Det Gamle Evangelium
Det Gamle Evangelium
| Tese 9 | Tese 10 |
For det femte blir ikke Guds ord rett forkynt når syndere som allerede er sønderknust av loven, blir he,1vist fil å be iherdig og kjempe med Gud for om mulig å erobre seg en slags nådens status, eller med andre ord når det blir sagt dem at de må fortsette d be og kjempe inntil de føler at Gud endelig har tatt dem til nåde.
For å få en guddommelig forsikring på hvordan vi skal forkynne Guds ord rett, så vi kan møte de forskjellige misforståelser vi tidligere har navngitt i våre teser, så la oss undersøke noen få relevante eksempler fra Skriften. La oss lære av apostlenes eksempel, de som alltid prekte Ordet riktig og kunne lede vakte syndere til hvile og fred og visshet om at de hadde funnet nåde hos Gud.
Ap. gj. 2: Da Guds ord ved apostelens forkynnelse rammet deres hjerter, sa de til Peter og de andre apostlene: »Hva skal vi gjøre, brødre?» Og han svarte dem: »Omvend dere og la dere døpe i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse. »Metanoeite» betyr: »Vend om og forandre ditt sinn.» Det refererer seg helt enkelt til det som kalles angerens annen del eller side, nemlig troen. Her blir ordet brukt synekdokisk, fordi loven allerede har virket på disse tilhørerne. Følgelig var det fjernt fra Peters tanke å bringe dem til frelse ved å kyle dem inn i enda større nød, engstelse og frykt. Nå når deres samvittighet var rammet, var han fornøyd, de var forberedt til å høre og motta evangeliet. Derfor kunne han si: »Åpne hjertet og tro fullt og fast på evangeliet om den korsfestede. ( Og det er nettopp det ord »metanoeite» betyr ). Skill dere av med alle vrangforestillinger og la dere straks døpe til dette navn og motta forlatelse for alle
synder.» Andre krav stilte ikke apostelen. Tilhørerne skulle bare lytte til h ans ord og ta til seg disse milde forsikringer om trøst, forlatelse, liv og salighet. Vi hører ikke om andre forholdsregler, som sektene til alle tider har krevd.
Ap. gj. 16: »Plutselig oppsto det et kraftig jordskjelv, så selveste fengselsgrunnen rystet, og straks åpnet fengselsportene seg og alle lenker 1øsnet. Da fangevokteren våknet og merket at fengselsportene sto åpne, grep han sverdet for å gjøre ende på sitt liv, for han trodde at fangene hadde greid å rømme» ( v. 26 – 27 ). Det var skikk den gang at en fengselsvokter ble holdt ansvarlig for en eventuell rømming. I særlig farlige situasjoner var man tilbøyelige til å straffe fangevokteren med døden hvis hans fanger unnslapp. Derfor kalkulerte han slik: »Siden jeg så likevel blir dømt til døden, foretrekker jeg å gjøre ende på livet selv.» Men Paulus ropte høyt: »Gjør ikke skade på deg. Vi er her alle» ( v.28 ). Tenk deg nå hvilke inntrykk ropet gjorde på fangevokteren. Ut fra teksten i salmene han hørte apostlene synge, hadde fangevokteren ganske sikkert skjønt at det var to menn som gjerne ville fortelle alle om hvordan de skulle kunne unnfly dødsrikets skjebne. Og i den store fortvilelse han selv er kommet i, søker han dem og spør hva han skal gjøre for å bli berget ( v.30 ). Hvis nå apostlene hadde vært fanatikere ville de vel ha svart: »Kjære venn, dette er ikke så helt enkelt et spørsmål. Før en likegyldig mann som du kan bli frelst, er det nødvendig med en oppdragende og spesiell kur, og den skal vi foreskrive for deg.» Men nei, ikke et eneste slikt ord. De skjønte at de i fangevokteren hadde for seg en mann som var rede til å motta evangeliet. Han var like gudløs som tidligere, hadde ennå ikke unnfanget noe hat til synden. Han sier absolutt intet om den ting. Alt han ønsker og vil er å unnslippe syndens straff, og få en lykkelig fortsettelse på livet bak graven. Samme natt omvender fangevokteren seg, mottar troen og forsikring om at han har fått nåde hos Gud og blitt forsonet med Ham. Han er blitt et elsket Guds barn. Hvilke forholdsregler gå disiplene ham nå? Ingen, de bare utropte evangeliet for ham betingelsesløst, altså uten å knytte noen som helst vilkår til det. De bød ham bare til absolutt og fullt og fast å tro på Jesus Kristus. Så enkelt opptrådte apostlene. Overalt og hver gang deres forkynnelse hadde fått virke troen, ble det gjort i stand til dåp. De sa ikke: »Vi blir nødt til å holde deg en stund på et inngående undervisningskurs og forklare deg nøyaktig og grundig alle de kristne trosartiklene. Når det er fullført, skal vi eksaminere og stille deg på prøve og se om du nå virkelig er blitt overbevist og kan godkjennes som kristen.» Nei, intet slikt forekommer. Fangevokteren ber om å bli døpt, for han vet at det er dåpen som innsetter han i Kristi konge - dømme. Og straks tildeler de han den.
Ap. gj. 22: Ananias sa heller ikke slik til Paulus: »Først må du be inntil du føler en indre nåde.» Nei, men han sier: »Når du nå er kommet til erkjennelse og kunnskap om Herren Jesus, må ditt første skritt bli å motta den dåp som renser fra all din synd. Så skal du påkalle Herren Jesus.» Slik er den rette orden for den som vil ha nåde: Ikke be om den før, men etter at en har lært den å kjenne. For først da blir bønnen akseptabel. Med dette eksempel anskueliggjøres Herrens egen handlemåte for oss. Sannelig vet han hvordan de stakkars arme syndere skal trakteres. Straks Saul var blitt vakt og klar over sin synd, møtte Kristus opp med trøst og lindring. Han krevde ikke alle slags åndelige og emosjonelle øvelser og eksperimenter, men tilbød ham straks nådens ord. Dette lærer en sann kristen prest hvordan han selv skal opptre når det blir hans oppgave å bringe syndere som er sønderknust av loven, til visshet om Guds nåde i Jesus Kristus.
Sektenes praksis er fullstendig motsatt den vi her har lært!: Visst preker også de loven i all sin strenghet aller først, og det er helt riktig. Det eneste gale de gjør i denne del av forkynnelsen er når de skildrer den evige pine. Den blir som regel utført på en slik måte at den mer engasjerer tilhørernes forestillinger og fantasi enn at ordene får synke ned i hjertenes dypeste grunn. Som oftest holder de utmerkede taler om loven med alle dens forbannelser og trusler, men de gir ikke dens åndelige betydning og mening. Istedenfor å redusere tilhørerne så de ser seg selv som fattige fortapte og fordømte syndere, som har gjort seg fortjent til den evige vrede, blir de mere ledet til å spørre seg selv. »Er det ikke forferdelig å få høre Gud komme med slike grusomme skremmebilder og trusler bare på grunn av vår synd». Hvis du ikke ved hjelp av loven bringer et menneske til det punkt at det fullstendig avkler seg sin egen rettferdighet, så han erkjenner at han er en stakkar, et vondt og slett menneske, hvis hjerte huser synd dag og natt i stygge lyster og begjær, tanker og følelser, har du ikke forkynt loven riktig. Den som forkynner loven, må få et menneske til å miste all selvtillit i endog de minste ting og inntil hans siste time på jorden og sørge for at han alltid bekjenner seg for å være en arm stakkar som ikke har annet å rose seg av enn det Gud har gjort til hans frelse. Hvis ikke hjertet er brakt hit, er personen ennå ikke moden til å motta evangeliet.
Men en feilaktig forkynnelse av loven er dog ikke det verste sektene gjør. De forkynner ikke evangeliet for de vakte og skrekkslagne De tror at de begår den aller verste synd hvis de gir trøst og lindring til slike fattige og arme sjeler. Derfor gir de dem heller en lang liste ting de først må bringe i orden før de om mulig kan finne nåde hos Gud. De må be så og sa lenge, kjempe så og så innbitt, og de må skrike og rope helt til de kan si at de føler de har fått Den Hellige Ånd og den guddommelige nåde og kan stå opp og rope halleluja. Men den følelsen kan være grunnet på noe falskt. Det behøver aldeles ikke være Den Hellige Ånds vitnesbyrd de bærer i hjertet, men en rent psykisk virkning, en slags suggestiv som er skapt av predikantens ekstraordinære forkynner - praksis. Dette gir en forklaring på hvorfor alvorlige kristne til stadighet føler at de det ene øyeblikk har Jesus Kristus, for så i neste øyeblikk å engstes for å ha mistet ham igjen. En gang mener de seg å være i nådens stand, en annen gang at de er falt ut av nåden.
