Den niende betraktning

Av Johan Arndt

Joh. 17. kapittel

Inngang

I Jesaja 50. kap. 4,8 v. profeterer han om vår Herres Jesu Kristi hellige lydighet, lidelse, død og seierrike oppstandelse: «Den Herre, Herre, har gitt meg de lærdes tunge, så jeg kan vite å tale i tide et ord med en trett; Han vekker hver morgen mitt øre til å høre, for at jeg skal høre som disipler hører. Herren, Israels Gud, har åpnet mitt øre, og jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake. Jeg hengav min rygg for dem som slo meg, og mine kinner til dem som rykte hår av meg; jeg skjulte ikke mitt ansikt for hån og spytt. Men Herren, Israels Gud, vil hjelpe meg; derfor blir jeg ikke beskjemmet, derfor har jeg gjort mitt ansikt hårdt som stein; for jeg vet at jeg ikke blir til skamme. Han er nær, han som hjelper meg til min rett.»

Denne mann med den lærde tunge hører vi nå:

1.   i dette 17. kap. i Joh.evangeliet å be.

2.   Vi hører Ham taler i rette tid med de trette sjeler.

3.   Viser Hans hellige lydighet, hvorledes Han har helliget seg selv for oss, for at vi også skulle være helliget i Ham.

4.   Han vet også at Han ikke skal bli til skamme (skuffet) i sin bønn og sitt håp, ikke heller alle dem som Han har bedt for og Faderen har gitt Ham. For dem ber Han, at de må se Hans herlighet.

5.   Den er nær, som rettferdiggjør både Ham og oss. Herren ber således: At de skal være ett, liksom vi er: Jeg i dem, og du i meg.

Denne andre del av Herrens bønn som Han ber for oss, inneholder fornemlig syv bønner, etter de syv bønner i Fadervår.

1. Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, - dem som du har gitt meg -, for at de må være ett, likesom vi. Dette er det samme som: «Helliget vorde ditt navn, » i dem.

2. Jeg ber for dem, at de skal ha min glede fullkommen i seg, er det samme som: Guds rike, som er rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd (Rom. 14,17). Og Guds rike er ikke verdens rike, derfor sier Han: De er ikke av verden, likesom jeg ikke er av verden.

3. Hellige dem i din sannhet! ditt ord er sannhet. Dette er det samme som: «Guds vilje er vår helliggjørelse» (1. Tess. 4,3).

4. Jeg har gitt dem ditt ord, og verden har hatet dem. Og jeg kunngjorde dem ditt navn, og vil kunngjøre dem det, for at den kjærlighet hvormed du elsker meg, skal være i dem, og jeg i dem. Dette er det rette livsens brød, (Joh. 6,35 fig.), Guds ord, (Matt. 4,4), og Kristus i oss.

5. Jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannheten; så og: At de skal være fullkommen til ett, og at du har elsket dem, likesom du har elsket meg, er intet annet enn syndenes forlatelse.

6. Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. Men jeg ber ikke alene for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg. Dette er det samme som:
Led oss ikke inn i fristelse, at vi ikke faller av fra den sanne tro.

7. Fader! Jeg vil at de som du har gitt meg, også skal være hos meg hvor jeg er, så de må se min herlighet. Dette er det samme som: Frels oss fra det onde, og gi oss evig liv. Amen.

Bønnens inngang

Jeg ber for dem; jeg ber ikke for verden. Med disse ord atskiller Herren sin troende kirke fra kirkens vantroende, avgudiske offentlige forfølgere og fiender, som med vilje og vitende står imot sannheten, er Kristi navns fiender og forhåner det samme. Disse tjener forsettlig denne verdens fyrste, djevelen, og vil ikke omvende seg til Kristus. Disse er utelukket fra Kristi bønn. Hva forskrekkeligere kan sies, enn i evighet ikke å ha nåde hos Gud, evig å bli under Guds vrede og under den evige forbannelse? Dette skal bevege oss til omven­delse, at vi omvender oss fra verden, og ikke støter fra oss den tilbudte nåde. Kristus er de troendes forsvarer, og dette er en stor trøst for de botferdige å ha en så mektig forsvarer hos Gud ved sin forbønn - og holder dem for sin eiendom og skjønne arvedel, som Faderen har gitt Ham.

