ev1

Evangelium for de ugudelige! Det kan vel aldri være riktig? Nei, de gode, de troende, de gudfryktige kristne som virkelig øver helliggjørelse og stadig vandrer for deres Gud, dem kan Gud elske. Men meg som er ugudelig, lettsindig, ustadig, ulydig, som virkelig synder mot Gud. Ja, som vet bedre, men ofte gjør det verre - skulle evangeliet tilhøre meg? Å nei, umulig, umulig! - Disse tanker ligger så dypt i alle menneskers natur og hjerte, at det ikke er mulig å slette det helt ut her i tiden. Om noen taler om "evangelium for de ugudelige", forekommer det oss som en fremmed og farlig nyhet.

Bare hør da, alle dere elendige syndere! Kom og hør hva Gud selv sier. Gud i himmelen taler ennå et nådens evangelium til alle sine falne, fortapte barn.

Så sant jeg lever, sier Herren, jeg har ikke lyst til den ugudeliges død, men at han omvender seg og lever. Tal kjærlig til Jerusalem - selve Jerusalem, det mest syndige punkt på jorden, som slo ihjel profetene og stenet dem som var utsendt til dem - rop til den at deres strid er endt, dens misgjerninger er forlatt, og at den har fått dobbelt igjen av Herrens hånd for alle sine synder.

Da Herren forkynte det første evangelium for de første syndere på jorden, var disse fyllt opp av bare ugudelighet, ja, unnskyldninger og bitterhet mot Gud selv. Men han bar likevel frem forsoningens ord til dem (1. Mos. 3.12-15.> Hør hva Herrens apostel sier: Den som har gjerninger å vise frem, ham tilregnes lønnen ikke av nåde, men etter fortjeneste. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror, på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham tilregnes rettferdigheten på grunn av tro (Rom 4.4.) Også deg, ugudelige, vil han gjøre rettferdig.

Kom og se her nedenfor hvorledes det går til og hva dette grunner seg på. Og ta det som en ganske ny nyhet fra din Gud. Den samme hemmelighet, den forunderlige nyhet grunner seg på følgende merkelige forhold: Da vi arme mennesker var falne, fortapte og fordømte, da forbarmet Gud seg over vår ulykkelige tilstand. Lot den gå seg til hjertet og fornedret seg så dypt for vår skyld at han like så virkelig ble menneske, som han var Gud.

Årsaken var den, at hans evige faderkjærlighet til barna ikke kunne forandres ved deres fall. Men den brant i ham likeså mektig som før. Han kunne derfor ikke overgi oss som fortapte, da vi ved Satans list var blitt røvet fra ham. Men han ville enda føre en underlig strid med Satan for å ta oss tilbake. Dette antydet han i de truende ord til slangen om "kvinnens sæd som skulle knuse slangens hode". Og "da tidens fylde kom, utsendte Gud sin sønn", at han skulle være et menneske som vi. Og han ble funnet som et menneske. Ja, han var den aller mest foraktede og ringeaktede, full av pine og sykdom. Han var så foraktet at folk skjulte ansiktet for ham. Han var en orm og ikke en mann, menneskers spott og folkets forakt. Han var en tjener. ja, en slave. For han var ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til løsepenge for oss. Derfor ville Gud selv bli et slikt stakkars vesen.

Denne foraktede mann, som og var Gud og menneske, Jesus Kristus, i hvem hele guddommens fylde bor legemlig, har nå for nitten hundre år siden hengt på et kors i Jerusalem. På dette foraktede kors hang han som er forbryter og der har han lidt døden i stedet for alle ugudelige mennesker i verden. Du har hørt og vet at det var i deres sted og deres navn han smakte døden. Først ble han tornekronet, slått i ansiktet og hudflengt. Hans hender ble gjennomboret og hans føtter ble gjennomspikret. Han side ble oppstukket. Og så utgjøt han alt sitt blod for oss stakkars ormer. Hvor kunne vel finnes større kjærlighet på jorden!