Denne feilaktige praksis skyldes tre alvorlige misforståelser: For det første verken tror eller lærer sektene en fullstendig og virkelig forsoning mellom Gud og menneskene, fordi de betrakter vår himmelske far som en svært barsk og streng en, hvis hjerte må bløtgjøres med lidenskapelig gråt og bitre tårer. Det betyr en fornektelse av Kristus, han som for lenge siden forsonte Gud med hele verden. Gud gjør ikke noe halvt. I Kristus elsker han alle syndere uten unntak. Alle synderes synd er oppgjort, all gjeld betalt. Det eksisterer ikke lenger noe en stakkars synder må frykte når han star for sin himmelske Far. Vi har en forsonet Gud på grunn av Kristi korsdød.
Imidlertid tror folk at de fremdeles må gjøre sitt, selv etter at Kristus har fullført sitt verk. Gud lar seg ikke forsone før begge parters verk møtes, mener de. Sektene tegner et bilde av forsoningen som om den skulle bestå i at Gud for Kristi skyld er villig til å frelse oss, forutsatt at vi er villige på vår side til å la oss forsone. Men det er det motsatte av evangeliet. Gud er en forsonet Gud. Følgelig formaner Paulus: »La dere forsone med Gud.» Det betyr helt enkelt at siden Gud ved sin sønn Kristus Jesus er blitt forsonet med oss, skal vi gripe fatt i den hånd som Faderen rekker oss fra himmelen. Hva mer er erklærer apostelen: Kristus døde for alle menneskers synder. og det er ensbetydende med alles død og fyllestgjørelse av synden ( 2. Kor. 5, 14 ). Derfor kreves intet fra menneskenes side for å forsone Gud. Han er allerede forsonet. Rettferdiggjørelsen er et faktum. Det kreves ikke noe av menneskene først. Hvis noen blir ledet til slikt vil det være en forferdelig forbrytelse, et slag mot nåden og forsoningen og den fullkomne gjenløsning, tilveiebrakt ved Guds egen Sønn.
For det andre lærer sektene galt med hensyn til evangeliet . De betrakter det bare som en slags instruksjon for mennesker, en undervisning om hva de skal gjøre for å bli visse på Guds nåde, mens evangeliet i realiteten proklamerer med Guds egne ord: »Dere har fått tilgivelse for all synd og har nå en forsonet Gud, alt er fullbrakt.»
For det tredje lærer sektene galt med hensyn til troen. De betrakter den som en slags kvalitet i mennesket, noe som har forbedret det. Av den grunn betrakter de troen som særlig betydningsfull for nåden. Sant nok forandrer troen et menneske fullstendig. Det får det til å elske. Tron kan ikke eksistere uten kjærlighet, like lite som ilden kan uten varme. Men denne troens kvalitet er ikke årsak til at den rettferdiggjør og gir alt det Kristus har brakt. Alt dette er allerede vårt og skal bare tas imot. Skriften besvarer spørsmålet om hva jeg skal gjøre hva angår min frelse, med: »Du skal tro. Utenom det må du ikke legge noe til i det hele tatt.» Slik svarte også apostelen da han ble stilt samme spørsmål Egentlig sa han ikke noe annet til fangevokteren enn: »Du skal ikke gjøre noe annet enn motta og godta det Gud allerede har gjort for deg. Du har det ved troen og er under Guds velsignelse.»
Intet lærepunkt i den luthersk - evangeliske kirke går mer offensivt mot de reformerte enn dens lære om at Guds nåde, syndsforlatelse, rettferdiggjørelse og den evige frelse ikke erverves på annen måte enn at den troende setter all sin lit til det skrevne ord, til dåpen, Herrens nattverd og absolusjonen. De reformerte mener at dette er en alt for mekanisk måte å vinne himmelens salighet på, og de fordømmer læren og sier: »Hva kan egentlig dåp med det naturlige vannet gagne? Den sanne og rette dåp er den som skjer med ånd og ild. » Og videre: »Hva gagner det å ete og drikke Jesu Kristi naturlige legeme og blod? Den sanne mat og drikke, som stiller sjelens hunger og tørst, er den tro som kommer fra himmelen.» Og til sist sier de: »Hvordan kan det bringe meg hjelp at et vanlig dødelig, syndig menneske som aldeles ikke kan se inn i mitt hjerte forteller at syndene er meg forlatt? Nei, synden er ikke tilgitt og forlatt før Gud selv forkynner disse ordene i hjertet og lar oss føle kraften av dem.» Men ifølge Skriften er ikke dåpen en blott og bar renselse med naturlig vann, men Guds egen hellige Ånd, ja, Jesus selv med sitt blod er nær i den hensikt og med det formål å rense for all synd. Det er derfor Ananias kan si til Paulus: »La deg døpe til syndenes forlatelse» (Ap.gj. 22,16), og Jesus til Nikodemus: »Sannelig, sannelig sier jeg deg, uten at du blir født på ny av vann og ånd, kommer du slett ikke inn i Himlenes rike» (Joh. 3,5). Han nevner vannet først og deretter Ånden, for det er nettopp ved vanndåpen at ånden blir meg gitt. I Gal. 3,27 uttrykker apostelen det klart og tydelig slik: »Så mange av dere som er døpt til Kristus, er ikledd ham. » Slik også i Tit. 3,5 - 7: »Han frelste oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår Frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, etter håpet skulle bli arvinger til det evige liv.»
Ifølge Skriften er ikke Herrens nattverd bare et jordisk/materielt måltid, men et himmelsk på jorden som meddeler ikke bare brød og vin, eller Kristi legeme og blod, men samtidig også syndsforlatelse, liv og frelse. For idet han rakte dem brødet som han hadde velsignet, sa Jesus til disiplene sine: »Dette er mitt legeme som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» Ved ordene »for dere» innbød han dem til å fundere over det faktum at de nå fikk og spiste det legeme som led den bitre død på korset og ved hvilke hele verden skulle bli forløst. Han ville minne dem om at de hadde all grunn til å bryte ut i fryd og glede ved tanken på at den svære sum som måtte betales for verdens synd, nå så å si ble gitt dem i munnen. Idet han rakte dem begeret med vinen som han hadde velsignet, sa han også: »Dette beger er den nye pakt i mitt blod, som er utgytt for dere.» Hvorfor tilføyde han ordene »utgytt for dere»? Det han mente, var: »Når dere nå mottar forløsningens blod i og med denne hellige nattverd, mottar dere på samme tid alt det som dette korsoffer har tilveiebrakt.»
Og aller sist må også det sies at ifølge Skriften mottar en fattig stakkar av en synder ikke prestens absolusjon, men Jesu Kristi tilgivelse, for presten 1øser et menneske fra synden fordi Kristus har befalt ham å gjøre det - som Kristi stedfortreder og i Hans navn. Kristus sa jo til disiplene: »Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere» (Joh. 20,21). Hva betyr nå disse ordene? Intet annet enn: »Jeg er sendt av min Far. og når jeg taler til dere, er det ord fra Ham. Dere skal ikke ta anstøt av at jeg opptrer i ydmykhet og saktmodighet. For jeg kommer virkelig i Faderens navn, i Hans sted, og de løftesord som utgår av min munn, er sannelig Guds egne ord. Og slik som Faderen har sendt meg, sender jeg nå dere ut. Også dere skal tale som jeg gjør, i en annens navn og i en annens sted, nemlig for meg. » Og Han fortsetter: »Motta Den Hellige Ånd. Om dere forlater noen hans synd, skal den være ham tilgitt, og hvis dere fastholder noen synd, skal den fastholdes. »
Det er Ordet som virker at Helligånden tar bolig i et menneske. En kan mene om seg selv at en er full av Ånden til bristepunktet, men det er bare ens egen innbilning og fantasi. Den sanne Ånd mottas utelukkende ved Guds ord. I hver eneste setning i Skriften som omtaler menneskers omvendelse, finner vi at Gud utelukkende meddeler seg til oss ved ord og sakramenter.
For en som er i stand til å høre, skal jeg forkynne evangeliet med ord. Men når det gjelder en døv, som jeg altså ikke kan kommunisere med på vanlig måte, kan tegne bildet av Kristi fødsel, engler fra himmelen og skildringer av korsfestelsen. Ved hjelp av minespill og geberder kan jeg så forklare bildene og lære den døve uten de hørlige ord. Det er nøyaktig det Gud gjør når det gjelder sakramentene. For de viser oss i bilder så å si det samme som Gud ellers proklamerer med tydelige ord. »Sakramentene er synlige ord,» forklarer Augustin på en utmerket måte! En som derfor omtaler sakramentene med forakt eller som forringer den på noen måte - sier det samme hva angår Ordet. Han latterliggjør Gud og gjør Ham til en elendig seremonimester som foreskriver alle slags geberder og minespill for og å utprøve vår tro.
