Forutsetningen for å få del i denne "velsignelse" er først og fremst nød og lengsel etter hellighet akkurat som en i begynnelsen var i nød for sin sjels frelse). Deretter full overgivelse til Gud på innvielsens alter. I tillegg måtte en i tro ta imot Den Hellige Ånd som en rensende ild som brenner bort all synd og tilintetgjør fullstendig alle urene lyster og ethvert begjær. Den helliggjorte sjel er dermed fullkommen i kjærlighet og like ren som Adam før syndefallet. Når en har mottatt denne vidunderlige velsignelse må en vokt seg nøye for ikke å bli overlistet av djevelen slik som Eva ble i Edens hage. På den måten kan en igjen få det vonde inn i seg.

Slik ble det fremstilt. I tillegg ble det avlagt gripende vitnesbyrd som var så fantastiske at jeg ikke kunne tvile på at de var ekte. Jeg var sikker på at den velsignelsen som de snakket om, også var for meg - hvis jeg bare oppfylte betingelsene.

En lørdagskveld bestemte jeg meg for å dra ut på landet for å vente på Gud og ikke vende tilbake før jeg hadde fått velsignelsen. Jeg dro med toget kl. 23 om kvelden til en ensom stasjon 12 mil fra Los Angeles. Ved en uttørket elv, bak et tre falt jeg på kne og ba inderlig til Gud i flere timer om at han måtte vise meg alt som hindret meg i å motta velsignelsen. Jeg tenkte på flere ting som jeg ikke kan nevne her. Jeg kjempet og ropte til slutt: "Herre, jeg overgir alt til deg - hver eneste ting, hvert menneske, enhver glede som vil hindre meg i å leve helt for deg. Herre, gi meg nå velsignelsen!"

Når jeg nå ser tilbake, tror jeg at jeg var fullt overgitt til Guds vilje så langt som jeg forstod det. Men den lange nattens spenninger og de foregående måneders intense uro, hadde utmattet meg og jeg falt nesten bevisstløs om på bakken. Men plutselig syntes en hellig ekstase å fylle meg. Jeg trodde at dette var Den Hellige Ånd som strømmet inn i mitt hjerte. Lykkelig ropte jeg: "Herre, jeg tror du kommer inn nå. Du renser meg fra all synd. Jeg tar imot det nå. Verket er gjort. Jeg er helliggjort ved ditt blod. Du gjør meg hellig. Jeg tror!" Jeg var usigelig lykkelig. Jeg følte at min kamp omsider var kjempet til endes.

Ørkenvandringen var forbi, og jeg befant meg nå i det etterlengtede land. Aldri mer skulle jeg ha problem med mine indre tilbøyeligheter til å synde. Mitt hjerte var rent. Når jeg nå ikke hadde noen indre fiende i meg, kunne jeg bruke all min energi og kraft til å bekjempe fiendene utenfra.

Slik tenkte jeg da. Men dessverre, jeg kjente meg selv dårlig. Og enda mindre Guds sinnelag.

I månedsvis levde jeg imidlertid i en drømmetilværelse full av glede over min syndefrihet. Kveld etter kveld gikk jeg på møter. Jeg vitnet på gatene og inne i møtesalen. Men en forandring syntes å ha skjedd med mine "vitnesbyrd". Før jeg fikk denne opplevelsen forsøkte jeg alltid å opphøye Kristus og peke på Ham. Men nå var det min egen opplevelse som var mitt store emne, og jeg fremholdt meg selv som et lysende eksempel på innvielse og hellighet. I virkeligheten karakteriserte dette de fleste "avanserte" kristne på våre møter. De yngste i nåden opphøyet Kristus. De "helliggjorte" opphøyet seg selv.

Jeg var mellom 18 og 19 år gammel da jeg begynte å tvile på at jeg virkelig hadde oppnådd så høy åndelig standard som jeg hadde bekjent meg til. Hva dette førte til er for personlig til å nevnes. Men jeg kjempet videre med å korsfeste meg selv - noe som bare resulterte i enda mer skuffelse og sorg. Det hjalp meg likevel til å innse at læren om utryddelse av den gamle natur helt igjennom var et ynkelig bedrag.

Befrielsen kom til slutt på en ganske uventet måte. En kvinnelig løytnant i Frelsesarmeen ble sendt til hvilehjemmet nær Oakland hvor jeg selv oppholdt meg. Jeg var etter hvert nesten blitt et nervevrak og var på hvilehjemmet for rekreasjon. Denne løytnanten var nå dødssyk av kreft. Jeg var meget sammen med henne og kunne ikke trekke noen annen slutning enn at hun var den eneste helliggjorte person på stedet.

Til min store overraskelse bad hun meg lese til henne en kveld. Hun var kommet i åndelig nød. Jeg visste ikke hva jeg skulle lese for henne. Plutselig kom jeg på et lite hefte som mor en gang hadde gitt meg, men som jeg ikke hadde tørt lese fordi jeg var redd det ville stride mot det helliggjørelsessynet som jeg var opplært i. Og nå leste jeg side etter side i håp om at det ville lindre og berolige den døende kvinnen. Innholdet i heftet understreker hvor fortapte alle mennesker er av naturen. Da vi hadde lest første halvdel av heftet, utbrøt hun til min store forbauselse: "Tror du virkelig det er riktig? Å, om jeg bare kunne tro det, da ville jeg dø i fred!"

Overrasket spurte jeg henne om hun ikke kunne dø i fred slik som hun hadde det. Hun var jo både rettferdiggjort og helliggjort. "Jeg har det elendig", svarte hun, "og du må ikke si at jeg er helliggjort. Jeg har kjempet i mange år, men jeg har ikke oppnådd det ennå. Det er derfor jeg ønsker å snakke med deg".

Jeg husker jeg utbrøt: "Si meg, hva er det som er galt med oss? Ingen fornekter seg mer for Kristi skyld enn vi gjør. Vi lir og sulter og sliter oss selv ut for å gjøre Guds vilje og likevel har vi ingen varig fred".

I min rådvillhet oppsøkte jeg en predikant som jeg forstod hadde nær forbindelse med forfatteren av heftet jeg hadde lest. Nå begynte det å gå opp for meg at både hellighet, fullkommen kjærlighet, rettferdighet og hvilken som helst annen velsignelse, var min i Kristus fra det øyeblikk jeg kom til troen. Mitt for evig av bare NÅDE. Jeg hadde hele tiden hatt blikket rettet mot det syndige mennesket - meg selv. Nå forstod jeg at frelsen var gitt meg i en annen person. Men det tok meg uker å innse dette.

Lyset gikk også opp for den døende løytnant da hun forstod at hun for evig var forent med Kristus og hadde evig liv i Ham som det sanne vintre hvor hun var en av grenene. Hennes glede kjente ingen grenser. Hun ble bedre for sykdommen fra det øyeblikket, og hun levde enda 6 år for til sist å dra hjem til Herren etter å ha slitt seg ut med å føre andre til Kristus.

Når jeg ser tilbake på den veien Herren har ledet meg, kan jeg bare lovprise Ham som befridde meg fra min selvopptatthet slik at jeg fikk se at fullkommen hellighet og fullkommen kjærlighet ikke finnes i meg, men i Kristus Jesus alene.

Henry A. Ironside.
(Hentet fra "Falsk og ekte hellighet", Antikkforlaget)