Den åttende betraktning

Av Johan Arndt

som inngang til den hellige lidelseshistorie

Joh. 17,126

Herrens kraftige bønn

Det hellige profetiske vitnesbyrd i Jes. 53,10 -12 har sin utleggelse i dette 17. kap. som ap. Johannes har nedskrevet. For det første er Herren villig og beredt til å gi sitt liv til et skyldoffer, dvs.: å betale hele verdens skyld ved sitt legemes og blods offer, likesom ved skyldofferet alle et menneskes synder ble tatt bort 3. Mos. 6,25 flg.. Til dette offer bereder Herren seg nå ved bønnen i dette 17. kap.

2)      Så er også det blitt oppfylt, at Han skal se sæd, en avkom av troende. For evangeliet og Kristi bønn oppholder og bevarer vår tro, Luk. 22,32: «Jeg ba for deg, at din tro ikke skal avlate.» Kristi blod er troens og kirkens sæd.

3)      Ser vi og i dette 17. kap. hvorledes Hans sjel har arbeidet og hvor heftig Han har bedt for oss, og denne bønn har vært Hans sjels arbeide.

4)      Er det trøstelig at vi hører hvorledes Jesaja og den Herre Kristus stemmer overens. Profeten sier: Derved at de kjenner Ham, skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange. Den Herre Jesus sier: Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og den du utsendte, Jesus Kristus.

5)      Sier profeten: Derfor vil jeg gi Ham de mange til del, og sterke skal Han få til bytte. Også for disse store mektige folk av hedningene, som skulle bli omvendt til Kristus, også for dem ber Herren her - for alle som ved apostlenes ord skulle tro på Ham. Og disse er byttet som Han har tatt fra denne verdens fyrste, hedningene, som Han har fridd ut av mørkets makt, Kol. 1,13.

Altså ser vi nå hvorledes det i Kristus er blitt oppfylt, hva profetene har profetert om Ham; hvorved vår tro blir mektig styrket og stadfestet.

Men ettersom Herrens hjertelige bønn i dette 17. kap. er et stykke av vår Herres Jesu Kristi yppersteprestelige embete, og hører også med til vår forsoning og gjenløsning, så er det riktig at den blir forklart forut for den hellige lidelse, for seks årsakers skyld. For det første er en sådan hjertelig bønn av en så høy person, intet annet sted å finne i Skriften. David har vel og bedt kraftig, men han var ikke Kristus.

2)      Så sier man: Nøden lærer å be; men intet menneske har noen gang vært i så stor nød som vår gjenløser. Derfor har aldri en slik bønn skjedd.

3)      Har denne bønn skjedd for oss! Hvorfor skulle vi da ikke ta den til hjertet?

4)      Er den til stor trøst for oss. For ved denne kraftige bønn skal vi bli bevart til livet; for denne bønn kan ikke være uten kraft, den kan ikke være uten trøst, den kan ikke være uten liv!

5)      Har jo Herren bedt for oss før vi ble født og før vi ble troende. Har Kristus bedt for oss da vi ikke var troende, meget mer skal Han be for oss og Hans bønn være kraftig for oss, ettersom vi nå har blitt troende.

6)      Har profeten Jesaja profetert om denne bønn 700 år før Kristus kom, og dertil er denne bønn et stykke av det yppersteprestelige embete og hører til vår gjenløsning, som profeten i Jes. 53,12 uttrykkelig har bevist.

Denne Herrens bønn og hele dette kapitel inneholder to hovedstykker.

I det første ber Herren for seg selv; i det annet for oss.

Og når man rett betrakter det, så har Herren bedt meget mer for oss enn for seg, dvs.: Han har elsket oss mer enn seg selv. - Han har sørget mer for oss enn for seg selv, likesom en from far når han skal dø, bekymrer seg mer over sine barn enn om seg selv.

Den første del vil vitale om i denne preken. Gud være med oss og hos oss med sin Hellige Ånds nåde! Amen.

Den første del av dette kapitel

  «Disse ting talte Jesus, og oppløftet sine øyne til himmelen.» Til en yppersteprests embete hører tre stykker: Det første er å lære, det annet å be, det tredje å ofre. Da derfor Herren i det foregående 16. kap. har holdt en skjønn trøstepreken for sine disipler, så griper Han nå til det annet stykke av sitt presteembete og ber, for at Han deretter må forrette sin hellige døds offer.