De protestantiske kirkesamfunn - det kaller de seg - som står utenfor Den luthersk - evangeliske kirke, kjenner ikke helt og fullt den syndsforlatelse som gis ved Ordet, d.v.s. ved nådens midler. Dette går særlig klart fram når de forkaster både prestens almene absolusjon og den som tildeles i det private skriftemål. Disse såkalte protestantiske kirker påstår at av alle protestantiske var det den lutherske kirke som ble reformert minst. For sier de, den beholder fremdeles mange levninger fra den romersk- katolske kirke, og som det verste nettopp absolusjonen, d.e. avløsningen.
Vår lære er ganske annerledes: »Nøklemakten er den spesielle kirkelige makt som Kristus har gitt sin kirke på jorden, nemlig å forlate angrende syndere all deres syndeskyld og fastholde de ubotferdiges så lenge de ikke vil angre.» Merk dette uttrykk: »den spesielle kirkelige makt». Med det menes at makten er blitt gitt ikke til presten, eventuelt predikanten, men til kirken. Predikantene er ikke kirken, bare tjenere for den. Sammen med de andre menighetslemmer er de forvaltere av denne nøklemakten, men det skal igjen understrekes at den ikke tilhører spesielt og eksklusivt forkynnerne, men kirken, og det vil da si hvert individ i denne. Den mest saktmodige dagsarbeider har like stor andel i den som den høyest aktede biskop. Den lutherske praksis hva angår absolusjonen d.e. avløsningen, hviler jo på følgende fakta:
1. Kristus, Guds Sønn, tok på seg hele verdens syndeskyld og regnet synden som sin. Følgelig kunne døperen Johannes peke på Ham og si: »Se det Guds lam, som bærer verdens synd» (Joh. 1. 29).
2. Ved sitt liv i fattigdom ved sin lidelse, korsfestelse og død har Kristus feid bort all verdens synd, og tilveiebrakt en ettergivelse og forlatelse. Intet levende menneske fra Adam til det aller siste som blir født, er unntatt denne.
3. Ved å oppreise sin Sønn Jesus Kristus av graven, har Gud Fader forsikret at Han godkjenner det forsonings- og gjenløsingsverk som Kristus fullendte på korset. For ved denne oppstandelse har Han erklært: »Min Sønn ropte ut på korset »Det er fullbrakt, og jeg tilføyer at det sannelig er så. Dere syndere er løskjøpt. Syndsforlatelsen er for alle, alt er klart og skal ikke tilføyes noe ekstra av dere.»
4. Da Jesus bød disiplene å forkynne det glade budskap for all skapningen, sa han samtidig at de skulle gi syndsforlatelse og fortelle at alt som var nødvendig til frelse, var fullført av ham selv. Når folk spurte hva de måtte gjøre for å bli frelst, skulle de bare huske at alt var gjort rede. Det var intet mer å tilføye Det var tilstrekkelig å tro dette. Så fant de sin lindring og trøst.
5. Kristus utstedte ikke bare en generell befaling til apostlene og deres etterfølgere i tjenesten om å forkynne evangeliet, d.v.s. syndsforlatelse, men de skulle bringe hvert individ som måtte ønske det, denne trøst: »Dere er forsonet med Gud.» For hvis syndsforlatelse er blitt tilveiebrakt for alle. gjelder det hvert enkelt individ. All verden betyr jo hvert individ i den. Og ikke alene bør jeg gjøre dette, men jeg har ordre om det. Så hvis jeg feiler her, er jeg en Mose, ikke en Jesu Kristi tjener.
6. Når det nå er mulig å få forlatelse for synden, er det ikke bare presten som har tillatelse til å proklamere den, men enhver kristen, kvinne og mann, ung, gammel, ja, endog barn. Selv et barns avløsning er like fast og sikker som apostelen Peters, ja, som til og med Jesu Kristi ville være om han igjen sto synlig for et menneske og sa: »Dine synder er deg forlatt.» Det er ingen forskjell, da det ikke spørres om hva vi skal gjøre, men om hva som er gjort av Kristus.
At synden renses, er ikke grunnet i en mystisk kraft i presten, men i det faktum at Kristus har sonet verdens synd for lenge siden. Enhver skal fortelle dette til sine kamerater og sin neste. Det er en naturlig plikt, spesielt da for predikanter sjølsagt, og da ikke på grunn av en slags indre kraft som sagt, men fordi Gud selv har sørget for at deres forvaltertjeneste skjer ved nådens midler, ved Ordet og sakramentene. I en kritisk situasjon er det klart at en legmann har autoritet til å utføre det samme som ellers en prest eller biskop gjør, og det like virkningsfullt som dem.
Å angre er nødvendig, men skal ikke betraktes som forutsetning eller betingelse for syndsforlatelse. Er jeg en stolt og hovmodig fariseer, hva bryr jeg meg da om syndsforlatelsen? Jeg vil være som den forspiste fråtser som rynker på nesen av selv den beste mat og drikke som blir servert. La oss nå ikke misforstå Martin Luther. Han forkynte ikke evangeliets syndsforlatelse for syndere som levde i kjødelig sikkerhet, dem gå han ingen trøst Men når et menneske angret og lengtet etter syndsforlatelse, ville han si til ham: »Her er den, ta den og du har den.» Luther gjør også rett når han fraråder å forhøre seg om kvaliteten eller mengden av anger. For å bygge sitt håp på slike ting, er i bygge sitt hus på sand. Tvert imot skal en lovprise Gud for den forlatelse han har fått. Det gjør hans bot og anger gagnlig. Den rette fremgangsmåte er ikke å basere gyldigheten av tilgivelsen på egne forutsetninger, men bringe den som angrer til hvile og fred ved absolusjonen.
Luther oppfordrer oss til å tro denne Kristi kunngjørelse: »Dine synder er deg forlatt.» Å tvile på riktigheten i denne kunngjøring, vil si det samme som å gjøre Kristus til en 1øgner. Om da en prest skulle tilsi en slik tviler syndsforlatelse ti ganger, ville det ikke gagne ham. Vi kan ikke granske menneskehjertet, men det er heller ikke nødvendig. Vi skal bare se på hva vår himmelske Far kunngjør i sitt Ord, som opplyser oss at Gud har tilgitt hele verden dens synd. En slik forsikring gjelder hvert eneste menneske og all hans skyld; Skal dette også anvendes på en ugudelig kjeltring som kanskje forbereder et innbrudd for natten, en som altså både stjeler og raner? Ja når han ikke får noe gagn av syndsforlatelsen, kommer det av at han ikke tar imot den, for han tror ikke. Hadde han nemlig trodd Den Hellige Ånd, ville han ha sluttet med å stjele. Er det virkelig riktig da å 1øse (absolvere) en slik kjeltring? Hvis du vet om at han vil fortsette i sin synd, vil det være galt, for du vet jo at han ikke vil ta imot syndsforlatelsen. Du ville øve en stor og forferdelig synd mot ham ved å gi absolusjon. Men absolusjonen i seg selv er alltid gyldig. Hvis f.eks. Judas hadde tatt imot absolusjonen, ville hans synd vært tilgitt av Gud. Men han hadde altså måttet ta imot. For å kunne få del i en slik skatt, må det være en som skjenker og en som tar imot. En ikke - troende kan kanskje innbille seg og endog si at han tar imot, men i sitt hjerte beslutter han å fortsette sitt syndige liv, idet han foretrekker å tjene djevelen.
Som en slutning av dette skjønner vi at den rette lære om absolusjonen ikke gjør menneskene sikre, men river dem grundig og radikalt ut av djevelens herredømme.
Den siste delen av 9. tese understreker særlig nøye at Guds ord blir feil anvendt, »når syndere som er sønderknust og nedslått ved loven, blir ledet til egen innsats i bønn og klage for Gud, for på den måten å oppnå en slags nådig status eller posisjon, eller m.a.o. når det blir sagt dem at de bare skal fortsette å be og kjempe helt til de føler at Gud har tatt imot dem i nåde.
