Vår kjære Herre Kristus står her for vår skyld lik et elendig, syndig menneske. Den guddommelige natur holder seg her tilbake og inngyter Ham ikke en så rik trøst og sikkerhet som før. Den gamle frister, djevelen, får her anledning til å tre nærmere til Ham og å angripe Ham hårdere enn noen gang tidligere. Derfor taler Frelseren her som et menneske som strider og kjemper med døden. Han søker trøst hos sine disipler, hvem han tidligere var til trøst. Han skjelver og bever, og Hans hjerte er fullt av bedrøvelse. Han opp gir håpet om sitt liv og føler døden.

Ja, Han ser at Han nå skal dø. Over dette klager Han for sine disipler. Hans store angst og nød bryter fram, så Han søker tilflukt hos sine disipler, som er ringere enn Han selv.

Denne vår kjære Herre Jesu Kristi lidelse i hagen lar seg ikke uttale med mennesketunger, men overgår all menneskelig forstand og tanke. Dersom det hadde vært en annen person som djevelen hadde angrepet så hårdt, så hadde han gjort det av med ham i et øyeblikk, især i dette liv, hvor legeme og sjel ennå er forent. I hint liv blir det enda bitrere med de fordømte, og likevel skal de ikke dø, men til evig tid forbli i slik elendighet. Hva det var for en angst som grep Kristus i hagen, det lar seg ikke forstå eller uttenke, langt mindre uttale.

Han sier selv: Min sjel er helt bedrøvet inntil døden. Her hører du de ord som Han har talt i denne sin angst. Han vil med disse ord si: Jeg er i så stor angst, jeg er så forskrekket, bedrøvet og elendig, som om sjelen skulle fare ut av mitt legeme. Dersom en som var bare et menneske, bare i ett øyeblikk skulle føle denne angst, så kunne han ikke leve, men måtte dø i samme stund. Gud har overgitt det spede, uskyldige lam i djevelens svelg. Han har med all makt bitt tennene sammen over det i den tanke å oppsluke det. Men han må dog la det være uoppslukt. Over dette klager Kristus, når Han sier: Min sjel er helt bedrøvet inntil døden. Det er som om Han ville si: Det er intet liv for meg mer, det er ingen redning! Jeg må dø!

Hvorfor er da du, O Herre Kristus, så bedrøvet og forskrekket? Du har jo sagt at du kunne be din Fader, og Han skulle sende deg mer enn tolv legioner engler. Men Skriften måtte oppfylles. Når du fryktet og ble så forskrekket for døden, hva ville da vi arme, elendige mennesker gjøre, dersom man ville føre oss til galgen eller til bål og brann, eller dersom pest og andre sykdommer svevde for øynene på oss? Vi ville da vel fortvile helt, når du sitret og skalv slik for døden.

Ja, sant er det at det er latterlig for verden at Kristus, som er Herre over døden, således skal miste sitt mot og klage: Min sjel er helt bedrøvet inntil døden. Det er imidlertid skjedd for vår skyld at dette menneske er blitt så dypt bedrøvet, som ikke noe annet menneske på jorden. Heller ikke har noen fryktet så meget for døden som Han. Har et menneske en tid sittet i fengsel, og en da sier til ham: Bered deg, du må uunngåelig dø. Han begynner da straks å bedrøves og engstes. Han vrir seg i angst én dag, ja kanskje tre eller fire dager. Hans skrekk er da større enn når bøddelen kommer til ham og henretter ham. For når et menneske engster og fortærer seg selv i fengslet, og djevelen inngir ham slike tanker: Du må unngjelde, du er min - da er det den rette død. Det blir da annerledes med ham, og han taler og oppfører seg annerledes. Kort sagt, det er en helt annen sykdom enn pest og smitte. For det er den rette dødsangst og dødskamp som gjør at man ikke føler legemlige sykdommer eller den legemlige død.