Så er her nå først å merke Herrens adferd i Hans bønn: Han oppløftet sine øyne til himmelen. Det er den rette inderlige andakt og den himmelske ånd, som oppløfter vårt hjerte og våre øyne til himmelen. Våre sukk stiger oppad, går gjennom skyene og oppløfter også vårt legeme: Det er den himmelske ånd, som oppløfter hender og øyne til himmelen. Derfor skal og den troende sjel som har sin bolig og omgjengelse i himmelen, oppføre med seg sitt legeme i himmelen på hin dag. Og det er ikke mulig at legemet kan bli her nede; for når sjelen er full av Gud og av ånd, så drar den legemet med seg til Gud og opplyser legemet; og derav skal vårt legemes forklarelse (herliggjørelse) komme. For sjelen som er fylt av lys og Guds klarhet, skal opplyse det rensede legeme likesom solen skinner gjennom et glass. Og et bevis på dette har vi allerede i dette liv, at når sjelen oppløfter seg til Gud, så oppløfter hjertet, hendene og øynene seg til himmelen. For sjelen merker at stedet for dens salige ro ikke er i denne elendige verden. Når derfor sjelen i denne elendige verden er bedrøvet, så sukker den og ser opp til himmelen.

Hva ber så Herren om da Han oppløfter sine øyne til himmelen? Han ber om å bli forklart (herliggjort). Og Han takker sin himmelske Fader, at Han har gitt Ham menneskeslekten å gjenløse, Han takker Ham for sitt høye embete. Den Herre Kristus takker ennå sin himmelske Fader, at Han hadde pålagt Ham å dø for oss, dvs.: Han takker Ham for sitt kors, for en så forsmedelig død. Det er den rette lydighet å ta tålmodig sitt kors på seg, og takke Gud for det. Lær av meg, sier Herren i Matt. 11,29. Dette er den høyeste ydmykhet og saktmodighet.

Herren har en ganske kort inngang til sin bønn: Fader, sier Han. Med dette ord trøster Han seg, at Gud likevel er Hans Fader i Hans store nød, og påminner også Gud om Hans faderembete, at Han ikke skulle forlate Ham.

Likesom Herren selv har bedt, så har Han også lært oss å be, (Matt. 6,9). Den som av sitt hjertes grunn kan kalle Gud Fader, den rører så ofte Hans hjerte som han nevner navnet, og dette ord er vår bønns kraft og liv. For uten Kristus kan vi ikke kalle Gud vår Fader. Så ofte du av hjertet sier: Fader, så ofte sier Gud til deg: Mitt kjære barn, hva vil du?

Herren svarer: Timen er kommet, ja, timen til min lidelse og død - jeg er i stor nød. Til denne time har du forutsett meg; O, at denne time måtte gå over! Så bedrøvelig som dette ord enn er, så stor en trøst er i det. For det første har Gud forutsett det - denne time kommer da fra Gud. Og for det annet er det jo blott én time - hva er dog en bedrøvelig time imot den evige herlighet!

Hva skal så følge på når lidelsenes time er over? Forklar din Sønn, for at din Sønn kan forklare deg. Akk, så hører jeg vel at min bedrøvelses time skal være min forklarings, dvs.: min forløsnings time, at Gud på meg må bevise sine under, allmakt og barmhjertighet. Og jeg skal atter forklare (herliggjøre) Gud ved mitt kors, likesom Kristi død har tjent til Guds ære og herlighet, som Paulus sier, Rom. 6,3 at Kristus er oppreist fra de døde ved Faderens herlighet. Merk nå her hvordan Kristus blir forklaret. I Kristi død og oppvekkelse har Gud bevist at Kristus er Hans Sønn og en sann Gud. Dette er Kristi forklarelse og herlighet, at Han ved sin død har bevist at Han er verdens rette gjenløser og frelser - og ved sin oppstandelse at Han er en allmektig Gud. Derved er Fader og Sønn blitt forklaret (herliggjort). Derfor er disse ord herlige: Fader! forklar din Sønn, for at din Sønn kan forklare deg.

Så er nå dette det første stykke av Kristi forklarelse, at Hans kors skal være Hans ære og herlighet. Dette er dårskap for fornuften. Men betenk om ikke dette skal være Herren til en evig ære og berømmelse, at Han har lidt døden for oss. «Lammet, som er slaktet, er verdig til å få makt og ære, i himmelen og på jorden, fordi det er slaktet og har med sitt blod kjøpt oss til Gud!» Dette synger de utvalgte, Åpb. 5,9-13. Denne ære tilkommer verken engel eller menneske.

Det annet stykke av Hans forklarelse er: Likesom du har gitt Ham makt over alt kjød. Dette må vel hete et herlig stykke av Kristi forklarelse. Å ha makt over alt kjød, det bør således forstås: Da Guds evige Sønn så at den hele menneskeslekt skulle være evig fortapt for syndens skyld, utvirket Han ved sin bønn den arme menneskeslekts befrielse, og bad sin himmelske Fader at Han måtte skjenke Ham menneskeslekten, fordi Han ville fyllestgjøre for den. Da skjenkte Gud Ham hele menneskeslekten, slik som det står her: Gitt Ham makt over alt kjød, intet menneske unntatt, - Gud har gitt Ham dem alle. Med menneskene gjorde Guds Sønn et sådan forbund og testamente:
De som kom til troen på Ham, dem ville Han da gjøre til Guds barn og derfor også til Guds arvinger, Joh. 1,12; Rom. 8,17. Men de som ikke kom til å tro på Ham, dem ville Han som en rettferdig dommer fordømme til den evige død. For Gud har gitt Ham makt over alt kjød, til å behandle menneskene på denne måte. En slik makt er den Herres Kristi forklarelse og herlighet.

