del3

Tese 17

TESE XVII

For det trettende blir Guds ord galt anvendt når man beskriver troen, dens styrke og frukt så den ikke alltid samstemmer med alle de troendes erfaring.

Unge, ennå uerfarne prester gjør stadig feil her. De vil gjerne gi et godt inntrykk og rykke folk ut av kjødelig sikkerhet. Av redsel for å bringe rene hyklere til å betrakte seg som kristne, mener de at de ikke må stille kravene som de ellers stiller de virkelige kristne, for høyt. Men her er vi kommet til et punkt hvor presten må være ytterst omhyggelig så han ikke går ut over Guds ord, for ellers kan han i sin iver volde stor skade i tilhørernes sjel. Kristne er nemlig i mange henseende ganske annerledes enn beskrivelsene, vel å merke slike beskrivelser som så ofte blir gitt i forkynnelsen. Presten vil gjerne rive menighetslemmene ut av sløvhet og advare mot selvbedrag. Imidlertid må ikke det være hans endelig siktemål. Det må nemlig være å lede tilhørerne til den forvissning at de har sine synders forlatelse, håp om et velsignet liv og fortrøstning og frimodighet til å møte døden når den kommer. Ingen som ikke setter seg dette som sitt endelige mål for prekenen, kan være en rett evangelisk prest. Derfor må han være forsiktig så han ikke sier f.eks.: »Den som gjør dette eller hint, kan ikke være en rett kristen». Han må først være helt sikker i sin sak før han ytrer slikt. For han bør vite at det ikke er så uvanlig at kristne handler svært ukristelig.

Rom 7,18: Apostelen skildrer her en kristen som et slags dobbeltvesen. En sann kristen bærer alltid på ønsket om å gjøre det som godt er, og bare det. Men ofte handler han likevel annerledes. Om derfor en prest beskriver en kristen som en som ikke bare vil det gode, men også alltid gjør det, er den beskrivelsen helt ubibelsk. Å ville det som er godt er en kristens hovedmotiv, men ofte mislykkes han i å la den gode vilje råde. Før han egentlig er klar over det, kan han være kommet på villspor og falt i synd. Siden angrer han bittert og føler stor skam. Men han behøver slett ikke være falt ut av nåden for det.

Rom. 7, 14: En kristen er Jesu Kristi trell - hans slave - men adlyder ikke sin herre motvillig og ugjerne som andre herrers slaver gjør. For de viser lydighet med aller største motvilje.

Når apostelen må rope som han gjør : »Jeg ulykkelige menneske. Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme ? Så vil han som sann kristen, som altså har fått se hvilken ynkelig synder han egentlig er, klynge seg bare desto fastere til Kristus og jage vekk de djevelske anfektelser som vil ha ham til å tro at lian er falt ut av nåden og har mistet Gud.

Fil. 3, 1: I dette livet ligger vi alltid noe etter for vi forstår ikke alt. For en kristen kan det synes som om der er tider da han var mer hellig og bedre greide å hanskes med synden. Det kan faktisk også være tilfelle, og hans nåværende situasjon kan skyldes åndelig tilbakegang. Men den korrekte forklaring på hans nåværende tilstand kan også være at han nå ser mye klarere hvilken skrøpelig skapning han er.

Gal. 5, 17: En prest har ingen rett til å forkaste en person som ukristelig om han ikke er som han skulle, så lenge personen fastholder at han ikke ønsker eller vil beholde sine skrøpeligheter. Begår han synd av skrøpelighet eller overilt og i tankeløshet, kan han allikevel være en kristen.

Jakob 3, 2: En kristen synder ikke bare i tanker, begjær, miner og ord, men også i handlinger - noe som gjør det klart for hele verden at han fremdeles er et stakkars skrøpelig menneske.

Hebr. 12, 1: En kristen vil alltid legge bort synd som stadig tynger, men får den kanskje ikke helt ut av hjertet, noe som gjør trett og motløs. Hans oppførsel ville bli ganske annerledes frimodig og heroisk hvis han ikke stadig måtte hale og dra et kjødelig sinn med seg.

Vår Frelser lærer alle kristne å ta denne daglige bønn med i Fader Var: »Forlat oss vår skyld.» Hver dag legges en ny byrde av skyld på våre hjerter og samvittigheter. Å skildre et kristent menneske som absolutt perfekt i alt - noe han ikke er - eller rekne opp slike kjennetegn på en sann kristen som ikke alle kristne kjenner seg igjen i, er å tegne et galt bilde, noe som kan forårsake meget stor skade. For av en slik karakteristikk vil kristne med en levende samvittighet kunne trekke den konklusjon at de ikke er kristne. Derfor må presten gi den rette medisin når kristne vakler i synd og straks reise dem opp av fallet, forutsatt at ikke synden var tilsiktet, for var den tilsiktet, ville Den Hellige Ånd være jaget fra dem. En kristen lærer av erfaring å være fare, og har han falt i synd, føler han seg straks drevet til å søke sin himmelske Far, bekjenne synden og be om syndsforlatelse, for Jesu skyld. Han får også indre forvissning om at han er tilgitt.

Ofte blir en kristen skildret som var han tålmodig som Job. Presten sier kanskje: »Du kan ta alt fra en kristen, men like fullt vil han vitne frimodig: 'Herren ga, Herren tok, Herrens navn være lovet» ( Job. 1, 21 ), og presten tror at hans bemerkninger er helt ut bibelske. Det er sant at Job virkelig uttrykte seg slik, men ikke at alle kristne gjør det. Det er ikke å være konsekvent mot troen å sette opp slike mål i prekenen. Mange kristne er nemlig svært utålmodige når de er i vanskeligheter. Utålmodigheten kan endog være stor i hverdagsbagateller. Men når han åndelig talt kommer til seg selv og ser tingene i rett lys, skammer han seg over seg selv.

Det kan ikke påstås å være et kriterium på en kristen at han aldri faller i grov synd. For også det hender av og til, men hver gang det skjer, vender han seg betingelsesløst, om ikke alltid straks, til Guds ord. Det kan godt være at han først er blitt blindet av djevelen og så tror at denne har rett, men til sist vil likevel Guds ord overbevise ham om at han tok feil, og så ber han ydmykt om tilgivelse, mens derimot en hykler påstår så lenge han bare kan, at han handlet rett.

Mange predikanter tegner det bilde av kristne at de aldri frykter døden. Også dette er en alvorlig feilpresentasjon, for sannheten er jo at de aller, aller fleste kristne er redde. Hvis en kristen er fryktløs overfor døden og sier seg rede til å dø når som helst, så har Gud vist ham en helt spesiell nåde. Enkelte har gitt uttrykk for en slik overbevisning før de av sin lege fikk vite at de ikke kom til å leve natten over. Men da ble de slatt av en forferdelig angst. Tegn derfor for Guds skyld ikke et falskt bilde av en kristen. Når du har tegnet ditt bilde, sa prøv om du kan finne deg selv igjen i det.

