ham! Ypperstepresten sønderrev da sine klær av bare hellighet. Hva for stor ærefrykt og kjærlighet nærer ikke denne hellige mann for Gud? Han kan ikke tåle at Gud skal miste sin ære. Hva har vi, sier han, lenger vitner behov? Med dette vil han likesom si: Er ikke vi dårer som vil hente vitnesbyrd av andre mot Ham? Her hører dere jo at Han selv bekjenner at Han er en gudsbespotter og skyldig til døden, for egen bekjennelse er det største vitnesbyrd. Han vitner jo selv at Han er skyldig til døden, da Han selv bekjenner at Han er Guds Sønn, og at Han skal sitte hos kraftens høyre hånd - det vil si, at Han skal bli lik Gud og sitte på den stol som Gud sitter på. Derfor behøver vi ikke noe mer vitnesbyrd, for vi har selv hørt Hans gudsbespottelse. Hva tykkes dere? Nå må Han sannelig dø.

Dette er beretningen om det forhør og klagemål som gikk for seg i huset til ypperstepresten Kaifas. Alt dette er skrevet til lærdom for oss, for at vi skal lære at Kristus for vår skyld ble fornedret så dypt. Ja, som den største ugjerningsmann lot Han seg for vår skyld anklage, dømme og drepe, skjønt Han var uskyldig. Hans motstandere måtte til og med hemmelig erkjenne - for de følte det til fulle i sine hjerter - at de ikke fant noen dødssynd hos Ham.

For det tredje beretter evangelistene Matteus, Markus og Lukas at de har bespyttet og bespottet Herren i huset til ypperstepresten. Hvem kan vel nevne alle disse bespottelser? Denne bespyttelse og bespottelse har vart hele natten inntil morgenen. Evangelistene forteller kort at de har skjult ansiktet Hans og slått Ham i ansiktet, spurt Ham og sagt: Spå oss, Kristus! Hvem var det som slo deg? Men som jeg før har vitnet, vitner jeg også ennå: Likesom Kristus for vår skyld frivillig og gjerne ble svak og lot seg fange og binde, således blir Han også her for vår skyld frivillig og gjerne til en synder. Han lar seg anklage, bespotte, bespytte, dømme, fordømme og drepe som en misdeder, skjønt Han dog ikke var skyldig til døden.

Dette skal vi legge vel merke til, for at vi ikke skal tenke slik om vår Herre Kristi lidelse, som fornuften og jødene tenker når de sier: Dersom Han hadde vært mektig, så hadde Han nok reddet seg. Hadde Han vært rettferdig og uten synd, hvorfor lot Han seg da dømme til døden? Vi tenker og taler derimot slik: Han har til fulle vist at han frivillig og gjerne ble svak og en synder for vår skyld. For ellers kunne Han vel ha vært sterk og reddet seg fra fengsel, dom, fordømmelse og død.

Fornuften og jødene lar oss kristne få høre at vi tilber en Gud som har vært en bespotter og opprører. Vi kristne derimot bekjenner med takk og pris at Kristus, sann Gud og sant menneske, villig og gjerne har lidd. Han har ikke villet bruke sin makt, og Hans motstandere har ikke overbevist Ham om noe ondt. Alt dette gjorde Han for vår skyld, for å oppheve den makt som synden, døden og djevelen har over og i oss. Vi måtte ellers for syndens skyld fare til helvete. Kristus trer derimot i vårt sted og farer uskyldig til helvete, for at vi ved Ham og i Ham kan fare derfra.

Ved sin urettferdige og uskyldige død frelser Han oss fra vår velfortjente død, det vil si, fra synden, som vi har for tjent døden og helvete med.

Holder vi oss til Ham med fast tro, så blir vi frelst. Til det skjenke Gud oss sin nåde for Kristi skyld! Amen.

Til toppen