Vi kjenner alle sammen disse ord av Johannes, "kjærlighetens apostel", som mange mener de bedre kommer overens med enn forfatteren av Romer- og Galaterbrevet. Tro om de ikke også har noe å innvende mot Johannes når de hører disse ord?

Verden vil ikke vite av Kristi blod. Det må kun nevnes i forbifarten og helst så lite som mulig. Det forhatte uttrykket, "blodteologi", som en gjerne kaller vår evangeliske lære, vitner om dyp motvilje mot Lammets blod. Prekener og sanger som handler om blodet, vil en helst ikke vite av. De betrakter dem som et produkt av mørklagte hjerner. Slik er den korsfestede Kristus fremdeles foraktet i verden. Det vil Han fortsette å være inntil den siste motstander av Hans blod er forsvunnet i den evige fordømmelse; for enhver som ikke kan tåle Hans blod, er i følge Skriften forbannet.

Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, sier apostelen. Tusener og atter tusener bekjenner seg i våre dager til kristendom men; men de har ingen bruk for blodet og vil ikke høre noe om det. Dette alene er bevis nok på at deres kristendom er falsk, ja, forkledd fiendskap mot Kristus.

"Men", sier du, "jeg tror på Kristi guddom, jeg tror på Hans overnaturlige unnfangelse, jeg tror at Hans mirakler var virkelige, på gjenløsningen, på nåden. " Kanskje, min venn, men alt dette gjør deg ikke til en kristen hvis du ikke har bruk for Jesu blod, hvis du ikke tror på Jesu blods rensende kraft; for dette er et av de viktigste og mest betydningsfulle kjennetegn på en Jesu disippel. Hvor dette kjennetegn mangler, kan en kanskje finne mye annet godt og rosverdig, men en finner ikke en kristen.

Lammets blod er hele kristendommens midt punkt. På dette blod er hele det Nye Testamentets tempelbygning grunnet. Ta bort blodet - og tempelbygningen er også borte! Fornekt dets kraft, og du har samtidig fornektet frelsen i Kristus!

Hvilken farve stråler klarest gjennom hele Bibelen? I hvilken farve strålte allerede det første løftet som Gud i paradiset frydet de arme syndere med?
Hvilken farve har vært den mest fremtredende i de betydningsfulle forbilder Gud har gitt oss?
Hvilken farve ble Israels barn frelst ved i Egypten fra morderengelens sverd?
Ved hvilken farve erklærte ypperstepresten folket fri for skyld?
Med hvilken farve malte de hellige profeter sine forutsigelser om Ham, som skulle komme?
I hvilken farve lyser det Gamle Testamentets evangelium? Jesaja 53. Og hvilken farvetone er det som liksom gjennomstråler hele det Nye Testamente?
I hvilken farve stråler det banner som apostlene bar ut til hedningene?
Og i hvilken farve hadde de som stod omkring Lammets trone med seierspalmer i hendene renset sine klær og gjort dem hvite? Det er den farve som alltid vil være den kjæreste og herligste for fattige synderhjerter. Det er verken den hvite, den blå eller den grønne, selv om de også har sin skjønne betydning. Det er den røde, blodets farve.

Hvilken lovsang til Lammets blod har ikke lydt gjennom verden helt fra tidens begynnelse til denne stund. I 4000 år gikk den gjennom verden som en lengselstone, men i de siste 2000 år har den hatt frydeklang. Snart stiger den med jubelklang fra frelste syndere, som - når de får syn for Lammets blod - blir forløst fra all nød. Snart er det håpets sang, som under angst og nød stiger fra Kristi stridsmenns hjerter, når de ved et blikk på blodet ikke lenger tviler på seier.