På samme måte forholder det seg også med oss alle. Kampen før døden er høyere og tyngre enn døden selv. Vinner djevelen der, så er det ute med oss. Ansiktet blir magert og blekt, øynene dype og mørke og ørene kalde på det menneske som befinner seg i denne kamp. Men alt dette er intet imot Kristi kamp i hagen. Derfor sier Lukas: Og da Han stred hårdt med dødsangst, ba Han heftigere, og Hans sved ble som blodsdråper, som falt ned på jorden. Kristus kom lengre enn vi. Han var i en slik hete og ild at Han svettet blod. Denne angst og skrekk er først et tegn på at Kristus er et sant menneske - for ellers kunne en slik angst ikke ha heftet ved Ham. For det annet er den et tegn på at Han er en sann Gud, fordi Han vant over den og sto det over. Dette var jo umulig for vårt kjød og blod. Menneskenaturen, ja til og med englenaturen er nemlig altfor svak til å holde ut en slik nød.

Det var heller ikke bare det som besværet den Herre Kristus at den time var kommet, da Judas skulle forråde Ham, jødene fange Ham og hedning ene nagle Ham til korset, og Han så ledes skulle dø, men også det at hele verdens synder lå på Ham. Den død Han skulle lide, var en syndedød og en død i Guds vrede. Han gikk i alles sted, tok vår synder på seg, bar Guds skrekkelige vrede og betalte for oss. I tillegg til dette følte Han både verdens synder og Guds hele vrede, og til sist døden som Han for våre synders skyld skulle lide.

Av alt dette følger nå at vi ikke bare ikke til fulle kan tale om denne lidelse og angst; men vi kan heller ikke til fulle tenke på den. Alle menneskers frykt og angst er ikke å ligne imot Hans, da Han alene bar alle verdens synder på seg, for Han skulle med sin død betale for dem. Enhver av oss har bare våre egne synder å bære. Den byrde er vel ubetydelig, skjønt den er utålelig for ethvert menneske, når man tenker over alle verdens synder, fra det første menneske, Adam, inntil den ytterste dag, lå på denne ene manns rygg. Han som er født av jomfru Maria.

Hva skal vi imidlertid lære av den Herre Kristi angst, bedrøvelse og skrekk? Hvorledes skal vi føre det til nytte for oss, det at Han her fremstiller seg for oss så klagende og elendig, og fritt bekjenner at Hans angst og nød er stor i Hans hjerte? Tidligere har jeg sagt at det tjener til at vi av det skal innse at Han er et sant naturlig menneske, som har kjød og blod like som vi, og som er lik oss i alle ting, unntatt synden for Han blir jo redd for døden. Det er vårt kjøds medfødte natur at vi blir redd for døden og ikke gjerne vil dø. Da nå denne frykt imidlertid har vært større hos den Herre Kristus enn den ellers kunne være i et menneskes hjerte, så kan det av det bevises at Han må være mer enn et menneske - Han må være Gud. Grunnen til dette var at alle menneskers synder lå på Ham, og Han derfor skulle lide den død som alle mennesker med sine synder har fortjent. Han bar også og utstod denne svære byrde.

Foruten at denne Kristi dødskamp tjener til lærdom og styrke for vår tro, kan vi ennå på to måter anvende den til vårt vel og vår salighet. Vi usle mennesker er ved synden i den grad forblindet og fordervet at vi ikke tilstrekkelig kjenner vår egen mangel og skrøpelighet. Vi ville ellers vokte og bevare oss bedre for synden. Vi erfarer nemlig hos oss selv og andre at vi akter synden for en ubetydelig skade. Ja, hva mer er, vi har lyst og kjærlighet til den.