Ved denne frelser som led en forbryters død på korset, er nå nåde og salighet gitt til alle ugudelige mennesker som noensinne har levd, ennå lever, eller inntil dommens dag kommer til å leve på jorden. Døden, som vi var underlagt, er fratatt sin makt. Satan er en gang for alle fradømt retten til noen eneste synder. Himmelen er åpen og livet er vunnet tilbake. Gud har nå forsonet alle ting med seg selv idet han gjorde fred ved blodet på korset. At hele den hellige treenighet nå igjen har lyst til å bo på jorden, det er en følge av denne forsoning som overgår all forstand.

Disse sannheter, mener jeg, står så klart i Bibelen at alle som bare vil kan lese dem der.

Den korsfestede har forsonet og på sitt legeme båret og borttatt alle synder som noensinne er gjort i verden eller ennå blir gjort alle dager. Kristus har overvunnet dem og utslettet dem alle. Dette er jo sant og visst i all evighet.

Nå er der ikke frelse i noen annen, og det er heller ikke noe navn under himmelen gitt menneskene som vi kan bli frelst ved, uten Jesus alene. Dette er den eneste grunn til salighet. Den som tror på ham, han er salig og behøver aldri mer i verden å ha noen trøstesløs stund eller noen tvil for sine synders skyld, om de enn var flere enn sanden i havet.
Men den som ikke tror, han er alt dømt, fordi han ikke tror på Guds enbårne sønns navn. Den som søker sin frelse på noen annen vei, han sitter i grunn fordervelige villfarelser. Om der også fantes noen som med hensyn til den utvortes vandel kunne si med sannhet: "Min samvittighet anklager meg ikke for noen ting i hele mitt liv", og han derfor mente at han var, om ikke mer enn et eneste skritt nærmere himmelen enn røveren, sjøgen og tolleren, så var dette bare et tegn på et selvbedratt hjerte. Vår egen hellighet er oppdiktet. Med glede går vi ut fra Babel. Det eneste som gjør oss salige er Jesu offer. Det og ellers intet fører oss igjennom.

Spør vi nå hva det kan være for slags mennesker som frelseren slik har løst fra deres synder og gitt retten til evig salighet, så svarer apostelen: "Det er de ugudelige", (Rom. 4.5 og 5.6). Om man bruker fornuften i denne sak, så må man sikkert tenke: Gud må ha funnet noe aldeles særskilt hos disse mennesker, siden han har gjort slike anstrengelser for å frelse dem. Han har endatil ikke spart sin egen sønn, men gitt ham hen for dem.

Men så sier Bibelen: "Vi ble forlikt med Gud ved hans sønn død, da vi var fienden>, Rom. 5.10). De mennesker altså, som frelseren har forsonet med Gud og som han led døden for - og det en slik død, at den endatil for ham, som dog var helten i Israel, var så forferdelig at han ropte høyt i vånde og nød. Han segnet av matthet til jorden av den ene avmakt etter den andre. Svettet blod og bleknet til slutt i døden.

De mennesker som han led for, var ugudelige mennesker, Guds fiender, døde mennesker som alle steder var forkastet og skulle vært forkastet i all evighet, om han ikke hadde tenkt på dem. Vi er gjenløst som fiender og frelseren er død for slaver. Vår frelse er ikke en frukt av vår vilje eller vandring, men av Guds barmhjertighet.

Dette evangelium viser seg nå på menneskers hjerte som en Guds kraft som fører oss til troen. Prekenen om Guds lam som ble slaktet for oss på korset, som bar alle våre synder, som vi ellers måtte fortvile over, og som så kjærlig forbarmer seg over oss alle, denne preken er ikke tørr, saft- og kraftløs en preken som mange arme mennesker tenker. Den tro som vi blir rettferdig og salig ved, den kommer av en slik preken. En preken hvor frelseren på korset i blod og sår males for våre øyne, og i hvem alle syndere ropes til: "Tro på meg, så skal dere bli frelst!" Jeg vet intet annet middel til å komme til troen. Måten som dette går til på, kan vi ikke gjøre fullt tydelig eller begripelig for noen. Det kan bedre erfares enn beskrives.

