Det Gamle Evangelium
Det Gamle Evangelium
| Tese 22 | Tese 23 |
For det attende blir Guds ord galt anvendt når det feilaktig skilles mellom et menneskes vakte tilstand og dets omvendelse, og hva mer er, når hans manglende evne til å tro blir mistolket der hen at han enda ikke blir tillatt å tro.
I løpet av den første halvdel av det attende århundre var det de såkalte pietister som mer enn andre var årsak til denne alvorlige forveksling av lov og evangelium som førte til at folk holdt seg borte fra Kristus. Dette ble de årsak til på grunn av en gal distinksjon mellom det å være åndelig vakt og omvendelsen, for de lærte at når det gjelder menneskets frelse, måtte menneskeheten deles i tre klasser: 1: de uomvendte, 2: de vakte, 3: de omvendte.
Men en slik klassedeling var fullstendig ukorrekt Det ville vært riktig dersom de med »vakte mennesker» hadde ment slike som av og til er under kraftig påvirkning av Guds ord, både av loven og evangeliet, men som straks kveler påvirkningen så den blir virkningsløs. For der er jo virkelig mennesker som ikke lenger kan fortsette i sin kjødelige sikkerhet, men de undertrykker sin uro til Gud igjen slår dem med lovens hammer for så å la dem få smake evangeliets sødme. Men »de vakte» som pietistene refererer til, må vi ikke lenger regne for uomvendte. For ifølge Skriften har vi bare med to klasser å gjøre: de omvendte og de uomvendte.
Sant nok kunne vi fristes til å si om enkelte mennesker at de var vakte når vi sammenlignet dem med avgjorte kristne, hvis det ikke hadde vært for at Skriften benevner dem annerledes, folk som f.eks. Herodes Antipas, Felix, Festus og Agrippa.
Men disse må ikke telles med blant de omvendte. Men det er også galt å kalle dem vakte. Når Skriften taler om vakte, mener den alltid omvendte. Derfor må vi dele menneskene i bare disse to grupper. Følgende skriftbevis skal belyse dette: Ef. 5,14, 2,4-6, Kol. 2,12.
Imidlertid innvender pietistene at ingen som enda ikke har opplevd en ekte, gjennomgripende hjertets botferdighet, kan være rett omvendt. De er bare vakt. Og med en gjennomgripende botferdighet mener de slik som med David som tilbrakte netter og dager i sin seng, idet han gråt og klaget og var aldeles nedbøyd av sorg og smerte. Bare den som har en lignende erfaring og som har mottatt Den Hellige Ånds vitnesbyrd, kan være sikker på at han står i nåden og er frelst. Alle andre vil alltid bare vaie som bølger og vise seg ukjærlige. De mangler den rette tålmodighet og ekte vilje til å tjene sine medmennesker. Slike som sistnevnte, påstår pietistene, kan ikke være rette kristne, de er fremdeles uomvendte, i beste fall bare vakt. Men dette er en fullstendig feil antagelse. Kristen kan en være uten å ha opplevd den angst og redsel som David gjorde. For skjønt Bibelen forteller at David virkelig gjennomgikk alt dette, sier den ikke dermed at alle må gjennom samme prosess og lide som han. Hva angår Helligåndens vitnesbyrd, leser vi i Ef. 1,13: »I Ham er også dere, som . . . . har trodd på Ham, blitt merket med Den Hellige Ånds segl som et pant på vår arv . . . » Dette segl, d.v.s. Åndens vitnesbyrd, er en slags forutantagelse av troen, skjønt den ennå kan være svært svak, en tro som stadig kjemper med angst og tvil. Gud bevilger ikke straks alle og enhver troens dristighet og heroisme. At dette er den rene og skjære sannhet, kan vi bli forvisset om når vi hører vitnesbyrdene fra alle de som har omvendt seg. Ta bare f.eks. den første pinses tilhørerskare. De ble rammet i samvittigheten, leser vi, og de spurte apostlene hva de skulle gjøre. Peter svarte ikke at de først måtte vente en stund til de hadde gått gjennom en alvorlig botskamp med sukk og klage for Gud så lenge at Helligånden til slutt ga dem en indre forvissning om at de nå endelig var under nåden og dermed frelst. Nei, apostelen sa ganske enkelt og liketil: »Omvend dere og la dere døpe», og straks fikk de dåpen. Med ordet »omvendelse» mente han at de skulle vende se til Herren Jesus og tro på ham, og som en pant på troen (et vitnesbyrd om godkjennelse), fikk de dåpen, og så var alt godt og vel. Om disse nyomvendte får vi videre høre at »de holdt trolig fast ved apostlenes ære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene» ( Ap. gj. 2,37 – 38,42). Slik ble de rett omvendt på noen få øyeblikk.
Slik gikk det også for seg med den etiopiske skatteforvalter. Filip sa bare: »Hvis du tror av hele ditt hjerte, så kan du . .», nemlig bli døpt. Da etiopieren svarte: »Jeg tror at Jesus Kristus er Guds sønn», var Filip helt ut tilfreds, for han visste at han med denne bekjennelse ga uttrykk for sin tro på Jesus som Messias, Gud og menneske. Og da han var blitt døpt, skilte de lag, og de så hverandre sannsynligvis aldri mer igjen. Filip bekymret seg overhode ikke det minste om mannen var rett omvendt, det var han nemlig ikke i tvil om at han var siden han hadde bekjent: »Jeg tror at Jesus Kristus er Guds sønn» (Ap. gj. 8,37 ff).
