Denne salme omfatter også en inderlig og heftig Herrens bønn imot Hans fiender, som forsettlig og gjenstridig fremfarer i synder og ubotferdighet. Disse får av Herrens munn etter en rettferdig dom forbannelsen i stedet for velsignelsen. Salmen inneholder også en trøst, hvorledes Gud i Hans store nød har styrket og oppholdt Ham, at Han som livets fyrste har overvunnet død, djevel og helvete.

Det første stykke av denne salme, nemlig: Vår kjære gjenløsers ynkelige og jammerlige klage, vil vi for denne gang høre og med hellig andakt betrakte, og derav lære med den Herre Jesus å sørge og gråte over våre synder. Et kristent menneskes hjerte er jo så skikket, at når det hører noen gråter og ser noen sørger, så pleier det gråte og sørge med.

Vi vil også høre den trøst som vi har av vår Frelsers og gjenløsers hellige lidelse og guddommelige sorg, for at vi i Ham, med Ham og ved Ham også må bli trøstet, styrket, oppfylte med fryd og bevart til livet.

Måtte Jesu Kristi Ånd virke i oss, at vi i våre hjerter må erfare, smake og kjenne både vår gjenløsers sorg og Hans trøst og fryd. Amen.

1. Om vår Gjenløsers klage

Ettersom det er et kristelig hjertes art, å sørge med dem som sørger og gråte med dem som gråter, Rom. 12,15, så er det jo rett at du sørger med din gjenløser og Frelser. For når du ellers sørger og gråter med et menneske, hvorfor vil du ikke gråte og sørge med din Herre og gjenløser? Vår gjenløsers ynkelige klage som i denne salme er beskrevet, er så klar og tydelig at den ikke behøver noen vidløftig utleggelse, uten blott en andektig betraktning av Ordet. Den som medbringer et andektig hjerte til denne salme, han finner hos seg selv den rette utleggelse. Og denne er Herrens sørgelige klage:

Gud! vend ditt Øre til min bønn; og skjul deg ikke for min ydmyke begjæring. Gi akt på meg og bønnhør meg! Jeg må hyle i min klage og bli forstyrret Den Herre Jesus begynte å bedrøves og storlig å engstes. Matt. 26,37.

V. 4: For fiendens røst, for de ugudeliges undertrykkelses skyld; De ropte: Bort, bort med ham! Korsfest ham! Joh. 19,15.

De fører urettferdighet på meg og hater meg i vrede. (Pilatus visste at de hadde av avind overgitt Ham. Matt. 27,18).

V. 5: Mitt hjerte er bange inneni meg, og dødens redsler er falt på meg. (Min sjel er dypt bedrøvet inntil døden. Mrk. 14,34; og da han stred hårdt med dødsangst, ba han heftigere. Luk. 22,44).

V 6: Frykt og beven kommer på meg, og skrekk skjuler meg. Her hører du, kjære kristen, din Frelser og gjenløser jammerlig å klage. Han vil dermed si: Alle mennesker skjuler sitt ansikt og hjerte for meg, og vil ikke høre eller forstå min gråt: så hør du det, kjære Fader! Intet menneske vil merke hvor ynkelig jeg engstes og gråter, så merk det du, kjære Fader. "De vil føre urettferdighet på meg, og hater meg i vrede." Dette er den gamle slanges fiendskap, som stikker Kristus i hælen; slik går det alle sanne Kristi lemmer.

"Mitt hjerte er bange inneni meg, og dødens redsler er falt på meg." Akk du kjære, ømme, rene, uskyldige, hellige hjerte, har dødens redsler falt over deg - og vi, for hvis skyld alt dette har skjedd, har så gudløse, frekke, sikre, ubotferdige, overdådige og oppblåste hjerter hvor ingen gudsfrykt er. Dette måtte vi vel gråte over, likesom Herren gråt over Jerusalem, Luk. 19,41.

Hvor hjertelig bedrøver meg ikke det, at mine egne har blitt troløse imot meg; hvor skulle ikke mine fiender derover utbryte i fryd? Denne lidelse kan jeg ikke åpenbare for noe menneske, jeg må åpenbare den for Gud, Han skal hjelpe meg. - Av Herrens jammer fulle klage skulle vi lære å kjenne Hans bedrøvede hjerte, Hans sjels uutsigelige bedrøvelse, angst og hjertekval for våre synder. Også i den 31. Salme v. 12 klager Herren over dette.