Snart er det en sang full av fred for anfektede sjeler, som finner all sin trøst i blodet. Snart er det seierssangen fra døende hellige som ser synd, død, djevel og helvete overvunnet, fordi de har sitt hjertes dørtre overstrøket med Lammets blod. Snart er det en sang om hvile for sjeler som er trette og tynget av byrder, men som endelig har funnet ro i dette blod. Ja, det finnes vel mye i denne verden som er blitt lovprist med mer storslåtte ord og større prakt enn dette blod, men intet er blitt det mer inderlig, dypere, mer ekte, eller av lykkeligere hjerter. Hva mener da Skriften med Kristi blod? Den mener Hans lidelse og død, så visst som dette var en stedfortredende lidelse, en straff Han led i vårt sted. Den mener Hans blodige offer som Han for oss tilfredsstillet den hellige Guds rettferdighet med. Alene ved dette offer er det liv og salighet for fattige syndere. Hvordan stiller du deg til dette blod? Vårt forhold til Lammets blod avgjør vårt evige ve og vel. Spørsmålet om å være evig frelst eller evig fortapt avgjøres av om en har del i Kristi blod eller ikke.Hva sier Johannes?
"Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser oss fra all synd."
- Det hjelper til å gjøre oss rene, sier du kanskje.
Nei, det gjør oss rene!
- Oppmuntrer oss til å rense oss?
Nei, blodet selv renser oss!
- Renser oss fra syndelystene?
Ikke det heller! Blodet gjør oss rene fra selve synden.
- Ja, fra åndelig lathet, søvnighet osv.?
Nei, se hva som står: "Fra all synd."
-Blodet?
Ja, blodet.
- Du mener vel at Kristi eksempel gjør oss rene?
Johannes sier noe ganske annet!
- Du tenker at Kristi lære gjør det?
Nei, Hans blod gjør det, sier apostelen.
- Du mener Kristi etterfølgelse?
Nei, Hans blod, sier Gud i sitt ord.
- Omvendelse og alvor da?

Du som gjør slike innvendinger kjenner lite til kristendommens egentlige vesen, til blodets kraft som renser fra alle synder. Du har ennå ingen anelse om hvor vidunderlig de ord lyder for et stakkars menneske som virkelig har fått se hva synd er, og at det selv er en synder. Det tar imot dem like så begjærlig som den tørste hjort iler til den klare kilde - eller det sultne, forkomne får iler til den grønne slette. Bare det menneske som selv er den tørste hjort, det stakkars avmektige får, vet hva det betyr. Mange leser nok om Jesu blod, men det er for dem bare en samling bokstaver uten mening.

Nei, disse ord lyser kun i mørket, men da er de også klare stjerner som viser oss veien til vårt himmelske hjem.

Hvordan skal det da egentlig forstås at Kristi blod renser fra alle synder? Jo, helt enkelt slik som ordene lyder og som selv et barn kan fatte dem, at den som Kristi blod er utgytt for i Guds øyne er fri fra alle synder. Hans synder tilregnes ham ikke mer. Gud tilregner ham i stedet Kristi rettferdighet. Kristus har båret og borttatt hele verdens synder. Den eneste synd som nå kan bli årsak til fordømmelse, er vantroen, som ikke av ren nåde og for intet vil tilegne seg Kristi fortjeneste.

Her er et punkt som mange vil reagere mot. De mener at vi ikke skal bruke så mange ord om Kristi blods kraft. En skal tale med stor varsomhet om det. Det de i virkeligheten tilsikter, er at vi skal forringe og innskrenke evangeliet. Dette er imidlertid å fordunkle Kristi person, Hans verk og fortjeneste. Det er å fortie Guds og Kristi pris, ta Hans ære fra Ham og med alle slags " om" og "men" sette opp et uoverstigelig gjerde om Guds frie, uforskyldte nåde. De vil for eksempel at vi skal si: "Ja, Kristi blod renser oss fra de synder vi har underkuet og overvunnet. " Dette er imidlertid å forakte vår dyrebare forsoners verk og trå det under fot.

