3prediken

Dette er den tredje og siste delen av beretningen om det som hendte i hagen på Oljeberget. Her blir det fortalt at Peter, etter at jødene hadde fanget den Herre Jesus, griper til sverdet, og tenker med makt å ville redde sin Mester.

Denne fortellingen inneholder først en nyttig og nødvendig lærdom om sverdet eller den verdslige makt, og om hvem som skal føre og ikke føre det. Dessuten lærer den oss hvilken straff den får som tilegner seg sverdet når man ikke er kallet til det. For det annet er det nødvendig at man her behandler det spørsmålet om man tør eller skal forsvare evangeliet med sverdet. Peter bruker jo sverdet i den hensikt å redde Kristus, og likevel forbyr Kristus det. Den verdslige øvrighet vil da kunne ha en bestemt regel å gå etter, så den verken gjør noe imot sitt embete eller kall, eller gjør mer enn dens kall og embete krever For i begge tilfeller er det gjort urett, og følgen vil sannelig bli straff

Hva nå Peter angår, så er det vist at sverdet ikke sømmet seg for ham, som en lærer og geistlig person. Om dette sier Herren, Matt. 20, 25.26: Verdslige fyrster regjerer, men så skal det ikke være iblant eder. Da han nå tar sverdet i hånden for å forsvare Herren, gjør han derfor ikke rett. Av den grunn straffer også Kristus ham, ikke bare fordi dette var en sak som man ikke skulle bruke sverdet for, men også fordi sverdet ikke tilkom ham som en privat person. Kristus sier nemlig: Mener du ikke at jeg nå kan be min Fader, og Han skulle sende meg mer enn tolv legioner engler? Med dette vil han likesom si: Jeg vil ikke at noen for min skyld skal dra sverdet for å forsvare meg. Derfor befaler Han Peter ikke bare å stikke sverdet sitt i skjeden; men Han legger også en hård trussel til, og sier: Alle som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.

Dette bibelstedet skal vi med flid merke oss. Herren bestemmer nemlig her at det er forskjell på oss mennesker, og gir oss å forstå at noen har fått sverdet i sin hånd, for at de skal føre det. Det er de som ved ordentlige og alminnelige midler blir kallet til verdslig øvrighet, for at de skal regjere, og for at de skal se på den alminnelige nytte og fremme den, samt hindre alle offentlige forargelser. Dem gir Gud sverdet i hånden. Det vil si, det er Guds vilje og ordning at de skal bære sverdet, ikke til sitt eget, men til undersåttenes beste. Om dette sier Paulus, Rom. 13, 4: Den verdslige øvrighet er en tjener, en hevner til straff over den som gjør det som er ondt. For da verden ikke vil la seg styre med det gode, så må man bruke alvor, og med makt hindre menneskene i å gjøre det som er ondt. Dette må man gjøre for at den alminnelige fred og enighet kan bli bevart og menneskenes ondskap temmet. Vil en tyv ikke slutte med å stjele, så henger man ham opp i en høy galge, og da er man kvitt ham. Vil et ondskapsfullt menneske gjøre enhver fortred etter sitt eget tykke, og på grunn av et eneste ord både hogge og stikke om seg, så gjør man det som er rett med ham, nemlig å føre ham til galgen. Da har man fred for ham. Da skal han nok la være å hogge og stikke mer, for det har bøddelen fint forhindret. Det kan også ka les å tjene Gud når den verdslige øvrighet straffer synd og forargelse med sverdet. Gud har nemlig befalt at synder og forargelser ikke skal være ustraffet. Gud velger nemlig noen til å føre sverdet for å temme det onde og for å forsvare undersåttene.

De som derimot ikke har denne befaling, de skal la sverdet ligge og ikke dra det før den verdslige øvrighet befaler det. Griper de likevel til sverdet, så står her dommen som sannelig ikke lyver: Den som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.

På mange steder i historien ser man at egen hevn aldri er god, eller at det er blitt noe godt av den. Alle opprørere har jo til sist måttet unngjelde og er blitt straffet med sverdet. Alle mordere som urettferdig har drept andre, er jo til sist enten kommet i bøddelens hender eller omkommet på annen måte. Har noen unngått dette, så har de måttet flakke om i en slik elendighet at det ville ha vært hundre ganger bedre for dem om de hadde vært døde. Det er Guds ordning at alle de som griper til sverdet, og ikke venter til Gud eller øvrigheten gir dem det i hånden, til sist skal omkomme ved sverdet.