Fangevokteren i Filippi var dødsens redd fordi han fryktet for å bli stilt for pelotongen for å ha hjulpet fangene til å rømme. Paulus grep hans hånd da han var i ferd med å dolke seg og ropte: »Gjør deg ingen skade, for vi er her alle sammen.» Fangevokteren mintes de tanker som hadde stukket ham i hjertet da han i løpet av natten hørte fangene prise og lovsynge Gud etter å ha blitt pint så ille. Dømt p.g.a. hjertets ondskap og den alvorlige synd han hadde begått, falt han ned for apostelens føtter og ropte: »Dere menn, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» Nå sa ikke Paulus til ham: »Det kan ikke skje i natt. Vi må nemlig først gi deg en ordentlig undervisning og undersøke ditt hjertes beskaffenhet. Vi skjønner at du er vakt, men du er langt fra omvendt ennå.» Nei, men han sa: »Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst, du og hele ditt hus» (Ap. gj. 16,27ff). Fangevokteren trodde og ble fylt av glede over at han var blitt en troende. Det var alt hva Paulus og Silas foretok seg. De forlot ham, og da de senere fikk sin frihet, fortsatte de sin reise.
Bare forsøk å finne et eneste eksempel i Skriften hvor profetene, apostlene eller en av de andre hellige utpekte en annen vei for folk til omvendelse, og sa at de ikke måtte vente seg en hurtig omvendelse, for de måtte først gå gjennom den og den prosess og høste den og den erfaring. Alltid talte de slik at tilhørerne ble forskremte og engstelige, men så snart de innså at det ikke fantes redning så de begynte å fordømme seg selv og rope: »Er det slett ikke hjelp for oss?» fikk de høre: »Tro på Herren Jesus og alt vil bli bra.»
Fanatikerne hevder at dette ingen rett omvendelse er Nei, den går ikke rett for seg etter deres mening, men gjør det etter Guds mening. Straks evangeliet lød i foran nevntes ører, gikk det gjennom hjertene og de ble troende. Vi leser at David fremdeles måtte lide ganske mye kval og gru selv etter at han hadde fått absolusjon. Men botssalmene hans er på samme tid en bekjennelse om den forvissning han eide om at Gud var nådig. Det er spilt møye hvis en prest fører en som allerede er forskrekket over sine synder, den lange vei gjennom måneder og år til han kan si: »Ja, jeg tror». En slik prest er en åndelig kvakksalver. Han har ikke ført denne sjel til Jesus, men til å stole på sitt eget verk. Alle syndere som har spilt åndelig bankerott og spør: »Hva må jeg gjøre for å bli frelst?» skal du svare: »Det er en enkel sak: Tro på Jesus, din Frelser, så er alt vel og bra!»
Legg bare merke til at det ifølge Skriften slett ikke er så vanskelig å omvende seg. Men det å forbli omvendt, er vanskelig. Følgelig er det en feilaktig tolkning å hevde at Frelserens ord om å gå inn gjennom den trange port (Matt. 7, 13), gjelder boten. For den er slett ingen trang port som et menneske må presse seg gjennom. Boten er noe som Gud selv må få virke i en. Enhver form for bot som et menneske virker ved egen innsats, er en etterligning og noe avskyelig i Guds øyne. Vi trenger slett ikke bekymre oss over vår egen evneløshet til å virke botferdighet. Vi skal bare ta Guds ord til oss, så har vi oppfylt vår første del av boten. Deretter vil det rene evangelium virke tro i oss. Det eneste en skal gjøre når en hører evangeliet, er å ta imot. Men dette fører straks til en indre konflikt. Og feilen som vranglærerne gjør nå, er at de plasserer denne konflikten før omvendelsen. En uomvendt er slett ikke kvalifisert eller rede for en slik konflikt enda. Den kommer senere, og er meget alvorlig. Den smale vei er korset som Kristus måtte bære, det vil si at også de kommer inn i en dødsprosess, blir spottet, utskjelt og skjendig trampet på av verdens barn. De må kjempe mot djevelen og forsake verden med dens fornøyelser, skatter og gleder. Det er en lekse som fører mange til å falle fra igjen like etter omvendelsen, og dermed også lider de tap på troen.
Overalt hvor Guds ord blir forkynt i ånd og kraft, blir langt flere brakt til omvendelse enn vi vanligvis forstår. Hvis vi kunne se inn i kirkegjengernes hjerter når Ordet blir forkynt rent og klart på denne måten og uten at alskens menneskeverk blir blandet sammen med Guds frelsende nåde, ville vi kunne oppdage at mange tok en alvorlig beslutning om ved Guds nåde å bli kristne, for de er blitt overbevist om at forkynneren har rett i sin sak. Men dessverre vil mange undertrykke denne beslutningen i samme øyeblikk de forlater kirken og forsøke å overtale seg selv til å tro at de bare har hørt på en fanatikers overveielser. Slik forherder de seg selv, søndag etter søndag og kommer i den alvorligste tilstand som tenkes kan etter omvendelsen. Frelseren sa selv ved en anledning at »mange tar imot Ordet med glede» (Matt. 13,20), men tar anstøt av det straks det blir trengsel eller forfølgelse på grunn av det. Trengsel og forfølgelse behøver ikke nødvendigvis bety alvorlige djevelske anfektelser eller bedrøvelser, men kan gå på trettende og langvarig åndelige fristelser og prøvelser som f.eks. sløvhet i bønn, motvilje til å høre og lese Guds ord, ondsinnethet fra verdens barn etc. Alt dette kan spre og fjerne de inntrykk som hadde begynt å slå rot i hjertet. Men vi skal altså ikke glemme at Frelseren sa: »De trodde for en tid» (Luk. 8,13). Denne andre klasses tilhørere som så villig tok imot evangeliet og trodde, tillot ikke Ordet å få feste seg i hjertet. Allerede ved den første prøvelse de ble stilt overfor, vendte de igjen tilbake til verden og sin egen kjødelige lyst, og de mistet alt de hadde fått.