Nei, mine kjære! Selv om vi aldri skal bli enige; selv om dere fortsetter med deres fariseiske anklage: "Mannen går for langt! " Ja, selv om deres misnøye skulle gå over til brennende forfølgelse. Selv om antallet av navnkristne, som bare bruker denne dyrebare, hellige sak til et skjul for sin ondskap, ble flere enn før, så verken kan eller vil vi oppfylle dette ønsket for dere.

Vi kan ikke innskrenke den frie nåde. Vi kan ikke sette et "nei" ved siden av Guds "ja" og skjelne mellom synder som Kristi stedfortredende lidelse gjelder for, og andre som den ikke gjelder for. Vi vil med Guds hjelp av all vår makt holde fram med å blåse i basun for Kristi blods kraft. Selv når vi har gjort vårt aller beste, må vi likevel erkjenne at vårt vitnesbyrd har vært alt for svakt.

Nei, det står fast, at det er "ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus", som er renset i Hans blod. De er hellige og rene for Gud i kraft av Hans Sønns rettferdighet, hvor mye skrøpelighet der enn i menneskers øyne henger ved dem. Så stor er blodets kraft.

Røveren, som til en velfortjent straff for sine forbrytelser var blitt hengt på forbannelsens tre fikk samme dag være med Kristus inn i paradiset, fordi han fikk del i blodets kraft. I virkelig syndenød spør en ikke etter menneskers dom. Da har alene Guds dom betydning for meg.

Dere som ennå ikke har søkt å bli renset i dette blod, hvorfor søker dere hit og dit i egne tanker? Hvorfor kaver dere med fromme seremonier? Vil dere prøve å behage Gud ved lydighet? Nåvel, legg da merke til hva Gud først og fremst vil. Han vil se dere renset i Lammets blod.

Dere må bøye dere for Guds vilje i dette. Hvis ikke, er dere ulydige og opprørske mot det største bud. Tal ikke om lydighet, for lydige er bare de, som for Gud og Hans ord skyld oppgir å frelse seg selv med selvvalgte midler. Lydige er de som ikke lenger rører en finger i den hensikt å forsone Gud. De fordømmer seg selv og all egen fortjeneste. Som fattige syndere bøyer de seg for det ord som priser Kristus, Han som er gitt oss av Gud til "visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning". De har grunnlaget for sitt håp utenfor seg selv og tror at de ikke behøver noe ved siden av Jesu fortjeneste. De tror Ordet som sier at de er korsfestet og døde med Kristus, ja, satt i himmelen med Ham og rene og ustraffelige for Gud i Ham. De som har innsett dette - hviler således i den forløsning som er skjedd. Denne forløsning brukes i striden mot alle djevelens og lovens anklager i den troens kamp som er alle kristnes lodd.

Som vi blir beskyldt for å ta saken alt for lett - så kan man like godt påstå at det er en feil med solen, som lyser og varmer uten besvær, eller at liljene på marken mister noe av sin skjønnhet fordi Gud klær dem.

Vi er lydige, som bøyer oss for disse ord: "Uten meg kan dere slett intet gjøre."

"Med ett offer har Han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget. " - " Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." Han "utslettet skyldbrevet mot oss som var skrevet med bud, det som gikk oss imot, og det tok Han bort i det Han naglet det til korset". "Den som er badet, trenger ikke til å vaske annet enn føttene; og dere er rene. " "Vi er rettferdige på grunn av troen." "Ham som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.

De er lydige, som gir avkall på alt sitt eget, enten det gjelder egne tanker eller eget strev etter rettferdighet. De er lydige som gir Gud, Hans vilje og bestemmelse den ære som tilkommer Ham, og som regner Hans "dårskap" for uendelig mer vis enn alle skapte veseners visdom.

Lydighet er å stole fullt og helt på at Kristi blod renser fra all synd. Ethvert forsøk på å legge noe til Jesu soningsverk og gjøre seg selv mer behagelig for Gud enn Kristus allerede har gjort oss, er en ringeakt mot den allmektige Gud.

