For det første ber Herren imot løgn, forhånelse og baktalelse.
I denne bønn ber Herren heftig imot sine fiender, og overgir dem til Guds rettferdige dom. Og etter som de med sine falske tunger tilføyer Herren den største skade, og bedrøvet på det høyeste Hans hellige og uskyldige sjel, så ber Han først imot dem og sier: "Kløv deres tungemål (gjør deres tunger uens), oppsluk dem! For jeg ser vold og trette i byen. "Likesom Herren ville si: Det er all deres lyst og fryd at de kan forsmede og forhåne meg, og dermed bedrøve mitt hjerte; så som Han og klager i den 109. Salme: "For ugudelighets munn og bedrags munn har opplatt seg imot meg, de talte med meg med en falsk tunge. Og med hatets ord omgav de meg, ja, stred imot meg uten årsak. Jeg, jeg må være til spott for dem; når de ser meg, da ryster de på hodet."

Dette er et av djevelens fornemste våpen hvormed han strider imot Kristus, derfor heter han Diabolus, en anklager og forsmeder.
Derfor kaller Herren ham, Joh. 8,44, en løgner og manndraper av begynnelsen, som ble ikke stående i sannheten. En slik djevlegift måtte og Satan gjennom sine redskaper, jødene, utspy imot Kristus. Derfor fremstilte de falske vitner imot Ham. Men deres vitnesbyrd stemte ikke overens. Jødene ville med sin løgn fornekte og tilintetgjøre Hans oppstandelse, og gav vekterne penger for at de skulle si, at Hans disipler hadde stjålet Ham bort mens de sov. Matt. 28,12.13.

Kristus måtte la komme over seg og lide djevelens og hans redskapers løgn og baktalelse, for at Han for oss måtte forverve og bevare seieren over og imot våre fienders løgnaktige ondskap og imot djevelens hele løgnrike. For likesom vi i Kristus har seieren over synd, død, djevel, helvete og verden, 1. Kor. 15,57, så har vi og i Kristus seieren over alle våre anklagere, forsmedere og belyvere, ja, over all djevelens makt.

Herren beskriver og her i sin bønn løgnens og baktalelsens egenskap: For det første, at løgnen er en så omkringseggripende gift, at den eter og tærer alt videre om seg og opphører ikke: "Dag og natt går de omkring den (byen) på dens murer, og urett og møye er inneni den. Løgndjevelen hviler ikke, dag og natt utgyter han sin gift. Hva har ikke den Herre Kristus fått lide? Hvorledes har ikke de yppersteprester og skriftkloke rådslått dag og natt mot Ham. For imot Ham kjemper den gamle slange med sin løgn, og vil undertrykke sannheten, som er Kristus selv. Ihvorvel nå Kristus og Hans lemmer måtte høre og lide dette, så skal dog Han likevel forbli. Enskjønt den gamle slange stikker Ham i hælen, 1. Mos. 3,15, så blir Han dog den samme, og har allerede sønderknust hans hode, og skal beholde seieren.

Løgnens virkning beskriver også Herren, at den avstedkommer urett og møye. Likeså er fordervelse og bare skade forent med løgnen. Til den ende utgår all løgn; dette søker djevelen.

For det annet er løgndjevelens annen egenskap: hykleri, smiger og kjærlighetsbevisninger, og å skjule giften, liksom en krokodille når den gråter, så oppsluker den menneskene. Om dette sier vår salme: "Hans munns ord var glattere enn smør, men det er strid i hans hjerte; hans ord er bløtere enn olje, og dog er de dragne sverd." Dette er en ganske merkelig og betenkningsverdig beskrivelse over et falskt hjerte; og viser dette på den onde djevel hvilken falsk ånd han er. For han hadde det bitreste fiendskap i hjertet til våre første foreldre i paradiset, og gav dem så gode ord. Hans ord var bløtere enn olje, og var dog bare sverd ved hvilke han myrdet våre første foreldre til legeme og sjel.

En slik falskhet måtte vår Herre erfare og lide av sin forræder, Judas, og av fariseerne og de skriftkloke, som også lurte på Ham og tenkte med hykleri og smiger å bringe Ham til fall. Hans trofaste hjerte ble plaget med hykleri, skinnhellighet og falskhet, for at djevelen måtte få utøve all sin makt og list imot Ham, at vi ved Ham måtte bli forløste fra djevelens list og svik. For likesom djevelens makt er blitt overvunnet ved Kristus, så er og hans list og falskhet, at den ikke skal skade oss. Mot djevelens list og falskhet har vi intet bedre legemiddel enn bønnen. For likesom lukten av røkelse fordriver ond stank, så og bønnen løgnåndene, så som Herren her foregår oss med sitt eksempel, og som den 91. Salme lærer oss å be, at den høyestes skjul og den allmektiges skygge skal bedekke oss og fri oss av fuglefangerens snare, og for pilen som flyr om dagen.