Når det kommer så langt med en, at hver mann laster ham, så har og hver mann en avsky for ham. Det samme står også i den 69. Salme: "Gud! frels meg, for vannet er kommet inn til sjelen . . . Jeg er blitt trett av det jeg har ropt, min strupe er hes. . . Mine fiender som søker å utrydde meg, er mektige, de hater meg uten årsak. . . Jeg ventet på medynk, men det var ingen, og på trøstere, men jeg fant ikke noen. Ja, de gav meg galle å ete, og i min tørst gav de meg eddik å drikke.

Ikke alene at all menneskelig hjelp og trøst er borte, men Gud har også forlatt meg. Derfor klager Han i Sal. 22 således: "Min Gud, min Gud! Hvorfor har du forlatt meg? Du er langtfra min frelse, fra min hylens ord. Jeg er en orm og ikke en mann, menneskers spott og folks forakt Men du er hellig - hvormed Han ville si: Dine øyne er for hellige til å kunne se til et sådant forbannet menneske, en slik orm som jeg er. "Jeg er utøst som vann, og alle mine ben skiller seg; mitt hjerte er som voks, som blir smeltet midt i mitt liv. Min kraft er tørket som et potteskår, og min tunge henger ved mine gommer, og i dødens støv legger du meg. . . De har gjennomboret mine hender og mine føtter….De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om mitt kledebon" for at jeg skulle dø som en forbannelse på korset, Gal. 3,13.

Nytte og bruk av denne Herrens bitre klage

1. At vi av hjertet skulle sørge derover og forskrekkes derfor, at våre synder har så høyt bedrøvet Guds Sønn og ført Ham i en slik angst og sjelenød. Derfor skulle vi lære å kjenne våre synder, hvilken stor vederstyggelighet de er, hvilken stor byrde det er å bære synden, og hvilken stor makt synden har; for ved synden henger Guds vrede, forbannelse, død, djevel og helvete. Derfor bever og engstes vår kjære Herre, derfor hyler og klager Han. Hvem dette ikke kan gjøre bedrøvet, han skal aldri gjøre omvendelse og skal aldri få syndenes forlatelse. Gud gi, at Herren måtte bedrøve oss, og at den Hellige Ånd også måtte virke i våre hjerter en sådan klage som i Davids hjerte. For en slik bedrøvelse virker omvendelse til saliggjørelse, som man ikke angrer. 2. Kor. 7,10. Blir du ikke en åndelig David, og får du ikke høre denne sørgelige harpe klinge i ditt hjerte, så kommer du aldri til den rette trøst; for en sådan salig sorg må gå forut. Es. 66,2: "Jeg ser til den elendige, og til den som har en sønderbrutt ånd. " Og kap. 57,15: "I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende. "

I Davids salmer står sørgekvadene og frydesangene, hvis utspring er den Hellige Ånd. Gud har bedrøvet Davids ånd og brakt hans sorg til sitt redskap. Likeså bruker den Herre Gud et menneskes hjerte som middel til å virke ved. Fordi Gud har villet åpenbare og beskrive sin kjære Sønns bedrøvelse, så bedrøver Han først Davids ånd, og tar hans bedrøvede hjerte, munn og tunge til å uttale sådant. Uten foregående sorg, følger ingen trøst. Kort sagt: David har kjent Herrens sorg i sitt hjerte; Gud gi at også vi kjente den. Det er en stor herlighet å kjenne Kristi sorg i hjertet, så vel som guddommelig glede av å smake Kristi lidelse, så som David og alle Kristi lemmer.

Denne kunnskap er bedre enn all kunst i verden, så at ap. Paulus i 1. Kor. 2,2 sier: at han intet annet visste, og aktet ikke å vite noe annet, enn Jesus Kristus, og ham korsfestet. Måtte og vi kjenne noe av Herrens sorg og av syndens kraft, at vi må vite hvilket onde synden er. Måtte vi og kjenne noe av dødens brodd, 1. Kor. 15,56, som har stukket og naget Kristi hellige og uskyldige hjerte, og plaget Ham i Hans legeme. Hans frykt, bevelse og gruelse er dødens brodder som kommer av synden; dette, sier jeg, måtte og vi kjenne noe av både til legeme og sjel. For de svære anfektninger, sjeleangst, utålmodighet, hjertets uro og legemets plager er dødens virkninger og brodder. Og en sådan hjertelig bedrøvelse etter Gud, virker en salig sorg over synden, 2. Kor. 7,10, hvilken er en begynnelse av omvendelsen til salighet og av det innvortes menneskes fornyelse.