Enhver skal derfor gi vel akt på seg selv og ikke gi vreden rom. Han skal enten med tålmodighet tåle urett og vinne over den, eller søke den ordentlige og av Gud tillatte hevn. Hva denne er, det er til fulle vist. Gud har nemlig gitt den verdslige øvrighet befaling til å hindre forargelser og til å forsvare de fromme med sverdet. Av den grunn skal du søke beskyttelse hos den, og der anklage den som gjør deg skade. Du skal ikke gjøre det bare for at du kan få fred for ham, men også for at forargelser kan bli hindret, ondskapen hemmet, og den verdslige øvrighet således rett kan bestyre sitt embete. For en borgermester i en by eller en fyrste i et land kan ikke kjenne til det alle gjør eller unnlater. Likevel er han på grunn av sitt embete skyldig for Gud til å hindre all forargelse og ondskap. Dersom du nå ville tie stille med din skade og en annen også med sin, så ble forargelsene enda flere, og du ville være årsak til din egen skade. Begge deler er uriktig, og du kan forebygge dem når du ber øvrigheten din om hjelp. Men dersom øvrigheten på din ansøkning ikke vil hjelpe deg til rett, da heter det: Lid tålmodig og vokt deg for egen hevn. For ellers gjør du din rett for Gud og menneskene til urett.

Hva blir det imidlertid da, vil du vel si, av det som Kristus sier i Matt. 5, 39. 40: Dersom noen gir deg et slag på ditt høyre kinn, da vend også det andre til ham, og dersom noen vil gå i rette med deg og ta din kjortel, da la ham også få kappen. Svar: Dette er sagt i den mening at du skal vokte deg for egen hevn. Du skal heller tåle all ting og vente på hevneren i himmelen. For han vil ikke føre sitt embete så søvnig og forsømmelig som den verdslige øvrighet av og til gjør. Men at du skal tie stille og ikke beklage deg for din øvrighet når noen foruretter deg, det befaler ikke Kristus deg.

Når jeg imidlertid skal anklage den som gjør meg urett, så søker jeg jo hevn_,vil du vel si. Svar: Ja, du søker hevn, og du gjør rett i det, dersom du bare gjør det uten vrede og hat til din neste. Men det er ikke din, men Guds hevn du da søker. Den har Han forordnet for å hindre forargelser, og for at enhver kan beholde sitt i fred og ro.

Summen av denne fortellingen er nå dette: Den som griper til sverdet for å hevne seg eller andre, når det ikke er betrodd ham, han gjør ikke rett. Han er derimot skyldig til Guds dom og straff som lyder slik: Den som griper til sverd, skal omkomme ved sverd.

Blir du eller dine forurettet, så vokt deg for å gripe til sverdet og hevne deg selv, for det er ikke det rette middel. Grip derimot til hint middel. Det er, henvend deg til øvrigheten og la den forsvare og redde deg. For Gud har befalt den det og i den hensikt innsatt den. Da gjør du rett og forgriper deg ikke på noen. Men dersom øvrigheten ikke vil eller kan hjelpe deg, da heter det: Lid tålmodig og grip ikke selv til sverdet, men la Gud hevne det. Det vil Han også sikkert gjøre. Han vil tilmed straffe øvrigheten for dens dovenskap og forsømmelse.

Likesom de som sverdet ikke er betrodd til, gjerne griper til det og ikke vil søke den ordentlige hevn, men tenker å hevne seg selv, således går det også til på den annen side. De som Gud har gitt å føre sverdet, og som skulle hogge omkring seg med det, de vil gjerne være altfor lemfeldige, som om Gud hadde gitt dem en revehale og ikke et skarpt sverd. Dette er en stor synd og ulydighet mot Gud, og fører stor straff med seg. For når den verdslige øvrighet ikke vil bruke det rette alvor mot de offentlige forargelser, så må Gud til sist være dommer og slå til. Men når den dommer kommer, så tar Han ikke en eller to, men da må en hel by eller et helt land unngjelde for slike synder. Skriften vitner om dette på mange steder, og vi har også sett mange eksempler på det.