Det fins mennesker som betrakter seg selv som gode kristne til tross for at de faktisk er åndelig døde. Aldri har de følt virkelig smerte over sin synd, aldri vert fylt av redsel eller skremt ved tanken på helvete som de har gjort seg fortjent til, og de har heller aldri ligget på kne for Gud og jamret under bitre tårer over de lenker som bandt dem til forferdelige og fordømte synder. Enda mindre har de grått gledens milde tårer og lovprist Gud for hans nåde. De både leser og hører Guds ord uten synderlig interesse. De går til kirke og mottar syndsforlatelse uten å føle seg fornyet - de deltar i den hellige nattverd uten noen indre følelse og vedblir å være kalde som is. Av og til når de i sitt indre rystes over sin likegyldighet hva angår frelsen og hvor lite de verdsetter evangeliet, forsøker de å roe hjertet med å fortelle seg selv at den luthersk/evangeliske kirke jo lærer at fraværet av åndelige følelser ikke skal legges sa stor vekt på. De resonnerer at denne mangel ikke kan skade dem, at de allikevel kan være gode kristne siden de jo betrakter seg som troende.
Men de er under et alvorlig selvbedrag. Mennesker i denne tilstand eier bare en død intellektuell tro, en leppenes tro. Med munnen kan de nok si: »Jeg tror», men hjertene er ikke med i bekjennelsen. Nei, visselig ikke - en som ikke kan samstemme med Salme 34,8 i at han har smakt og erfart at Herren er god, skal ikke betraktes som en sann troende. Hva mer er, sier apostelen Paulus (Rom. 8,16): »Ånden selv vitner med vår egen ånd at vi er Guds barn.» Kan Den Hellige Ånd avlegge dette vitnesbyrdet i oss uten at vi registrerer det? Et vitne må i retten tale så høyt at dommeren er i stand til å høre ham. Det blir slik også i vårt tilfelle. Ifølge Guds ord er den åndelig død som aldri har erfart Helligåndens vitnesbyrd om at han er et Guds barn. Han kan da ikke avlegge noe vitnesbyrd som går i hans favør, og han tar altså feil hvis han tror han er en kristen.
Rom. 5,1: Den objektive fred med Gud, som er en følge av Jesu Kristi blodsutgytelse, er der før vår rettferdiggjørelse. Følgelig må apostelen her tale om en fred som kan registreres, føles og erfares.
Rom. 14,17: Den glede som apostelen snakker om her, er ikke av jordisk eller kjødelig art, men åndelig. En som derfor har smakt alle tenkelige gleder, men ikke den sistnevnte, er åndelig død. De hellige disiplers eksempel bekrefter dette. Vi ser hvordan de stadig er glødende i sin lovprisning av Gud for hva Han har gjort for dem. Det viser at de i sine hjerter var bevisst hvilken nåde Herren hadde vist dem. Kunne David uten den indre erfaring ha uttrykt: »Lov Herren, min sjel, og alt som i meg er, love Hans hellige navn. Lov Herren, og glem ikke alle Hans velgjerninger, Han som forlater all min skyld og som helbreder all min nød.»
Og til slutt, spør bare hver den som har troens kjennetegn på at han er en kristen, om han ikke har erfart alt det han taler om, og han vil svare bekreftende. Han vil fortelle at hans hjerte beveges ved hver erindring om Frelserens kjærlighet, men også at han tross dette at han vet seg under nåden, dog stadig blir anfektet av frykt og kval når Loven møter opp.
Lov og evangelium blir forferdelig sammenblandet av dem som forsikrer at for å få syndstilgivelse kreves bønn, kamp og strid helt til den glede oppstår i hjertet som viser at nåden på en mystisk måte nå bor i hjertet så han kan være ved godt mot. Vel, for å tale rett ut, så er nåden aldri i menneskets' men i Guds hjerte. Først må et menneske tro, deretter kan det hende han får følelser. Følelsene utgår fra troen, ikke troen fra følelsene Dersom ens tro utspringer fra følelsene, er det ikke en rett tro, for troen holder fast på et guddommelig løfte som den setter sin lit til. Følgelig kan vi være visse på at troen er ekte bare hos dem som kan vitne: »Jeg akter ikke noe annet i denne verden uten det kostelige evangelium, og på det bygger jeg mitt liv.»
1. Joh. 3, 19 - 20: En kristen kan bli anklaget og anfektet av sitt eget hjerte, og når han prøver å stille det til ro, også høre en røst si at han er under forbannelse, at han ikke har fatt sine synders forlatelse og derfor heller ikke har verken nåde eller barnekår hos Gud eller håp om evig liv. Til en slik sier da apostelen: »Om enn vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte.» Det betyr at visstnok er vårt hjerte en dommer, men dog bare en underordnet en. En høyere dommer, nemlig Gud, står over vårt hjerte. Derfor kan jeg befale: »Vær stille mitt hjerte! Ti stille du min samvittighet! Jeg har appellert til en høyere domstol og forhørt meg hos Gud, den høyeste Dommer, om jeg virkelig er kvitt min syndeskyld. Og fra samme høyeste rettsinstans, som alltid kan omstøte en lavere domstols avgjørelser, har jeg fatt en forsikring om at mine synder er forlatt, for jeg klynger meg til Guds eget ord.» Og en som da ved Guds nåde er satt i stand til å tro dette, er av Gud velsignet. Skulle alle helvetes djevler anklage ham: »Du er fortapt!» kan han frimodig svare: »Dere lyver! Jeg er ikke fortapt men forløst for evig. Her har jeg det skrevne bevis i Guds ord.» Og i sin time vil gleden over nåden vende tilbake til hjertet I samme øyeblikk en kristen ser seg helt tom for følelser, - han er kald og død, et stakkars fordømt menneske, som synes at Guds ord smaker bittert fordi det ikke er krydret med tilgivelsens velsmak og som heller ikke fornemmer Den Hellige Ånds vitnesbyrd så han innbiller seg at alt er forbi - akkurat da kan plutselig en stor glede ta bolig i hjertet. For Gud vil ikke forlate ham i denne sump av fortvilelse.
Sant nok: vi kan ikke oppstille regler for Gud. Der fins store forskjeller blant kristne. Noen er blitt begunstiget med en lett vei til Gud, og kan alltid glede seg over å ha gode følelser. De har heller aldri vært i anfektelsens svære nød. For de som alltid lever i harmoni med Guds ord, behøver ikke kjempe for å oppnå den harmonien. Men andre igjen leder Gud nesten alltid gjennom mørke, store kvaler, svær tvil og mange prøvelser og anfektelser. I slike tilfelle må vi være varsomme og kunne skjelne mellom en død »kristen» og en anfektet kristen Og det skulle ikke være vanskelig å skjelne rett her. Om jeg er sorgfull og bekymret over fraværet av nådens følelser - som jeg alvorlig lengter etter - så er det et tegn på at jeg er en sann kristen. For en som gjerne vil tro, er allerede en troende. For hvordan kan en virkelig ønske å tro noe en ser som løgn? Ingen har lyst til å bli narret. Straks jeg begjærer troen, eier jeg den også, men ennå i det skjulte.
Joh. 20, 29: Herrens anmerkning til Tomas betyr at vi først skal tro og deretter se. Vi skal ikke kreve å se først for siden å kunne tro. Det er like sikkert at vi heller ikke skal kreve følelser før troen, men tro først og så vente til Gud forsørger oss med de gode følelser som skyldes gleden over at all vår synd er oss forlatt.
Hebr. 11, 1: Hvis det å tro er slik som dette skriftordet slår fast: en fast, tillitsfull og trygg samvittighet uten tvil eller omskiftelser, så er det selvinnlysende at troen ikke skal grunnes på det å se eller føle, for da ville den være bygget på sand, og det byggverket vil snart stå for fall.
Alle sektene har disse sorgens kapitler felles - at de ikke stoler på Kristus og Hans ord alene, men på noe i seg selv. Vanligvis tror de at alt er vel når de har vendt seg fra sitt tidligere liv. Som om det var en tilstrekkelig garanti for å nå fram til Himmelen Nei, vi skal ikke se tilbake på vår omvendelse og finne trygghet der, men gå til vår frelser igjen og igjen, som vi aldri skulle ha omvendt oss. Min tidligere omvendelse vil ikke gagne meg det grann hvis jeg blir av de sikre. Jeg må hver dag vende tilbake til nådestolen, for ellers vil jeg gjøre omvendelsen til min frelser og stole på den. Det ville være skjebnesvangert. Når alt kommer til alt ville det ikke bety noe annet enn at jeg gjorde meg selv til frelser.