Vokt deg for den vrangforestilling som enkelte doserer at alt er sikkert og vel når angeren og omvendelsen har gått rett og riktig for seg. Se heller hen til Guds uendelig barmhjertighet og nåde, for du har en lekse å lære som omvendt kristen, som nå er kommet inn i samvirke med nåden. For etter omvendelsen blir du engasjert i en daglig kamp på liv og død mot den gamle natur og skal inn i en åndelig vekst dag for dag i kjærlighet, tålmod og ydmykhet. Når det gjelder den ytterst avskyelige lære til fanatikerne, blir denne åndelige strid og kamp plassert foran og før omvendelsen, og således blir Gud frarøvet sin ære. Hvor det er den aller minste gnist av lengsel etter nåde og barmhjertighet, der er troen, for å tro er det samme som å lengte etter disse ting. Et menneske hvor lengselen har festet seg, er ikke bare vakt som noen feilaktig påstår. Nei, han er omvendt. Det er verd å merke seg hva apostelen først sier i Fil. 2,12-13: »Arbeid på deres frelse med frykt og beven.» Like etter fortsetter han: »for Gud virker i dere både å ville og å virke til Hans velbehag.» Vi skal altså arbeide på vår egen frelse med frykt og beven, fordi vår himmelske far må gjøre alt det som er nødvendig til vår frelse. Det er dette apostelen forteller de omvendte at de skal gjøre. En som er forherdet, blind og død, kan ikke arbeide på sin egen frelse. Det kan bare den som er omvendt, og han gjør det også: Han arbeider på sin egen frelse. Lar han hendene falle, blir han atter en gang slått med blindhet og ender i den åndelige død.
De såkalte pietister i gamle dager og sekt - fanatikerne i dag gjorde ikke bare et falskt skille mellom vekkelse og omvendelse, så de nektet å betrakte »de vakte» som kristne, men de tok også feil i sitt syn på den manglende evne til å tro som de tolket slik at enkelte ikke blir tillatt å tro.
Når pietistene hadde fått et menneske til det punkt å se seg selv som en fattig, stakkars synder, ute av stand til å hjelpe seg selv og han spurte presten hva han skulle gjøre, fikk han ikke det svar som apostlene ga: »Tro på Herren Jesus Kristus, så vil du bli frelst», men som regel sa de det stikk motsatt. Folk måtte advares: de måtte ikke gripe troen for snart, gå for fort fram. Når en hadde vært under lovens tukt og følt dens virkning, måtte man stadig gå fremover i troen på syndenes forlatelse. Det måtte skje en vekst og modning først. De sa at angeren måtte bli dypere og følt mere ekte. Den skulle ikke først og fremst være en frukt av vedkommendes redsel for Guds vrede og fortapelsens mulighet, men av kjærlighet til Gud. Kunne han ikke si at han inderlig sørget over å ha gjort den barmhjertige Gud imot, ble hans anger erklært for intet. Han måtte føle at Gud begynte å vise barmhjertighet, ja, komme dit at han faktisk hørte en indre stemme si: »Vær frimodig, syndene dine vil bli tilgitt. Gud vil bli barmhjertig mot deg.» Han måtte altså stadig fortsette i kampen helt til hans kval var over, og når han så var blitt kvitt sin kjærlighet til synden og endelig var rett omvendt, skulle han få begynne å trøste seg til evangeliet.
Det er ikke slik det går for seg at vi først omvender oss og så tror. Å føle at vi er under nåden, kommer ikke som det første.
Uten slike følelser skal vi tro at Gud er nådig. Siden vil vi føle - alt etter som Herren i sin nåde tildeler den enkelte. Noen må være uten de gode følelser i ganske lang tid. De merker ikke annet enn mørke og hjertets hardhet, djevelens anfektelser og syndige begjær. Følgelig er det ikke en riktig måte å hjelpe et menneske på frelsens vei, å fortelle at han må vente med å tro seg frelst, og enda verre blir rådet når personen føler seg knust og elendig på grunn av synden.
For ingen kan selv virke troen, det er det bare Gud som kan. En kan være i en slik situasjon at Gud ikke er villig til å gi ham troen enda. Det gjelder f.eks. disse som føler seg sunne og rettferdige. »Den som er mett, vemmes ved honning» (Ordspr. 27,7). En sjel som er åndelig mett og forspist, tramper på evangeliets søte trøst.
Joh. 5,44: Ordene er uten tvil hovedsakelig rettet til fariseerne. Så lenge et menneske søker ære, kan han ikke komme til troen, for æresyke hører til de styggeste moralske synder. Herren har helt enkelt uttalt at vil en ikke kvitte seg med en bestemt synd, kan en ikke tro på ham. Loven må da komme til og sønderknuse hjertet før han kan få evangeliets milde trøst. Men ut av dette faktum må en likevel ikke trekke den slutning at en synder ikke får tro. Det er en evig sannhet at alle og enhver og til alle tider skal få lov til å tro. Selv om han har falt i den alvorligste synd og plutselig oppdager at han har sviktet Gud, men reiser seg igjen med et hjerte som er sønderknust, skal han få tro. Den som sier til ham at han må vente med å tro, er enten et ondt menneske eller fremdeles blind.
1. Joh. 2,1-2: Å si til et menneske at det ikke skal tro, er jo å gå stikk imot det vi her leser, for her pekes på talsmannen, Jesus Kristus, som er en soning for våre synder, dog ikke bare våre, men og for hele verden. Den Guds vrede som hvilte over verden, er nå fjernet. Ved Jesus Kristus er Gud blitt alle menneskers venn.
2. Kor. 5,14: Ordet sier at en er død for alle, derfor er de alle døde. Det vil jo si det samme som at alle har gjort opp for sin synd ved sin død. Når da hele verden er blitt forsonet med Gud og forløst, er det forferdelig å høre at folk oppfordres til ikke å tro verken at de har en forsonet Gud eller at de er forløst og har fått sine synders forlatelse. En slik lære nekter jo aldeles både den fullkomne forsoning og forløsning.
