Den sjette betraktning

Av Johan Arndt

som inngang til den hellige lidelseshistorie
over Jesaja, det 53. kap.

Om frukten av Kristi lidelse

Likesom den Herre Gud i Det gamle testamente, etter at Han med sterk hånd hadde utført sitt folk av Egypten, siden bespiste det daglig med manna, 2. Mos. 16,35, og likesom innplantet i dem sin velgjerning: Likeså, etter at Gud ved Kristi død og oppstandelse har forløst oss fra helvetes Egypten, lar Han nå daglig preke for oss frukten av Kristi død og oppstandelse, at det må være vårt daglige og rette manna, hvorved Han innplanter i oss sine velgjerninger og vi blir delaktige av Hans død og oppstandelse, ja, forkynner Hans død inntil Han kommer, 1. Kor. 11,26. At Kristi død måtte døde i deg den gamle Adam, og Kristi oppstandelse måtte gjøre det nye menneske levende i deg.

Ihvorvel lidelseshistorien er den aller forskrekkeligste, beklageligste og jammerligste historie, så at aldri noe sådant har vært hørt eller skal skje fra verdens begynnelse til dens ende, i særdeleshet når vi betenker 1) den høye person som har lidd, 2) hva Han har lidd, 3) med hvilken stor tålmodighet, saktmodighet og i hvilken hellig uskyldighet Han har lidd, 4) og hvorfor Han har lidd, nemlig for våre synders skyld. Hvor forskrekkelig dette er, at våre synder har korsfestet Guds Sønn, styrtet Ham i en så skammelig død og forbannelse. Men meget forskrekkeligere er det, at den største del av menneskene ved sin vantro og ubotferdighet ikke blir delaktige av Kristi hellige lidelse, og er selv skyld i at en så hellig død, en så høy person, et så verdig, høyt, dyrt offer og en så dyr fortjeneste skal på dem være forspilt. Hva mer forskrekkelig kunne vel sies om et menneske?

Kristi død er forskrekkelig, skammelig og jammerlig. Men det er forskrekkeligere å støte fra seg forsettlig en så stor nåde og dyr gjenløsning, og trede Kristi blod under seg, Hebr. 10,29. Derfor er det ikke nok å høre, lese og vite historien, men du må så høre, at du derved blir omvendt, likesom mange mennesker ved Kristi lidelse ble omvendt, slo seg for sitt bryst og gikk hjem igjen. Ved Kristi lidelses kraft ble døde levende og gikk ut av sine graver, Matt. 27,52. Hvis du ikke blir åndelig levende og oppstår av din ubotferdighets grav, og av hjertet omvender deg til Kristus, så kan du ikke bli delaktig av Kristi lidelses edle frukt.

Dette er nå Kristi lidelses frukt: Omvendelse og syndenes forlatelse. Om dette prediker den hellige profet Jesaja for oss videre i denne tredje del av det 53. kap. For den er en profeti både om Herrens død, begravelse og oppstandelse, og om de to slags frukter som profeten setter til sammen. Og etter denne orden i den profetiske stil eller talemåte vil vi nå avhandle denne tekst, og tale om frukten av Kristi død.

Den guddommelige kraft av Kristi dødsfrukt, virke i oss alt det som salig er! Amen.

Det tredje stykke i dette 53. kapitel

Den første frukt av Kristi død er fyldestgjørelsen og oppfyllelsen av Guds strenge rettferdighet, og forløsningen fra Guds strenge dom. For således lyder videre det profetiske vitnesbyrd: Men han er tatt fra angst og dom, og hvem kan tale om hans slekt?

Dette er en skjønn profetisk talemåte, og er så meget sagt: Etter at Han hadde utstått Guds strenge rettferdighets og dødens fordømmelse, har Gud oppvakt Ham fra de døde, og Han lever nå fra evighet til evighet. Det er en herlig frukt av Kristi død, og en mektig trøst, at vår Herre Kristus ved sin død har fyllestgjort Guds strenge rettferdighet, og utstått for oss både angst og dom, for at vi skulle være frie og ledige fra Guds vrede. Kristus har altså ved sin utståtte angst og dom forløst oss fra Guds strenge dom.

Og likesom Hans død ikke er en blott og bar død som andre menneskers, men en fruktbar død hvorved all verdens synd er betalt, så er og Hans oppstandelse ikke en blott oppstandelse, men en fruktbar oppstandelse, som gjengir alle troende livet og rettferdigheten. Derfor sier profeten: Hvem kan uttale hans livs lengde? Dvs.:
Frukten og kraften av Hans liv kan ingen utregne; for Hans liv er alle troendes liv. Jeg lever, sier Han, og dere skal leve, Joh. 14,19, hvilket ap. Paulus deilig utlegger da han i Rom.br. 5,6 fig. sier: Er Herrens død så kraftig at Han dermed har forsonet oss med Gud, meget mer blir vi frelste i Hans liv. Og i Rom. 6,9 sier han: «Vi vet at Kristus, som er oppreist fra de døde, dør ikke mer, døden hersker ikke mer over ham.» Derfor skal den evige død ikke ramme Hans troende lemmer. Hvem kan uttale hans livs lengde? Likesom Han hadde en evig fødsel av Faderen, likeså virker Han ved den og ved sin oppstandelse det evige liv i alle de troende.