For
det sjette blir Guds ord galt forkynt når predikanten omtaler troen som var
den en blott og bar akseptering av visse sannheter, og at endog folk som lever
i åpenbar synd og last er troende når de bare vedkjenner seg disse sannheter,
så en erklærer dem rettferdige for Gud og dermed frelst. Det er også en gal
anvendelse av Ordet å herde at troen rettferdiggjør og frelser fordi den virker
kjærlighet og en ny livsførsel.
Luther lærte at de som vil bli frelst, må eie en tro som virker spontan kjærlighet og gode gjerninger. Men det betyr ikke at troen frelser p.g.a. denne kjærlighet, men at troen som er skapt av Den Hellige Ånd og som ikke kan annet enn å gjøre gode gjerninger, rettferdiggjør fordi den klynger seg til Kristi nådige løfter og setter sin lit til Ham. Den virker gode gjerninger fordi det er en ekte tro. Den troende behøver aldeles ikke påskyndes til å gjøre gode gjerninger, hans tro gjør det automatisk. Han er stadig opptatt med å gjøre gode gjerninger, ikke av pliktfølelse og som en gjengjeldelse for at han selv har fått tilgivelse, men kort og godt fordi han ikke kan la være. Det er umulig annet enn at ekte tro driver menneskehjertet til kjærlighetsgjerninger.
Gal. 5, 6: Når troen ikke virker kjærlighetsgjerninger, skyldes ikke det mangel på kjærlighet, men det faktum at den ikke er en ekte, virkelig tro. Kjærligheten skal ikke adderes til troen, men vokse ut av den. Et fruktbart tre bærer ikke frukt fordi noen krever det, men fordi det er livskraftig og ikke vissent. Det beviser sin livskraft når det bærer frukt.
Ap. gj. 15, 9: En som mener seg å ha en sterk og sann tro, og den vil han aldri oppgi, men som fremdeles har et urent hjerte må få høre at han lever i stor villfarelse. Han tror slett ikke. Du kan gi din tilslutning til og holde alle de læresetninger som den evangelisk - lutherske kirke forkynner som sannhet, men forblir ditt hjerte i den gamle tilstand med lyst til synden så du fortsetter å handle imot samvittighetens dom, er troen bare et falsum. Du eier ikke den tro som Den Hellige Ånd omtaler når Han i Skriften bruker ordet »tro», for den renser hjertet.
For det sjuende er det en feil anvendelse ar Guds ord å bare gi evangeliets trøst til dem som loven har greid å bringe til omvendelse a v kjærlighet til Gud, men ekskluderer dem som omvender seg av frykt for Guds vrede og straff over synden.
Helt siden syndefallet har loven hatt en hensikt, nemlig å føre menneskene til syndserkjennelse. Den har ingen kraft til å fornye dem. Det er forbeholdt evangeliet. Bare troen virker kjærlighet. Ikke vår egen kjærlighet eller sorg over synden leder til åndens gjerninger. Det er tvert imot slik at så lenge vi hater Gud, er vi uvitende om det faktum at Han er blitt en forsonet Gud og vår Far ved Kristus. En uomvendt som påstår at han elsker Gud, gjør seg skyldig i løgn og hykleri, skjønt han kanskje ikke er seg det bevisst. Han stiller opp et besnærende, men uoppnåelig krav, for bare troen på evangeliet kan gjenføde et menneske. Følgelig kan en ikke elske Gud så lenge en ikke eier troen. Å kreve av en stakkars synder at han av kjærlighet til Gud skal angre og kjenne sorg over sine mange synder, er å pervertere både loven og evangeliet.
Her er hva Bibelen lærer: Synderen skal komme til Jesus akkurat slik som han er, selv når han må erkjenne at det i hans hjerte bare er hat til Gud, og han ikke vet om noe tilfluktssted som han kan fly til og bli frelst. En som forkynner evangeliet klart og rent, vil vise en slik stakkar hvor enkelt det er å bli frelst: Når han ser seg fortapt og fordømt og ikke vet hvordan han skal unnfly straff og dom, skal han komme til Jesus med det hjertet som er så fullt av ondskap og hat både til Gud og Hans lov, og Jesus vil ta imot ham som han er. Det er Han som skal ha ære når det viser seg sant at Jesus tar imot syndere. Den det gjelder, må ikke først bli et nytt menneske, skal ikke først rense seg eller endre livsførsel før han kommer til Jesus. For den eneste som kan gjøre ham bedre, er nettopp Jesus, og Han vil også gjøre det når han bare vil vise Frelseren tillit og tro.
Rom. 3, 20: Det er ikke kjærlighet loven virker, men syndserkjennelse. Og en person kan selvsagt bringes til den erkjennelse uten å elske Gud.
Rom. 5, 20: Mang en synd ligger der og likesom slumrer i den som enda ikke er under lovens påvirkning. Når du så forkynner loven for ham i all sin strenghet, så den slår ned i samvittigheten som lyn og torden, vil det vise seg at han aldeles ikke blir et bedre menneske ved det. Men tvert imot bare verre. Han tar til å sette seg opp mot Gud: »Hva! Skal jeg fordømmes? Det er sant og jeg vet at jeg nok har stått Gud imot. Men det er jo ikke min feil. Jeg kan slett ikke hjelpe for det.» En slik virkning får lovforkynnelsen. Men den driver også folk til desperasjon og fortvilelse. Og velsignet er den som er brakt dit: Han er et avgjørende skritt nærmere sin egen frelse. For en slik en vil ta imot evangeliet med stor glede, mens andre, som ikke har gjennomgått denne prosess, bare spotter hånlig når evangeliet blir ham forkynt: »Det er en altfor lett vei til himmelen.» Bare en arm stakkar og fattig synder som er brakt til randen av fortvilelse, vil oppdage for et gledens budskap evangeliet er, og gripe fatt i det med stor glede, jfr. Rom. 4, 15, Rom. 7, 7 - 8, Gal. 3, 21, 2.Kor. 3,6.
Disse bibeltekster blir tydelig forklart og anskueliggjort med eksempler i Skriften, eksempler som klart forteller hva et menneske skal gjøre før og etter sin omvendelse. Under den første kristne pinsefest var en stor mengde mennesker samlet ved templet i Jerusalem og lyttet oppmerksomt til Peters appell. Kjernen i prekenen var en påstand og påminnelse om at de hadde drept Messias, Jesus av Nasareth og derfor hadde grunn til å frykte Guds vrede og straff. Straks Peter berørte nevnte sak og rettet en anklage mot dem, ble de av Den Hellige Ånd slått av frykt. Skriften sier at de ble rammet i hjertet og tenkte: »Har vi virkelig gjort det, da er vi fortapte.» De sa ikke: »Å, vi er så leie for at vi har bedrøvet vår trofaste Gud.» Det var ikke av kjærlighet til Gud, men av frykt og redsel de ropte: »Hva skal vi gjøre?» Heller ikke svarte Peter: »Kjære dere! Nå vil vi først undersøke om det er rett fatt med deres omvendelse, om den er en frukt av kjærligheten til Gud eller skyldes frykt for syndens straff og helvete.» Tvert imot oppfordrer han til omvendelse og dåp i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse. Og Skriften opplyser at de straks lot seg døpe. Sinnsforandringen besto i at de nå ikke lenger hadde lyst å være Kristi mordere, men heller tro på ham. Derfor tok disiplene imot dem og føyde dem inn i rekken av frelste.
Også det som blir fortalt om fangevokteren i Filippi, er en god illustrasjon til nettopp dette . Da han trodde at alle fangene hadde greid å unnslippe under jordskjelvet, ble han grepet av skrekk og ville begå selvmord. Men Paulus ropte: »Ikke gjør deg noe. Vi er her alle», og fangevokteren falt skjelvende ned for apostelens føtter og spurte: »Hva må jeg gjøre for å bli frelst?» Det var bare frykt og angst som beveget ham nå. Paulus svarte ikke: »Først må du nå angre dine synder av kjærlighet til Gud», men: »Tro på Herren Jesus Krist, så vil du bli frelst, du og hele ditt hus.» Saulus hadde jo opplevd nøyaktig det samme selv. Da evangeliet med sin kraft traff hans hjerte, ble denne mann som var så full av vrede og ondskap, revet ut av sine villfarelser og misgjerninger. Og nå foreskrev Herren denne synder som først hadde vært så forskremt og redd og knust, men deretter hadde tatt trøst av evangeliet, at han istedenfor å forfølge heller skulle bekjenne Hans navn etter å ha mottatt dåpens pant på syndsforlatelsen.
Når du preker, så vær derfor ikke gjerrig og påholden med evangeliet, men gi dets trøst til alle, også de største syndere. Når de er forskremte og redde for Guds vrede og straff, er de fullt ut forberedt for evangeliet. Sant nok strir dette mot vår fornuft, vi synes det er merkelig at slike knekter skal få trøst med en gang. Vi tenker at de først skulle måtte lide store kvaler i samvittigheten.