Selv utpreget hovmod kan bryte fram i en kristen, noe som er det aller verste en kan falle i, for det er å bryte det 1. bud. Av naturen er vi alle stolte og hovmodige, men noen mere tilbøyelige til den synd enn andre. Koleriske mennesker som har det en kaller sterk vilje og stor energi, har som regel stor selvtillit og forlanger at andre skal vise dem høyaktelse - et resultat av et avskyelig hovmod. Slike synder finner en altså. Bare se på Herrens disipler som kranglet med hverandre om hvem som var den største. Hvis ikke dette tilfellet var nevnt i Bibelen, ville vi neppe ha trodd at disiplene kunne kjekle som små barn om hvem som skulle sitte øverst, eller at mor til Sebedeus -sønnene ville be om at en av hennes sønner måtte få plassen ved Herrens høyre side. Vi skjønner av det Lukas her forteller at disiplene var bekymret og ute av seg, for de visste at deres handlemåte var skammelig. Når så Herren refset dem, følte de seg så ille til mote av skam at de helst ville gjemme seg bort.

Det er likeledes fullstendig galt å skildre den kristne som en som alltid er brennende i sitt bønneliv og at bønn er det kjæreste han vet. Det er ikke tilfelle, det krever mye kamp og strid å få en kristen til å be vedholdende og inderlig og tillitsfullt skjønne at han virkelig får av Gud det han ber om. Skjønt det er tider da en kristens kjød og blod - hans naturlige menneske - er blitt trengt tilbake, og det føles som han allerede var i himmelen og har det inderligste samfunn med Gud. så betyr ikke det at han aldri mer plages av et kjødelig sinn.

Det hender endog at kristne blir fristet til rikdom. Hvis de ikke blir advart og formant, vil de trekkes inn i en farlig snare og kan gå evig fortapt. Når en dømmer et menneske, er det avgjørende å vite om han elsker Guds ord og Frelseren, eller om han er forstenet og lever et skammelig liv. Noen mennesker vil gjerne bli betraktet som særlig fromme, og de holder seg borte fra tomt prat, løfter øynene fromt mot himmelen, siterer Bibelen til stadighet og leser Skriften i alle sin fristunder for å imponere folk med sitt eksemplariske kristenliv. Så vi skal ikke tro at bare de er sanne kristne som utfolder sin gudsfrykt slik. Jeg vil ikke påstå at de ovennevnte ikke kan være kristne, men jeg er viss på at alt slikt røper et stakkarslig hykleri. Bare les evangeliet og merk deg hvordan disiplene omgikk Herren og handlet når Han var til stede. De ga klart og tydelig uttrykk for sine meninger og ønsker, selv Johannes, den disippel som Jesus elsket mest. Kristus mente ikke av den grunn at de var uomvendte. Nei, han behandlet dem som rett omvendt skjønt han var klar over at de enda hadde mye igjen av sin kjødelige, gamle Adam.

I dine prekener bør du henvise til gjerninger som er gjort av sterke eller ekstraordinært troende kristne. Det vil slett ikke skade dine tilhørere å måtte erkjenne at de selv ennå ikke har nådd samme grad av avgjorthet, - men tvert imot kan det anspore til fremgang i deres kristenliv.

Når man skal ta opp nye medlemmer i menigheten og samtaler med dem, skal de ikke betraktes som ugudelige og uomvendte om de ikke straks lar seg engasjere i religiøse betraktninger. Det er mange som klynger seg til sin Frelser uten å være i stand til å snakke så mye om sin tro, skjønt de nok ellers - på andre områder - viser seg like meddelsomme som andre. Andre igjen har kanskje ikke så stor erfaring i det åndelige liv, og derfor holder de seg stille og beskjedne i bakgrunnen.

Til toppen

TESE XVIII

For det fjortende blir Guds ord galt anvendt når den universelle, almene moralske fordervelse blir beskrevet på en slik måte at det inntrykk skapes at også de sanne troende besnæres og fristes av de herskende synder og synder forsettlig.

Jeg taler nå om den påstand at den almene moralske fordervelse også tvinger de troende inn under de syndige lysters tyranni. Ingen som har fått kjennskap til og er fortrolig med den rette kristne lære, vil komme med den absolutte påstand at også en kristen driver utukt og horeri. En slik tanke vil ikke vinne innpass i den lærers sinn som gir en sann og ren undervisning i Guds ord. Derimot lar en som forsøker å gi en meget dramatisk skildring av den almene moralske fordervelse seg lett friste til å bøye av fra den rene lære. Mye skade blir gjort når menigheten må høre at vi kjødelige mennesker lever i det mest avskyelige av skam og last uten at det legges til: »som vi er av naturen» eller: »så lenge et menneske fremdeles er i den naturlige fordervelse og ugjenfødt.» Men ellers tan du sjølsagt ikke overdrive de reddsomme tilstander av menneskenes naturlige tilstand. Men når du henvender deg til en kristen menighet, må du være meget omhyggelig så du ikke taler som om også alle kristne lever i skam og last. For pietistenes vedkommende ble det et farlig og skadelig forsøk å inndele menneskeheten i så mange klasser at ingen riktig visste hvilken klasse han tilhørte. Men det må allikevel ikke avholde oss fra å understreke i våre prekener at menneskeheten virkelig er delt i to store klasser, d.v.s. i troende og ikke - troende, ugudelige og fromme, omvendte og uomvendte, gjenfødte og ugjenfødte. Dette er ifølge Skriften en relevant klassifisering, se Mark. 16, 16, Matt. 5, 45, 9, 13, 13, 38. Tilhørerne dine må lære at de er enten åndelig døde eller åndelig levende, enten omvendte eller uomvendte, enten under Guds vrede eller under Hans nåde, enten kristne eller ikke-kristne, enten at de sover i sine synder eller er vakt til nytt liv i Gud. De er individer enten under djevelens eller under Guds herrevelde. Det er bare to utganger av dette livet: himmelen eller helvete. Bare to domfellelser vil bli uttalt over menneskene, enten en dom til fortapelse eller en dom til evig liv. Følgelig er det bare to klasser eller grupper i dette liv, de som tilhører den ene gruppe går like til helvete, mens de som hører til den andre, går like til himmelen, Matt. 7, 13 - 14. Å forveksle disse to gruppene er en avskyelig sammenblanding av lov og evangelium. Loven skaper fortapte og fordømte syndere, men evangeliet frie og velsignede mennesker.

Rom. 6, 14: Synden vil ikke kunne herske over en kristen. Det er absolutt umulig for en som er under nåden, å bli tyrannisert av den fordervelsens makt som synden er.

1. Kor. 6, 7 - 11: Derfor skal ingen som faller i de ovennevnte synder uten å angre og gjøre bot, arve Guds rike. Den kristnes anger og bot består i at han av hele sitt hjerte ønsker å komme fri slike lyster og synder. Enhver som gjør disse synder med forsett, har vist at han ikke er en kristen, men en fortapt og fordømt stakkar som drives av Satans ånd.

2. Pet. 2, 20 - 22: Her taler Peter om personer som hadde vært Guds barn, hadde hatt et levende kjennskap til Herren Jesus og vært under Guds nåde. Hvordan kan så noen være så dristig å hevde at en som engang var rett omvendt, fremdeles er det etter å ha falt i slike grove og alvorlige synder som de Peter og David falt i?

Rom. 8, 13 - 14: De som ikke lar seg drive av Guds ånd, men av sin kjødelige lyst, er ikke Guds barn, men Satans tjenere.