Imidlertid vil vi si hva vi kan om dette. Et dødt menneske hører Guds Sønns røst (Joh. 5.25). Og så snart Herrens Ånd ved ordet åpner hans øyne, ser han seg i sin virkelige gudløse skikkelse. Han ser sin elendighet, sin fordervelse i den ytterste åndelige avmakt og den aller jammerligste forlatte tilstand. Om han tidligere har vært from liksom Paulus, før hans benådning, og levd aldeles ustraffet under loven, ja vært nidkjær for denne, så lyder det nå i en annen tone: "Jeg er den verste blant syndere. Hvorhen skal jeg dog fly?" Fornøyelsen i syndige og onde gjerninger vil ta slutt, om ikke annet, så av angst. Det blir som et menneske som nok kan glede seg meget i et gjestebud, men som helt naturlig vil miste sin glede om han får sin egen dødsdom opplest for seg. Men ser sin elendighet, men føler sin nød. Jesus er død, men smertenes mann er ukjent i den virkelige kraft og erfaring av hans død. Man merker nå helt klart at man ikke rett tror på ham, og man ser seg følgelig iblant dem som er dømt og fordømt (Joh. 3.18).

Dette heter i verden å bli melankolsk eller falle i anfektelse eller fristelse. Men Bibelen kaller det "bedrøvelse etter Gud" eller etter Guds sinn. Den som nå ikke har gjerninger, ikke lover hva han ikke kan holde, ikke søker å hjelpe seg selv, ikke forestiller seg, ikke gjør seg bedre enn han er, men akkurat som han er, som en ugudelig, som en vantro, som en korsets fiende som trykket av sin nød, går frem til syndervennen, kaster seg ned i sin elendighet for forbarmerens føtter, overgir seg helt og holdent på hans nåde og lar seg hjelpe. Han gis av barmhjertighet og ingen annen årsak, troen på ham som gjør den ugudelige rettferdig. Det heter da: "Dine synder er deg forlatt, gå i fred". Den Hellige Ånd tilegner og legger forsoningens ord inn i et slikt stakkars barns hjerte, han ser seg fortapt, tar bort dekket fra dets øyne, tar det liksom ved hånden og viser det Guds lam i evangeliet.

Hvordan det så mildt har blødd seg til døde på korset for vår skyld. Derved forsikrer han: Kristus er død for deg, og derved har han gitt deg liv og rett til det evige fedreland der oppe.

Slik fører Den Hellig Ånd ved preken et menneskes hjerte til troen. Og om enn hjertet er steinhardt, så smelter det til voks så snart det hører og tror at Guds Sønn har hengt på korsets tre for oss arme ormer, forbannede syndere. Den som derved ikke kommer til troen, den som ved dette umåtelige under ikke blir omvendt, ikke blir forandret i hjerte og sinn, hu og alle krefter, på den skal krig, pest, dyrtid, frykt for helvete og mere slikt sannelig ikke særlig utrette. Den orden som en arm synder føres til troen ved, er denne: Ikke holde seg til gjerninger, for det står skrevet: "Den som ikke har gjerninger å vise frem, men tror på ham som gjør den ugudelige rettferdig, ham regnes hans tro til rettferdighet". Rom. 4.5.) Derimot heter det: "Så mange som holder seg til lovens gjerninger, er under forbannelsen" Gal. 3.10). Så lenge dette står i Bibelen, så lenge er alle fromme mennesker om de enn kunne smykke seg med de mest lysende gode gjerninger, like så vel forbannet som de andre. Ja, skjøger og tollere har kortere vei til himmelen enn de (Matt. 21.31). Det er selvfølgelig en falsk nådeorden, som kommer av fiendskap til Jesu kors og død, når et menneske tenker at han først må gjøre det og det, utøve rettferdige gjerninger, leve et fint liv og holde loven, og slik medvirke til at Gud blir ham nådig, forlater ham synden og gjør ham salig. Dette er gjerningshellighet, en fornektelse av Jesu offer.

Men så snart sjelen 1) har lært å kjenne sin fordervelse og dype elendighet og
2) der i sin elendighet har hørt det store dyrebare ord, som er vel verdt å motta, at Jesus er kommet til verden for å frelse syndere, og
3) ikke lenger betenker seg, men sa elendig, fordervet og forbannet han er, kaster seg ned for frelserens føtter og tigger om nåde og tro, så får han dette.