Der er en setning i Skriften som ofte blir misforstått. nemlig 2.Kor. 7, 10: »for en sorg etter Guds sinn fører til omvendelse og frelse, så den har man aldri grunn til å angre, mens den sorg verden kjenner, fører døden i vold.» Sorg etter Guds sinn tolker man slik at det skal bety angerens sorg av kjærlighet til Gud, men det er galt. Apostelen refererer til en sorg som ikke er virket av mennesket selv, men som Gud er opphav til, virket av Hans eget ord. Det blir enda en alvorlig vrangtolking av den kristne lære å si til en vakt synder at han først må vise botferdighet og anger, og når han så spør hvordan han skal få det til, fortelle at han skal sette seg til å tenke over sakene og prøve å trekke ut eller lokke fram anger fra hjertet. Det finnes ikke en i hele verden som selv er i stand til å skape anger. Sorg etter Guds sinn behøves fordi troen er nødvendig. Når Gud dømmer i vrede, vil han skape sorgen i vare hjerter. Vi må ikke tro at angeren er en god gjerning vi kan prestere. Det er tvert imot Guds verk i oss. Han kommer med lovens hammer og slår sjelen. En som selv strever med å frembringe botferdighet, vil egentlig helst at sorgen over synden alltid skal vokse og tilta. Den derimot som virkelig er sønderknust av sorg og anger, vil intet heller enn bli kvitt denne kval.
De lutherske bekjennelseskirker gir de arme syndere denne søte trøst at når først Gud har vist dem den nåde å vekke av Syndens søvn, er de vel forberedt for nådens trone hvor de får
syndsforlatelse, det sanne legemiddel for sin sykdom. Visselig må de angre, men da ikke for derved å erverve seg nok en fortjeneste, men for at de skal kunne glede seg over alt det som Jesus vil gi dem.
Når jeg forskrekkes over mine synder, over helvete, død og evig fortapelse og merker at jeg er under Guds vrede på grunn av synden, så er det bedrøvelse etter Guds sinn, enda om jeg kanskje er i samme stilling som Luther før han lærte å forstå evangeliet rett. Denne sorg og bedrøvelse kommer nemlig fra Gud. Når på den annen side en utuktig, en uthaler og drukkenbolt begynner å sørge over at han har sløst vekk så mye verdifull ungdomstid, har ødelagt seg så aldeles og er blitt for tidlig gammel og senil - så er det en verdens bedrøvelse. Når en mislykket stakkar begynner å plages av tanker på hvordan han på grunn av sitt syndige liv har forspilt sin anseelse, når en som sitter i sin celle begynner å sørge over sin trang til å stjele, fordi han straffes hardt, så er det verdens sorg, eller en verdslig bedrøvelse. Når en derimot bedrøves og engstes av synden og vet seg fortjent til helvetes straff siden en har krenket den aller Helligste, så er det en bedrøvelse etter Guds sinn, virket av Ham, forutsatt at den ikke er frembrakt av ens egen fantasi og egne anstrengelser. Ekte bedrøvelse etter Guds sinn kan bare skapes av Gud alene.
For
det åttende er det å misbruke Guds ord når en hevder at angeren og boten,
d.v.s. omvendelsen pluss troen gir syndsforlatelse.
Her er det ikke spørsmål om anger og bot, d.v.s om omvendelsen er nødvendig for en som vil vinne syndsforlatelse. Da Herren første gang trådte fram offentlig og forkynte, ropte han: Omvend dere og tro på evangeliet. Han nevnte omvendelsen først. Hver gang denne betegnelse står sammen med det å tro, betegner den intet annet enn anger og bot. Da Kristus samlet disiplene om seg for siste gang, sa han: »Det er skrevet at Messias skulle lide og dø og oppstå den tredje dag, og omvendelse og syndsforlatelse forkynnes i Hans navn» (Luk. 24, 46 - 47). Hvorfor kreves omvendelsen like gjerne som troen? Vår Herre gir selv forklaringen med disse ordene: »De som er friske, trenger ikke til lege, men det gjør de som er syke . . . Og jeg kom ikke for å kalle rettferdige, men syndere» (Matt. 9, 12 - 13). Med slike ord bevitner Herren at omvendelsen er så absolutt nødvendig, fordi den forbereder for troen. Uten ville en bare være blasert og forakte innbydelsen til den himmelske gledes fest. Så langt tilbake som til Salomo finner vi dette ordspråk: »Den som er mett, vraker honning, men for den sultne er alt søtt» (Ordspr. 27, 7). Hvor der ikke er Åndelig hunger eller tørst, vil ikke Herren Jesus bli tatt imot. Så lenge en ikke er blitt redusert til en fattig, fortapt og fordømt synder, vil en ikke ha alvorlig trang til en frelser. Men imidlertid er ikke angeren i seg selv årsaken til syndsforlatelsen. Den er ikke nødvendig med hensyn til syndsforlatelsen, men for troen, som griper syndsforlatelsen. Her vil vi da gi vår forklaring på hvorfor vi mener at den påstand at anger og bot betinger syndsforlatelsen, er å blande sammen loven og evangeliet:
1. Anger og bot er en virkning av loven. Å betrakte den som en betingelse og grunn for syndsforlatelsen, er det samme som å vende loven om til et nådebudskap, og evangeliet til lov - og det ville være en pervertering som kullkastet hele kristendommen.
2. Botferdigheten er ikke engang en god gjerning. For boten som går forut for troen, er intet annet enn en menneskelig smerte og lidelse. Den består jo av kval, smerte, pine og en følelse av å være sønderknust, alt sammen virket av lovens hammerslag. Det er ikke en kval som mennesket selv har skaffet til veie, for han vil jo aller helst være kvitt alt slikt, uten dog å makte det. Det er Gud selv som har slått ned på ham med loven i sin hånd. Han ser heller ingen mulighet å unnslippe Guds dom. Så hvis han setter seg til å meditere med det sikte å fremskaffe anger og bot, vil han aldri nå målet på denne måten. Ekte omvendelse virkes alene av Gud bare dersom loven får bli forkynt i sin fulle strenghet og mennesket ikke setter seg aldeles til motverge.
På grunn av mangel på erfaring, frykter mang en predikant at de kan komme til å drive folk til fortvilelse med sin lovforkynnelse. De skjuler ikke at bot må gå forut for troen, men er redd for at dersom de ikke straks tilføyer en eller annen setning om frelse, så vil et medlem av menigheten kanskje bli aldeles motløs. Derfor modererer de seg og forsikrer tilhørerne om at den angerens smerte det tales om, ikke behøver å være så veldig stor. Gud vil nok ta imot dem når de bare ønsker å angre. En slik trøsterik moderering fremstiller fremdeles boten som en betingelse for syndsforlatelsen, og det er en falsk trøst. Det predikanten burde si, var dette: Hør! Når du nå hungrer og tørster etter Guds nåde, har du all den anger og botferdighet du behøver. Gud krever ikke angeren som et soningsmiddel for dine synder, men bare for det formål at du skal bli revet ut av din sikkerhet og trygghet og begynne å spørre: »Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?»
Derfor syntes Luther da han først hadde grepet meningen med ordene: »gjør bot - omvend dere» at de smakte bedre enn alle andre Skriftens ord, for de krevde ikke at han selv skulle prestere angeren og det botferdige sinn, men var en alarmklokke som varslet syndens alvor og skapte trang til å søke Guds nåde. Slik forberedte kallet om omvendelse for kunnskapen om Jesus og at han ville bli tatt imot av Frelseren når han bare kom som han var: en synder i stor kval og nød.
Et menneske skal ikke sette seg til å undersøke hvordan det er fatt med botferdigheten, om den er bra nok til å bli tatt imot av Jesus. Hans stadige grubling om han er skikket til å komme til Jesus, viser med all ønskelig tydelighet at han er det. Har han ønsket om å være hos Jesus, så er han rett omvendt og botferdig, selv om han ikke føler så mye Det er nøyaktig det samme som når en begynner å tro evangeliet.