Joh. 5, 44: Jesus retter en alvorlig anklage mot alle som søker ære av mennesker, med disse ord: »Dere har ingen tro overhodet.» Det er nemlig en av troens frukter å gi all ære til Gud alene.

Alle er vi av naturen hovmodige, stolte og æresyke, og bare Den Hellige Ånd makter å drive ut disse stygge synder Vi blir dog aldri helt kvitt dem. En rest blir tilbake. Men så snart en troende blir oppmerksom på dem, tar han avstand og fordømmer dem. Han føler seg ytterst skamfull og lei seg og ber Gud om å fjerne den avskyelige stolthet og hovmodets ånd.

Vi legger merke til at Frelserens uttale er et spørsmål. Det betyr: Dere kan ikke både tro og søke ære av mennesker samtidig. De to ting utelukker hverandre. For troen bevirker ydmykhet i forholdet til Gud og nesten.

Jakob 2, 1: Å foretrekke de rike og ansette fremfor de fattige på grunn av de førstes formue, er det samme som å diskriminere menneskeverdet. Det kan troen slett ikke tåle, for den betrakter ikke folk etter graden av en eventuell personlighet, men etter deres forhold til Gud. For ham er en fattig tigger som av Gud er benådet på grunn av Sønnens dyrebare blod, like mye verd som en konge eller keiser. Slike mirakler som denne nye holdning er, virker troen i våre hjerter.

Mange har et altfor grunt syn på troen. De tror den er en blott og bar åndelig funksjon som f.eks. å holde visse bibelske utsagn for sanne. Samtidig mener de at troen godt kan eksistere sammen med de ovennevnte moralske synder, noe som røper at man holder troen for et menneskeverk. Men sann tro er en skatt som bare Den Hellige Ånd kan virke, og som driver synder ut. Troen og den gode samvittighet er nemlig kompanjonger. Har en da ikke orden i sin samvittighet, røper det mangel på kristen tro. Om en, sier apostelen : »at en har lidd skipbrudd i troen» (1. Tim. 1, 19).

Selv etter omvendelsen kan det være smått bevendt med sann Gudsfrykt, og alle vare synder er grove, selv de som skyldes umodenhet og kjødelig skrøpelighet og som de rettferdiggjorte ikke ennå har fatt bukt med. Om de ikke makter å kvele troen, skal de likevel ikke betraktes som en spøk.

Det andre ledd i den 10. tese hevder at Guds ord, som er loven og evangeliet - ikke blir rett forkynt dersom predikanten fremstiller troen som om den rettferdiggjør og frelser fordi den virker kjærlighet og en ny livsførsel. Hjertets fornyelse med kjærlighet og gode gjerninger som frukt av troen, er ikke det element i troen som rettferdiggjør og frelser.

Rom. 4, 16: Når vi så sterkt hevder læren om rettferdiggjørelse ved tro, er det for å markere at alt skyldes Guds nåde alene. Hvis derfor troen skulle rettferdiggjøre på grunn av en eller annen kvalitet i oss, ville det være inkonsekvent å hevde rettferdiggjørelse av tro. Rettferdiggjørelsen skyldes altså Guds nåde og mottas av troen, men vel å merke ikke en tro av en spesiell god kvalitet. Troen i seg selv kommer her ikke i betraktning, bare det faktum at Jesus Kristus for lang tid siden led og døde og sonet all verdens synd og skyld. Han har gjort og lidd det som skulle gjøres og lides, og vi får ta imot Hans fortjeneste som var egen. Vi skal ikke legge noe til det fullbrakte verk, bare klynge oss til Ham og ha trøst og glede av det

Han gjorde for oss . Skulle det til rettferdiggjørelsen en da høre noe vi må gjøre, ville apostelen her ha trukket en feil konklusjon.

Fil. 3, 8 - 9: Her fastslår apostelen at han er rettferdig. Det har han vunnet ved troen, og ikke ved egen, men ved Kristi innsats. Rettferdiggjørelsen av tro er altså grunnet en annens rettferd. Gud finner slett ikke noe i oss som han kan regne til rettferdighet og kreditere oss. Nei, det er en annens rettferd vi eier ved troen. Vi har verken fortjent eller medvirket til den.

Rom. 4, 5: Alle som har den rette tro, er klar over at de en gang var ugudelige og at det skyldtes et guddommelig nådens under at de kom til tro på sin Frelser da de fikk høre: »Du er regnet som rettferdig, skjønt jeg ikke finner noen egen rettferdighet i deg. Men jeg skjuler deg i min Sønns rettferdighet og ser nå intet annet i deg enn rettferd.» De vet derfor at den som ikke kommer til Kristus som en ugudelig stakkar, ikke kommer i det hele tatt.

Ef. 2, 8 - 9: Her virker det som Paulus føler at han ikke har understreket kraftig nok hva det er som rettferdiggjør et menneske, som han er redd for at noen fremdeles kan havne i selvrettferdighet. Først sier han: »For av nåde er dere frelst», og så like etter: »ved tro». Og for at ikke noen skal mene at han har oppnådd dette ved troens prestasjon, fortsetter han: »Og det ikke av oss selv.» Hva skyldes denne frelse da? »Det er en Guds gave», og for nå å fjerne den siste rest av tanker på egen eventuell bedrift og innsats, tilføyer han: »Det hviler ikke på gjerninger», slike som f.eks. menneskets kjærlighet eller barmhjertighet. Og han konkluderer med å fastslå: »for at ingen skal rose seg.»

Rom. 11, 6: Her vil apostelen igjen understreke evangeliets nådeinnhold. Han ber leserne merke seg og innrømme at når frelsen er »av nåde», så kan den ikke skyldes noen gjerning av dem, for det ville jo utelukke nåden. Å legge gjerninger til nåden gjør den innholdsløs og tom. På den annen side teller ikke nåden, eller fortjeneste ville ikke være fortjeneste dersom altså frelsen skulle være av lovgjerninger. Så blir det intet annet tilbake for et menneske enn å tro fullt og fast at han er rettferdiggjort på grunn av Guds rene og evige nåde, ved tro. Når så troen virker frukt, kommer den etter at han har mottatt alt det som var nødvendig til frelse. Først blir en frelst, og deretter likedannet med Gud. Først må han bli arving til himmelen og et Guds barn før han kan bli et nytt menneske.

Det er dette som gjør at Luther kunne si om kristendommen at den var en nåde - religion. Alt det gode en kristen gjør, skyldes verken tanken på 1ønn eller fortjeneste. Vi ville ikke vite hva vi skulle ta fatt på for å kunne fortjene lønn. Alt er jo blitt gitt oss: rettferdighet, vår evige arv og vår frelse. Alt som gjenstår for oss, er å takke Gud. Og så er det også dette å bemerke at Gud har til hensikt å gi den som i dette livet var særlig utholdende i troen, en egen ære i tilknytning til frelsen Han vil skjenke ekstraordinære gaver når disse får ærens pris. Det vil således bli stor forskjell på de kristne i det kommende liv, og da skal det bli tydelig at selv det aller minste pluss som en helgen mottar ved siden av dem som de andre får, ikke er noen bagatell.