Her påtrenger seg nå det spørsmål, hvorledes man skal forene disse vitnesbyrd, at Johannes sier: at Kristus er en forlikelse for den ganske verdens synder (1. Joh. 2,2), likeledes: Så har Gud elsket verden, at Han har gitt sin Sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha et evig liv (Joh. 3,16); Se det Guds Lam som bærer verdens synd (Joh. 1,29). Og her sier Herren: Jeg ber ikke for verden, og (Joh. 14,17): «Verden kan ikke motta den sannhets Ånd,» og Kristus er allikevel død for verden? -

Svar: Kristus har talt og bedt i sin bønn etter sin allvitenhet (Joh. 2,25). For Han har visst fra begynnelsen av hvem det var som ikke ville tro og gjøre omvendelse; og disse kaller Han verden og for disse har Han ikke bedt, men har utelukket dem fra sin fortjeneste og bønn, på grunn av at de ved vantro og ubotferdighet har utelukket seg selv fra Ham - og deres fordømmelse er rettferdig, sier apostelen (Rom. 3,8). Slik ba Moses imot Koraks' parti (4. Mos. 16,15) «vend deg ikke til deres matoffer». Likeså David i Sal. 69, 28-29: «Gi dem hen i misgjerning over misgjerning, og la dem ikke komme til din rettferdighet! La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige.» Og i Sal. 16,4: «Jeg vil ikke ta deres navn på mine lepper.» Og hele den 109. Sal. taler om dette.

Men Han setter fire årsaker hvorfor Han ber for oss:
Den første årsak: Jeg ber for dem som du har gitt meg. Dette er en stor trøst; for de som Kristus ber for, disse blir visselig bevart. Han ber for dem som Faderen har gitt Ham, de som ved troen har mottatt Hans ord og holdt seg fast ved det. Derfor skal disse visselig bli bevart til evig liv. Ingen kan rive oss ut av Kristi hånd (Joh. 10,28).

Den annen årsak er: Alt det som ditt er, det er mitt. Dette er en stor trøst. Alt som tilhører Gud finner man i Kristus, ja, Faderen selv og likeså den Hellige Ånd. Det behaget Faderen at all fylde skulle bo i Kristus (Kol. 1,19; 2,3-9). Og fordi Kristus er gitt oss av Faderen, så er og alt som tilhører Gud gitt oss i Ham. Hvem kan uttenke denne skatt? Hvorledes skulle han ikke også gi oss alle ting med ham? (Rom. 8,32).

Den tredje årsak: Og jeg er forklart i dem. I verden er jeg formørket og fordunklet på grunn av vantro, hat, avind, forfølgelse og forhå­nelse. Men i dem som du har gitt meg, er jeg forklaret (herliggjort) ved min kunnskap og bekjennelse; for de bekjenner meg offentlig som en sann Gud, og som verdens Frelser - de ærer mitt navn og påkaller det i all nød. Det er de troendes herlige berømmelse, at Kristus er forklaret i dem. Hans klarhet lyser i dem ved deres bekjennelse i dette liv, så skal og Hans klarhet lyse i dem i herligheten. Likesom Kristus blir forklaret i oss - og såfremt Han i oss skal bli forklaret - så må Han og lide i oss, for at Han i oss må bli forklaret ved korset. Vi må bære Hans forsmedelse (vanære), for at vi og med Ham må bli forklaret.

Den fjerde årsak: Jeg er ikke mer i verden, men disse er i verden, og jeg kommer til deg. En hjertelig bønn, full av trofast omsorg! Det går meg til hjertet at de må bli en tid i verden, i denne elendige jammerdal.

Se nå hvor dårlig vi handler, at vi har denne verden så kjær og overgir den så ugjerne. Vi elsker vår elendighet og merker ikke hvorledes Herren beklager oss at vi er i verden. Å være her i verden heter her å være i landflyktighet, å være i det utvortes, synlige, sanselige og nødtørftige liv. Men Herren er hos oss i verden på en himmelsk skjult måte.