Presten gjør samme feil når han så snart viser seg tilfreds med det minste tegn på anger hos sitt soknebarn. I slette mennesker, som lenge har levd i synd og skam, kan samvittigheten plutselig bli urolig og f.eks. anklage dem for å ha begått mened. De er slått av en forferdelig skrekk ved tanken på konsekvensene. Eller samvittigheten kan komme til å anklage dem for å ha ødt uskyldig blod. Nå må vi ikke glemme at disse ikke alarmeres fordi de nå ser seg som fattige syndere, men det er bare en spesiell synd som skremmer dem. Hadde det ikke vært for den, ville de ha vært bra folk, mener de. Der er mange slike, og de har allerede fått dommen opplest for seg De kan nok innrømme for presten sin at det var galt av dem å gjøre denne eller hin spesielle synd, eller andre »uunngåelige» ting som de falt i, men de fremhever samtidig som et faktum at de tross alt er ganske bra mennesker. Og hvis da presten er fornøyd med en »anger» av dette slag, så behandler han angeren som om den skulle være fortjenstfull handling.
Andre sier at angeren og boten er nødvendig og at deres egen fornuft nok også forteller dem at Gud ikke kan tilgi synder som de behandler så lettvint. Og så fortsetter presten med å skildre hvordan angeren skal være og siterer f.eks. fra Salme 38, 6 - 8. Loviske prester vil spørre sitt soknebarn om han kan si det samme om seg selv som skildres i salmen, om han virkelig har vært nedbøyd og sørgende hele dagen, om det var tider da hans lender tørket ut, at det var så at det ikke fantes noe sunt og friskt i hele legemet osv. Og hvis han da ikke kan samstemme i dette som blir betraktet som ekte omvendelse, forteller presten at han ikke eier den rette botferdighet ennå. Men dette er en feil mate å gå fram på. Sant nok beskriver teksten Davids anger og bot. Men hvor er det skriftsted som foreskriver samme slags anger for alle? Det finnes ikke, men tvert imot slike som at da det i pinsen stakk Peters tilhørere i hjertet så de ropte hva de måtte gjøre for å bli frelst, ble straks Guds nåde forkynt dem.
Dette eksempel med David tjener som en god illustrasjon. I mange år hadde han levd uten å gjøre opp for sine grove synder da Nathan kom for å minne ham om forbrytelsen. Rammet i samvittigheten og full av anger og sorg ropte David: »Jeg har syndet mot Herren.» Det var alt. Profeten Nathan oppdaget straks at kongen var sønderslått og knust, og derfor sier han til
ham: »Herren har tatt bort din synd, du skal ikke dø» (2. Sam. 12, 13). Det var det samme vi leste om fangevokteren i Filippi. Bare noen korte øyeblikk tidligere var han så forskremt og redd at han tenkte på å ta sitt eget liv, men da han falt ned for apostelen og ropte i angst: »Dere menn, hva må jeg gjøre for å bli frelst?» så fikk han ikke til svar at han straks måtte gå i gang å utvirke anger og bot, og det en dyp og ekte en. Han ble heller ikke minnet om, eller fikk opplest hvordan David gjorde bot, nei, han fikk straks høre: »Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.» Apostlene så nemlig klart og tydelig at mannen var sønderknust og søkte barmhjertighet, og det så de som aldeles tilstrekkelig til å gi ham frelsens ord. Når en er brakt dit at en hungrer og tørster etter barmhjertighet og nåde, sa har allerede omvendelsen virket til fulle.
Hvis vi kan anta med all rimelighet at et menneske er rykket opp og bort fra sin egen selvrettferdighet og vil frelses av nåde alene, så skal vi for Guds skyld tillitsfullt preke evangeliet for ham. Det blir ikke for tidlig, for ingen kan komme for tidlig til Jesus. Problemet er derimot at folk som oftest ikke kommer til Jesus i det hele tatt. - De kaller seg arme syndere, men er det ikke for de vil først yte en eller annen fortjenstfull handling før de går til Jesus. Det er rent hykleri når de forteller at de går til Ham, for faktum er at de aldeles ikke vil komme som de er: fortapte mennesker med intet annet å vise til enn sin synd. Den som Gud har vist så stor en nåde å få ham til å se seg knust og fortapt, og at det ikke er trøst å finne noe sted så han ser seg engstelig om, en slik er i sannhet botferdig. Han skal ikke advares mot å gå til Jesus, men tvert imot få evangeliet opplest og forklart. Man skal ikke si at han skal få lov til, men at han skal gå frimodig til Jesus. Han skal ikke tro at han kommer for tidlig.
En av de prinsipielle grunner til at så mange blander sammen loven og evangeliet på dette området, er at de ikke er klar over forskjellen mellom den kristnes daglige omvendelse og den omvendelse som går forut for troen. Den daglige omvendelsen blir beskrevet i Salme 51. David kaller den et offer som han bringer Gud og som Gud er tilfreds med. »En sønderknust ånd er offer for Gud, et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du Gud ikke forakte» (v. 19). Her taler han ikke om den omvendelse som går forut for troen, men om den som følger av troen. Flesteparten av de avgjorte kristne, som har den rene lære, har en klarere forståelse av omvendelsen etter troen enn de har av den omvendelse som går forut for troen. For siden de hadde så dyktige forkynnere å lytte til, ble de ført til Kristus uten alle slags krumspring. Når de nå er hos Kristus, så kan nok den gamle selvrettferdigheten vise ansiktet igjen, til tross for det faktum at den ble knust så mang en gang. Gud må nemlig slå disse arme kristne igjen og igjen for å bevare dem ydmyke og små. Davids eksempel kan tjene som en illustrasjon på det. Det var en gang at han kom til troen, men hvilke feiltrinn skulle han ikke gjøre siden hen. En profet forkynte Guds ord for ham, men til sin dødsdag brant hans hjerte av kval, ulykke og pine. Gud hadde ikke behag lenger i det han foretok seg, og han opplevde derfor den ene ulykke etter den andre inntil Gud befridde ham ved døden. Men hele veien viste David et botferdig sinn sammen med troen. Det er sannelig et offer som Gud har behag i. En botferdighet av dette slag er ikke en virkning av loven bare, men samtidig også et verk av evangeliet. For ved evangeliet tar Guds kjærlighet rom i hans hjerte, og når botferdigheten utgår fra kjærligheten til Gud, er den sannelig en søt og ekte sorg som Gud godtar. Han har behag i den, for ingen kan vise ham større ære enn den å kaste seg i støvet for hans fot og bekjenne: »Du er rettferdig, Herre, men jeg er en arm og fattig synder. Ha barmhjertighet med meg for Jesu Kristi skyld.»
Det
blir også for det niende galt at man gir det inntrykk når man formaner til
tro at mennesket selv kan prestere troen eller iallfall i det minste hjelpe
til, istedenfor å forkynne troen inn i hjertet ved å fremholde alle evangeliets
løfter til ham.
Denne tese vil ikke hakke på den prest som kanskje synes altfor ivrig og påtrengende når han krever og etterlyser troen i tilhørernes hjerter. Det samme gjorde jo profetene og apostlene, ja, til og med Jesus selv. Men når vi krever tro, så skal det ikke være på lovisk vis, men vi skal lokke med evangeliets vennlige invitasjon, ja, enkelt talt si tilhørerne dette: »Kom bare, for alt er rede» (Luk. 14, 17). Når jeg innbyr en halvt utsultet person å sette seg til et veldekket bord og ber ham forsyne seg med det han matte ønske, venter jeg ikke at han vil si at han ikke mottar ordre fra noen, heller ikke av meg. Kravet om tro er ikke en lovens befaling, men en evangeliets vennlige innbydelse.
Den villfarelse som denne tese tar i betraktning. er den at et menneske selv kan prestere eller medvirke til troen. Et slikt krav ville være lovisk og vende troen til å bli en gjerning. Det ville ganske enkelt si å blande lov og evangelium i sammen. En predikant må faktisk være i stand til å holde en tale om troen uten i det hele tatt å bruke ordet tro. Det er ikke så viktig at han banker ordet tro inn i ørene på tilhørerne, men det er nødvendig å forme sin adresse slik at det oppstår et ønske i hver eneste fattig synder om å få legge sin syndebyrde ned for Kristi føtter og si: »Du er min, og jeg er din.»
Det er særlig på dette området at Martin Luther viste sin sanne storhet. Det er sjelden at han appellerer til tilhørerne om å tro, men han taler om Jesu Kristi verk, om frelse av nåde og om rikdommen i Guds barmhjertighet i Jesus Kristus på en slik måte at tilhørerne får det inntrykk at det de skal gjøre, bare er å ta imot det som tilbys og finne hvile i den guddommelige nådes skjød.