Gode gjerninger er da bare de som tilskynder og driver oss til å gi Gud ære. Den sanne troende tenker overhodet ikke på å fortjene seg noe ekstra ved sin tjeneste. Han kan ikke annet enn å gi uttrykk for sin takknemlighet ved kjærlighet og gode gjerninger. Hans hjerte er blitt forandret, det er blitt ømt og mildt ved den rikdom av Guds egen kjærlighet som han selv har fått oppleve og erfare. Og som ikke alt dette var nok, er Gud også nådig og god slik at han lønner de gode gjerninger som han selv er opphavsmann til i oss . For alle en kristens gode gjerninger er Guds eget verk.

Til toppen

TESE XIX

For det femtende blir Guds ord galt anvendt når predikanten sier om enkelte synder at de ikke fører til fortapelse, for de er så ubetydelige og »små».

Vi har allerede sett at det må gjøres et skille mellom synder som fører til død og andre som er av mindre betydning. En som mislykkes i å foreta denne skilnad, bruker ikke Guds ord riktig. Men når en skiller mellom disse to slags synder, må en være uhyre varsom og gjøre det helt klart at skillet blir gjort i den hensikt å vise at visse synder bedrøver Den Hellige Ånd slik at Han trekker seg bort fra den troende. Når Han det gjør, er også troen borte, for ingen kan tro eller omvende seg uten at Ånden drar ham. Om synder som driver Den Hellige Ånd bort og fører til åndelig død, sier vi at de virker død. Den som var en kristen, vil vite at Den Hellige Ånd har forlatt ham, for han ber ikke lenger i barnlig tillit og tro. Heller ikke motstår han synden så tappert og utholdende som før. Han føler det som han er blitt aldeles lenket som en slave til synden. Godt er det at han har denne forståelse av situasjonen, for så kan han bringes tilbake til Gud. Men dersom situasjonen varer ved, har han ikke samfunn med Gud i det hele tatt.

Men det er andre, såkalte veniale - »små» - (jfr. Matt. 12, 36), synder som ikke har slike alvorlig følger at de jager bort Den Hellige Ånd. De skyldes en eller annen skrøpelighet eller blir gjort overilt og uforvarende. Vanligvis sier vi at de er daglige synder som også kristne kan komme til å gjøre av ubetenksomhet. Vi må være pinlig nøye og forsiktige, så vi ikke skaper den forestilling at man ikke trenger bry seg med eller be om tilgivelse for dem. Det skjer bare altfor ofte at predikanter skaper det inntrykk at disse skjødesyndene ikke betyr noe særlig, og at kristne ikke skal bekymre seg over dem. Siden alle er syndere og ingen helt ut blir kvitt synden, er det ingen grunn til at man skal føle seg knust på grunn av dem, sier de. Men en slik tale er forferdelig og ugudelig.

Matt. 5, 18-19: Det er viktig å merke seg den sammenheng disse ord av Jesus står i. Like foran dette avsnitt slår han fast at han er kommet for å oppfylle loven. Når da Herren måtte oppfylle hvert eneste bud og krav i vårt sted, er det sjokkerende at det enda fins mennesker, syndige ormer som de er, som vil fritas et Guds bud og betrakter det som ubetydelig. Folk som nærer den slags tanker, kan overhode ikke være kristne. Hvis noen har laget seg en slags hemmelig trøst, så lurer og bedrar han seg selv ganske kraftig. En virkelig kristen vil nære stor frykt for å falle også i de såkalte »små» synder.

Herren nevnte også mennesker »som lærte andre slik». Det er ille nok når et menneske for sin egen del betrakter et bud for »lite» og lever i kjødelig sikkerhet, men langt verre enda når han forkynner et sånt syn offentlig og dermed leder andre i fortapelse. Han skal engang måtte stå til regnskap for Gud for sine prekener, og den dag kan han ikke unnskylde seg med at det ifølge hans overbevisning bare var en ubetydelig sak som ingen behøvde å bekymre seg så mye om. En kristen bryr seg om både de »små» og de »store» synder, mens en ikke-kristen altså mener han skal kunne »unnslippe sin ondskap» (Salme 56, 8).

Matt. 12, 36: Her gir Jesus oss et konkret eksempel på hvor alvorlig det er å mene om enkelte synder at de er små og ubetydelige, og at de automatisk tilgis av Gud fordi Han ikke betrakter dem så alvorlig. Folk som snakker slik, fremstiller den hellige og rettferdige Gud som en like svak og gammel mann som Eli. Han så sine sønner synde, men sa bare: »nei, nei, mine sønner» (1. Sam. 2, 24), og mente at han dermed hadde formant dem nok. Det er sant at Gud er kjærlighet, men Han er også hellig og rettferdig. Mot mennesker som står opp mot Ham, er Gud en forferdelig ild, og Hans voldsomme vrede forfølger synderen like til det dypeste helvete. Hvert eneste ord som synderen skal stå til regnskap for på Dommens dag, er tilstrekkelig til å bringe han i fortapelse. Mon tro om det finnes en kristen som ved dagens slutt har frimodighet til å påstå at han overhode ikke ytret ett eneste vondt ord den dagen, til tross for at han hadde vært svært så pratsom?

Få kristne vil kunne påstå det. Selv for et ubetenksomt ord må kristne be Gud om forlatelse med anger og sorg i sitt hjerte, og han må love å være på vakt i fremtiden mot hva leppene taler. Hvis ikke Gud ville tilgi ham disse ordene, var de tilstrekkelig alvorlige til å fordømme ham. Det eksisterer i grunnen ikke »små» synder, men vi kan enda hevde at der er synder av en slik art at de ikke hindrer et menneske i å tro på Jesus Kristus av hele sitt hjerte.

Jak. 2, 10: Om en har holdt ni hundre og ni og nitti av tusen bud og krav, vil han likevel være skyldig i hele loven. Dette gjelder også hver eneste en av de såkalte »små» synder. Er en ikke helt ut oppmerksom på dette, opphører en snart å være kristen. For det som gjør et menneske til en kristen, er at han som troende vet at han for det første er en fordømt elendig synder, som ville gå evig fortapt hvis det ikke hadde vært for det at Kristus døde for ham, og for det andre at Jesus Kristus, sann Gud, født av Faderen fra evighet og sant menneske født av jomfru Maria; har forløst ham, en fortapt og fordømt skapning, og fridd og kjøpt ham fra alle synder, fra døden og djevelens makt. En kristen må først se seg som en fortapt og fordømt synder, for ellers vil all tale om troen være verdiløs og bare tomhet.

Gal. 3, 10: Forbannelse vil komme over enhver som ikke gjør alt som er skrevet i Lovens bok. Det eksisterer derfor ikke synder som er »små» i sin natur. De er det bare for Kristi skyld.

1. Joh. 1, 7: Apostelen sier: »fra alle synder», ikke »fra alle grove og store synder». Følgelig ble Jesu Kristi blod - Guds sønns blod - utøst til soning også over de såkalte »små» synder. Da må også disse dypest sett være synder til døden. Synd er alltid noe forferdelig, for den er opprør mot loven, og dermed mot den hellige, allmektige Gud - vår høyeste. himmelske lovgiver.