Den som f. eks. er henfallen til den heslige gjerrighet, gjør seg således ikke noen samvittighet over å ta tolv eller fjorten prosent. Ja, han synes at hans saker står på en god fot, dersom han bare kan få mange slike renter. På samme måte synes den som Satan har forført til utukt, at det går best når han kan tilfredsstille sin lyst og sitt begjær. Han trakter derfor dag og natt etter å oppnå det han søken Så ledes er det også med alle andre synder. Vi er glade når vi kan få gjort dem. Ja, vi akter det til og med for en lykke. Dette onde kommer av det at vi ikke vet hvilken gruelig jammer synden en For dersom vi rett kjente Guds dom og vrede som følger på synden, så hadde vi ikke alene ingen lyst eller kjærlighet til den, men vi voktet oss for den, som for den brå død.

Til dette er det nå at denne skildring av vår kjære Herre Jesu Kristi frykt og angst på Oljeberget tjener oss. For dersom du rett betrakter dette bilde, så finner du dine synder så lev ende skildret i det at du av hjertet må bli redd. Betrakt nå først personen!

Det er Guds Sønn, den evige rettferdighet, og selv om Han har tatt på seg vårt kjød og blod, så er likevel Hans kjød og blod uten all synd. Men fordi Han tar på seg fremmede, det er, all verdens synder, og vil betale for dem, så angriper disse fremmede synder Ham så sterkt og gjør Ham så bedrøvet og forskrekket at Han for deres skyld begynner å skjelve og beve, idet Han sier: Min sjel er helt bedrøvet inntil døden.

Dersom nå fremmede synder på en slik måte er i stand til å forskrekke dette fromme, uskyldige hjerte, hva mener du da at våre egne synder ville gjøre med oss, dersom vi kjente dem? Dessuten har vi så syndige og fordervede hjerter at de i seg selv er tilbøyelige til fortvilelse. Gud lar oss ofte se eksempler på dette, for at vi skal bli redde og forskrekket. For vi ser at synden således ofte hersker i et menneskes hjerte, at han av den grunn selv søker døden for å bli befridd for denne pine i samvittigheten. Dette viser jo, at skjønt den legemlige død er vår natur aller mest imot, så er likevel en slik lidelse i samvittigheten meget mer utålelig. De stakkars mennesker anser nemlig døden som et middel til å bli forløst fra denne angst og elendighet. Men hvilket usalig middel! For det er imot Guds bud, som sier: Du skal ikke slå i hjel, og med dette senker slike folk seg bare dypere ned i Guds vrede og fordømmelse. De rette midler som vi sannelig kan bli befridd fra denne angst ved, skal straks nedenfor bli fremsatt.

Dette bilde må du derfor legge vel merke til, og ikke glemme hvorledes vår kjære Herre Kristus har sørget og vært bedrøvet på Oljeberget. Tenk især på det, når den onde fiende eller ditt eget kjød og blod eller den slemme verden anfekter deg, og du merker hvor villig du er til synden. Gjør da således opp din regning: Er synden så mektig at den så dypt kan bedrøve min Gud og Herre Jesus Kristus, skjønt Han dog bar fremmede synder som Han ikke hadde medvirket noe til, hvor meget mer må den anfekte, bedrøve, forskrekke og engste meg, som selv er skyldig i mine synder, så sant jeg innvilger i dem! Mitt hjerte er dessuten tilbøyelig til å frykte for døden, Guds vrede og dom. Bort derfor, Satan, jeg vil ikke følge deg! Nå gjør du meg synden lett, som om den var en ringe ting. Men i min Herre Kristus ser jeg at den er den mest utålelige byrde, da den i høyeste grad har besværet Hans uskyldige hjerte.

På denne måten kan du benytte denne fortelling til å bevare deg i gudsfrykt og til å avholde deg fra å synde. Dersom du da tar dette bilde for deg og deretter strider med bønnen mot anfektningene, da vil Gud med sin Hellige Ånd nådig hjelpe deg, så at Satan må vike, og ditt kjød må la seg temme og beherske. De som derimot ikke har dette bilde for øynene, de lar seg føre av djevelen, likesom en ku ved en grime, dit han ønsker det.