Ved troens opptennelse tas det intet hensyn til om noen er from, men om man er en synder. Et menneske som er fortapt og behøver barmhjertighet, som elsker det ord: Du skal leve! Den som ikke mer vet seg noen annen utvei enn Guds barmhjertighet ved korset, han erfarer snart hva det er å tro på Jesu sår som har ordnet en evig forløsning. Når det ord: Tro på ham som gjør den ugudelige rettferdig," først blir riktig klart for hjertet, da takker man Gud for at det ikke står til vår vilje og vandring, men til Guds barmhjertighet.

Den som får nåde og syndenes forlatelse, den som blir gitt troen på Jesu død, han er fra den stund et salig menneske og kan med glede vandre sin vei. Har man aldri før grå" for noen ting, så smelter nå frelserens blod hjertet, Slik at man kan se de mest rå og ville syndere bades i tårer. Nå gråter sjelen i glede, hjertet er fylt av salighet. Ja, man har eksempel på at sjeler ved deres benådning, fordi syndervennen har forlatt dem så meget, er bli" syke av kjærlighet. Det har gå" dem som synderinnen som ikke kunne annet enn væte hans føtter med tårer. Deres hjerter er kommet i brann, opptent av hans hellige ild.

For et slikt nådebarn er frelseren alt. Intet sted hviler det bedre enn ved hans føtter, og roser seg ene og alene av hans blod.

Dette er å være salig. Dette er å nyte en glede som ingen kan ta fra oss. Når man vet at det finnes en frelser, når man vet på hvem en tror.

Når man kjenner sin Herre og sin Gud på sårene i hans hender, føtter og side. Dette er ting som Bibelen er full av. Ting som er erfart av millioner sjeler som nå dels står for tronen og med salig henrykkelse hilser de sår, som er minnesmerker om hans kjærlighet, og dels ennå er her på jorden og fryder seg i deres Gud og frelser. Det er ting som enhver som i sannhet for alvor vil bli salige, kan få erfare. Mennesker som i deres hjerter har erfart og smakt hva som gjennom Guds lams død er gitt dem, er fra det øyeblikk bli" nye mennesker.

De har straks begynt å synge om deres salighet, straks fortsatt det språk som tidligere syntes dem så dunkelt, fordi de ikke kunne finne noen sammenheng i det. Tenk på Thomas, Paulus og andre. Og jeg mener at Jesu blod også i denne stund har samme virkning.

Jesu nåde gjør oss rettferdige, lammets sår er vårt eneste fristed, hvor vi flyr inn for å bli reddet. Hans fortjeneste er for oss porten til himmelen. Vi behøver ingen ting mer til vår salighet enn den. Om enn en engel fra himmelen brukte all sin veltalenhet for å få oss til å ta imot noe mer i tillegg, for at det skulle gjøre oss salige, om han ville vise oss en annen vei til livet, så skulle vi holde ham for forbannet. Jesus tar imot syndere. Hvor godt det var for oss om vi trodde det. Da lever vi av hans nåde og lever med glede, og blir dag for dag vissere om vår salighet.

Elskede venner! Nå kommer det an på en ting for alle og enhver: Tror du det? For det ord: for dere, for oss, det fordrer hovedsakelig troende hjerter. Å, om dere bare lot dere overtale til å komme hertil med deres hjerter, og bli der, og motta nåde for intet, som arme fortapte syndere. Da skal ingen av dere gå fortapt. Er der noen av dere som tenker: Det er sant, jeg er et ugudelig menneske, jeg er enda en syndens trell og frelseren er ennå ukjent for meg, jeg kan ikke uten å frykte tenke på min siste stund. hvem vet hvor snart den kan komme, og hvordan skal det gå meg når jeg skal tre frem for ham som gav si" liv for meg, men som jeg ikke kjenner! Er der noen spør jeg, som nå har angst og uro over dette, han må lese flittig om det evangelium som gjelder for de ugudelige, kan kaste seg ned med all sin syndebyrde for Gud ved korset og rope av hjertet: Forbarm deg over meg, 0 Jesus! Så skal han snart av den sannhet som her er fremstilt, finne fred, og med frydefullt mot gå hjem når den siste stund nærmer seg. Amen.