2. Herren forkynner forbannelsen

Derpå forkynner Herren sine fiender deres undergang: "La døden fange dem i sin snare, så de farer levende ned i graven! For ondskap er i deres boliger, inneni dem. Dette er en forskrekkelig forbannelse over Kristi fiender. Så spørres nå om det er rett å forbanne således sine fiender, da Herren sier hos Matt. 5,44: "Be for dem som gjør eder skade, - elsk eders fiender?" Svar: Her må man for det første gjøre forskjell mellom den forbannelse som skjer av egen hevn, av vrede eller forsettlig ondskap, og den embetsforbannelse som går av Guds rettferdige dom og fordømmelse. Den første er urett, den annen er rett; for Gud har forordnet forbannelsen over all vantro, så som og ap. Paulus sier i 1. Kor. 16,22: "Dersom noen ikke elsker den Herre Jesus Kristus, han skal være forbannet!" Og Gal. 1,8: "Den som preker et annet evangelium, han være en forbannelse." Den som ikke tror, han er fordømt, Rom. 14,23; Mark. 16,16.

For det annet har Gud forordnet forbannelse over all ubotferdighet: "De som gjør sådanne ting, skal ikke arve Guds rike," Gal. 5,21. Og for det tredje er forbannelsen forordnet av Gud over alle dem som forfølger Kristus i Hans ord og i Hans lemmer. Derpå sikter de forbannelser som står i Salmene, i særdeleshet den 109. så og i den 55. For her står årsaken til forbannelsen: "Det er aldeles ingen forandring hos dem, og de frykter ikke Gud" - dette er ubotferdigheten. Likeså: "De legger sine hender på hans fredsommelige, de besmitter hans pakt" - dette er forfølgelsen mot Kristus og Hans lemmer. Hit hører den 83. Salme.

Sådanne forbannelser er og profetier som forkynner Guds straff og rettferdige dom, som det står i denne salme: "Gud, du skal støte dem ned i fordervelsens grav. Blodgjerrige og falske menn skal ikke nå det halve av sine dager." Dette er en forkynnelse av Guds rettferdige dom og fordømmelse. Slike som står etter sin nestes liv, de forgår midt i sin beste alder. Slik gikk det med Judas, Akitofel, Saul, Antiokus, Farao og Daniels forfølgere.

Tredje del av Salmen: om trøsten

Trøsten av denne salme hvormed Herren trøster seg i sin store bedrøvelse, står i det 19. og 23. v.: "Han forløser med fred min sjel fra strid imot meg; for i mengde er de imot meg. Kast din omhu på Herren! og han, han skal forsørge deg; han skal ikke tillate at den rettferdige rokkes evinnelig." Så skulle vi nå fatte den trøst: At forløsningen etter megen lidelse endelig kommer, enten når Gud utrydder og nedslår våre fiender, så som Farao, 2. Mos. 14,27-eller når Han vederkveger vår sjel med innvortes trøst, eller tar den til seg til evig ro.

Så lær nå at vår bedrøvede sjel intet annet sted kan finne ro, enn i Gud som i sitt utspring. Akk, hvori skulle dog en bedre og lifligere ro være, enn i Guds evige, uendelige, aller hjerteligste og inderligste kjærlighet, - enn i Guds aller største vennlighet og mildhet - som er kilden til all fornøyelse, alt godt, og den høyeste fullkommenhet? I hva skulle et bedrøvet hjerte ha ro, uten i Jesus Kristus vår fredsfyrste, som er vår evige fred, som har stiftet fred imellom Gud og oss ved sitt blod, Kol. 1,20, og som alene er vår sjels ro, fred, fryd, liv, styrke, seier, lys og salighet? - Og midlet hvormed man kan komme til denne sjelsro er troen og bønnen. Men de ugudelige er som det opprørte hav; for det kan ikke være stille, og dets vann utkaster skam og dynn. "Det er ikke fred, sa min Gud, for de ugudelige," Es. 57,20.21. Og hvorfor? For de har ingen tro som hviler i Kristus, og ingen alvorlig bønn, ved hvilken Gud sender oss trøst fra himmelen. At bønnen er som en engel, det ser vi et eksempel på i Kristus, at da Han ba, kom en engel fra himmelen og styrket Ham. Altså skal du visselig ikke før bli trøstet og komme til ro, enn når du alvorlig ber, og lærer denne kunst av din gjenløser.