Og hva mer er så står jo en slik lære i åpen motsetning til evangeliet. Da Kristus hadde fullendt sin forsoner- og gjenløser - gjerning, sa han til disiplene: »Gå ut i all verden og forkynn det glade budskap for hele skapningen» (Mark. 16,15). Det å forkynne evangeliet betyr ikke annet enn å bringe den gode nyhet om at de er forløst, at himmelen er åpen for dem alle, at det er skaffet til veie en rettferdiggjørelse, at alle er satt i rett stand, og at alle skal få komme og gå inn gjennom rettferdiggjørelsens port som de en dag også skal få gå inn gjennom porten til den evige salighet og frelse. Er det ikke da grusomt at noen oppfordrer folk til å vente med dette? Hvert menneske skal tvert imot få vite at evangeliet gjelder nettopp ham, at Gud har brakt den glade nyhet like hen til ham for at han skal tro og sette sin fortrøstning til det. Nekter han å tro, gjør han Gud og alle profeter og apostler til løgnere. Er det ikke forferdelig da å fortelle folk som vet seg knuste og elendige og fortapte syndere og som stadig henger hjelpeløst fast i syndens gjørme, at de ennå ikke kan få tro, for de har ikke nådd så langt som de bør i sin omvendelses - prosess, og det etter at Gud er blitt så fullkomment forsonet? Med en slik reddsom lære blir synderen villedet til å tro at han må samvirke med Gud hva angår frelsen. Dette er ikke langt fra blasfemi.
Det harmoniserer heller ikke med det faktum at Gud allerede har gjort klart for himmel og jord i nærvær av engler og mennesker: »Min sønn har forsonet meg med verden. Jeg har godkjent hans offer og er fullt ut tilfreds. Han var deres kausjonist og formidler, og jeg har frikjent ham. Fryd dere derfor, for der er intet å frykte lenger.» Ved Jesu oppstandelse fra de døde har Gud slått fast at all verdens synd og skyld er forlatt og tilgitt. Er det ikke forferdelig da at det fins de som innrømmer dette faktum, men likevel lærer at en ikke skal tro dette sånn straks? Er ikke det akkurat det samme som å anklage Gud for å være en løgner og nekte Kristi oppstandelse fra de døde?
Og hva mer er, så står ovennevnte lære i motsetning til læren om absolusjonen. Da Jesus Kristus hadde forløst hele verden, ga han sine disipler og etterfølgere makt til å tilgi et menneske dets synd. Noen tolker Jesu mening på dette område slik: »Når en prest finner at det er rett fatt med et menneske, skal han overtale ham til å tro sine synders forlatelse.» Men dette er mennesketanker, for Herren sier noe helt annet, nemlig: »Dine synder er deg forlatt.» Denne uttalelse blir riktig forstått av alle som tror på den fullkomne forløsning og forsoning med Gud i Kristus.
Ved Kristi oppstandelse fra de døde har Gud erklært at han er fullkomment forsonet med verden og vil la sin vrede og straff fare. Dette har han gjort kjent for all verden ved sitt evangelium, og dertil har han befalt hver eneste som forkynner evangeliet at de skal forlate menneskene deres synder, idet Gud ga løfte om at han ville la det skje i himmelen som presten uttalte på jorden. Presten skal ikke først se opp mot himmelen for å finne ut hvordan Gud stiller seg, nei, han skal straks utføre her på jorden hva han har fått befaling om: tilgi synden og stole på Guds løfte om at også Han forlater. For noen høres dette aldeles skrekkelig ut, men det er den mest trøsterike lære som tenkes kan, og den er fast grunnet på Guds eget blod som ble utgytt på korset. Synden er virkelig forlatt, og det eneste Gud nå bekymrer seg om, er at vi virkelig vil tro dette. Vi løser menneskene fra deres synder for å styrke troen når de nå fra prekestolen har fått høre om denne mulighet til å bli løst og inderlig har bedt om det. Følgelig kan ingen av dem si: »Hvordan kan presten vite noe om mitt hjertes tilstand? Hva gagn kan jeg ha av absolusjonen så lenge jeg er ubotferdig?» Svaret er: »Det er sant at den ikke gagner noe som helst i det tilfelle, men det er til stor gagn om den blir trodd. Men uansett er det dog sant og visst at du er blitt frikjent og løst. Den evige fortapelse vil derfor bli desto mer alvorlig og fryktelig hvis du ikke vil tro den frikjennelse som Gud selv har proklamert for alle syndere og som han har gitt sine prester ordre om fortsatt å preke.»
Dette gjelder også sakramentene. Vannet i dåpen frelser oss. Og når Herren rekker oss det brød som han velsignet og sier: »Dette er mitt legeme, som gis til dere», er det helt klart at han ber dem om å tro, for hvis de ikke gjør det, vil hans legeme ikke gagne det ringeste. En som tror at Kristus betalte for alles synder da han ofret seg selv på korset, kan forlate alterbordet med fryd og lovsang. Når Herren rekker begeret og sier: »Dette beger er den nye pakt i mitt blod som er utgytt for dere til syndenes forlatelse», legger han spesielt trykk på »syndenes forlatelse» og tilskynder nattverdsgjesten som tar imot i tro, å juble i sitt indre med fryd og glede.
Til slutt noe om det at en ikke får til å tro. Dette vil slett ikke si at en ikke får troens gave og altså ikke gis tillatelse til å tro. Hevder en dette, er en ikke på linje med apostlenes praksis. Hver gang et menneske viste tegn på at han så seg som en fattig, stakkars synder, sa de til ham at han skulle tro på Herren Jesus Kristus. Aldri ba de ham vente til hans utgangsposisjon var blitt bedre. Til tilhørerne den første pinsedag sa Peter; at mens de før hadde hatet Jesus, så trodde de nå på ham, og de skulle derfor la seg døpe i Hans navn. Glem heller ikke tilfellet med fangevokteren i Filippi, som jeg allerede har referert til gjentatte ganger.