Den første bønn

Hellige Fader! bevar dem i ditt navn, - dem som du har gitt meg -, for at de må være ett, likesom vi. Her uttrykker Han nå i den første bønn hva Han utber for oss av Gud, nemlig sitt navns helligelse i oss ved sitt ord og rene lære, at Hans navns ære ikke må utslukkes i oss. Ved denne bønn blir vi bevart for falsk lære, ellers kunne intet menneske bli bestandig for djevelens list, men han rev troen og Ordet ut av hjertet (Luk. 8,12). Guds navn, dvs. Guds kraft og Kristi bønn bevarer oss. Likesom Gud er hellig, som Herren sier: Hellige Fader, så er og Hans navn og ord hellig; således skal det og hos oss holdes hellig og for den høyeste skatt. «I skal være hellige, for jeg er hellig,» (3. Mos. 11,45; Sal. 18,26). En slik enighet i mellom oss og Gud er den herlighet som Kristus har gitt oss, som Han sier: «Og jeg har gitt dem den herlighet som du har gitt meg, for at de skal være ett, likesom vi er ett. Jeg i dem, og du i meg.» Det er vår største herlighet, at Gud og Kristus er i oss, og forbinder oss til sammen til ett legeme.

Derfor ber Han og for det annet denne bønn om enighet i troen: At de skal være ett, likesom vi. I disse ord er en lærdom og en trøst. En lærdom, at kirkens store gave er enighet. Dette er den første bønn av vår yppersteprest for sitt folk, av vårt hoved for sitt legeme. Et speil på dette har vi i (Ap.gj. 4,32): «Men de mange som var kommet til troen, hadde et hjerte og én sjel. » Augustin sier: «Om dere vil leve i den Hellige Ånd, så elsk sannheten, behold kjærligheten, søk sannheten, at dere må komme til den salige evigheten. De som har lyst til uenighet blir utelukket fra denne bønn, blir ikke delaktige i Kristi yppersteprestelige embete. De avskjærer seg selv fra Kristi legeme og forspiller barneretten hos Gud.

En trøst, at hvor de kristne blir anfektet og forfulgte, der lider de ikke alene, men hele kristenheten og Kristus selv i dem. (Sak. 2,12):
«Den som rører ved eder, rører ved hans øyesten.» Hva enn det ringeste lem av kristenheten lider, det kjenner straks hele legemet, og hovedet Kristus selv. Kristus ropte fra himmelen: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Ap.gj. 9,4).

Hvorfor kaller Herren Judas for «det fordervelsens barn»? Derfor, at han ikke er blitt i forening med Kristus. Den som ikke blir i forening med Kristus, han må gå evig fortapt. Så meget betyr enigheten i Kristus, på enigheten i tro og levnet. Den som i Adam er fortapt, må i Kristus bli igjenfunnet, ellers er han evig fortapt.

Den annen bønn

Men nå kommer jeg til deg, og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg. Det er: Guds rike, rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd (Rom. 14,17). Min glede skal de ha, ikke i verdensgleden. Verdens glede er et bedrageri, en skygge og den bitre død. Derfor gir jeg mine ingen verdensglede, men mitt rikes glede, av den årsak: De er ikke av verden, likesom jeg er ikke av verden - de er født på ny til livets evige rike.

Ei noe godt deg verden giver, ei giver den deg salighet;
I Gud du ene salig bliver, Alt annet er svikaktighet.

I disse ord er og en trøst imot denne verdens bedrøvelse. For de kristne har i denne verden ingen trøst, uten Gud og Hans ord, alt annet er bare jammer og elendighet. «I skal gråte og hyle, » (Joh. 16,20). Men innvortes, sier Herren, vil jeg husvale eder; dere skal ha min glede i eder, dvs. en ganske hemmelig, skjult glede. Altså er Guds rike, liv og kraft i oss seieren over synd, død, djevel, helvete og verden, som viser på de hellige martyrer. Men at Herren sier at de skal ha min glede fullkommen i seg, dermed lærer Han, at det er en sann, evig, bestandig glede, som er en del av det evige liv.

Den tredje bønn

Hellige dem i din sannhet! Ditt ord er sannhet, er det samme som «Guds vilje er vår helliggjørelse (1. Tess. 4,3). Vi lærer her at vår helliggjørelse består i sannheten, det er i Guds ord, når det mottas ved troen, når hjertet derved renses (Ap.gj. 15,9), omvendes til Gud, og opplyses og forbedres. Når Guds ord blir i oss på en levende måte en livskraftig sæd i vårt levnet, da er det en helliggjørelse i sannheten, det er: intet hykleri, ingen skinnhellighet. Noen er de største hyklere under det kristne navn. Men de som helliggjøres i og ved sannheten, de har både kjærlighet og ydmykhet. Kjære kristen, din helliggjørelse skal bestå i sannheten, i den levende og virkende tro, i brennende kjærlighet til nesten, i et fast håp på forløsning fra alle kors, i stor tålmodighet under all bespottelse og forfølgelse, i hjertelig ydmykhet under all forakt, i flittig bønn i all nød, i sann gudsfrykt i all lykke og i ydmyk lydighet i den høyeste ulykke. Se, det er sannhet og det levende Guds ord i deg, det er den rette helliggjørelse.