Da en ugudelig jeg blevet var,
Utfattig sjel som intet i seg har,
Da fikk jeg se det blod på korset rant
Og legedom for sjelesmerten fant

Da lagdes i min munn den nye sang
Som nå meg følger under all min gang,
Om Lammet som er slaktet og til Gud
Har kjøpt meg med sitt blod fra døden ut

Etterskrift:

Fra mørke til lys.

Den kalde natt var stjerneløs og mørk. Johann Wilhelm Forstmanns sjel var det også mørkt. Urolig gikk han frem og tilbake i sitt arbeidsværelse.

Langsomt snek nattens timer seg bort. Det kunne ikke nytte noe å forsøke å få sove.

For ni år siden hadde han, den unge prest, vært ved dødens port. Dødens bånd hadde omslynget ham og dødsrikets angst hadde grepet ham. Det hadde vært en fryktelig tid, en hård sykdom.

Ved farens død var han blitt valgt til hans etterfølger i Hemmer i Westfahlen, og han hadde tatt sitt kall meget lett. Den sannhet han preket for andre, hadde aldri berørt hans egen sjel. Men sykdommen var bli" ham til en alvorlig vekkelse fra Gud. han hadde følt at han var fortapt. Ja, han hadde lovet Gud, at om han ville høre hans rop og forlenge hans liv, så ville han forbedre sitt liv, bli hellig og from.

Dette siste løftet hadde han også søkt å holde, siden den dag Gud lot ham bli frisk. Men det ble tungt. Han sparte ikke på kravene. Det skulle være fulIt alvor. Der var virkelig ingen offer for store ingen forsakelse for svær, intet arbeid for tungt. Han leste, han ba, han arbeidet. Ofte brukte han også hele natten.

Hans prekener ble syn fra Sinai. Det var alltid og alle vegne, fra prekestolen og i hjem, den samme dystre tone: gjør bot og omvend dere. øksen ligger ved roten. Aldri lot han noen komme frem til nattverd uten han hadde talt alvorlig med dem til syndserkjennelse og bot.

Presten ble en gåte. Før hadde han vært den livligste ved alle fester, nå lot han seg bare med besvær slepe med. Og kom han, ble alt forvandlet til dystert alvor. Men fred, se det kjente han ikke.

Enda virket hans prekener en ganske solid oppvekkelse. Der var virkelig flere, som for fullt alvor søkte frelse. Der var virkelig hammerslag i det, så stener revnet. Uro, bønn, alvor og tungsinn.

Da presten fire år etter ble kalt til Solingen, sendte Herren en forkynner til Hemmer som hadde evangeliets herlige balsam til knuste sjeler. Vederkvegelsens tider kom.

Mange av dem som var kommet til liv og fred ved evangeliet om Kristus, ble trofaste Brødremenighetsfolk, ja flere av dem reiste senere ut som misjonærer til Vestindien, Labrador og Grønland.

I Solingen gikk det som det var gått i Hemmer. Der tunge, dystre botsprekener vakte folk, men

Presten ble stadig mer ulykkelig. Han forsøkte like frem å rive kjærligheten til synden ut av sitt hjerte, men det ble bare verre og verre. Bitterhet, Ja hat, fylte ham i stedet.

"Nei", tenkte han, "det er håpløst når Gud har gi" en lov som ingen makter". Han forstod ikke at den lov han ville holde, vakte vrede

De siste døgn, særlig nettene, hadde vært ulidelig vonde. I natt hadde angsten og mørket riktig nådd sitt høydepunkt syntes han. Gang på gang ropte han av hjertets dyp: "Herre, nå kan jeg ikke mer, alt håp er ute. Jeg er fortapt, fortapt. Ta mitt liv og kast meg i Helvete, der skal jeg bo likevel. Pinen og lidelsen der kan vel ikke bli så meget verre enn den ild som brenner i min sjel, når jeg føler at dine øyne hviler på meg. Men redd og frels mine stakkars tilhørere om det er mulig, og om jeg har ført dem vill."

