Når nå verden ser dette, så er den straks ferdig med dommen sin. Vi må således ofte høre av våre motstandere at de tilskriver læren alle slike forargelser. De sier: Var læren sann, så ville det også følge gode frukter av den. Når det imidlertid oppstår så mange forargelser i verden, og maken til dem har det tidligere ikke vært hørt, så må læren nødvendigvis ikke være sann.

Her må du imidlertid ta skurken Judas for deg. Han var verken hedning eller tyrker, heller ikke blant de jøder som satte seg imot den Herre Kristus og ikke ville høre Hans ord. Han var derimot en av de tolv, sier Matteus, som Kristus hadde kallet til å predike, døpe, utdrive djevler og gjøre alle slags herlige mirakler.

Det er jo ikke tvil om at Herren fra begynnelsen av har kjent hans slu het og derfor undervist ham mer enn de andre, og alltid advart ham fra å gi synden og anfektningen rom. Dette kan vi jo se av evangelistenes beretning om den siste nattverd. Herren lot da jevnlig falle noen ord, for at Judas om mulig skulle kunne bli forhindret fra å begå den synd han hadde tenkt. Ja til sist ga Han ham et stykke som var dyppet i fatet, uten tvil med et inderlig blikk, som om Han ville si: Akk, du stakkars menneske, hvordan kan du være så fiendsk? Hvilken årsak har jeg vel gitt deg til at du har fått dette i sinne mot meg? Men da ingenting ville hjelpe, og han ga anfektningen rom, ja ga seg helt over til den, sa Herren til ham: Hva du gjør, det gjør snart. Det var som om Han ville si: Jeg ser at verken advarsel eller formaning hjelper deg. Dra da din vei, for for deg er det verken råd eller hjelp mer.

Hva skal vi nå si til dette at den fortvilte skurk begår denne så gruelige synd? Han fatter nemlig et så bittert sinnelag imot sin Herre og Mester at han for en liten pengesums skyld selger den uskyldige, fromme og yndige Herre og Frelser. Han gjorde dette enda han visste at det ville gjelde Hans liv, og det enda han hadde gjort mirakler i Hans navn. Hvem vil vi gi skylden for dette? Her står at han var en av de tolv. Vil vi vel derfor si at den Herre Kristus var skyld i dette, eller at det var den læres skyld som han hadde hørt av Kristus, og at dersom Kristus hadde lært ham rettere, så hadde han også handlet bedre?

Om det hendte at slike tanker falt deg inn, så måtte du likevel av hjertet bli forskrekket og redd for å beskylde den Herre Kristus for slikt. For du vet at Han er hellig og rettferdig og en fiende av all synd. Ja all Hans lære og prediken går ut på å avverge og fore bygge synden, og bevare oss i det sanne liv. Hvorfor vil du da legge skyl den på den kjære Herre? Du burde meget mer si: Judas var en så avskyelig erkeskurk at alle gode påminnelser var spilt på ham. De kunne på grunn av hans nedrighet ikke få inngang hos ham, for ellers ville han vel ha skikket seg bedre. For selv om de andre apostler også var så svake at de til og med forarget seg på den Herre Kristus, så gjorde de seg likevel ikke skyldige i en så gruelig synd som Judas. Derfor må han ha vært en erkeskurk som ikke sto til å hjelpe eller råde.

Hvorfor dømmer du da ikke også slik i alle lignende tilfeller? Hvorfor vil du legge skylden, som egentlig tilkom mer onde mennesker og djevelen, på det hellige evangelium? For når det hendte Kristus, som lærte så godt, alvorlig og sant, og likevel forble Judas den samme skurk som han var fra begynnelsen, hva under er det da, om det samme også hender oss, og at ikke en hver adlyder ordet?