Til dette tjener også den alvorlige bønn som Kristus her gjør. Hans ord lyder nemlig slik: Min Fader, er det mulig, la denne kalk gå fra meg! Nå ligger det klart for dagen at det ikke har vært mulig. Han har for alle synden skyld måttet ofre sitt legeme og dø på korset. Hva annet kan du vel slutte av dette enn at synden er en sa gruelig overtredelse at det har vært umulig for alle skapninger å kunne hjelpe for den. Dersom vi skulle hjelpes, måtte Guds evige Sønn bli menneske, lide døden på korset og således forløse oss fra synden.

Lær derfor her å kjenne og veie synden på den rette måten. For når fremmede synder, som vist ovenfor, så ledes kan angripe og forskrekke Kristus, som ikke var skyldig i noen synd, hvor ledes vil det da gå meg og deg, vi som dessuten tidligere ved synden er fordervet, og som ikke kan annet enn frykte, skjelve og beve? Ja, vi kan ikke annet enn flykte og løpe bort fra Gud, likesom Adam og Eva gjorde i Paradis. Vokt deg derfor, og begi deg ikke med forsett inn i en slik fare. Be Gud om Hans Hellige Ånd, for at Han kan hjelpe deg, og for at du ved Hans hjelp kan avholde deg fra synden. Du har da forbedret deg på en rett måte ved begivenheten på Oljeberget.

Men la det ikke være med dette! Som du nå har høstet den nytte av denne begivenhet at du nå frykter Gud og vokter deg for synden, så bruk den da også til trøst. Når nå Satan kommer og beskriver synden for deg, piner og plager ditt hjerte, ta da igjen dette bilde av Oljeberget for deg og si i ditt hjerte: Akk Gud! hvorfor skjelver dog min Herre Jesus Kristus, Guds Sønn? Hva er det som ligger Ham på hjerte? Han ber at kalken må bli tatt fra Ham. Hvilken kalk? Det er jo ingen annen enn den bitre død på korset. Men hvor for tåler Han den? Han er jo from, rettferdig og uten all synd! Akk, det er verdens synder som ligger Ham på hjertet. Gud har lagt dem på Ham. De trykker og gjør Ham engstelig.

Men hva vil jeg beskylde meg for? Ja, hva vil jeg beskylde min Herre Jesus Kristus for? Han skjelver og bever på Oljeberget, og er så redd at Han svetter blod. Mine synder som Han har lagt på seg og båret så tungt. er årsak til dette. Derfor vil jeg la dem bli liggende der, og sikkert håpe at når jeg kommer for Gud og Hans dom, så finner Gud ingen synd hos meg - ikke av den grunn at jeg hadde vært from og ikke gjort noen synd_, men fordi Gud selv har tatt mine synder fra meg og lagt dem på sin Sønn (Jes. 53, 4).

Se, således tjener begivenheten på Oljeberget også til trøst for deg. Du kan nemlig være sikker på at Kristus har lagt dine synder på seg og betalt for dem. Hvorfor skulle Han ellers skjelve og beve? Ligger nå dine synder på Kristus, vær da tilfreds i ditt hjerte. De ligger på det rette sted, der de skal ligge, ikke på deg, for du og alle mennesker, ja alle skapninger, er for svake til å bære en eneste synd. Du måtte gå til grunne av vekten. La dem derfor bestandig ligge på Kristus, og legg merke til hvor Han går med dem. Han bringer dem med seg på korset ja dør for dem. Men på den tredje dagen lar Han seg se som en Herre over synd, død og djevel. De har vel forsøkt all sin makt mot Ham, men har likevel ikke utrettet noe.