Har vi ikke rett i det? Er ikke Bibelen Guds ord? Taler den ikke om troens lydighet? Sier den ikke at Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra all synd? Vil dere ikke bøye dere for det, kan intet hjelpe dere, ikke en gang Moses. Tross alt hva dere foretar dere, skal Han også fordømme dere, for Kristi rettferdighet er like så vel Hans eneste rettferdighet, som den er vår. "For Kristus er lovens ende, til rettferdighet for hver den som tror."

Fariseerne kalte vår Herre Jesus " tolleres og synderes venn", og disse egenrettferdige mennesker ble forarget på Ham. Men Jesus var heller ikke kommet for de rettferdiges skyld. Han var kommet for å kalle syndere til omvendelse. Hvilke frydefulle ord! Hvilken kostelig innskrift på himmelrikets port!

Men hva mener Jesus med de rettferdige? Tenker Han på de egenrettferdige? Nei, hvis Jesus ikke er kommet for å kalle de egenrettferdige til omvendelse, for hvem er Han da kommet? Vi er jo alle av naturen fylt med egenrettferdighet; og de syndere som allerede kjenner sin elendighet behøver Han jo ikke kalle til omvendelse; de er jo allerede omvendt. Med de "rettferdige" mener Herren her dem som fullt ut tilfredsstiller den hellige lovs krav og virkelig er rettferdige. "Men rettferdig i den betydning er jo ingen på jorden! " sier du kanskje. Riktig, min venn! Vår Herre Jesus hadde visst heller ikke tenkt å påstå det motsatte.

Da er vel forsikringen om at Jesus ikke var kommet for de rettferdiges skyld jo unødvendig? Si ikke det! Herren vil uten tvil si til fariseerne: Dere forundres over at jeg omgås syndere. Det har dere rett i dersom jeg var kommet for å finne og belønne dyden, men det er jeg aldeles ikke. Jeg er ikke kommet for de rettferdiges skyld. Mitt ærend gjelder utelukkende syndere, de fortapte. Hvis dere virkelig holder hele loven, så får dere et evig liv som lønn for deres lovlydighet. Da behøver dere ingen frelser og har ikke bruk for meg. Men hvorfor vil dere åndelig rike og sterke ikke tillate meg å hjelpe disse stakkars syke, som ikke slik som dere kan hen vise til sin egen fortjeneste. Unn dem dog å bli frelst fra døden!

Det er ingen tvil om at det var noe i den retning Herren ville si til de forskrekkede skriftlærde. Vi kjenner hvilken brodd det ligger i disse ord: Er dere rettferdige, så har jeg ikke noe med dere å gjøre. Jeg leter etter syndere. Det stoppet munnen på dem.

Vi kan heller ikke gjøre noe bedre med vår tids fariseere enn å si til dem: Hvis dere er rettferdige etter loven, så kommer det ikke på tale å bry dere med noen formaning til omvendelse og tro på Jesus. Men nå er det mange mennesker som ikke kan oppdage noen fortjeneste hos seg selv. De kan derfor ikke berge seg uten nåde, uten en mellommann og stedfortreder. Hvorfor vil dere ikke unne dem å høre det glade budskap?

Slik taler vi til dere som alltid har innvendinger mot at Guds nåde forkynnes; og hva kan dere svare?

Jesus kom til verden for å utgyte sitt dyrebare blod for syndere, og derfor er det såvisst ikke noen dårlig lodd å bli regnet blant dem. Mener du selv at du er from og hellig, skal vi ikke protestere, men så gjelder ordet - "tro på den Herre Jesus, så skal du bli frelst" ihvertfall ikke deg. Du er ikke et lem på Ham som er menighetens Herre. Du er ikke kledd i Hans rettferdighets strålende drakt, og dine lovsanger skal aldri lyde for Lammets trone.

En synder som har fått barmhjertighet står langt foran en egenrettferdig som deg. Ja, i lyset av det dyrebare ord som vi betrakter, er det å være en synder ikke mer noe fryktelig, men noe som er fullt av trøst. For er du en synder, er det nettopp for din skyld Jesus er kommet til verden - og for deg Han har utgytt sitt blod.