Matt. 5, 21-22: Fins det mon tro kristne som kan si om seg selv at de aldri var sinte på sin bror kortere eller lengre tid? De var det kanskje i skrøpelighet og svakhet, men ikke desto mindre har de syndet og bør føle seg skamfulle. Når Herren sier: »han skal være skyldig for domstolen», behandler han vreden og mordet likt. Uttrykket »raka» betegner at hjertets vrede bryter ut i vredens ord og handlinger. Sinnet topper seg i et utbrudd som »din idiot». Og loven mener altså at også denne synd er verd helvetes ild.

Alle disse bibelsitatene viser at de såkalte »små» synder ikke er små i og for seg, i sin natur, men tvert om fordømmelsesverdige og dødelige. Bare om de troende blir det sagt: »Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus» (Rom. 8, 1), men så er også en kristen en som betrakter all synd meget alvorlig.

En evangelisk forkynner gjør derfor synden stor og alvorlig, også de »små», for han uttaler seg jo på Guds vegne. Du må ikke glemme at du hver dag synder så ofte og mye at Gud med rette kunne kaste deg i en evig fortapelse, men gjør det ikke, fordi du har tatt din tilflukt til Kristus. Husk derfor alltid på at hvis Gud skulle ville opptre mot deg etter sin rettferdighet, ville du være evig fordømt. Du bør frykte og oppføre deg som om du var full av dødelige overtredelser.

Endelig vil også en kristen få erfare i sitt daglige liv at ingen synd er »liten» i seg selv. Alle sanne kristne vil kunne gi vitnesbyrd om den erfaring at de ble urolige og mistet sin indre fred straks de hadde syndet, og at denne tilstand varte helt til de ba Gud om tilgivelse. Samvittigheten vil nemlig straks alarmere og vekke dem til forståelse av det faktiske forhold.

Til toppen

TESE XX

For det sekstende blir Guds ord galt anvendt når et menneskes frelse blir gjort avhengig av et medlemskap i den synlige, rett - troende kirke og frelsen nektes alle som måtte ta feil i en eller annen trosartikkel.

Det synes merkelig at noen har oppfunnet den lære at det bare er innenfor den synlige Lutherske kirke at mennesker blir frelst. Opphavet til den alvorlige feilslutning vi her studerer, er læren om at kirken er en synlig institusjon som Kristus har etablert på jorden og som ikke skiller seg på noe område fra en religiøs stat. De styrende organer er biskoper, kirketråd prester, diakoner, synoder etc.. At et slikt syn er en villfarelse, vil den forstå som er det aller minste fortrolig med Guds ord. Sa ikke Frelseren: »På denne klippe vil jeg bygge min kirke og dødsrikets krefter skal ikke får makt over den» (Matt. 16, 18)? Og klippen er Kristus. Ingen er medlem av kirken uten at han bygger på Herren. Å bygge på Ham betyr ikke at en rent mekanisk melder seg inn i kirken, men at en setter all sin lit til Kristus og håper på rettferdiggjørelse og frelse ved Ham alene. Alle som bygger galt her, bygger på noe annet enn Klippen og er derfor ikke medlem av Jesu Kristi kirke.

Ef. 2, 19-22: Ingen uten de som i tro klynger seg til apostlenes og profetenes ord, er bygget opp på deres grunnvoll. Følgelig er de heller ikke lemmer av menigheten uten denne levende tro.

Frelseren kaller seg brudgom. Så la ingen innbille seg at han er en sann kristen og lem på kirken hvis han ikke er trolovet med Kristus med de inderligste hjertets følelser og bånd. Med hensyn til hans eget og opprinnelige forhold til Kristus var han en utlending og fremmed, - det er kirken som er Kristi brud.

Kristus blir også kalt hodet for kirken. Følgelig kan bare den være lem som gjennomstrømmes av det lys og liv, den styrke og nåde som flyter fra Ham. Er en da ikke åndelig sammenføyd med ham, har en heller ikke Kristus til hode. Hver den som er sin egen herre som ikke vil la seg styre og bestemme av Kristus, står utenfor kirken.

Enda et annet sted sier apostlene at kirken er Kristi legeme. Det har da bevirket at mange av de mest overbeviste lutheranere har påstått at når et legeme er synlig, så må også kirken være det. Men det er et avskyelig stykke eksegese. Den sammenlikning mellom kirken og legemet som blir gjort i forannevnte setning, gjelder ikke en eventuell kirkens synlighet, men at kirken er en levende organisme av lemmer - ikke en sammenrasking av mange døde ting - og at det i denne levende organisme pulserer en og samme tro og kraft. Dette beviser at kirken uten tvil er usynlig. Bare den er da lem i kirken som stadig erfarer den kraft som strømmer ut fra Kristus - han som er hode for kirken.

Atter igjen kaller Kristus kirken for sine får. Så. ingen kan være lem i kirken uten at han hører til i flokken og vil være et av de lam som lar seg lede av og er lydig mot hans røst.

Den innvending blir reist, at Kristus jo sammenligner kirken med en åker hvor hveten og ugresset vokser sammen Men en slik innvending skyldes en feilaktig tolkning av liknelsen. Kristus har selv gitt oss nøkkelen til den. Han sa ikke: »Akeren er mitt kongerike.» Var det tilfelle, ville kirken bestå av en forening av gode og dårlige medlemmer. Men nå sa han: »Akeren er verder» (Matt. 13, 38). Den Augsburgske bekjennelses apologi slår fast dette faktum. Frelseren sammenligner sin kirke med en åker hvor det vokser ugress sammen med hvete, - med en not som inneholder både god og dårlig fisk, eller med en bryllupsfest som både kloke og dårlige jomfruer var på vei til, og hvor endatil en som ikke hadde de rette bryllupsklær på, fikk adgang. Med disse lignelser var det slett ikke Jesu hensikt å beskrive kirkens egentlige vesen, men bare den ytre form den viser seg i her i denne verden og den lodd den må lide blant denne verdens barn. Skjønt den består av bare gode får, av gjenfødte mennesker, så viser den seg likevel aldri som et samfunn av bare sanne troende. I sin synlige skikkelse er den aldri renset for alle hyklere og ugudelige som trenger seg inn. Ikke før i fullendelsen, i evigheten vil den fremstå i sin triumferende skikkelse, og endelig være helt og fullt renset og kvitt all skam og skitt fra de som ikke ærlig og alvorlig hørte den til, men bare søkte sine egne verdslige interesser i en ytre forening. Mens de med sine lepper bekjenner Kristus, er disse hykleriske skinnkristne langt borte fra ham med hjertene. Det er sine egne kjødelige lyster de tjener, og ikke Herren alene. Så sier da også Herren i Luk. 14, 26 følgende: »Om noen kommer til meg og ikke hater sin egen far eller mor, kone, barn, brødre og søstre, ja, selv sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.» Her feller Kristus en dom over alle som ikke vil gi avkall på det de eier. Men ikke før alle står samlet for Hans domstol, vil det komme for en dag at disse var hyklere. Vi kan se at folk er på vei til kirken, men ikke at de tilhører kirken. Det er endog umulig å avgjøre om aktede individer virkelig er sanne lemmer på legemet. Ingen uten Gud vet dette. Bare for hans øyne er kirken synlig.