Dette skal du stole på, og takke Gud for denne usigelige nåde at Han har tatt fra deg den tunge byrden som ville ha styrtet deg ned i helvetes avgrunn. Den har Han lagt på sin Sønn, vår Herre Jesus Kristus, som, skjønt Han var uten synd, og evig Gud, likevel bærer så tungt på den på Oljeberget at Han av den grunn svetter blod. Slipp ikke denne trøst, og la ikke ditt hjerte bli betatt av bedrøvelse, men si: Det er nok at min Herre Jesus Kristus så ledes har sørget og bevet. Med min bedrøvelse utretter jeg dog ingenting. Men Han har med denne sin bedrøvelse, så sant jeg setter min lit til den, lever og dør på den, utrettet så meget at jeg heretter kan være ved godt mot og ikke frykte for synden og døden. Men jeg kan trøste meg ved Hans død og vente Guds nåde og det evige liv.

Denne øvelse i troen på Kristus og tilliten til Ham er den rette guds tjeneste, og den behager Gud vel. Det te er også det eneste middel som de arme og engstelige samvittigheter kan støtte seg til, når syndebyrden kveler og gjør deres hjerter engstelige. På annen måte er det nemlig umulig å finne en eneste sann trøst imot slik nød.

Denne fortellingen om det som hendte på Oljeberget, er også nyttig i den henseende at vi av vår Herre Kristi eksempel skal lære hvordan vi skal forholde oss når angst, anfekting og nød møter oss.

Det nærmet seg den tid da Judas skulle forråde Ham, jødene fange Ham og hedningene nagle Ham til korset. Hva gjør Han? Han er bedrøvet og redd, men lar det ikke bli med det. Han går bort, faller på sitt ansikt og ber. Lær også du dette, og la ikke nøden gå deg så nær til hjerte at du av den grunn glemmer å be. For også det at vi ikke fortviler når vi er i angst og nød, men hever våre hjerter opp til Ham og søker hjelp hos Ham, det er også en gudstjeneste som er nødvendig, og som behager Gud vel. Om dette vitner Salm. 91, 15, hvor Gud taler slik: Han skal påkalle meg, og jeg vil bønnhøre ham; jeg er hos ham i nød, jeg vil ut fri ham og ære ham.

Dette faller meget surt for oss, for vi tenker at Gud er vred på oss og hater oss, når Han lar oss komme i angst og nød. Ja, vi tenker, selv om vi ber, så vil vår bønn være til ingen nytte. Imot dette kan du trøste deg ved begivenheten på Oljeberget, og vokte deg for slike tanker. For dersom Gud mente det ondt med oss, hver gang Han lot oss komme i angst og nød, så måtte det av det også følge at Han hadde ment det ondt med sin kjære Sønn. Det motsatte finner imidlertid sted, som Salomo også sier: Herren tukter den som Han elsker. Og i Hebr. 12 6 heter det: Han hudstryker hver sønn som Han antar seg.

La deg derfor ikke forføre av slike tanker som å anse Gud for en fiende, fordi Han lar deg lide nød. Men du må tenke at du er et Guds barn, og at Han vil vedbli å være din Fader, selv om Han lar deg lide noe. Som du ser her, tar Han ikke lidelsen fra sin en bårne Sønn, men lar Ham føle synden og dødsangsten, så Han av den grunn skjelver og bever. Hvorfor vil du da under enhver omstendighet være fri for det som Han ikke sparte sin egen Sønn for? Han lot Ham lide den angst og nød som du til evig tid skulle ha lidd i helvete. Etterfølg derfor også Kristus i dette! Likesom du med Ham lider angst og nød, således må du også lære å be med Ham, uten å tvile på om Gud jo nådig vil bønnhøre din bønn.

Hvorledes ber nå Kristus? Av dette kan vi høste en meget nyttig og nødvendig lærdom. Den skal vi følge og ikke glemme. Han sier: Min Fader! er det mulig, da la denne kalk gå fra meg! Dog, ikke som jeg vil, men som du vil! Denne bønn gjentar Han tre ganger, inntil en engel fra himmelen kommer og styrker Ham (Luk. 22, 43).