Det er derfor nødvendig at den verdslige myndighet ikke er doven eller lemfeldig når den skal straffe, men at den bruker strengt alvor og har et flittig øye til å straffe overalt hvor forargelser kommer opp. Den gjør da sin plikt, og den har Guds velbehag. Men dette gjør den ikke gjerne, som man daglig ser eksempler på. For hvor ofte er den ikke lemfeldig der hvor den ikke skulle være det? Hvor ofte straffer den ikke store forargelser på den mildeste måte? Hvor ofte gjør man ikke forbønner, for at det onde ikke skal bli straffet?

Men skulle man ikke mer se på Guds ord og befalinger enn på menneskenes bønner? Gud sier: Der har du sverdet av min hånd. Jeg gir deg det, for at du i mitt sted skal straffe forargelser på alle som er under din myndighet. Du skal gjøre det, selv om han er venn eller fiende, høy eller lav, rik eller fattig. Du skal slå til hvor du ser forargelser. Det sier Gud til enhver øvrighet. Men så kommer undersåttene på den annen side og ber om at man vil skåne her og der, eller avsi en nådig dom, om det enn er skjedd store og forargelige misgjerninger, som mord, blodskam o. 1. Ja det hender ofte at undersåttene med sine forbønner utretter mer hos øvrigheten enn Gud med sine strenge bud og befalinger. Om dette er rett, og hva det virker hos Gud, det kan du selv tenke over.

Undertiden hender det at forargelsen er offentlig og åpenbar, men enda vil den verdslige øvrighet ikke straffe, før det innfinner seg anklagere, og når ingen klager, så tier den stille. Det er imidlertid å slå Guds befaling og embete hen i vær og vind. For likesom en vaktmann i et utsiktstårn har fått i oppdrag å melde brann eller annen ulykke i eller utenfor byen, dag eller natt, på samme måte har Gud satt den verdslige øvrighet høyt over andre folk, for at den skal ha oppsyn med dem. Hvor da en stor eller liten forargelse oppstår, skal den straks kue den med sverdet, før den tar overhånd, enten det er anklage eller ikke. For den bærer sverdet, sier Paulus, de onde gjerninger til frykt, for at enhver skal kunne leve i ro og enhver ondskap hindres. Herren sier også her at sverdet ikke skal ligge ledig, men drepe dem som griper til det.

Begge parter er således skrøpelige. De som ikke har sverdet, vil ha det og slå om seg med det som Peter her gjorde. De derimot som har det, kan vanskelig bringes til å ta det i hånden og bruke det.

Den som imidlertid rett forstår dette språk og vil etterkomme det, han vil, hvis Gud ikke har gitt ham sverdet i hånden, sannelig la det ligge. Han vil heller tåle alle ting enn selv ta det i hånden. For han har Kristi befaling og Guds orden for øye og holder den ikke for spøk. Han vokter seg derfor, som for bøddelen og galgen, for å handle mot denne befalingen. Har Gud derimot gitt ham sverdet i hånden, så bruker han det også trøstig og uredd mot alle og enhver, uansett hva stand eller stilling han er. Oppstår det forargelse, så vet han at han skal hindre den. Derfor adlyder han Gud og tjener ham med alvor. Dette får være nok om den første del.

Her oppstår nå, som tidligere be merket det spørsmål: Da det altså er helt forbudt for private personer å gripe til sverdet, og da Peter her blir straffet av den Herre Kristus, fordi han trekker sverdet for å frelse Ham, skal da dette eksempel strekkes så langt at en øvrighet som blir angrepet for religionens skyld, ikke skal sette seg til motverge? Eller for å si det tydeligere: Tør øvrigheten for evangeliets skyld gjøre motstand og forsvare evangeliet med sverdet for sine undersåtter, skjønt Kristus ikke ville at Peter skulle redde Ham ved sverdet?

Her må vi nå først merke oss den forskjell som det er mellom den verdslige øvrighet, predikeembetet og private personer. For det er befalt den verdslige øvrighet framfor alt annet å plante og forsvare Guds ord, samt å forsvare de undersåtter som for dets skyld blir angrepet. Om dette er nå ingen tvil. For sverdet skal jo beskytte dyden, straffe lasten, og især tjene til den sanne kunnskap om Gud, som det står skrevet i Rom. 13, 4, og som Gud sier hos Jesaja: Kongene skal være dine fosterfedre, det vil si, kirkens fyrstelige beskyttere. Like ens i Salm. 24, 9: I porter. oppløft eders hoder, ja oppløft eder, I evige dører, så herlighetens Konge kan dra inn.