Ennå den dag i dag ser vi at gjerrighet og åger, utukt, fråtseri og andre forargelser er alminnelige. Ja, de er til og med nå mer alminnelig iblant dem som i høy grad roser seg av evangeliet, enn tidligere under pavedømmet. Hvor kommer imidlertid slik forargelse fra? Lærer de det av evangeliet? Er det predikantenes skyld? Nei, vokt deg for en slik påstand! For det ville være å spotte Gud og Hans kjære ord, ja hele predikeembetet, som er den høy este og herligste gave. Men skylden er djevelens, som med ergrelse ser at åkeren er vakkert pløyd og tilsådd. For ved det blir hans rike mer svekket, og derfor kommer han, når husfaren sover, med sin onde sæd og gjør åkeren full av ukrutt. Men med det utretter han likevel ikke at det vokser bare ukrutt. For likesom Judas, en av de tolv, forble en skurk, slik går det også nå. De andre disipler som også var skrøpelige og svake, gjorde seg likevel ikke skyldige i en så gruelig synd. Skjønt forargelsen er stor og alminnelig, så finner man dog mange gode kristne, som med alvor holder seg til ordet, lever i gudsfrykt og vokter seg for forargelse. Vi skal la oss nøye med det. Ja, vi skal takke Gud for det, og kan vi nå ikke bli en Judas kvitt, så må vi tåle ham. Det må være nok for oss at ikke alle er lik Judas, men at noen disipler skikker seg bedre.

Vi kan for det første lære av dette eksemplet om det vanartede barn Judas, ikke å bespotte evangeliet, men rett å kjenne den egentlige årsak til forargelsen. Skylden ligger nemlig hos djevelen og de ulydige hjerter som ikke tror ordet eller vil la seg for bedre ved det. For det annet tjener dette eksemplet oss til at vi av dette gruelige fall skal lære å frykte Gud. Judas var, som før nevnt, ikke en alminnelig mann, men en apostel som uten tvil hadde mange store gaver. Ja, han hadde også et særegent embete framfor de andre apostlene, da Her ren hadde satt ham til å være husholder.

Denne mannen prediket jo i Jesu navn omvendelse og syndenes forlatelse, som de andre apostlene. Han døpte, drev ut djevler og gjorde mange andre mirakler. Likevel falt han så dypt at han ble Kristi fiende, og for noen pengers skyld solgte og forrådte han Ham, og ved det overga han Ham til slakterbenken. Vi skulle ha enda mer årsak til ikke å være sikre. Ja vi skulle frykte Gud og vokte oss for synden, og flittig be at Gud ikke ville la oss falle i fristelse. Faller vi derimot i fristelse eller anfektning, da skulle vi be at Han nådig vil hjelpe oss ut igjen, så at vi ikke blir sittende fast i den. For det er snart gjort at man kan falle og synde, dersom man ikke nøye ser seg for og med flid forvarer seg med bønnen.

Med Judas forholdt det seg slik: Han var et gjerrig menneske. For evangelistene bevitner noen ganger at han hadde stukket til side og stjålet meget, etter at Herren hadde satt Ham til hus- holder. Denne synd ga ham frie tøyler. Han hørte på advarsler og påminnelser i prediken og tale, som dessverre våre forargelige og vanartede kristne også gjør. Ikke desto mindre fortsatte han å stjele, der hvor han kunne. Han innbilte seg at det ikke hadde noen nød med ham, da han likeså vel var en apostel som de andre. Fordi han nå på denne måten ga synden rom og var sikker, så f6r til sist djevelen inn i ham, og drev ham til denne grusomme gjerning at han for tretti sølvpenninger forrådte sin Herre og Mester. Da nå dette lyktes for djevelen, og da han hadde brakt det så vidt med Judas, så fulgte på dette en enda større synd. Judas gikk nemlig bort og hengte seg i fortvilelse over denne synd. Det var nettopp slik som djevelen ville ha det.

Dette eksempel skal vi med flid merke oss. Som tidligere nevnt, skal vi bruke det slik at vi kan ha en god samvittighet og leve i sann gudsfrykt. Vi må ikke holde opp med å be om at Gud vil bevare oss ved sitt ord, regjere oss ved sin Hellige Ånd og bevare oss fra synden. For forser vi oss i en ting som vi synes er ubetydelig, så kan av det følge en usigelig skade. Dette advarer også vår kjære Herre Kristus oss for i Luk. Il, 24-26, hvor Han sier: Når den urene ånd farer ut av mennesket, vandrer han gjennom tørre steder og søker hvile, og når han ikke finner den, så sier han: Jeg vil vende om til mitt hus, som jeg gikk ut av. Og når han kommer, finner han det feiet og prydet. Da går han bort og tar syv andre ånder til seg, som er verre enn han selv, og når de kommer inn, bor de der, og det siste blir verre med det samme menneske enn det første.

Vi ser at de fleste lever i den tanke at skjønt de lever i utukt, gjerrighet, åger, løgn og bedrageri, så har det likevel ikke noen fare med dem. Ja, de vil til og med være gode kristne.