Nå kjære Herre Kristus, ettersom du av Gud har fått makt over alt kjød, og å gi det evige liv, så lær meg nå videre, kjære Herre, hva jeg dog må gjøre for at jeg kan arve et evig liv, Luk. 18,18, hvilket alene er å finne hos deg. Herren svarer: Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og den du utsendte, Jesus Kristus. Så hører jeg nå og lærer at det evige liv består i kunnskap om Gud eller Hans vesen og vilje, og i Jesu Kristi kunnskap etter Hans person og embete.

Nå måtte noen si: Skal denne kunnskap være det evige liv, så vet og bekjenner jo også de ugudelige, at Gud er evig og allmektig etter sitt vesen, og barmhjertig etter sin vilje; for det sier jo også de ugudelige:
«Gud er barmhjertig,» og synder på Guds barmhjertighet. De vet og bekjenner likeså, at Kristus er Guds Sønn etter sin person, og verdens frelser etter sitt embete, ja, djevelen vet og bekjenner det også og sier:
«Jesus, du Guds Sønn, hva har vi med deg å gjøre?» Matt. 8,29. Hvorledes kan da det evige liv være i denne kunnskap? Så måtte da også alle bli salige som vet og bekjenner dette, ja, også djevlene?

Svar: Profeten Jesaja sier: «Derved at de kjenner Ham, skal min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange,» Jes. 53,11, og Jer. 9,24:
«Men den som vil rose seg, rose seg av dette, at han forstår og kjenner meg.» Denne kunnskap består ikke bare i en viten og i bare tanker og ord, men i den levende kraft og i foreningen med Gud ved troen, således at den troende blir én ånd og ett hjerte med Gud, og ett legeme med Kristus, Ap.gj. 4,32; 1. Kor. 6,17, slik at det ene ikke kan bli atskilt fra det annet, ikke Gud fra sjelen og ikke Kristus fra vår tro, heller ikke fra vårt legeme.

Jeg finner at den levende kunnskap om Kristus ikke består i ord eller tanker, men i Guds kraft. Og dette er altså begynnelsen til det evige liv, blott begynnelsen. Hvorfor? Fordi at kunnskapen om Gud og Kristus er i dette liv ikke fullkommen, men i stykkevis (1. Kor. 13,9-10). Derfor må jeg la meg nøye med smulene, likesom en hund. Men i det evige liv skal kunnskapen være fullkommen. Det er en Stor trøst at Gud har gitt oss en forsmak av det evige liv ved sin kunnskap, og sender oss en liten drikk vin fra det forjettede land. - Men om jeg ikke erfarer en sådan livets kraft, og jeg kjenner bare forskrekkelse, hva da? Svar: Derfor er Gud ikke veket fra deg, for i sådanne anfektninger blir alltid en hunger og tørst etter Guds nåde og trøst. Se, dette er Gud i deg, og er Guds kunnskap hvori livet består. Se på din Herre Kristus i Hans forskrekkelse og angst, Gud var derfor ikke veket fra Ham, Guds trøst oppholdt Ham.

For det fjerde: Dette er vår gjenløsers embete, fryd og ro, at Han har ført menneskene som Fade ren har gitt Ham, til Guds og sin kunnskap, og videre ved den til det evige liv. Dette er fullførelsen av Kristi embete, derfor sier Han: Jeg har forklart (herliggjort) deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre. Her har vi den lærdom hvor viselig Gud fører menneskene til sin kunn­skap, ved at Han selv blir vår doktor og lærer. For hvem kan bedre lære oss Guds kunnskap enn Gud selv? For vi kan uten Gud, ikke lære å kjenne Gud. Og det er en god lærers art at han ikke alene lærer med ord, men og med gjerninger. Derfor, for at menneskene ikke alene måtte høre hva Gud var, men og se med sine øyne, så er Gud blitt menneske, og Gud har i Kristus gitt oss seg selv å kjenne, for at vi skulle høre og se Gud (Joh. 14,8). Altså har den usynlige Gud avbildet og åpenbart seg synlig i Kristus, for at menneskene skulle se og høre hvor vennlig, liflig, god, nådig, trøstelig, trofast og mild Gud er. Akk, det er jo en høy hellig lære, og en salig trøst, at den milde Gud kommer menneskene så nær for deres salighets skyld, at de ikke skulle tape det evige liv. Hva kunne eller skulle Gud mer gjøre for vår salighets skyld?