Således må mennesket gjennom korset fødes på ny; til Kristi kors er vi innviet og salvet i den hellige dåp. For dere vet at alle synder utgår fra hjertet, derfor må omvendelsen begynnes i hjertet, og dette må ved hjertelig og salig sorg bli forbedret og fornyet, at det må bli skikket til himmeriket, motta de himmelske krefter og motta glede og nåde. For sorg er likesom frøet hvorav gleden vokser, som den 126. Salme sier: "De som sår med gråt, skal høste med frydesang." Derfor er det umulig at noen på den dag skal fryde seg, eller høste med frydesang, som ikke her har sådd med tårer. Derfor, den som ikke her sørger og gråter over sine synder, må der evig sørge og gråte. Den som ikke sørger med Kristus, den skal heller ikke fryde seg med Ham, som ap. Peter sier i 1. Pet. 1,6.8: "I som nå en liten tid, om det så skal være, er bedrøvet i atskillige fristelser, I skal med Kristus fryde eder med uutsigelig og herliggjort glede. " Vel forekommer det oss her smerte- fullt å lide meget, så er det dog trøsten: at ved Kristi lidelse er den evige lidelse og hjertekval blitt tatt bort, og forvandlet i en kort og forgjengelig lidelse her i verden. Den evige straff er oss fratatt. For Kristus har båret alle menneskers synder og deres straff, som profeten Jesaja sier i kap. 53,4.5.5: "Herren lot alles våres misgjerning møte ham. - Han har tatt våre sykdommer på seg, og båret våre piner. - Og vi har fått legedom ved hans sår."

2. Den annen nytte av Herrens jammerfulle klage er: en salig trøst For gjennom den har skjedd en fullkommen betaling for våre synder, ved en så høy og herlig person som er Guds Sønn. Det er en stor hemmelighet, at alle våre synder er blitt lagt på Kristi hellige og uskyldige legeme og sjel, som var forent med Gud. Et blott og bart menneske har ikke kunnet fyllestgjøre for oss; for synden er et uendelig onde og fordrer en uendelig betaling. Derfor har heller ikke noe blott og bart menneske lidt for oss, men Gud har lidd i kjødet, en sådan person som er Gud og menneske. For at døden måtte tape sin kraft på Ham, ettersom Han er uskyldig, og synden måtte kunne utslettes, fordi Han er Gud. Derfor har loven med dens anklage, trussel, forferdelse og forbannelse tapt sin kraft på Ham, at vi ikke skulle fortvile av angst.

Dette heter en tilstrekkelig løsepenge, dette er en høy, dyr og overflytende betaling, å være gjenløst med Guds blod. Og derav kommer det også, at vi alle har fått legedom ved Hans sår, Es. 53,5; 1. Pet. 2,24. En sådan person som er Gud og menneske, er idel liv og kraft. Sagt i en sum: Han har båret alle menneskers hjertekval og elendighet, hvilken hemmelighet vi ikke kan begripe. Noenlunde kan vi forstå det gjennom en lignelse: Når en far og mor kjenner i sine hjerter sine barns lidelser, slik som David, da han i 2. Sam. 18,33 sier: "Min sønn Absalom! min sønn, gid jeg måtte dø for deg!" Således har og den Herre Kristus i sitt hjerte og legeme kjent alle menneskers lidelse og angst. Det nevnte bilde er en svak lignelse, og når ikke langt opp imot denne hemmelighet.

Vi må og kjenne i våre hjerter vår gjenløsers bedrøvelse. Dette er frukten av Kristi lidelse i oss. Og når vi betenker årsaken hvorfor Kristus har lidd, så oppvekker Kristi lidelse i oss en herlig trøst; for det er en fullkommen, evig, uendelig betaling for våre synder, en evig gjenløsning, evig forsoning, evig rettferdighet, evig salighet. Amen.

Til toppen