Fanatikerne - hvis de da ikke spiller likegyldig overfor apostlenes lære - protesterer mot denne praksis og hevder at det ville være å føre folk inn i kjødelig sikkerhet og til slutt til helvete. Også apostlene måtte oppleve den triste ting å se hyklere finne veien inn i menigheten. Jeg skal bare peke på eksemplet med Simon Mageren. Det står også om han at »Simon trodde» (Ap. gj. 8,13), men det var bare for øynene på folk. Siden ble det klart at han var et tvers gjennom ondt menneske. Men det fikk ikke apostlene til å bli »mere omhyggelige og nøye med» å frikjenne og innby mennesker å komme til Herren Jesus. For alle de vakre eksemplene vi har på at de innbød synderne til straks å tro sine synders forlatelse, følger etter fortellingen om Simon Mageren.
Det er også en stor dårskap å appellere til menneskenes gode vilje. Pietistene og mange predikanter i de mer eller mindre fanatiske sektene har resonnert slik at de ikke måtte tillate tilhørerne å tilegne seg noe som ennå ikke tilhørte dem, for det ville bety det samme som å søke en falsk trøst. Det gjaldt først og fremst å sørge for at omvendelsen var helt ekte, mente de. Men det er et stykke fanatisme. De burde heller reflektere over det faktum at vår himmelske Far er visere enn de. Han visste meget godt at når evangeliets trøst ble meddelt alle mennesker, ville også mange falske tro at trøsten var myntet på dem. Men det er allikevel ingen grunn til å slutte med å gi denne trøst. Vi må ikke la barna suite i hjel av redsel for at hundene skal få tak i noe av barnas mat, men tvert imot frimodig forkynne den universelle Guds nåde og overlate til Gud selv om menneskene vil tro eller vrake det de hører.
For det nittende blir Guds ord feil anvendt når man ved hjelp av lovbud og trusler eller med lovens løfter forsøker å drive de uomvendte til å vende synden ryggen og øve gode gjerninger så de kan bli fromme og gudfryktige, istedenfor ved evangeliets formaninger.
Forsøket på å gjøre mennesker gudfryktige ved hjelp av lovbud og å påvirke selv troende til å øve gode gjerninger ved alle slags lovfordringer, er en meget alvorlig forveksling av lov og evangelium. Dette er å gi loven en stikk motsatt funksjon av hva den etter syndefallet var tiltenkt.
Jer. 31, 31-34: Siden loven ble skrevet i menneskenes hjerter før syndefallet, hadde den ikke til formål å gjøre oss gudfryktige, for vi var allerede skapt gudfryktige og rettferdige for Gud. Den eneste grunn til at loven måtte skrives, var at vi skulle lære hva som behager Gud. Det trengtes intet ytterligere bud for å informere om dette. For menneskene ville ganske enkelt bare gjøre slikt som var Gud til behag. Men denne situasjon endret seg ved fallet. Riktignok gjentok Gud lovens krav og opprettet på ny en lovens pakt med jødene etter Israels utgang fra Egypt, skrevet på steintavler. Men hva sa ikke Gud ved profeten Jeremia? Jo, at denne lovens pakt ikke hadde endret situasjonen, for Gud måtte tvinge dem til å adlyde hans vilje, og en lydighet av tvang er ganske enkelt ingen lydighet. Følgelig gir han dem ved profeten løfte om en tid da han vil opprette en helt ny og annerledes pakt. Dette betyr ikke at ikke den nye pakt også var virksom i den gammeltestamentlige tid. Pakten - slik den var blitt opprettet med israelittene - var en lovens pakt. Men i løpet av den tid denne gjaldt, pekte profetene stadig hen til den kommende Messias og den nye pakt som ikke skulle grunnes på nye bud og krav, men som skulle bli skrevet direkte i nye og rene hjerter, som Gud da ville skape. Han skulle fjerne steinhjertene og gi »kjødhjerter» i stedet. Da ville man ikke argumentere mot eller ha ulyst til Guds vilje. En slik endret situasjon kunne ikke Moseloven makte, siden ingen kan holde den.
Alle er vi av naturen kjødelige, og åndens frukter kan aldri tvinges fram av loven. Gud sier: »Jeg vil forlate dem deres overtredelser, og synden vil jeg ikke ihukomme.» Det var derfor at loven ble nedskrevet i hjertene. Det betyr at Gud selv vil oppfylle de bud og krav som loven ikke kan få oss til å oppfylle, og det gjør Gud ved det gledesbudskap han har gitt oss gjennom syndsforlatelsen. Det var akkurat slik de ble frelst i den gamle pakt også, noe Peter helt klart fremholdt på det første apostelmøte. Hva er det ikke de gjør de som bruker loven så perverst i den nytestamentlige tid? De gjør kristne til jøder og det jøder av verste slag, som bare har øye for loven og ikke gjenløserens løfter. Ikke bare blander de lov og evangelium, men de lar faktisk loven erstatte evangeliet.
Rom. 3, 20: Loven har ikke annen hensikt enn å avsløre og vise synden. Den fjerner ikke synden, men tvert imot øker den. Når en kjenner den onde lyst i sitt hjerte, roper loven: »Du skal ikke begjære.» Det får Gud til å virke grusom, siden han forlanger det umulige. Det er altså slik loven øker synden: den dreper den ikke, men vekker den tvert imot til live. Se også Rom. 7, 7-13 og 2. Kor. 3, 6. Hvor tåpelig er da ikke den predikant som tror at forholdene blir bedre i hans menighet når han bare tordner løs med loven og tegner helvetes fordømmelse i skarpe bilder. Noe slikt gjør ikke folk bedre. Det er sant at det kommer tider da det blir nødvendig med en slik lovforkynnelse for å rykke de sikre og forherdede synderne ut av sine villfarelser og få dem til å omvende seg, men å forandre hjertene så de begynner å elske Gud og nesten, kan aldri skje ved loven. Om det virkes enkelte gode gjerninger som følge av lovforkynnelsen, blir de gjort av tvang, slik som israelittene måtte tvinges ved lovens skremsler.