Men evangeliets lærere og private personer er ikke verdslig øvrighet. Derfor skal verken lærere eller private personer trekke sverdet, for det er ikke betrodd dem. Denne innsikt hadde ikke Peter på den tid. Han visste nemlig ikke at predikeembetet skulle være en tjeneste uten kongelig og fyrstelig makt. Derfor burde ikke Peter ha trukket sverdet.

Likevel er den verdslige øvrighet skyldig til å beskytte Guds ord og den sanne kirke. For Gud har ikke innsatt dem bare for at de, som hyrder, skal sørge for undersåttenes timelige ve og vel, men først og fremst for at de skal fremme den sanne kunnskap om Ham iblant den menneskelige slekt, og for at de skal opprettholde den sanne gudstjeneste og straffe falsk lære og avguderi. De skal heller våge alt enn å la seg og sine undersåtter tvinges til løgn og avguderi. Derfor sier Salm. 2, 12 til dem: Kyss Sønnen, det vil si, anta Guds ord og hold fast ved det.

Dette er den viktigste plikt for den verdslige øvrighet. Vi ser også av historien at Gud krever dette. Av den grunn blir ikke bare jødenes fromme konger, som Josafat, Josias og Esekias, men også noen av hedningenes konger som Nebukadnesar, Darius, Kyros m. fl. rost av den Hellige Ånd, fordi de har forordnet sann gudstjeneste og med makt satt seg imot avguderiet.

Er nå dette den verdslige øvrighets plikt, så følger jo at, når den blir angrepet av ugudelige, den da må forsvare seg og sine, så lenge den kan, og ikke følge dem. (For det er umulig at de som forfølger Guds ord og forsvarer avguderi, kan ha den Hellige Ånd, og de må derfor kalles ugudelige.) For hvis den verdslige øvrighet ikke vil gjøre dette, hvordan vil det da gå? Den alene har sverdet. Vil den ikke bruke det, så tør heller ikke undersåttene bruke det. Hva annet vil vel da følge, enn at de ugudeliges foretagende får overhånd, Guds ord utryddes, den sanne gudstjeneste tilintetgjøres og det gamle avguderi igjen blir opprettet? Hvem ville eller skulle være enig i slikt og ved det gjøre seg skyldig i så store synder? Befalingen lyder jo uttrykkelig således, Salm. 2, 10. 12: I konger, handle viselig! Kyss Sønnen, for at Han ikke skal bli vred, og I skal omkomme på veien. Like ens, 3. Moseb. 24, 16: Den som spotter Herrens navn, skal visselig dø. Likeså, 1. Kon 10, 14: Fly fra avgudsdyrkelsen, og Rom. 13, 3: De regjerende er til frykt for onde gjerninger. Da nå altså avguderi er en ond gjerning, så er det ikke bare tillatt, men også alvorlig befalt at de som har sverdet, skal bruke det imot et slikt onde, og derved vokte seg og sine for det.

Nå har vi talt om Peter som fekter med sverdet sitt og søker å redde den Herre Kristus, men som ikke har noen befaling til det. Her står ennå en prediken, og den angår jødene. Disse hadde befaling fra sin ordentlige øvrighet at de skulle ta sverd og spyd og bruke dem imot den Herre Jesus, og enda skjeller Herren på dem med disse ord: I er gått ut som mot en røver med sverd og stokker for å gripe meg! Daglig satt jeg hos eder og lærte i tempelet, og I grep meg ikke.

Med disse ord straffer Herren dem for to overtredelser. For det første skulle de, selv om de var undersåtter, og selv om den verdslige øvrighet hadde gitt dem sverdet i hendene, ikke ha tatt imot det, da saken var ond og urettferdig. For det annet skulle de ikke ha brukt det imot Ham, Herren, for Han var ingen morder. Her var det bare om læren å gjøre. Den slags uenighet skal man ikke dømme eller avgjøre med ild eller sverd, som de pavelige gjør, men med Skriften. Men likesom jødene begynte med Kristus, således fortsetter de pavelige ennå. Men Gud vil i sin tid straffe slikt grusomt tyranni og nådig frelse sine fra de blodtørstige tyranners raseri. Amen.

Til toppen