Er Han frelseren som leter etter syndere, så gjør Han det for å kalle dem til omvendelse og rense dem fra synden. Er Han legen som tar seg av den syke, gjør Han det for å helbrede dem. Den tilgivende nåde er samtidig den gjenfødende. Han som forlater meg alle mine synder, er den samme som "leger alle mine sykdommer".

Å hvor menneskehjertet er fylt med gjerningslære - og hvor vanskelig det er for oss å tro og hvile i Guds frie nåde. Det naturlige menneske spør ikke etter nåden, men vil selv fortjene frelsen. I sin blindhet og dårskap forstår ikke det naturlige menneske at hvis vår frelse var avhengig av oppfyllelsen av bare en tøddel av loven, så var vi evig fortapt. Et naturlig menneske vil ikke motta noe som gave. Det vil leve av egen fortjeneste og betale for seg med sine egne penger, akkurat som fariseeren som takket Gud for at han ikke var som andre mennesker; eller som den rike, unge mann som hadde holdt loven hele sitt liv og spurte hva mer han manglet. Å leve på nåde, hvile i en annens fortjeneste, vil han ikke vite av; det byr ham imot. Hvilken blindhet! Hvilken latterlig tiggerstolthet.

Slik er mennesket av naturen. En kan preke nokså kraftig om dets fortapte stilling. Han tror det ikke. Hvis han rammes av motgang, lidelse og nød, spør han bare bittert hva han har gjort siden det skal ramme ham. Han kan leve i åpenbar synd hele sitt liv, men heller ikke det kan gjøre ham til en synder. Han har alltid unnskyldninger klar.

En kan ved undervisning, oppdragelse, eksempel, tukt og straff forvandle et menneske til nesten hva som helst, men en synder kan en ikke få det til å bli. Egenrettferdigheten og egenkjærligheten er det seigeste "ugress" som fins. Bare den levende Gud selv er i stand til å fjerne det. Han gjør oss til tiggere.

Bevisstheten om at du er en fattig synder, og at din frelse og salighet alene er å finne i Jesu blod, er en kunnskap du ikke kan ta av deg selv eller få av andre. Den kommer til deg fra himmelen som en fri og ufortjent gave.

Selv om selvbedragets dekke er falt fra våre øyne - og vårt hjerte som var tynget av syndenød, har fått sin ankergrunn helt utenom seg selv, på klippen Kristus, så kan det likevel ofte være vanskelig å gi evangeliet rett. Det vender opp ned på alle våre tanker. Hver gang en ny side av vårt forderv åpner seg for våre øyne, forekommer det oss på ny urimelig at nåden er så fri at den blir gitt oss uforskyldt, for intet, at vi uten videre har lov å tro.

Selv om vi ingenting eier og ingenting kan, mener vi allikevel at vi dog burde gjøre eller gi noe for å forbli i Guds nåde. For vårt hovmodige hjerte synes det helt urimelig at vi skal motta alt for intet, også det å bli bevart i nåden.

Det finnes noen, som ganske visst håper at de til slutt vil kunne fare herfra i fred, men å tro at de alt nå er Guds barn og himmelens arvinger, det er da alt for godt. Det må en mer dyptgående omvendelse, mer helliggjørelse og mer kjærlighet til, før det går an å trøste seg til Kristi fortjeneste og tilegne seg den helt og fullt. Du som tenker slik, kjenner svært lite til arten av det nåderike Gud har grunnet på sin Sønns stedfortredergjerning, og hvorledes Gud - etter at Hans rettferdighet er tilfredsstillet ved mellommannens gjerning - kun vil forherlige sin nåde. Men ren nåde stiller aldri betingelser. Nei- den søker syndere, ikke rettferdige og fromme.