Gal. 3, 2: Galaterne var blitt villedet til å mene at Paulus' lære om frelse av tro, ved Guds nåde alene, var utilstrekkelig og ufullkommen og senere også at den var direkte farlig fordi den førte folk like i fortapelsen. Derfor aksepterte de så de falske profetenes lære om loven. Full av sorg skrev Paulus og fortalte at menigheten var blitt forgjort og villedet av falske lærere. Derfor stilte han disse spørsmål som vi leser i dette kapittel.
Han minnet dem om den store forandring som var skjedd med dem da han prekte evangeliet om Guds store nåde Han gjenkalte i deres erindring hvordan de hadde mottatt Den Hellige Ånd, den ånd nemlig som gir hvile, fred, tro og glede. Og han spør: »Hvor er det nå blitt av den tilfredshet og glede dere den gang hadde?» Ja han minnet dem også om at hadde det vært mulig, ville de endog ha gitt ham øynene sine. Gal. 4, 15). Så tvers igjennom hadde de vært grepet av Guds nåde og av all sin hu tatt imot og forstått Paulus' herlige, himmelske og strålende lære. Men nå var de som omskapt både i hjerte, sjel og ånd. Og Paulus ber dem svare på om de hadde fått den himmelske fred, den Åndens gave og store trøst ved de vranglærere som hadde fanget dem inn i lovens gamle bånd. Han visste nemlig at menighetslemmene i Galatia gikk sorgfulle og nedbøyde omkring, og var blitt uvisse om sin frelse. De var som forhekset. Når frelsen var så stor og rik en skatt, måtte de sikkert også selv legge noe til av eget verk, mente de, og de lærerne de nå hadde, dyttet på og sa at det også var deres plikt.
De begynte å betrakte sine skrøpeligheter og sin utilstrekkelighet i å gjøre det gode og føle skam over seg selv istedenfor å ta et oppgjør med vranglærerne som hadde brakt dem i denne forvirring.
Så sier apostelen til oss: »Hvis dere ønsker å bringe de menigheter dere får ansvar for den samme åndens fred og glede, tro og barnlige fortrøstning og håp, den samme sjelens hvile; så bygg Hans bolig blant menighetslemmene, og hold for all del loven borte fra dette område. Skulle menigheten være blitt kraftig verdslig - gjort, skal du kraftig forkynne loven, men følg straks etter på med evangeliet. Du skal ikke forkynne loven i dag og vente med evangeliet til en senere anledning. Straks loven har fått gjøre sin plikt, skal evangeliet overta.
Den forveksling av lov og evangelium som vår tese taler om, blir ofte gjort av folk som selv måtte kjempe og streve i stor kval og angst for å få en slags visshet om sin nådestand. Kampen pågikk kanskje mange år, før de til sist fikk denne ro og trøst, av den enkle grunn at de ikke kjente den rene lære. Når så disse senere tar til å forkynne den »rene» lære, plasserer de alltid i sin evangelie-forkynnelse en mengde bemerkninger om seg selv, som får menigheten til å tro at han er svært gudfryktig og from, men han vet egentlig ikke hvor arme tilhørerne er, for de er bare så altfor klar over at de ikke makter å oppfylle alle de krav som predikanten stiller. Disse predikantene representerer den verste type av vranglærere innenfor dette område.
Og for det andre vil denne forveksling av lov og evangelium lett oppstå når prester blir oppmerksomme på at deres evangelie-forkynnelse er virkningsløs siden grove, kjødelige synder går i svang i menigheten. Predikanten kan tenke at han har forkynt alt for mye av evangeliet og at han derfor bør skifte taktikk. Han lar evangeliet hvile for en tid og konsentrerer seg om loven. Da vil forholdene endre seg, tror han. Men han tar feil, folk forandrer seg ikke. Predikanter som har greidd å få fjernet enkelte onder ved sin lovforkynnelse, må slett ikke tro at de har oppnådd noe stort, men de skal vite at selv den mest korrupte menighet kan forbedres når den får høre evangeliet i dets reneste form. Noe annet makter det ikke. Den egentlige grunn til at menigheten er så slett, er uten tvil den at presten ikke forkynte evangeliet godt nok. Man skal ikke undre seg over at han ikke oppnådde resultater. For loven dreper. Det er bare Ånden, m.a.o. evangeliet som levendegjør.
Må ingen prest eller predikant tro at et er umulig å bevege trege og uvillige mennesker til å gjøre Guds vilje ved evangelie-forkynnelse, at han tvert imot må forkynne loven og peke på Guds straff og trusler. Hvis det er alt han kan, bringer han bare folk i fortapelse. Heller enn å agere politi for menigheten sin, skal han forandre hjertene så de gjør gjerninger til Guds behag av et takknemlig og glad sinn. Den som har fått virkelig kjennskap til, og forståelse for Guds kjærlighet i Jesus Kristus, er forbauset over dens ild, som er mektig til å smelte alt i himmel og på jord. Straks han tror på denne kjærlighet, kan han ikke annet enn elske Gud og av takknemlighet for frelsen bringe gode kjærlighetens frukter til Hans ære.
For det tjuende blir Ordet galt anvendt når man lærer at det er syndens størrelse som gjør at synd mot Den Hellige end er utilgivelig.
Det er loven og bare den som har til oppgave å dømme synden, mens evangeliet frikjenner synderen uten å stille noen betingelser. Således sier f.eks. profeten Jesaja i kap. 1, 18 følgende: »Om dine synder er som den rødeste purpur, skal de bli hvite som snø, og er de røde som skarlagen, skal de bli som den hviteste ull.» Og apostelen Paulus sier det slik: »Hvor synden er overvettes stor, er nåden enda større» (Rom. 5, 20).
