EN SKJULT RETTFERDIGHET

C. O. Rosenius

Utdrag fra boken: "RAAD OG HJÆLP FOR SØGENDE SJÆLE"
Utgitt i 1898

Denne rettferdighet er aldeles hemmelig og skjult, ikke bare for verden og fornuften, men og for den kristne. For denne rettferdighet er ikke en tanke, et ord eller en gjerning i oss selv (slik som de religiøse sier; at den er noe inngytt i oss), men helt utenfor og over oss: nemlig Kristi gang til faderen. Denne rettferdighet er satt utenfor våre sanser og øyne, slik at vi ikke kan se eller føle den, men må fatte den bare med troen på det ord som tales av Jesus. At Han er vår rettferdighet, som Paulus sier; at "Han er blitt oss visdom av Gud og rettferdiggjørelse og helliggjørelse og forløsning," slik at vi ikke kan eller skal rose oss av oss selv, men bare av denne Jesus for Gud. (1. Kor 1.30)

Det er jo en merkelig rettferdighet, at vi skal kalles rettferdige eller ha rettferdighet på den måten, at den er intet verk, ingen tanke, kort sagt aldeles intet i oss, men bare utenfor oss i Kristus. Likevel er den vår ved Hans nåde og gave, ja like helt og holdent vår egen rettferdighet, som om den var fortjent og vunnet ved oss selv. Dette kan ingen fornuft forstå! At det skal kalles rettferdighet når jeg intet gjør eller lider, ja intet tenker eller føler. Det er i meg aldeles intet som kan være behagelig og salig for Gud, men at jeg, uten meg og alle menneskers tanker, gjerninger og formue bare holder meg til Kristus som sitter der oppe ved Guds høyre hånd. Med mitt menneskelige øye kan jeg ikke se Ham.

Men troen skal gripe tak i dette, bygge på det og trøste seg ved det i anfektelsene. Når djevelen og fornuften diskuterer slik med oss : Hør du, hva slags kristen er du ? Hvor er din rettferdighet? Ser og føler du ikke at du er en synder?

Hvordan vil du da bestå for Gud?

Da skal du i troen bygge på dette ord og si: Jeg vet vel at jeg dessverre har synd, og at jeg ikke har noen rettferdighet som kan gjelde for Gud. Ikke vil jeg at den skal finnes hos meg heller. Men Ordet sier at min rettferdighet er:

At Han har gått til Faderen. Der er den plassert slik at selv djevelen må la den være i fred. Selv han kan ikke gjøre Kristus til en synder og straffe eller anklage Hans rettferdighet. Er jeg en synder, slik at mitt liv og levnet ikke kan bestå for Gud, samt at jeg ikke finner noen rettferdighet hos meg, så har jeg allikevel en annen skatt. Det er denne Jesu gang til Faderen, som Han har gitt meg. Hva har du djevel å klage på den ? Hva mangler der?

Svaret fra ham blir : Du ser jo intet og føler intet av den!

Svar han da: Jesus forklarer og beskriver selv denne rettferdighet slik at jeg ikke skal føle den hos meg, men gripe den med troen på Hans ord. Han sier jo det: Og dere ser meg ikke lenger. Hvorfor trenger jeg troen hvis jeg kunne se dette for meg eller føle det i meg selv.

Denne rettferdigheten SKAL IKKE synes eller føles hos meg, den skal ikke en gang FINNES hos meg, men skal helt og holdent bestå i dette at Kristus gikk til Faderen! Men dette er samtidig min rettferdighet. Her er nå hele bildet av en kristens LIV for Gud. Selv ikke åndens virkninger i ham, men bare det som Kristus i sin person har gjort og vært for ham!

Men selv har en kristen aldeles intet av dette hos seg. Han skal ikke engang se og føle det, men OFTE heller se og føle det motsatte: Slik som synd, skrøpelighet og anfektelse. Det som er vår rettferdighet, er Jesu Kristi gang til Faderen! Tenk hvilken salighet! Herlige nåderike! Herren MIN rettferdighet! Kristi gjerninger er mine gjerninger. Kristi død er min død! Kristi rettferdighet og velbehag for Faderen er min rettferdighet og velbehag for Gud! Ikke bare min gjeld er borte, men også mine mange daglige feil er skjult for Gud. Både min person og mitt levnet er tekkelig og behagelig for Herren. Skal du ikke fra nå av prise og love Han og la alt være slik som Herren har gjort det?