I bønnen kommer sjelen til ro. Herren taler først om seg selv, deretter taler Han også til deg og sier: Gjør også du likesom jeg, kast din omsorg på Herren. Dette språk anfører ap. Peter i 1. brev, kap. 5,7: "Kast all eders sorg på ham, for han har omsorg for eder."

Herren sier: Kast din omhu på Herren! Dette er en lignelse tatt av en stor tyngde og byrde, som er for meget tung, så at man nedtrykkes under den. Og en sådan tung byrde er omsorgen, bedrøvelsen, anfektningen m.m. Dette har den hellige Tertullian vel utlagt: "Vil du nedlegge for din Gud den forhånelse hvormed du er blitt forhånet, så er Han hevneren, Han skal hjemsøke og hevne. Henstiller du til Ham den skade du har lidd, så er Han gjenoppretteren, Han skal ikke la deg ligge i skade. Holder du deg til Ham i bedrøvelsen, så er Han husvaleren, Han skal stille og bortta all ditt hjertes sorg. Ser du på Ham i dine plager, så er Han selv legen, Han skal lindre og dempe dem for deg."

Han skal forsørge deg. Dette har Gud besluttet i sitt forsyn hvorledes Han vil gjøre det. Før du var født har Han forutsett hva som skal møte deg i hele ditt liv, og har forordnet hva Han vil tilskikke deg. Sal. 139,16: "Og disse ting var alle sammen skrevet i din bok."

Han skal ikke tillate at den rettferdige rokkes evinnelig. Vårt liv er likesom et utrolig hav; i særdeleshet når høye åndelige anfektninger kommer til, så går det som den 107. Salme sier: "Han talte og lot det komme et stormvær . . ." Så går det og i våre hjerter når vi lider anfektninger; gjennom døden fører Gud oss endelig til ro. Es. 26,20:

"Gå, mitt folk, gå inn i dine kammer og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over!" Les også Es. 57,1. Så må vi vel si i vår dødsstund: Inntil nå har jeg vært på det ville urolige hav, nå kommer jeg til stranden, til det rette fedrelandet. Gud som har talt verdens dager, har og talt dine dager og hver dags plage, og hvorledes den skulle overvinnes. Så taler Herren til sin sjel, likesom David:

"Hvorfor nedbøyer du deg, min sjel, og bruser over meg?" Sal. 42,6. Også sier Han også til alle troende mennesker; for i Herrens sår er vår sjelsro. Som en liten arm forskrekket due finner sikkerhet for høken i berghulene, likeså vi i Kristi, vår Herres sår. Sal. 22,27; 69,33. Derfor består hjertets glede i Kristus; Han er sjelens spise hvorav den lever. Likesom en liten bie har sin fryd i velluktende blomster, så og vår sjel i den liflige gren og kvist av Davids rot, Es. 11,1. Og likesom brødet vederkveger et menneskes hjerte, Sal. 104,15.28, likeså blir vi sterke i Kristus. Sal. 31,2.25: "Herre, jeg tror på deg, la meg ikke bli til skamme evinnelig, fri meg ut ved din rettferdighet. Vær frimodige, og han skal styrke eders hjerter, alle I som håper på Herren!" Så blir et menneske sterk i Kristus imot helvete. Sagt i en sum: Kristi kraft er i oss og seirer i oss som i sine lemmer over døden og djevelen.

Derfor skal vi nå ofre Ham takk. Sal. 69,31 fig.: "Jeg vil love Guds navn med en sang, og jeg vil storlig ære Ham med takksigelse. Og det skal behage Herren bedre enn en okse, en ung okse med horn og klover." Så blir vi Guds prester, Åpb. 1,6; 5,10; 1. Pet. 2,9, og ofre om morgen og aften på det rette gylne alter til Kristi dyre navn vårt daglige røkoffer, som opptennes av den rette ild, den Hellige Ånd, ja, av den rette himmelflamme: Nådens og bønnens Ånd. Sak. 12,10.

Altså må en kristen være bedrøvet med sitt hoved, Kristus, og kjenne Hans lidelse som et levende lem på Ham, ellers er alt dødt; og må tillike kjenne sitt hoveds gledeolje og den liflige trøst. Dette er den rette og salige betraktning av Kristi lidelse, og består i to ord: For det første i åndelig sorg, og for det andre i åndelig glede, men begge deler i Kristus, og er intet annet enn omvendelse og syndenes forlatelse. Den som har mottatt dette av Jesus Kristi lidelse, den har tilegnet seg vel dens kraft, nytte og frukt. Dertil hjelpe Gud oss alle! Amen.

Til toppen