Den sak som vi her skal ta opp; synden mot Den Hellige Ånd, finner vi skriftmateriell til bl.a. i Matt. 12, 30-32. Her lærer vi at blasfemi (gudsbespottelse) av Faderen eller Sønnen skal bli tilgitt, mens samme synd mot Ånden ikke skal bli tilgitt. Nå vet vi at Ånden ikke er helligere eller mer opphøyd enn de to førstnevnte personer i guddommen, for de tre danner en enhet. Derfor kan meningen ikke være at nevnte synd er bespottelse mot Den Hellige Ånd som person, men uttalelsen gjelder Åndens embete, m.a.o. dens gjerning, slik at den som spotter Åndens gjerning, ikke kan få tilgivelse for sin synd. Og Den Hellige Ånds gjerning er å innby mennesker til Kristus og hjelpe dem til å bli bevart hos ham.
Denne synd består i å »opponere mot den Hellige Ånd», ikke at det oppstår blasfemiske tanker i hjertet. Ikke sjelden tror kristne mennesker at de har syndet mot Den Hellige Ånd på nevnte måte når de blir anfektet av stygge tanker som de ikke blir kvitt. Vår Herre forutså dette, og derfor ga han denne undervisning om at den utilgivelige synd det her gjelder, må være ytret muntlig og i opposisjon.
I Mark. 3, 21-30 har vi et aktuelt tilfelle av blasfemi mot Den Hellige Ånd. Da Kristus hadde drevet ut onde ånder, påsto fariseerne at det skjedde ved hjelp av djevelen - at helbredelsen m.a.o. ikke var Helligåndens gjerning. Innerst inne var de overbevist om at det var et guddoms under de hadde vært vitne til, men fordi Frelseren nettopp hadde refset dem strengt for hykleri, var de fulle av hat. Og dette hat drev dem så til denne blasfemi mot Åndens gjerning. Å påstå at en gjerning av Den Hellige Ånd egentlig bare er et djevelens verk - og det enda en er overbevist om det motsatte - er å spotte Den Hellige Ånds embete. Den synd gis det ikke tilgivelse for.
Den kristne finnes ikke som ikke av og til motstår den guddommelige nådes frelsesvilje, og så prøver han å forsvare seg med at det bare var anfektende tanker han hadde jaget vekk. Men denne Jesu lære advarer oss: Det gjelder om straks å underordne seg Den Hellige Ånd når vi merker den hvis vi vil bli frelst Det er ytterst farlig å stå Ham imot. For snart kan det vise seg at motstanden leder til en fornektelse av Åndens gjerning så de sier: »Denne gjerning var aldeles ikke Åndens verk.» Til slutt ender det med at de får imot den måte Gud arbeider på til frelse, og de blir av dem som driver blasfemi og annen gudsbespottelse.
Får ikke Ånden virke det den vil, kan vi overhode aldri bli troende. Den som står Ånden imot, er utenfor all mulighet til hjelp, selv fra Gud. Gud krever respekt for den ordning han har satt for frelsen. Aldri bruker han makt for å føre oss til himmelens salighet. Den situasjon vår tekst gjengir, er at Jesus nettopp har helbredet en mann med en lam og vissen hånd, og drevet ut en ond ånd. Alle så de ganske klart at Guds kraft grep mektig inn i Satans herrevelde. Men de som opponerte mot Jesus, sa: »Det er Beelsebub som virker gjennom ham. Annen forklaring er det ikke.» Den kraftige gjerning de nettopp hadde overvært, Kristi gjerning og ord, viste at han hadde tatt kampen opp mot Satan for å tilintetgjøre hans herrevelde. Det var aldeles absurd å påstå at djevelen ville samarbeide med Jesus i en slik sak.
Hebr. 6, 4-8: Noe som karakteriserer synden mot Ånden, er at den som har gjort den, ikke kan bringes til anger og bot, d.e. omvendelse. Det blir simpelthen umulig. Det er slett ikke Gud som setter han i denne situasjon. Synderen selv er årsak til denne uopprettelige ubotferdighet og forherdelse. Når bespottelsen har nådd en viss grense, opphører Gud å arbeide på hans frelse. Forbannelsen hviler over ham, og det er ingen mulighet lenger til å bli frelst. Hvorfor? Fordi det er intet tilbake som kan bevege ham til omvendelse.
1. Joh. 5, 16 gir oss viktige opplysninger, men vi kan ikke la vår handling bestemmes av verset. Det er ikke mulig for oss å kunne si om et menneske før hans død at han har syndet mot Ånden. Selv om han med munnen ytrer seg noe blasfemisk, vet vi enda ikke i hvor høy grad hans hjerte er med i ordene, om de f.eks. skyldes onde ånders besettelse eller at han er åndelig blind. Kanskje er årsaken også den at han ikke er gjenfødt så han kan angre. Aposteltidens kristne hadde nådegave til å prøve åndene. Derfor mener Johannes dette med sine ord: »Når du ser at Gud har tatt sin nåde fra den eller den person som har falt i ovennevnte synd, skal du ikke ønske eller håpe at Gud tar ham til nåde igjen. Du skal slutte med å be for ham.» Heller ikke skal du si til Gud: »Frels også den som har syndet mot Den Hellige Ånd.»