To veier fører til det mål hvorfra livets krone stråler deg i møte. Over inngangen til den ene står det: "Gjør det, så skal du leve." Over den andre står det: "Kom og kjøp uten penger. "

Den ene er gjerningenes vei. Den andre er troens vei. Du kan selv velge hvilken vei du vil gå. En ting må du imidlertid huske: Hva disse veier er, er de helt. Helt nåde eller helt gjerning.

Den første vei er den mest ærefulle og derfor den mest tiltalende for vår natur. Her må du selv være og utrette noe. Når du så står ved målet, behøver du ikke motta noe av nåde. Da får du alt sammen fordi du har fortjent det. Men før du begir deg ut på denne tiltalende vei, bør du være klar over at du ikke vil få en smule tilgivelse her. Her forlanges fullkommen hellighet. Selv om du gjør ditt ytterste, så beskytter det deg ikke mot forbannelsen, hvis du ikke har elsket Gud av hele ditt hjerte, hele din sjel og alt ditt sinn - og din neste som deg selv - hvert eneste øyeblikk i ditt liv. Forlatelse er noe ukjent på den vei. Betenk også at de synder du har begått, blir ikke slettet ut fordi du nå prøver å legge dem av. Den som snubler i ett, er straffskyldig i alt. Og fordi du er delaktig i Adams synd, er du alt under Guds vrede. Selv når du har gjort alt, er du kun en "unyttig tjener" som ikke har gjort annet enn din plikt.

På den andre veien, troens vei, finnes derimot intet tillokkende for kjødet. Den er fornedrelsens vei. Kronen gis ikke som lønn, men som en fri gave. En kan ingen ting kjøpe for penger, men får alt helt fritt. En annen har arbeidet, stridt og seiret for deg, og selv det minste begjær etter å ville fortjene den dyrebare skatt - er å ta æren fra Sønnen. Men den som er fattig nok til å ville ta imot for intet, får her alt - Marias gode del uten Martas bekymringer.

Så velg da nå mens det er tid.

På den første vei vil du til å begynne med finne tilfredsstillelse i håpet om at du selv kan bli noe, men senere vil du plages av at dine forhåpninger stadig blir gjort til skamme, og til sist vil du oppleve en fullstendig fallitt.

På den andre vil du til å begynne med oppleve smerter over en total fattigdom og fornedrelse. Senere vil du mer enn én gang oppleve saligheten av vår oppreisning i Kristus - og til sist den fulle lykke av all den ære og salighet Han har tilveiebragt for oss.

På den første tror du at du er fri, men du er en trell, og under lovens trelldom høster du kun lovens forbannelse.

På den andre opplever du at din egen, innbilte rettferdighet blir blottet og avkledt, men også at du blir ikledd Kristi fullkomne rettferdighet.

På den første "gir du penger ut hvor det ikke er noe brød, og arbeider hvor du ikke kan mettes" - og vever en kledning av spindelvev.

På den andre er du hedersgjest ved Herrens rike bord og lever alle dine dager av Hans brød, ikledd den førstefødte broders æreskledning - et skjult liv med Kristus i Gud.

Slik står vår sak hvis vi er i Kristus. Det er ingen fordømmelse for dem som er i Ham. Vårt gamle menneske eksisterer fremdeles, men det er korsfestet med Kristus. Det skal det fortsette å være. Gud har dømt vårt gamle menneske til døden, men det nye menneske lever for Gud, renset i Lammets blod. Slik står min sak. Hvis noen vil komme og si: "Det har du til straff for dine synder", så vil jeg betrakte denne røst som et inngrep i min stedfortreders fortjeneste. - Han ble i mitt sted straffet av Gud, for at jeg, forsonet med Gud i alle mine lidelser, ikke skulle se den hevnende og gjengjeldende dommers hånd, men bare den kjærlige Faders, som ser hva barnet behøver under vandringen på veien til himmelen.

Slik står min sak. Gjør det meg nå hjertelig ondt når jeg synder, så kommer det av min nye natur. hvis jeg derimot forskrekkes over det, så jeg holder meg borte fra Kristus isteden for å fly til Ham, så kommer det av min vantro og ikke av sannheten.