Den annen frukt av Kristi død er borttagelsen av den evige dødsangst. «Når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham. » Dvs.: Han er sannelig blitt død, og er kommet iblant de henfarnes og dødes antall, som er borttatt fra de levende. Ja, sier profeten, Han døde ikke en sedvanlig død, men en slik død som var forårsaket av folkets misgjerning, og som var så stor at den hadde fortjent den evige død.

Lær her å betenke at profeten sier: mitt folks misgjerninger. O Gud, har da ditt folk også misgjerninger? Ja. visselig. vi er alle syndere, Rom. 3,23, de som erkjenner det, er Guds folk. Lær også å betenke hvilken død Kristi død må ha vært, en uutsigelig dødsangst har Herren lidd for hele verdens misgjerninger. Ap. Peter kaller det dødens smerter, Ap.gj. 2,24; Sal. 18,5. Den 116. Salme kaller det «helvetes angster». Hvorledes skulle et menneske være så hårdt, at det ikke skulle forskrekkes derfor, og takke sin gjenløser for en sådan stor kjærlighet, at Han har gjenløst det fra den evige dødsangst og kval. Visd. 3,1: «De rettferdiges sjeler er i Guds hånd, og pine skal ikke røre dem.»

Den tredje frukt av Kristi død er, at Han ved sin død og begravelse har bortatt synden og forbannelsen. Lær nå her de tre frukter av Hans død og begravelse. Fordi Han var begravet som en ugudelig og som en forbannelse, så har Han og tatt dine synder, ja forbannelsen med seg i graven, for at din død og begravelse skulle derved bli helliget og du nå ikke skal dø som en forbannet, men som en velsignet, og ikke skal bli begravet som en ugudelig, men som en hellig og rettferdig. Ved sin uskyldighet har Han fortært all din skyld som ved en ild, for at du ved kraften av Hans uskyldighet måtte så dø og bli begravet, som om du ingen urett hadde gjort og som intet bedrageri hadde vært funnet i din munn, ettersom Han skjenker deg sin uskyldighet. Sal. 116,15: «Det er kostelig for Herrens øyne når Hans hellige dør. »

Den fjerde frukt av Hans død er borttagelsen av all skyld og pine, ved skyldofferet, for at du skal være viss på at du ikke skal dø og bli begravet som en forbannet og ugudelig, men som en velsignet og rettferdig; og at Kristi uskyldighet skal være din uskyldighet, som profeten her profeterer, at Herren skal gi sitt liv til et skyldoffer.

Nå var skyldofferet et sådant offer, som ypperstepresten måtte legge alt folkets skyld og misgjerning på og ofre og slakte det samme, for at all skylden måtte bli tatt bort. I 3. Mos. 4,2 fig. er skyldofferets seremoni et herlig forbilde på Kristi offer. Og i kap. 7,1 står at et skyldoffer har vært det aller helligste, hvis blod man måtte stenke omkring alteret, hvorved presten skulle forsone folket.

Ettersom den Herre Kristus er blitt et sådant skyldoffer for hele verden, og er altså blitt ofret, død og begravet for oss, så har Han og som en forbannelse, bortbåret og borttatt med seg i døden og graven all vår skyld. Derfor følger jo derav, at vår død og begravelse ikke skal være forbannet og ugudelig, men salig og velsignet - ellers var jo Kristi død og begravelse kraftløs og hadde ingen virkning.

Her har vi nå det aller sterkeste og kraftigste legemiddel imot synden, døden og vår sørgelige begravelse, nemlig skyldofferet, Kristi død og begravelse. Det rette skyldoffer, Kristus, på hvem Gud har lagt vår skyld, har tatt bort våre synder og vi er forsonet. Å - for en Stor nådesbevisning! Derfor kan vi jo når vår stund kommer, innsovne med fryd og glede - og hvile trygge i håpet på den frydefulle oppstandelse! For er synden tatt bort ved skyldofferet, så kan døden ikke beholde oss.  

Fordi dette skyldoffer er blitt slaktet på korset, og har ved sin død overvunnet døden, Hebr. 2,14, så skal jo vår Herre Kristus ikke la oss smake dødens bitterhet i vår dødsstund, og ikke la noen dødskval komme til vår sjel, men skal ved den timelige død forløse oss fra all elendighet og føre oss til ro, ja, Kristi døds frukt og kraft skal overvinne døden i oss. Visd. 3,4: «De rettferdiges håp er full av udødelighet,» det er: at de ikke skal se døden evinnelig, Joh. 8,51. Derfor sier Joh. Åpenbaring 14,13: «Salige er de døde, som dør i Herren! Ja, Ånden sier de skal hvile fra sitt arbeide.» Å dø i Herren er, når vår sjel innsvøper seg i Kristi fortjeneste ved troen, og i Hans døds kraft og frukt, hvori sjelens ro er.

Ennskjønt vårt legeme blir lagt i graven, i jorden, og blir til jord, så kan dog ikke jorden beholde vårt legeme, for det er ved Kristus gjenløst til evig liv, og Kristi begravelse har velsignet og helliget vår begravelse. «Vi er plantet med ham ved likheten med hans død, for at vi og skal bli ham lik i hans oppstandelse,» Rom. 6,5.

Til toppen