Dette er sjokkerende, men inneholder likevel stor trøst. For en eller annen kan komme til deg og si: »Jeg er et elendig menneske - jeg har syndet mot Ånden. Jeg er helt sikker på det. Denne som føler seg helt fordømt, forteller om alt det onde han har gjort og talt og tenkt, og det kan virkelig høres ut som han har bespottet Gud og Den Hellige Ånd. Husk da på de våpen som Hebreerbrevets kap. 6 rår til å bruke i slike tilfelle:
Dette menneske har slett ingen glede av det han har gjort. Tvert imot synes han det er aldeles forferdelig. Men dette viser at Gud arbeider på hans omvendelse. Det han da skal gjøre, er å gripe fatt i Guds løfter. Spør du ham om han gjorde disse stygge synder forsettlig, vil han forsikre at det skjedde ufrivillig, for Satan fristet ham til å svare nettopp slik. Spør du ham igjen om han ikke skulle ønske at han aldri hadde gjort dem, svarer han: »Jo visst, for de anklager meg på det grusomste.» Dette er et sikkert tegn på at Gud har begynt å inngi ham et angrende Sinn. Et sånt tilfelle skal en sannelig ikke to lett på. Det stakkars forkomne menneske skal få høre at han har et utvilsomt bevis på at han ikke har syndet mot Den Hellige ånd, for han har begynt på angerens vei. Som en regel skal presten når han preker over dette emne, sette som mål å overbevise tilhørerne om at de ikke har syndet mot Ånden, istedenfor å advare dem mot å gjøre den. Å preke for en som har begått synden, tjener ingen hensikt. Det avstedkommer ikke noe godt. Men alle som sørger over syndene og tigger om tilgivelse skal få høre at de er kjære barn for Gud, men at de nå er i en forferdelig prøvelse.
Når den nevnte synd ikke kan tilgis, skyldes ikke det størrelsesgraden, for som vi allerede har nevnt, uttalte apostelen klart at hvor synden er overvettes stor, er nåden likevel større, men årsaken er den at synderen har stått imot og hånt det middel som alene kan bringe ham til anger og omvendelse, tro og utholdenhet i kristenlivet. De mennesker som er i nød og smerte fordi de tror de har bespottet Den Hellige Ånd, ville overhode ikke ha følt smerte i det hele tatt hvis de virkelig hadde begått denne synd. De ville tvert imot med frydefullt hjerte gå stadig videre i sin blasfemiske holdning. Derfor vet vi at kristne som kjenner denne smerte, fremdeles har troen, og at Den Hellige Ånd stadig virker, og når det er tilfelle, er det et vitterlig tegn på som sagt at de ikke har begått den alvorlige synd vi her taler om.
En utmerket forklaring på denne sak kan vi finne i Baiers latinske Kompendium av positiv teologi. Her sier han i part 2, kap. 3,24: »Den forferdeligste av alle synder, synden mot Den Hellige Ånd, består i at man i stor ondskap vender Gud ryggen, idet man spotter og hårdnakket angriper den himmelske sannhet som man hadde lært å kjenne som sannhet.» Den som har syndet mot Den Hellige Ånd på denne måten, er under forbannelsen, ikke først og fremst på grunn av selve synden, men på grunn av sin uvilje til å tro. Vantroen er hovedårsaken, og ondsinnet og stadig undertrykkelse av sannheten er den spesielle grunn til fordømmelsen.
For det tjueførste blir Ordet galt brukt når predikantene som underviser, ikke tillater evangeliet å ha den primære rolle i prekenen.
Lov og evangelium blir forvekslet og misforstått av tilhørerne når loven får spille en for dominerende rolle, eller når man lar loven og evangeliet få like stor betydning istedenfor å gi evangeliet hoveddominansen i prekenen.
Luk. 2, 14: Denne lærer fra himmelen gir oss her en illustrasjon på hvordan vi skal forkynne Ordet. Vi skal nok forkynne loven, men bare som forberedelse for evangeliet. Det endelige mål for vår lovforkynnelse må være å preke evangeliet. Den som ikke forfølger dette mål, er ingen sann tjener for evangeliet.
Mark. 16, 15-16: Kristus gir sine disipler befaling om å gå ut i all verden og forkynne evangeliet for all skapningen. Uttrykket »evangelium» gjør det klart at budskapet skal være fylt av glede, og i tilfellet tilhørerne skulle tenke at Ordet var så overveldende stort at de ikke ville våge å gripe det, føyer han umiddelbart til: »Hver den som tror og blir døpt, skal bli frelst», for at de virkelig skulle forstå hva han mente med ordet evangelium. Og han fortsetter: »Den som ikke tror, skal bli fordømt.» Også dette siste er et godt ord, for han sa ikke: »Den som har syndet så og så lenge eller så og så alvorlig, skal bli fordømt, men han slår fast at den eneste grunn til fordømmelse er menneskets vantro. Her spiller ikke person inn, eller hvor grove syndene er. Intet i det forløpne kan lenger fordømme ham. Men vil han ikke tro Jesu ord, går han fortapt. Når Herren altså også advarer mot ikke å tro det han sier, er det enda en tilskyndelse til å ta til seg innbydelsen. Dette siste ord må ikke betones slik: »Den som ikke tror, skal bli fordømt», men slik: »Den som ikke tror, skal bli fordømt». Med det mener han: »Fordømmelsen er allerede fjernet, dine synder er tilgitt og sonet, helvete allerede beseiret. Jeg har brakt en fullkommen soning. Nå står tilbake å tro dette. Så er frelsen sikker og viss i all evighet.»
1. Kor. 15, 3: La det nå ikke bare bli at du hører apostelens uttalelse her, men tenk på at du selv kanskje skal blir prest for en menighet. Gi Gud en ed på at du vil etterfølge apostelens eksempel, d.v.s. at du ikke står på prekestolen med et begredelig ansikt som om du innbød folk til sin egen begravelse, men vær heller som en brudgom som fører sin brud til bryllupsfesten. Dersom du ikke sammenblander lov og evangelium, vil du alltid kunne gå på talerstolen med glede i sinnet, og forsamlingen vil forstå at gleden skyldes dette at du skal få bringe dette glade budskap. Og de vil skjønne at det skjer store ting mellom dem.