Slik står min sak. Skulle jeg dø i dag, er jeg like salig som om jeg hadde vært en troende i femti år. Min arv i himmelen ville ikke være større av den grunn, for det er ved Kristi gjerninger jeg består for Gud, og det er Hans blod som renser meg fra alle synder. Hvis jeg derfor skulle dø i det svakeste og usleste øyeblikk i mitt liv, så er det aldeles det samme som hvis dødsbudskapet kom i mitt herligste øyeblikk. Jeg er ikke mer ustraffelig i mitt herligste øyeblikk enn i det svakeste, for det er i Kristus jeg er ren og ustraffelig. I Ham er jeg alltid like fullkommen, for Kristus lar seg ikke dele. Ved lammets blod har vi alltid et fribrev fra lovens forbannelse, og ingen skal kunne bestride dette for oss. Hvem kan anklage den som Kristus har lidd døden for? Fristaden er åpen. Og hvilken synder har rett til å si at Jesus ikke mener ham når Han roper: "Kom til meg, alle dere som strever og har tungt å bære. "

Det finnes således kun ett eneste middel som kan redde oss. Benytter vi det, er vi frelst. Forakter vi det, er vi redningsløst fortapt. Vårt forhold til dette middel avgjør om vi skal gå inn til evig liv eller evig død. Det finnes ikke, som noen tror, mange veier til himmelen eller mange måter å behage Gud på. Det er kun gitt oss én vei, alene ett navn til frelse. Det er kun én inngang til frelsens ark, kun "ett er nødvendig" - Kristus, Kristi blod, Guds Lams blod, den nye pakts blod!

Ransak Skriftene, og du vil se at det finnes kun et eneste grunnlag for vår frelse og salighet -blodet.

Er vi gjenløst, er vi det ved Lammets blod. Er vi fri, er det, som Sakarias sier - at "for ditt paktsblods skyld vil jeg også fri dine fanger ut av brønnen som det ikke er vann i".

Er vi kjøpt, er det som Peter bevitner at "dere ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt..., men med Kristi dyre blod, som blodet av et ulastelig og lyteløst lam". Er vi renset fra synden, er det etter Johannes' vitnesbyrd ved Jesu Kristi, Guds Sønns blod, som renser oss fra all synd.

Er våre klær renset og hvite, så lærer den guddommelige åpenbaring oss at det er skjedd i Lammets blod. Er vi rettferdige, så lærer Paulus at vi er blitt det ved Kristi blod: "Nå... er dere, som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For Han er vår fred. "

Har vi "frimodighet til å gå inn i helligdommen", sa har vi det ved Jesu blod. Seirer vi, så bevitner den hellige Skrift at "de har seiret ved Lammets blod". Lever vi, så har vi vårt liv i blodet.

Se, slik vitner Ordet at all nåde og salighet, all kraft og styrke kommer til oss alene fra denne kilde: Kristi blod. Ja, hele vår uforkrenkelige og uvisnelige arv kalles i Skriften et "testamente i Kristi blod".

Går et menneske fortapt, kjenner Skriften in gen annen årsak til det enn at han " treder Guds Sønn under føtter og ringeakter paktens blod". Kristi blod renser oss fra alle synder, alle uten unntakelse. Men det ligger i sakens natur at vi ved troen, som virkes av Gud, må ta imot det og tilegne oss det, for "den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham".

Gud er hellig og rettferdig. Og jeg som ikke turde våge å håpe på Hans nåde, har nå den sikreste grunn for mitt håp i Guds hellighet og rettferdighet. Av alle Guds egenskaper er disse de frykteligste for en synder, men for en troende sjel blir dette de vidunderligste og mest løfterike.
Alle anklager - i og utenfor meg, viser jeg til Kristi forsoningsverk. Hans blod og rettferdighet er min bryllupskledning, mitt himmelskrud.

Deri skal jeg for Gud bestå
når jord og himmel skal forgå.

Amen

Til toppen