Feilen som vi nå diskuterer, er den mest alminnelige i vår tid. De som forfekter den, foregir at de er bra lutheranere i opposisjon til papistene, men så er det et faktum at de bare har byttet våpen med dem. Tidligere forsvarte papistene den vranglære som de nå tar opp til ny undersøkelse, i våre dager tør derimot lutheranere frimodig hevde at det bare er den lutherske kirke som bringer frelse. Den eneste slutning en kan trekke av dette, vil være at enten er pavekirken den sanne kirke, eller så omkom den sanne kirke før Luther kom til. Men Skriften sier at den sanne kirke ikke kan omkomme, men forbli til tidenes ende. Nå var der ingen »luthersk» kirke helt fram til det 16. århundre. Det er også et faktum at det ikke har eksistert noen kirke siden apostlenes tid som bevarte forfedrenes lære helt ren. Følgelig har enten Skriften løyet, eller så var den romersk- katolske kirke den sanne kirke og Lutters reformasjon et opprør mot den. I dette plagsomme dilemma er alle de involvert som fremdeles hevder den falske lære om kirken som vi har skissert ovenfor.

Det første moment er da uten tvil dette: Gjør en et menneskes frelse avhengig av medlemskap i og fellesskap med den synlige rettroende kirke, vil det si det samme som å forkaste læren om rettferdiggjørelse ved tro alene. Sann og ekte tro eksisterte også før den lutherske kirkes tid. Det er en fatal feil å hevde at Luther ikke eide den rette tro før han ble lutheraner. Skjønt vi setter vår kirke meget høyt, fraber vi oss dog den avskyelige, fanatiske påstand at det bare er vår lutherske kirke som har monopol på frelsen. Den sanne kirke brer seg ut over hele verden og lar seg finne også i sektene, for den er ikke en ytre organisasjon med spesielle arrangementer og seremonier som folk må gå inn under for å bli medlemmer. Alle som tror på Jesus Kristus og er lem på hans åndelige legeme, er kirkens sanne lemmer. Og denne kirke er heller aldri splittet og delt. Skjønt dens medlemmer er skip fra hverandre av tid og rom, er kirken likevel alltid en.

En feilaktig slutning blir også trukket av det faktum at Skriften taler om forskjellige menigheter, slik som f.eks. den romerske, den korintiske, den galatiske og den lille-asiatiske som Herren sendte brev til via sin apostel Johannes. Disse synlige menigheter blir kalt kirker. Følgelig blir det påstått at kirken er synlig. Nå har Luther oversatt ecclesia med »menighet» for at ikke folk kulle tro at paven er kirken. Det er en korrekt gjengivelse. Men det er å trekke en gal slutning av uttrykket »kirke» hvis man bruker det om de lokale kirker, for som regel nytter ikke Skriften uttrykket lokalt, men om kirken i absolutt betydning - kirken som et usynlig samfunn. Når uttrykket blir anvendt på lokale menigheter, er det fordi den usynlige kirke er innbefattet i dem. På lignende vis taler vi om »en stakk hvete» til tross for at ikke alt er hvete, men mye bare halm og strå. Eller vi taler om »et glass vin» også om vinen er blitt oppblandet med vann. I disse eksemplene blir helheten gitt navn etter det førstnevnte element. Slik blir de synlige menigheter kalt »kirken», fordi den usynlige kirke er til stede i dem, fordi de inneholder den himmelske sed. Falske kristne og rene hyklere blir kalt »medlemmer av menigheten» når de i realiteten ikke er medlemmer. For siden de med munnen bekjenner Jesu navn, bruker vi på dem denne betegnelse av en slags nestekjærlighet idet vi antar at de tror det de bekjenner.

Nå kan vi også bruke uttrykket synekdokisk om den lutherske kirke og si at den som usynlig fellesskap er en »kirke», Derfor er det helt galt å påstå at menneskene bare kan bli frelst i den lutherske kirke. Ingen må oppfordres til å knytte seg til den lutherske kirke fordi han bare der kan bli medlem av Guds kirke. Vi har dette løfte i Jes. 55, 11: »Mitt ord . . . skal ikke vende tomhendt tilbake.» Over alt hvor Guds ord blir forkynt og bekjent eller endog bare opplest under gudstjenesten og møtet på bedehuset, er Gud på ferde med å høste inn for sitt rike. F.eks. bekjenner Romerkirken fremdeles at Kristus er Guds sønn som døde på korset for å forløse verden. Dette er sant og fullstendig tilstrekkelig til kjennskap om frelsen. Hver den som benekter dette faktum, er også nødt til å nekte at der enda kan være kristne tilbake i lutherske samfunn hvor vranglæren har fått råderom. Det vil alltid være noen tilbake av Guds barn i slike samfunn, for de har jo det Guds ord som stadig bærer omvendelsens frukter i enkelte sjeler.

Den vranglære om kirken som vi behandler her, inneholder en fatal forveksling av lov og evangelium. Mens evangeliet tilbyr frelse i Jesu Kristi navn, så kommer loven med alle slags krav og bud. Å stille opp et eller annet bud som nødvendig til frelse sammen med troen, sammen med mottagelsen av de evangeliske løfter, vil si det samme som å blande lov og evangelium. Selv tilhører jeg den luthersk - evangeliske kirke av den enkle grunn at jeg gjerne vil ta parti for sannheten. Og jeg forlater kirken som jeg tilhører hvis jeg finner at den gir rom for en vranglære jeg ikke vil bli smittet av. Jeg vil ikke være medskyldig i andres synder, og når jeg forlater et kjettersk samfunn, bekjenner jeg den rene og ubesmittede tro. For Kristus sa: »Enhver som kjennes ved meg for menneskene, vil jeg kjennes ved for min Far som er i himmelen, men hver den som fornekter meg for menneskene, vil også jeg fornekte for min Far» (Matt. 10, 32 – 33). Også Paulus skriver tydelig og sterkt til Timoteus: »Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Frelser. Skam deg heller ikke over meg som fange for Hans skyld» (2. Tim. 1, 8).

Av det faktum menneskene kan bli frelst i alle sekter og at Guds barn kan finnes innenfor alle sekteriske kirker, følger ikke derav at en skal ha samfunn med sektene. Mange forstår ikke dette siste - de mener at det må være et ytterst riktig økumenisk, og forenede prinsipp å hevde at mennesket kan bli frelst i alle sekter. Og dog er det sant det jeg nettopp sa, og forklaringen er at vi frelses ved tro, - en tro som nok noen i de sekteriske kirker har greid å bevare. Imidlertid står det fast at hvis jeg oppdager vranglæren i mitt eget samfunn og ikke tar avstand fra den, går jeg fortapt fordi jeg ikke vendte den ryggen skjønt jeg altså så den.

Den luthersk - evangeliske kirke er nok den sanne synlige kirke, men bare i den forstand at den har den rene, uforfalskede lære. Straks du føyer »alene - frelsende» til, forringer du læren om rettferdiggjørelse av nåde ved troen i Jesus Kristus og forveksler dermed lov og evangelium.

Til toppen

TESE XXI

For det syttende blir Guds ord galt anvendt når det blir sagt og lært at sakramentene virker frelse ex opere operato, d.v.s at de rent mekanisk har frelsende virkning ved selve den ytre handling.