Dette er nå den rette måten å be på, den som vi skal bruke i nød og anfekting. Min Fader, sier Han, likesom Han ville si: Skjønt jeg nå føler en sa tung angst og skrekk at jeg av den grunn er bedrøvet inntil døden og ikke ser noe annet for meg enn din skrekkelige vrede og døden, så tviler jeg like vel ikke på at du er min Fader, og at du elsker meg, ser ned til meg og holder din hånd over meg. Derfor håper jeg på befrielse fra denne nød. Er det mulig, da la denne kalk gå fra meg! Det er, hjelp og frels meg fra denne lidelse.

På samme måte som Kristus nå påkaller Gud, sin Fader, skal vi også gjøre. For selv om Han alene er Guds evige Sønn, som det står i Salm. 2, 7: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag, så er også vi ved troen Guds barn og arvinger. Derfor skal vi ikke bare bruke disse ord i våre bønner, men også ha den tillit til Ham at Han, da Han er vår Fader, mener det godt med oss og ikke forlater oss, som jo er Hans barn. For der denne tillit ikke finnes, der kan heller ikke finnes noen rett bønn. Der er sannelig den tanke i hjertet at Gud ikke er vår Fader, og at Han ikke bryr seg om oss eller spør etter oss. Dette er å nekte Gud den ære Han tilkommer, og å berøve Ham Hans rette navn, nemlig Fadernavnet.

Men legg nå også merke til dette! Vår kjære Herre Kristus ber at Hans Fader vil ta denne kalk fra Ham, og som den sanne, enbårne Sønn, håper Han alt godt fra Faderen. Likevel legger Han til disse ord: dog, ikke som jeg vil, men som du vil! Slik må du også gjøre. Når du er i anfekting og lidelse, må du ikke derfor tenke at Gud er vred på deg. Men vend deg til Ham, som et barn til sin far. For når vi tror på Kristus, vil Han anta oss som sønner og Kristi medarvinger. Vi kan derfor rope til Ham om hjelp, og si: Akk, kjære himmelske Fader! Se, hvor dårlig det går for meg i det ene og det andre! Hjelp meg for din kjære Sønns, Jesu Kristi, skyld, og la meg ikke bli i denne eller annen nød! Gud har vel behag i en slik bønn. Han vil nemlig at du og vi alle i og ved Kristus skal ha denne tillit til Ham i alle våre anliggender. I sikker tillit skal vi på kalle Ham som vår kjære Fader. Vi skal ikke tvile på at Han for Kristi skyld vil være oss, sine kjære barn, nådig, men vite at Han har en hjertelig medlidenhet med oss og derfor gjerne vil hjelpe oss. Likevel skal du ydmyke deg og ikke stå fast på din egen vilje, men overlate til Guds vilje om Han vil la deg bli lenger i slik nød. Du skal bevise din lydighet i det at du tålmodig tåler denne utsettelse med hjelpen, likesom du ser Kristus gjør her.

Her måtte du spørre: Hvorfor ber Kristus slik på dette sted? I sin bønn i Joh. 17 fremfører Han ikke slike ord, heller ikke henstiller Han det til Gud om Han vil gi det eller ikke. Han sier: Fader! timen er kommet; forklar din Sønn, for at din Sønn kan forklare deg. Bevar dem i ditt navn, som du har gitt meg. Jeg ber at du skal bevare dem fra det onde. Hellige dem i din sannhet. Fader! jeg vil at de som du har gitt meg, skal og være hos meg, hvor jeg er. Hele denne bønn viser at Han vil ha den bønnhørt og ikke nektet.

Hvorfor ber Han da ikke slik denne gang? Fordi den nød som Herren her ber om å bli befridd fra, er en timelig og legemlig nød. Vi skal nemlig i alt det som angår dette timelige liv, legge vår vilje i Guds vilje. For da vi ikke vet hva vi skal be om, slik som vet trenger det, som Paulus sier i Rom. 8, 26, så er det ofte nødvendig for oss at Gud bøyer oss under korset og nøden. Da bare Gud kjenner det som er godt og nyttig for oss, så skal vi alltid sette Hans vilje foran og vår baketter, og vise vår lydighet i tålmodighet. Men når det ikke gjelder legemlige saker men de evige goder som f. eks. at Gud vil forlate oss våre synder, bevare oss ved sitt ord, hellige oss og gi oss den Hellige Ånd samt det evige liv da er Guds vilje åpenbar og bestemt. Nettopp om disse goder ber Kristus for sin kirke i Joh. 17. Gud vil nemlig at alle mennesker skal bli salige, erkjenne sine synder, og ved Kristus tro på sine synders forlatelse.