Den fjerde bønn

Jeg har gitt dem ditt ord, og verden har hatet dem. Og jeg kunngjorde dem ditt navn, og vil kunngjøre dem det, for at den kjærlighet hvormed du har elsket meg, skal være i dem, og jeg i dem. Dette er det rette livets brød, Guds ord og Kristus i oss. Den Herre Kristus vet ingen bedre trøst å gi oss enn sitt ord, av det lever vi og blir helbredet (Es. 38,16), ellers måtte vi forsmekte. Jeg har gitt dem ditt ord, som jeg har mottatt av deg og ført fra himmelen som det rette himmelbrød (Joh. 6,35), hvorved vi blir vederkveget i alt kors, at vi kan si: Der har jeg min Herres Kristi ord, ja, den allmektige Faders ord fra himmelen - og i det samme ord har jeg Kristus, Gud og det evige liv. Hva kan synd, død, djevel og helvete gjøre meg? I samme ord har jeg Kristi og Faderens kjærlighet; denne blir i meg ved Ordet ja, Gud og Kristus selv.

Verden har hatet dem. Dette kaller den hellige David: Tårers brød, (Sal. 80,6). Og (Sal. 42,4): «Min gråt er min mat dag og natt. Se, dette er også de kristnes daglige brød, ja deres felttegn og hoffarve. Elsker du Guds ord og Kristus, så bær også Hans felttegn, du må ha verden til fiende. Verden hater og forfølger ingen verre enn sanne kristne; onde mennesker kan verden tåle, men rette kristne kan den ikke fordra. Hva er da årsaken? For de er ikke av verden, likesom jeg er ikke av verden, dvs.: De er ikke under denne verdens fyrste, i djevelens rike, derfor forfølger verden dem, dens fyrste forfølger dem, og meg i dem; for mitt rike og Satans rike er imot hverandre. Mitt ord forstyrrer Satans rike, da reiser seg forfølgelsen og hatet; og just det som vi blir hatet for, er vår trøst, nemlig Guds ord og Kristus.

Den femte bønn

Og jeg helliger meg selv for dem, for at også de skal være helliget i sannheten. Hvorfor sier Han: Jeg helliger meg selv for dem? - Han var selv ypperstepresten, derfor har Han selv helliget sitt legeme i sannheten til et offer. For at de skal være fullkommet til ett, og at du har elsket dem, likesom du har elsket meg. Dette er grunnlaget for syndenes forlatelse. Som offerene i Det gamle testamente ble helliget, så har og Kristus helliget seg selv til et offer for våre synder.

Kristus har ofret seg selv til et offer for oss, først: ved sin hellige lydighet (Fil. 2,8). For det annet ved sin hellige bønn (Hebr. 5,7): Han har med sterkt skrik og gråt ofret begjæringer og bønner til Gud. For det tredje: ved sin dype ydmykhet (Fil. 2,7-8). For det fjerde: ved sin høye tålmodighet (Jes. 53,7): som et lam blir ført hen for å slaktes. For det femte.. ved sin uskyldighet, som et ustraffelig og lyteløst lam (1. Pet. 1,19). Offerlammet måtte være lyteløst, derfor er Kristus det aller helligste offer, hvorved Gud forlikte verden med seg selv (2. Kor. 5,18). (Hebr. 10,14): «For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som helliggjøres.» I dette offer er all fullkommenhet og hele gjenløsningens fullendelse: «Det er fullbrakt!» Så er Han gjort oss av Gud til helliggjørelse og forløsning (1. Kor. 1,30; Ef. 5,2; 1. Kor. 6,11:) «I er avtvettet, helliggjorte og rettferdiggjorte ved den Herres Jesu navn, og ved vår Guds Ånd.»