Derfor heter det: Frykt Gud og vokt deg for synden! Vil du imidlertid vedbli i synden, så må du også vente den fare som av den grunn vil møte deg. For djevelen begynner ikke sin gjerning med deg i den hensikt at det skal tjene til det beste for deg. Han lar Judas gni og skrape sammen så lenge, inntil han bringer ham til i fortvilelse å henge seg selv. La dette tjene til ad varsel for deg og hold i tide opp. Be Gud med alvor om at Han ikke vil tilregne deg dine synder for Kristi skyld, og så forbedre deg. Dette er Guds vilje. Dette skrekkelige eksempel med Judas har Han latt skje, for at vi med flid skal betrakte det og la oss avskrekke ved det. For hvem ville vel tro at en sa gruelig synd skulle ha en så liten begynnelse? Tenk derfor ikke: Jeg kan vel fortsette å være en kristen, selv om jeg gjør dette eller hint. Nei, djevelen er altfor listig for deg. Får han deg først inn i garnet, så lar han deg ikke sa lett komme ut igjen.

Dette får være nok om Judas. Evangelistene beretter nemlig meget grundig hvorledes han solgte Kristus og hvor ledes han førte jødene inn i hagen og forrådte den Herre Jesus med et kyss. For det var det avtalte tegn, sier Matteus. Og dette passet helt merkelig på de falske predikanter, som på grunn av sitt embete ved falsk og uren lære forfører de arme samvittigheter.

Her minner evangelisten Johannes oss om to merkelige mirakler, som vår Herre Kristus lot skje i hagen. Det første var dette: Da de kom til den Herre Kristus i hagen, spurte Han dem: Hvem leter I etter? Og da de svarte ham: Jesus av Nasaret, og Han sa: Det er meg, så ble de så forskrekket av dette ord at de alle vek tilbake og falt til jorden som slått av et lyn.

Dette har vært en særegen guddommelig kraft, som Herren på den tid ville vise, ikke bare for å avskrekke jødene, men også for å styrke disiplene sine. Av det hadde de nemlig kunnet slutte at dersom Herren ikke godvillig ville overgi seg til døden, så kunne Han vel forsvare seg og holde sine fiender tilbake. Han behøvde ikke hjelp og forsvar av andre mennesker. Det mente nemlig Hans disipler, og derfor ville de med makt redde Ham. Men det ville ikke Herren. Ja, Han straffet Peter for det, som vi vil få høre.

Dette mirakel skulle tjene til å for hindre den store forargelse, som først jødene og deretter Herrens egne disipler gjorde seg skyldige i. Fordi Herren lot seg fange og lot jødene øve all sin ondskap mot seg, ja til sist lot seg på en så forsmedelig måte henrette på korset, så forarget dette disiplene så meget at de glemte alle de mirakler de hadde sett av Ham. Ja, de glemte alle de vakre predikener de hadde hørt av Ham. De tenkte nå at det var aldeles ute med Ham, og at deres håp hadde vært forgjeves og til ingen nytte. Derimot tenkte de vantroende, onde jøder at når de bare hadde fått naglet Ham til korset, så skulle det ikke være noen fare lenger

Her står nå dette herlige, forunderlige mirakel for våre øyne. Denne store hop jøder, som var utrustet med spyd og sverd og sendt på de øverstes befaling, og som var villig og modig til å utføre gjerningen, blir i den grad forskrekket at de faller til jorden, som om den med makt var slått ned av fiender. Årsaken er et eneste ord av en eneste mann, som dessuten er vergeløs, og som ikke gjør annet enn at Han taler på det vennligste med dem. Dette store miraklet ser disiplene, og til og med jødene erfarer og føler det, men likevel glemmer de det snart. Ja, fordi Han så tålmodig overgir seg til lidelsen og ikke bruker makt mot sine fiender, så tenker de at Han er som et annet menneske.

De skulle imidlertid ha tenkt slik: Kan denne mannen ved et eneste ord, som verken er et skjellsord eller en forbannelse, men et vennlig svar, slå sa store, sterke, modige og bevæpnede folk til jorden, som om et lyn hadde rammet dem, så må det sannelig bety noe ualminnelig. Han overgir seg jo villig og lar seg fange. Han kunne ha verget og forsvart seg, men det gjør Han ikke. Han lider derimot, og vil ikke la seg forsvare av mennesker. Skjønt Han nå skjuler sin makt og lar seg behandle etter jødenes forgodtbefinnende, så vil det likevel ikke gå etter deres vilje. Hans fiender må gå til grunne, og Han må herske. For den guddommelige kraft, som Han så ofte, og især nå sist i hagen ved et eneste ord har vist, den kan ikke i lengden la seg dempe og trykke ned.