Denne alvorlige feil er særdeles alminnelig blant papistene, som lærer at det er en god gjerning å underkaste seg en dåpshandling og det selv om de ikke er troende. Det fortsettes imidlertid at folk ikke lever i noen aktuell dødssynd. Den blotte ting at de lar seg døpe, bringer dem inn under Guds yndest, sier de, og det utvirker at Gud blir nådig stemt mot dem. Det samme lærer de om messen og nattverder – man mottar nåden når man medvirker i seremoniene. En slik lære motsier Guds ord, særlig evangeliet, som jo lærer at mennesket blir rettferdiggjort for Gud og frelst av nåde alene, og at det ikke er i stand til å gjøre gode gjerninger før det er rettferdiggjort og gjenfødt.

Rom. 3, 28: Dersom bare det å la seg døpe eller det å gå til nattverden rettferdiggjør og bringer Guds nåde, så er det ved gjerninger det skjer, og det slike usle handlinger som ikke er verd å nevne engang. Ja, for både dåpen og nattverden ville være betydningsløse og uten verdi om vi betrakter dem som noe vi gjør. Det er en forferdelig lære, som overhode ingen hjemmel har i Bibelen - at vi får den guddommelige nåde bare ved rent ytre å gjøre bruk av sakramentene. Sannheten er jo at både dåpen og nattverden plasserer alle under dommen som gjør bruk av sakramentene uten tro i hjertet. Sakramentene blir nådemidler fordi det er knyttet særlige løfter til det ytre tegn. Vannet i seg selv og alene virker ikke noe godt. Heller ikke er det noen velsignelse i den blotte mottagelsen av Herrens legeme og blod. Tvert imot fordømmes jeg dersom jeg går til den hellige nattverd uten tro, for jeg blir da medskyldig Herrens lidelse og død. Det er av overordentlig stor viktighet at jeg tror og ser hen til - ikke vannet i dåpen, - men løftet som Kristus har knyttet til det. Det er dette løfte som betinger vannets virkning. Det samme gjelder også den hellige nattverd; det er ugudelig å tro at det å delta i Herrens nattverd fordi Herren vil gå til møte der, er en god gjerning som vil krediteres vår konto. Herren sier: »Ta, spis, dette er mitt legeme, som utgis for dere.» »Drikk alle derav, denne kalk er den nye pakt i mitt blod, som er utgytt for dere til syndenes forlatelse.» Disse ord åpner for en himmel full av guddommelig nåde, og nattverdsgjesten skal rette sin tro på dem. Bare den handling å ete brødet med Kristi legeme og drikke vinen med Kristi blod, virker ingen god effekt i oss. Nåden opererer ikke på en kjemisk eller mekanisk måte, men bare ved Ordet som stadig gjentar: » Dine synder er deg forlatt.» Dette ord skal jeg klynge meg til. Gjør jeg det, skal jeg kunne møte Gud tillitsfullt på den siste dag. Hvis han, den dag ville fordømme meg, skal jeg kunne si: »Du kan ikke fordømme meg uten å gjøre deg selv til en løgner. Du har jo innbudt meg til å sette all min fortrøstning til dine løfter. Nå har jag gjort det, så da kan jeg ikke fordømmes, og jeg vet også at du ikke vil gjøre det.» Hvis Gud derfor ville prøve vår tro også den siste, store dag , vil alle hellige rope: »Det er ganske umulig å kaste oss i fortapelsen. Her er Kristus, vår kausjonist og mellommann. Du må ta i betraktning Herre Gud, den løsepenge som din egen sønn har skaffet som betaling for all vår synd og skyld.»

Rom. 14, 23: Hvordan kan da en kommunikant som gjør bruk av sakramentet uten tro bli tatt imot av Gud eller erverve Gods nåde bare ved den ytre handling? Det han gjør, er jo en ny synd, da handlingen springer ut av et vantro hjerte.

I sammenheng med denne fremstilling ville det også være gagnlig å fundere over Hebr. 4, 12 som sier noe om Ordets kraft i et menneskes aller innerste sjel. »For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger gjennom til det kløver sjel og ånd, marg og bein, og dømmer hjertets tanker og planer.»

Vranglærerne innrømmer at en preken som ikke blir tatt imot i tro, ikke gagner tilhørerne noe, men at den bare øker deres ansvar. Men når det gjelder sakramentene, påstår de at situasjonen blir en annen, siden sakramentene har den store fordel fremfor det forkynte ord. De sier at Gud i dem handler med sin nåde hver gang man alvorlig bruker dem. Dette er en ugudelig lære, for sakramentene er overhode ikke noe annet enn Guds ord knyttet til et ytre tegn. Augustin sier så vakkert om dem at sakramentene er Guds synlige ord. Gods ord gagner ingen som ikke vil ta imot i tro. Heller ikke vil en ikke - troende ha noen nytte av dåpens bad. Når vi oppfordrer folk til å tro på sin dåp, mener vi med det at de skal tro på sin himmelske Far, som har knyttet så herlig et løfte til dåpen. Den tanke at Gud finner stort velbehag i at et menneske gir sitt hode til å bestenkes med vann, er en avskyelig misbruk av det synlige ord. Da Ordet ikke gagner det vantro menneske, så vil heller ikke sakramentene gagne andre enn de som tar imot dem i tro.

Evangeliet sier helt enkelt at vi skal tro, så blir vi frelst, mens loven befaler: »Gjør dette, så skal du leve.» Hvis nå den blotte handling å la seg døpe eller delta i nattverden bringer et menneske under Guds nåde, vil det si det samme som at evangeliet åpenbart er blitt vendt om til en lovgjerning, fordi frelsen da beror på det mennesket selv gjør. Og på den annen side er loven vendt om til evangelium, siden frelsen er en belønning for menneskets gjerninger.

Man skulle sannelig tro det måtte være ytterst vanskelig for en kristen prest å høre at sakramentene virker frelse ex opere operato, men likevel er det nettopp det som skjer om og om igjen. Denne alvorlige vranglære blir endog dosert av prester som gjerne vil gå for å være avgjorte og rette lutheranere når de diskuterer sakramentene. Når de har endt sin læreutvikling over sakramentene, har tilhørerne fått det absolutte inntrykk at det er nødvendig for dem som vil til himmelen å underkaste seg dåpen. Og på samme måte er det når de er ferdige med sin utredning om Herrens nattverd: Menigheten er blitt overbevist om at det som skal til for å få syndenes forlatelse, er å ta del i sakramentet, for Gud har knyttet sin nåde til den ytre handling. Når det er et faktum at Ordet ikke gagner noen uten at det blir tatt imot i tro, så vil heller ikke dåpen eller nattverden gagne uten at en tror. Når en opplyser et menneske om at han frelses ved troen, så betyr det at intet annet enn at Guds nåde teller i den sak. Men mange uttrykker saken slik: »Hvis du vil bli frelst, må du utføre det og det, men du må ikke glemme å tro. For Gud krever troen.» Men husk hva det står i Rom. 4, 16: »Derfor er den (rettferdiggjørelsen) av tro, for at den skal være av nåde alene.» Hver eneste læresetning som stilles opp mot det vi her har sagt - at et menneske ikke blir frelst ved noen gjerning, men bare av nåde, er en alvorlig vranglære som river ned selve fundamentet under den kristne tro. Når det heter: »tro bare», betyr det: »Ta bare imot det som her gis deg.» Vår himmelske Far gir oss syndenes forlatelse, rettferdighet, evig liv og frelse. Men hva gagn er det i en gave som ikke blir tatt imot? Mottagelsen av gaven er ikke en gjerning som fortjener gaven, men viser at jeg holder fast på og klamrer meg til den.