Det var som det lindret smerten litt, slik å utøse sitt hjertes nød for Gud.

Og når nøden var størst, var Herrens hjelp, lys og trøst nærmest.

Dagen kom, og med den meget arbeid. Ut på dagen fikk presten besøk av sin tidligere menighetsmedlem, en håndverker som hadde sluttet seg til Brødremenigheten, etter at han hadde kommet til liv i Gud.

De kom snart i åndelig samtale. Prestens nød var så stor at han helt åpenhjertig åpenbarte seg. Mannen så på presten og lot ham tale ut. Smerte og mørk fortvilelse lyste av hans blikk. Men en dyp fred lyste ut av håndverkerens øyne.

"Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra alle prestens synder," sa han stille. "Jesus visste nøyaktig hvordan presten og jeg hadde det, da han døde på korset, og han har kjøpt oss og forløst oss just som vi er. Det må presten tro og være salig i, av uforskyldt nåde."

Det var som en stråle av lys gikk inn i prestens sjel ved de ord.

Kunne han virkelig tro det nå?

"Vil du være ansvarlig for sannheten av de ord på dommens dag?" spurte han.

"Ja, slik har Herren talt i sitt ord. Han kan ikke lyve. Presten skal nok ved Åndens lys finne ro for sin sjel i Jesu fullbragte verk og bli et frigjort og lykkelig vitne om betydningen av frelserens død og blod."

Mannen gikk. Herrens lys spredte litt etter litt mørket. "Min kjære frelser og borgsmann, er det virkelig sant at du døde for de ugudelige, så er du også død for meg elendige mann. Så er også mine synder utsletter i ditt blod. Lær meg nå å tro det. Ja herre, jeg tror. Takk, du velsignede smertenes mann".

Det år kalte pastor Forstmann siden for sitt forløsningsår. Hans trelldomstid var slutt. han hadde funnet legedom i Jesu sår. Han var kommet ut av sitt mørke. hans munn og hjerte strømmet over av lov og pris for den uforskyldte nåde.

Samtidig kom der ny lyd i prestens bekjennelse. Han forkynte evangeliet i ånds og krafts bevis. Sjeler som sukket i sin nød, løstes av lenker til liv og frihet.

Fra og med dette år ble blod-teologien og ordet om korset hans vitenskap.

Da han fylte 31 år, skrev han i sin dagbok blant annet: "mitt hjerte er fullt av lov og pris når jeg tenker på hva han har gjort for meg fortapte menneske under hele min livstid, og med hvilken langmodighet han har båret meg, at han ennå kommer til meg, og at jeg er bestenket i min samvittighet med hans blod og dekket med hans rettferdighet. Hvem er som du min kjære frelser. Mitt hjerte er ennå for trangt til å fatte denne kjærlighet. Men jeg kan ikke la være med å synge mitt halleluja. Du har tatt forbannelsen bort fra min sjel. Jeg vil for evig overgi meg til deg og forbli din ringeste tjener".

"Jeg holder nå daglig gjestebud", skrev han en dag til en venn. "Jesu navn smaker mitt hjerte som honning. Vi er i oss selv fattige, elendige og nakne, men i ham er vi kledd i kongelig skrud, og det tvinger oss til å byprise Lammet".

Hver dag ble fullt opptatt med vingårdsarbeidet. Der var hjem å besøke, mange nødlidende å tale meget med, brev å skrive, møter, bibeltimer å holde, og der ble ikke meget tid til overs.

Han fikk mange oppmuntringer og møtte meget motstand. Når han søkte å åpenbare hykleri og egenrettferdighet og søkte å rive mange fromhetsbygninger ned, for at synderen skulle stå naken og blottet og finne sin rettferdighet i Kristus alene, var der mange som blev bitre og gjorde motstand og forfulgte det modige sannhetsvitnet. Det var dyp smerte for ham, men han led som en god Jesu Kristi stridsmann. Han husket Jesu ord: En disippel er ikke over sin mester. Den lille troende flokk sluttet seg stadig tettere om deres nå så kjære lærer.

Gå til midten