Det er nå en stor trøst at vi ved Kristus er helliggjorte; derfor kaller Herren dette en helliggjørelse i sannheten. For den som blir helliggjort ved Kristus, han er sannelig helliggjort, behager Gud og er for Gud fullkommen herlig, så at og Gud elsker ham, likesom Han elsker Kristus. Dette er et trøstelig ord, at du har elsket dem, likesom du har elsket meg. Her må nu ikke være mer noen synd hos dem som Kristus helliggjør, dem som Faderen elsker som Han elsker sin Sønn. Augustin sier: «Syndenes forlatelse er ingen berømmelse for fortjeneste, men et legemiddel imot synden.» For denne helliggjørelses og kjærlighets skyld sier Herren, at vi er fullkomne, Kol. 2,10: «I er fullkomne i ham,» dvs.: I har ganske og aldeles alt i Kristus; hos Ham fattes intet; den som har Ham ved troen, den har en fullkommen skatt - alt hva Gud tilhører. Skatten er rikelig gitt oss; men vårt kar er svakt til å romme den (2. Kor. 4,7). Derfor må vi våke og be, arbeide i kors og lidelse, at vi ikke taper denne skatt.

Den sjette bønn

Jeg ber ikke at du skal ta dem ut av verden, nemlig ikke før de har fullendt sitt løp og tjent andre nok. Når et menneske har fullendt sitt løp, sin tjeneste, og likeledes sitt kors, så tar Gud det bort fra verden; sin kalk måtte de først utdrikke.

«Men at du skal bevare dem fra det onde. Jeg ber ikke alene for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til å tro på meg. » Dette er det samme som: Led oss ikke inn i fristelse; bevar oss fra å falle fra troen. Verden er full av ondt, og ligger i det onde (1. Joh. 5,11). Derfor ber Herren at Gud vil bevare sine for det onde i verden, i særdeleshet at kjærlighet til verden ikke måtte bedra dem. (Jak. 4,4):
«Verdens vennskap er Guds fiendskap.» Og Gal. 1,10: «Dersom jeg søker å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.»

Men at Herren sier at Han ber for alle dem som ved deres ord kom til å tro på Ham, ved denne bønn har Han innesluttet oss arme hedninger og den hele kristenhet. Her er nå en stor trøst at Herren sier: «For alle;» for hos Gud er ingen persons anseelse. (Gal. 4,6): «I er barn ved troen.» Og det middel Gud har forordnet hvorved vi kommer til troen, er Guds ord.

Den syvende bønn

Fader! Jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg hvor jeg er, så de må se min herlighet. Dette er det samme som: Frels oss fra det onde. I dette språk er vår Herre Jesu Kristi siste vilje beskrevet. Han ber at Hans himmelske Fader ikke måtte nekte Hans bønn. Denne siste vilje har Herren med sin død bekreftet og gitt apostlene denne forsikring: «Jeg tilsier eder riket, likesom min Fader har tilsagt meg det» (Luk. 22,29). Jeg vil gjøre dere delaktige i min herlighet.

Dette språk er en mektig trøst imot døden og all denne verdens bedrøvelse, hvorved Herren gir oss forsikring på tre ting: 1) på stedet hvor Han er, 2) å få være hos Ham, 3) å få se Hans herlighet. Den første trøst - stedet hvor Han er, er satt imot denne verden. Den annen - å få være hos Ham, er satt imot alt som vi må forlate. Den tredje - å få se Hans herlighet, er satt imot den store jammer og elendighet som vi har sett i denne verden, hvor vi er blitt foraktet, forhånet og forfulgt.

Denne trøst er bedre og bestandigere enn himmel og jord. Den som fatter denne trøst, den skal derav ha fred og fryd i all bedrøvelse og midt i døden, og skal fryde seg så ofte han tenker på denne syvende bønn.

For at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem. Dette er så meget som: Ditt er riket og kraften og herligheten i evighet. Guds kjærlighet er alt i oss, og Kristus vil være i og med Faderens kjærlighet, og Faderens kjærlighet skal være like så sterk i oss, som den er i Kristus. Sagt i en sum: Han under oss så meget kjært og godt som seg selv, hvilket er en overmåte stor trøst. Vi har Faderen med all Hans nåde i oss, Kristus med Hans kjærlighet og den Hellige Ånd med Hans trøst; for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den Hellige Ånd, som er gitt oss (Rom. 5,5).

Ditt skjold være troen, Ditt spyd være bønnen! Ditt sverd være Ordet - Og resten gjør Sønnen. Amen.

Til toppen