Dette skulle nå først og fremst Hans disipler ha sluttet av dette miraklet. For Herren har uten tvil av denne årsak her vist sin guddommelige makt. Men det ble dessverre snart glemt både av jødene og disiplene. Jødene øvde all sin ondskap mot Ham og brydde seg ikke om følgene. Disiplene løp hver til sin kant og var bedrøvet og forskrekket. Ja, de hadde ikke mer håp om å få se sin Herre og Mester igjen, og tenkte ikke at de måtte forbedre seg. Dette var mørkets time, som Kristus kaller den hos Johannes. I den tok forargelsen overhånd, og djevelen øvde sin makt. Av den grunn formante Her ren disiplene til med alvor å be, med ordene: Våk og be, for at I ikke skal komme i fristelse.

Det annet mirakel ligner det første meget. Kristus sier nemlig annen gang: Jeg sa eder jo at det er meg. Dersom I da leter etter meg, så la disse gå! Han er alene, den kjære Herre, og har verken sverd eller spyd. Derimot har forræderen Judas med seg en stor mengde. Her skulle man vel ha ventet at den arme Jesus, som var overmannet, ville ha gitt gode ord. Imidlertid befaler Han jødene at de må la disiplene Hans ha fred og ikke angripe noen av dem. For det er et alvorlig ord: La disse gå, og det er som vi ser, ikke forgjeves ord. Jødene var uten tvil gått ut for å gripe både Mesteren og disiplene. Men dette ord gjorde at de lot Hans disipler i fred, selv om Peter ikke hadde fortjent det. Han grep jo til sverdet og slo til.

Men hvorfor gjør Herren dette? Han har med dette villet vise at Han akter sitt liv ringere enn sine disiplers, for Han redder dem, og lar seg villig fange og binde. Derfor kaller også Herren seg i Joh. 10, 11: den gode hyrde, som setter sitt liv til for fårene. Derfor fremstiller Han sin kjærlighet til et eksempel for oss, når han sier, Joh. 15, 13.14: Ingen har større kjærlighet enn denne at en setter sitt liv til for sine venner. I er mine venner dersom I gjør det jeg befaler eder. Dette ser man klart her. For sin person tier Han stille, og lar dem gjøre med seg som de vil. Derimot vil Han at de skal la disiplene Hans gå og ikke legge hånd på dem. Med dette viser Han at Han tenker mer på dem enn på seg selv.

Dette er likevel ikke skjedd uten hensikt. Vår Herre Kristus vil ikke ha lidelsesfeller i den lidelse som venter Ham, for på Ham alene har Gud lagt alle våre synder, som Jesaja sier i 53. kap. Dem skal alene Han bære, og for dem skal Han ofre seg selv. Vel er det sant at disiplene etter den tid også har måttet lide for Kristi og Hans ords skyld. Han sier nemlig til Jakob og Johannes i Matt. 20, 23: Min kalk skal I vel drikke, men den Herre Kristi lidelse er en lidelse for mine, dine og all verdens synder. For Gud tilgir ikke bare meg, deg og alle troende for Kri sti skyld våre synder; men Han skjenker oss til og med rettferdighet og et evig liv. Av den grunn vil Han være ene og ikke la noen fange eller lide med seg.

Om dette skal man nå predike i alle kirker i hele kristenheten. Man skal med all flid lære folket at de bare for Kristi lidelses og døds skyld har å håpe forlatelse for alle sine synder.

Vi har nå hørt den annen del av for tellingen om hva det hendte Kristus i hagen. La oss nå for det første ikke glemme Judas' gruelige fall, men bli ved i gudsfrykt, vokte oss for synden og alltid holde ved i bønnen. Gud vil da i nåde bevare oss for et lignende fall. For det annet må vi også vite at om vi enn er sanne kristne, bor det likevel en Judas også hos oss. Han vil ved sine onde begjærligheter søke å gjøre oss alt ondt. Dette må vi tåle. Men vi skal trøste oss med at skjønt Kristus er svak i oss, vil Hans kraft likevel i sin tid la seg se og nådig forsvare og oppholde oss.

Det gi vår Herres og Forløsers, Jesu Kristi, evige Fader oss alle ved sin Hellige Ånd! Amen.

Til toppen