For det femte: Etter at Guds Sønn i sin fornedringsstand hadde fullbyrdet alt dette, og hadde forklart sin himmelske Fader, beder Han nå videre at Gud atter vil forklare Ham og sier: «Fader, forklar du meg hos deg selv med den klarhet jeg hadde hos deg før verden var.»

Dette er et av de fornemste språk i Det nye testamente om den Herre Jesu Kristi evige guddom, og om Hans menneskelige naturs herlighet og majestet. Har Han hos Gud hatt en klarhet før denne verden var, så måtte Han være en allmektig Gud. Derfor kaller apostelen Ham i (Hebr. 1,3): Guds herlighets avglans, - likesom når et skinn utgår fra solen og er dog forenet med solen, - og Hans vesens rette bilde. Endog Han er Guds bilde, så er Han likevel ikke på den måte Guds bilde som menneskene, men Hans vesens rette bilde, således: at Han også er Gud.

Men fordi Han nå ber at Faderen vil forklare Ham, så ber Han sådan etter sin menneskelige natur. Altså er Hans menneskelige natur blitt forklart med guddommelig klarhet og herlighet, så at den guddommelige klarhet i og gjennom hans hellige legeme lyser nå klarere enn solen, således som det skjedde på berget Tabor til et vitnesbyrd og forbilde (Matt. 17,2). Derfor lyser nå den evige guddom fullkommen i Kristi hellige legeme, i sitt evige tempel som Guds herlighet oppfyller (Kol. 2,9). Denne herlighet var skjult i tjenerskikkelsen (Fil. 2,~7) med unntagelse av det som undertiden fremskinte i Herrens underverk, likesom solen gjennom en tykk sky.

Dette tjener oss til en kraftig trøst, at våre legemer skal også bli likedannet med vår Herres Jesu Kristi forklarede legeme (Fil. 3,21). Selv om vi ikke kan bli forklaret på den særdeles høye måte som Kristi hellige legeme, så skal dog våre legemers klarhet ligne Kristi forkla­relse. For likesom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes bilde, (1. Kor. 15,49).

For det sjette: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du har gitt meg av verden. Dvs.: at du alene er en sann Gud, for alle hedningers guder er intet, men du alene er allmektig, sanndru, rettferdig og hellig.

Den som avdør fra egenkjærlighet og gir Gud alt, Ham gir Gud alt igjen. Dette har Kristus gjort i den høyeste grad. Derfor har og Gud gitt Ham alt i den høyeste grad, og opphøyet Ham over alt. Den derimot, som ved egenkjærlighet og ære vil være alt, fra ham tar Gud alt. Djevelen har ved egenære villet være alt, dvs.: han ville være gud. Derfor har Gud tatt fra ham alt i den høyeste grad, og den høyeste fattigdom og evig fordømmelse hører ham til.

I disse ord: Jeg åpenbart ditt navn for de mennesker som du har gitt meg av verden, er også en kraftig trøst imot anfektninger angående utvelgelsen. For dem som Faderen har gitt Ham av verden, har Han åpenbart sitt ord. Du som tror, du kjenner Guds hjerte, derfor er du blant dem som Faderen har gitt sin Sønn, Kristus. Dette følger uimotsigelig, la deg derfor ikke forvilles, men hold deg til dette ord, det skal ikke lyve: Ingen skal rive dem ut av min hånd (Joh. 10,28).

For det syvende: Her følger og en herlig trøst, for Herren sier: De er dine, og du har gitt meg dem, og de har bevart ditt ord. De var dine på grunn av utvelgelsen og opptagelsen til barneretten; mine er de nå ved gjenløsningen. Se, hvorledes Gud Fader og Guds Sønn bemøyer seg like meget for menneskene.

Akk, hva er et menneske, at du kommer ham i hu, og et menneskebarn, at du besøker ham? (Slm. 8,5). «Visselig, du er den som elsker folkene» (5. Mos. 13,3). Merk dog Herrens ord, hva Han sier om oss:
De ord som du har gitt meg, har jeg gitt dem, og de tok imot dem, og de har sannelig kjent at jeg utkom av deg, og de har trodd at du har utsendt meg. Se, dette er Herrens fryd, at Han ikke har arbeidet forgjeves. Vil vi nå være den Herres Kristi fryd og ære, så burde vi ta imot og beholde Hans ord, da skal vi ved Ham bli evinnelig bevarte, og da er vi iblant deres tall som Faderen har gitt sin Sønn av verden.

O, du edle hjerte, Herre Jesus, opptenn stadig vår ånd i oss, at vi lar ditt ord være vårt liv, og at vi her må være dine, og at du i evigheten må være vår evige fryd, ære og herlighet. Amen.

Til toppen