Hjemmet det er i grunnen far og mor. Det var dem Gud brukte til å gi deg livet. Mor bar deg under hjertet sitt. Og du skal aldri glemme, om du er på kant med mor i noen ting, at hun ikke bare har båret deg under hjertet, men at hun fra første stund hun forsto du var ventende, har båret deg fram i bønn for nådetronen. Far var med mor i sorger og gleder da de ventet på deg. Og du skal aldri glemme at han har strevd det han kunne for å gjøre hjemmet så godt og velholdt som mulig.

Dersom du er litt på kant med mor og far, så må du tenke over dette og så må du heller takke dem og akte dem for det de har forsøkt å være for deg, helt fra den dagen de tok til å vente deg. Det er også Guds vilje til deg, vet du:

"Hedre din far og din mor!" Og du vet at dette budet er det første budet med løfte. For Herren har knyttet et løfte til dette budet:

"Hedre din far og din mor - da skal det gå deg vel, og du skal leve lenge i landet."

Du er nå i en alder da det er svært lett å bli misfornøyd med far og mor, og lett å synes at de er gammeldagse, og at de forstor så lite av den "nye tida" og ungdommen som nå vokser" opp. Kjære venn, det er et par ting jeg vil si til deg om dette.

Slik som du nå tenker og er i forhold til far og mor, slik var far og mor selv i sin ungdom mot foreldrene sine. Jeg var også slik. Det hører alderen til. Men vi vokser det av oss. Slik setter det ikke grunn til å ta det altfor tungt.

Men nettopp fordi vi vokser det av oss gjelder det også at du får såpass kontroll og herredømme over deg selv i forholdet til far og mor at du ikke slår for dype sår, verken i din eget samvittighet eller i hjertet til far og mor. Husk på at senere i livet er det ingenting du kommer til å angre så sårt som harde ord til far og mor i ungdommen. trassige handlinger og envis ferd beint imot deres råd og formaning. Får jeg være litt personlig og åpen mot deg?

Da jeg var 17 år, gled jeg bort fra Gud, som jeg hadde levd med fra jeg var barn. Jeg gikk på gymnaset da. Far og mor forsto nok dette. Og en dag spurte far meg beint ut: Vil du ikke lenger være en kristen, Olav? Hardt og tvert svarte jeg: Nei - det vil jeg ikke. Tre måneder etter døde far, uten at jeg hadde sagt et eneste ord til han om dette. Først fire år senere fant Gud meg igjen. Men siden har dette vært det dypeste såret i min sjel når jeg tenker på far. Kjære venn - tro meg. jeg vil gjerne at du skal spares for å bære sår eller arr etter slike minner.

Jeg vet nok hva som særlig ergrer deg med far og mor. Det er alle de "kloke" formaningene, som du er så inderlig lei av. Og attpå det at du vet så inderlig godt om far og mor sine skavanker både i deres ungdom og i hjemmet ditt. Men hør, du. Jeg vil si deg noe om dette.

Du må ikke tro at far og mor regner seg for å være syndefrie eller fullkomne. Det kan hende de er for stolte til å be deg om tilgivelse når de har gjort deg urett. For det er klart at det hender de gjør deg urett. Og det kan jeg være enig med deg i, at når det hender, bør de på kristelig måte kunne være åndelig små nok til å be sitt eget barn om tilgivelse.

Jeg vil fortelle deg noe. For mange år siden kom det en troende far til meg. Han var på kant med sine barn, og særlig med noen gutter i 17-18 års alderen. Det var en ærlig mann, og han. skjulte ikke at han selv hadde forgått seg i sinne. Så spurte jeg han: - Har de noen gang bedt guttene dine om tilgivelse når de ble brå og brukte munn? Jeg har aldri sett et mere forundret ansikt:

- Skal en far be barna sine om tilgivelse? Vil ikke da all naturlig autoritet komme bort?

- Dersom de ser at de synder, så må de gjøre det opp og be om tilgivelse enten det er barna deres eller andre. Barna er også menneskesjeler. Det ble ikke stort mere snakk. Men en uke etter kom han igjen.

- Takk, takk, og atter takk skal de ha, sa han, fordi de lærte meg å be barna mine om tilgivelse. Jeg gikk beint hjem sist jeg var her, og gjorde opp med dem alle. Hele hjemmet mitt er omsnudd nå.

Kan hende din far eller din mor lider under det samme som denne mannen. Da kan du hjelpe dem ved at du ydmyker deg og ber dem tilgi deg når du synder. Og så skal du huske om de ikke med en gang greier å vinne over det stolte i sinnet, at det er få ting far og mor i enrom med seg selv tenker så mye over som hvordan de skal være mot deg om dagene. Du kan sikkert regne med at er det dårlig forhold i hjemmet, så lider ingen mere ved det enn far og mor. Og enda om det skulle være så gale hjemme hos deg at far drikker, så skal du ikke regne far for å være umulig og uten håp. Han har sikkert flere tunge, stille stunder enn du vet. Prøv å hjelpe ham.

Siden jeg er prest, vet du at det ofte faller på meg å vie unge mennesker som vil danne hjem fordi de har blitt glade i hverandre. Til nesten alle av dem sier jeg: "Husk at hemmeligheten med livslykken i et hjem ikke ligger i at de har overflod eller at de er lytefrie og syndefrie engler Livslykken i et hjem ligger i at en er takknemlig for det en har og ikke stadig er misfornøyd med det en ikke har, og først og sist i det at vi som lever sammen i hjemmet, har et tilgivende sinnelag mot hverandre. Den som ikke kan be om tilgivelse, ødelegger hjemmet med sitt stolte sinn, og den som ikke kan gi tilgivelse, ødelegger hjemmet med sitt stride sinn. Guds ord sier til oss der vi lever i hjemmene våre: "Vær gode mot hverandre, miskunnelige, så dere tilgir hverandre, liksom også Gud har tilgitt dere i Kristus" (Ef. 4, 32).

Kjære venn, øv deg i å få et ydmykt og tilgivende sinn, så vil de fleste vanskeligheter komme bort hjemme hos deg.

O.V.-S.

Til toppen