Derfor behøves det ikke når man ber om disse himmelske evige goder, at man først henstiller det til Guds vilje, om Han vil gjøre det eller ikke. Vi skal vite og tro at Han gjerne og uten all tvil vil gi det, for hva de evige goder angår, står Hans ord klart for vare øyne og åpenbarer Hans vilje for oss. For så har Gud elsket verden, sier Kristus, at Han har gitt sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha et evig liv (Joh. 3, 16). Se, her har du Guds vilje med hensyn til din salighet. Derfor skal du i tillit til denne vilje be, likesom Kristus ber: Fader! jeg vil at de skal være hos meg, hvor jeg er. Slik må du også be: Fader, jeg ber og vil at du skal forlate meg mine synder for din Sønns, Jesu Kristi, skyld, Han som med sin død har betalt og fyldestgjort for dem.

Men av dette kan du ikke lære å kjenne Guds vilje med hensyn til legemlig anfekting og nød. For du vet ikke om det ville tjene til Guds ære og din salighet at Gud straks befridde deg fra din sykdom, fattigdom og andre motganger, når du ba om det. Du skal derfor ikke la være å be om hjelp, men du skal overlate det i Guds vilje om Han straks vil hjelpe deg, eller om Han vil la deg bli enda lenger i denne nød.

Vår bønn skal derfor ikke være forgjeves, selv om Han ikke hjelper oss straks eller på den måten som vi helst ville. Denne utsettelse skal tjene til at Gud ved dette styrker våre hjerter og gir oss nåde og tålmodighet til å tåle og seire, som Kristi eksempel her viser oss. Gud, Hans Fader, vil ikke ta denne kalk fra Ham, men sender Ham like vel en engel, som styrker Ham. Således skal det også gå deg, selv om Gud skulle vente eller utebli med hjelpen. Når det derimot gjelder hine, evige goder, kan du være sikker på at Gud ved Kristus gjerne vil forlate deg dine synder og gjøre deg salig. Derfor kan du med sikker tro og tillit be om det. Ja, det ville være synd, dersom du tvilte på det.

Dette var nå det tredje stykket vi kan lære av vår tekst, nemlig om bønnen i anfektninger. Men det går langsomt framover med oss, som vi også her ser av disiplenes eksempel. De hadde også sin anfekting, og derfor formaner Herren dem at de skal be, for at de ikke skal falle i fristelse. For imot fristelse er bønnen det eneste og beste middel og medisin. Kjødet er derimot for svakt og for dovent. For når nøden er størst, og bønnen er mest nødvendig, da slumrer og sover vi. Det vil si, angsten overvelder og trykker oss så hårdt at vi tenker: Å be er forgjeves og til in gen nytte. Fristelse eller fall må da bli følgen, som det her gikk med disiplene. Men den nådige, barmhjertige Gud som ved sin Sønn Jesus Kristus har tilsagt oss hjelp og barmhjertighet, Han vil bære over med vår svakhet. Han vil dessuten hjelpe oss ut av anfektningen igjen, så sant vi lar oss formane til igjen å søke hjelp og trøst hos Ham.

Den som på denne måten anvender fortellingen om det som skjedde i Getsemane hage på Oljeberget, han vil bli bevart i gudsfrykt og i den rette tro. Dessuten vil han finne trøst og redning i allslags nød og anfekting. Dette gir vår Herre Jesus Kristus oss alle ved sin Hellige Ånd! Amen.

Til toppen