Mark. 16, 16: Han sa ikke: »Den som blir døpt og som tror», men han sa det akkurat omvendt. Troen er det primære. Dåpen er noe som troen holder seg til. Og videre sa Herren: Men den som ikke tror, blir dømt.» Det viser at om et menneske ikke kan få dåpen, av en eller annen grunn, vil han likevel bli frelst ved sin tro.

Ap. gj. 8, 36-37: Det eneste Filip krevde av evnukken var troen. Det var som ville han si: »Hvis du ikke tror, vil ikke det at du lar deg døpe, gagne deg noe.» Ved vår dåp er det ikke vi som gjør en god gjerning, men Gud.

Gal. 3, 26-27: Bare den som tror, blir ikledd Kristus i dåpen. Den vanlige tolkning i dag er at alle som har latt seg døpe, har ikledd seg Kristus, men det var ikke slik apostelen sa det, men: »Så mange av dere», nemlig av dere som er »Guds barn ved troen». Det er disse som blir ikledd Kristus i dåpen. En ikke - troende ikles ikke Kristus om han lar seg døpe, men han beholder tvert imot sin skitne, flekkete og syndige kledning som han har av naturen.

Ved innstiftelsen av den hellige nattverd, sa Herren: »Ta og et, dette er mitt legeme som er utgitt for dere. Gjør dette til minne om meg. Drikk alle derav, denne kalk er den nye pakt i mitt blod som utgytes for dere til synderes forlatelse.» Den som tror at Kristus med denne tilføyelse bare ville formane disiplene om ikke å overgi ham til glemselen, kjenner ikke Frelseren. Den rette ihukommelse av Kristus består i at kommunikanten tenker på Jesus med tro og tillit i sitt hjerte: at legemet ble gitt for ham og blodet utgytt til forlatelse for hans synder.

Det gir ham frimodighet til å gå til alters. Til den sannhet skal han få klynge seg i tro og gi sin Frelser den største høyaktelse.

For når Gud tilføyer en synlig garanti til sitt ord, hvem våger da å tvile på at ordet er sant og at løftene sikkert blir oppfylt?

Hver gang du går til nattverden, så la disse ord skinne for deg: »Gitt for deg», »utgytt til forlatelse for dine synder». Gjør du ikke det, men lar den forestilling. råde at du ved å gå til nattverdsbordet, enda en gang har gjort din plikt og at Gud vil belønne dine prestasjoner, vil din deltagelse i det hellige måltid føre fordømmelse med seg, for det er en uforskammet og frekk gjerning å behandle Jesu legeme og blod slik.

Rom. 4, 11: Her blir det fortalt at Abraham trodde før han ble omskåret. Omskjærelsen var ment å være et segl eller pant på at han var rettferdiggjort ved sin tro.

Det er stor nåde fra Guds side, han som vet hvor lite troende vi er også etter at vi kom til troen, å føye et ekstra tegn til sitt ord og knytte sine løfter til dem. For sakramentene er knyttet sammen med og er omfattet av Guds ord. Den skinnende stjerne som stråler ut av dem, er nettopp Ordet.

Vår kirke blir ofte beskyldt for å lære at dåpen ex opere operato utvirker en adopsjon så vi blir Guds barn, og at også Herrens nattverd bringer syndsforlatelse ex opere operato. Det ville være fryktelig om vi på den ene side sa at menneskene ikke frelses av gjerninger, og så på den annen side lærte at de nettopp mottar syndstilgivelse ved å gjøre disse to usle gjerningene. Det er sant at mange lutheranere lar almanakken bestemme om det snart er tid for nattverd igjen eller ikke, for de mener visst at det å gå til alters er en gjerning som påhviler en kristen og som han ikke har råd til å neglisjere. Men det som skal bevege et menneske til nattverden, er løftet om den nåde som Gud har knyttet til sakramentets synlige tegn. Går en til alters med tro til dette løfte, vil en kunne forlate Herrens bord med et hjerte som er blitt rikt velsignet.

Den lutherske kirke omtaler sakramentene med så stor høyaktelse og så sjeldne betegnelser at fanatikere føler den største avsky. Den lutherske kirke holder seg strengt til disse ord av Herren: »Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Det er på slike ord den fordømmer all vranglære som hevder at dåpen bare er en seremoni som gir et menneske medlemskap i kirken. Ifølge Lutters lære »virker dåpen syndsforlatelse, befrir fra døden og djevelen og gir evig liv til alle som tror, slik som Guds ord og løfter sier.» Og den fastholder at dåpen er »et bad til gjenfødelse og fornyelse i den hellige Ånd» - at vannet i dåpen som Peter uttrykker det, »frelser oss», og at alle »som lot seg døpe til Kristus, har ikledd seg Kristus». Med hensyn til Herrens nattverd, fastholder den luthersk - evangeliske kirke, idet den motstår alle forsøk på å bringe den til å tvile, at Herrens ord taler sant når det sier: »dette er mitt legeme, som er utgitt for dere» - »dette er mitt blod, som ble utgytt for dere». Den betrakter altså sakramentene som de helligste, mest nåderike og strålende skatter på jorden. Når Gud oppfordrer oss til å gjøre bruk av dem, oppfordrer han til noe som vår frelse avhenger av.

Men det må sterkt understrekes at aldri har den luthersk - evangeliske kirke påstått at vi blir frelst ved den ytre bruk av sakramentene. Det er en lære som denne vår kirkes røst alltid har talt imot, bekjempet og fordømt.

Den blotte mekaniske handling å la seg døpe, vil ikke virke annet enn fordømmelse dersom ikke dåpen blir ledsaget av troen. Sakens kjerne er: Gud er så mild og god at han ikke bare gjorde oss kjent med sin barmhjertighet og nåde gjennom prekenen, men han innbød samtidig å komme til sakramentene, for ved dem besegler han sitt løfte om nåde. Og dette skal vi få lov til å tro. Slik er det også en illusjon å tro at en får syndsforlatelse bare ved å spise og drikke Herrens legeme og blod ved nattverdsbordet. For Kristi legeme virker ikke rent fysisk, slik som modernistene hevder når de påstår at det planter udødelighetens sed i oss. En slik tanke er en fantasidrøm av spekulative teologer, ikke noe som Skriften lærer.

Og hva mer er: som Skriften heller ikke lærer at vi blir frelst ved en rent ytre høring av Guds ord, like lite lærer den at sakramentene frelser slik brukt. Tegnet i seg selv - stilt fram for menneskenes øyne, har ikke frelsende virkning. Det bare understreker det Ordet forteller. Vi døpes med vann, noe som uttrykker at vi blir tvettet rene for synd, helliggjøres, gjenfødes og fornyes. Det som jeg har lært ved preken og forkynnelse, skuer jeg i det ytre dåpens element. Ordet og sakramentet virker sammen i hjertet.