Tenk deg at du tegnet Jesus Kristus for en flokk indianere. Du forteller at han er Guds sønn som kom fra himmelen for å forløse menneskene for syndene ved å ta Guds straff på seg, at han led den evige fortapelse og død og helvete for å åpne himmelen for oss alle, og at hver og en nå kan komme og bli frelst ganske enkelt ved å ta imot det som Herren Jesus Kristus har brakt oss. Tenk deg at du plutselig ble rammet av en dødelig pil fra en fiendtligsinnet indianer som lå skjult i bakhold, og døde. Det er meget mulig at du ville etterlate deg en liten menighet av troende indianere til tross for at du enda ikke hadde brukt ordet tro i talen. For alle i flokken som ikke trosser den guddommelige nåde, ville måtte tenke at også han var innbefattet i Jesu frelsesverk.
På den annen side kan du bruke en mengde tid på å fortelle folk at de må tro dersom de vil bli frelst, og tilhørerne kan komme til å forstå det slik at noe blir krevd av dem å gjøre. Så vil de begynne å bekymre seg over om de er i stand til å tro, og når de så har prøvd, tvile på om det var nøyaktig slik det ble krevd. Slik kan du altså ha talt både vel og lenge om troen uten egentlig å ha gitt dem en virkelig preken om hva det vil si å tro. Alle har allerede troen når de er brakt til å forstå at det er opp til dem selv om de vil ta imot det som blir rakt i evangeliet, og som også har tatt imot. Å bli frelst av tro betyr å sla seg til ro med Guds frelsesplan og helt enkelt bare ta imot.
Jeg mener ikke at du ikke skal tale om troen. Vår egen tid mangler en klar forståelse av hva det vil si å tro. De dyktigste forkynnere mener at de har nådd ganske langt når de har fått slå fast for tilhørerne den grunnleggende påstand at troen alene frelser. Men ved sin forkynnelse kan de ha brakt tilhørerne til å sukke: »Å, den som bare hadde tro. Troen må være noe svært vanskelig siden jeg ikke har oppnådd den.» Disse ulykkelige tilhørere vil da gå hjem fra kirken med bedrøvede hjerter. Ordet tro lyder som et ekko i ørene, men gir ingen trøst.
Å hevde at det er nødvendig å tro for å bli frelst, betyr ikke at vi påstår at det er mulig for et menneske selv å prestere troen. Skriften selv krever alt av oss, hvert bud og krav er en oppfordring som roper: »Gjør dette, og du skal leve.» Skriften krever at vi »skal rense våre hjerter» (Jak. 4, 8). Vi får høre: »Våkn opp du som sover, så skal Kristus lyse for deg» (Ef. 5, 14). Det at disse oppfordringer og bud blir fremsagt, vil ikke si at vi selv kan gjøre det som blir krevd. Når f.eks. en kreditor krever sine penger, beviser det ikke at skyldneren også er i stand til å betale. I det daglige liv kan en kreditor som vet at skyldneren er insolvent og ute av stand til å betale, likevel kreve sine penger ganske enkelt fordi han har observert at mannen er upraktisk og hva verre er, også et innbilsk ødeland. Kreditorens hensikt med kravet er å få mannen til å kvitte seg med sin innbilskhet og storslagenhet, sine dyre vaner og få ham ned på jorden igjen. Gud opererer på samme måte. Ved å stille alle slags krav til meg, vil Gud ha meg til å erkjenne at om jeg enn anstrengte meg til det ytterste, så var jeg likevel ikke i stand til å betale min uhyrlige gjeld. Når han således har fått ydmyke meg, tilbyr han vennlig sitt evangelium.
Det
er for det tiende galt når man taler om troens nødvendighet for rettferdiggjørelsen,
å la det skinne gjennom at det ikke er ved troen alene, men på grunn av troen
og for dens skyld at Gud rettferdiggjør.
Det som Guds ord egentlig mener når det sier at et menneske rettferdiggjøres og frelses ved troen alene, er ikke noe annet enn dette: Et menneske frelses ikke ved sin egen innsats men utelukkende ved Kristi verk, hans lidelse og død, han som er hele verdens gjenløser og forløser. Over og mot denne lære fremholder moderne teologer at når det gjelder menneskets frelse, må man merke seg to ting: for det første er det tale om noe Gud må gjøre. Hans verk er det vanskeligste, for Han må fullføre den gjerning å forløse oss. Men det er noe annet også, som vi må gjøre: Det er nemlig ikke gjort bare med å innby til himmelen etter at menneskene er blitt gjenløst. Det kreves noe mer, ja, noe virkelig stort - man må tro. Men den slags forkynnelse kullkaster fullstendig evangeliet.
Hvis ikke Gud selv skapte troen i oss, ville det være en uendelig stor og vanskelig, ja, umulig oppgave for oss å tro. Men la oss nå tenke oss at det allikevel ikke var så svært å tro. Selv om det var en ganske enkel sak Gud ba oss om å gjøre, ville frelsen ikke lenger være bare en gave. Gud hadde da ikke gitt sin sønn, men bare tilbudt oss ham under en viss betingelse. Men slik går ikke Gud fram. Apostelen Paulus sier: »Men som en gave av Guds godhet er de rettferdiggjort, fordi Jesus Kristus har kjøpt dem fri» (Rom 3, 24). Vi ble rettferdiggjort uforskyldt og uten motytelse Selv ikke det ringeste ble krevd av oss. Og derfor priser vi arme, fattige syndere Gud for at Han har skapt et hvilens sted vi kan fly til, vi som ikke er annet enn fortapte og i gjeld nedsunkne tiggere som ikke eier den minste mulighet til å bringe noe av det Gud krever. Alt vi har å bringe, er synd og skam. Intet annet. Men da betrakter Jesus oss som sine rette pasienter. Vi gir ham den rette ære når vi hyller ham som vår trofaste Frelser, og klynger oss til evangeliet som vårt tilfluktssted. Det er derimot å fornekte ham å komme med noe annet enn det han har gitt. Når vi minnes hva Peter skrev: »Det er ikke gitt oss noe annet navn til frelse, nei, intet annet navn under himmelen er gitt ved hvilke vi kan bli frelst» (Ap gj. 14, 12), er det å pervertere evangeliet noe fryktelig å betrakte oppfordringen om å tro som en betingelse for menneskets rettferdiggjørelse og frelse.
For
det ellevte er det en feilaktig måte å anvende Guds ord å dreie forkynnelsen
av evangeliet til å bli en slags omvendelsespreken.
Ska! vi forstå denne tese rett, er det nødvendig å ha i minne at uttrykket evangelium har en liknende dobbelt bruk som uttrykket omvendelse. For i den hellige skrift blir de brukt både i en vid og en snever betydning. I den videre betydning omfatter uttrykket omvendelse både syndserkjennelse, anger og bot og tro, som vi tydelig ser i Ap. gj. 2, 38 hvor det står: »Omvend dere og la dere døpe etc.». Apostelen sier ikke her: »Omvend dere og tro.» Følgelig refererer han til omvendelsen i videste forstand, inklusive troen. Han kunne heller ikke ha sagt: »Angre syndene og la dere døpe.» Han må ha tenkt seg angeren sammen med troen. Så det han mener, må være dette: »Når du nå er kommet til erkjennelse av dine synder og tror det evangelium jeg har forkynt for deg, så la deg døpe til syndenes forlatelse.»
Uttrykket omvendelse er brukt i den snevrere betydning for å betegne syndserkjennelse, anger og sorg over synden i f.eks. Mark. 1, 15, hvor vi leser: »Omvend dere og tro på evangeliet.» Her er det tydelig at døperen Johannes ikke inkluderte troen i omvendelsen, for da ville setningen inneholde en unødig gjentagelse. I Ap. gj. 21, 21 forteller Paulus at han »hadde oppfordret på det mest inntrengende bade jøder og grekere til å omvende seg til Gud og tro på var Herre Jesus.» Siden troen er nevnt for seg i dette skriftsted, kan ikke uttrykket omvendelse her omfatte både syndserkjennelse, anger og tro. På samme måte sier Herren m.h.t. jødene at de tross døperen Johannes' preken »ikke hadde villet omvende seg og tro på ham» (Matt. 21, 32). Med omvendelse refererer han til lovens virkning og vil si at da de ikke hadde latt seg vekke til å se sin synd, var det heller ikke mulig for dem å komme til troen. For et hjerte som ikke først er blitt slått av frykt og redsel, vil heller ikke tro.
Også uttrykket evangelium har to slike anvendelser, enkelte ganger en vid, og andre ganger en snever. Den snevre betydning er den egentlige. I den videste betydning blir uttrykket ganske enkelt brukt synekdokisk (talefigur) og er en betegnelse på Jesu forkynnelse overhode, inklusive endog hans skarpe tolkning av loven, som f.eks. Bergprekenen og hans fordømmelse av de onde. Ved siden av denne betydning og bruk nyttes uttrykket også som det motsatte av Det gamle testamente, som ofte betegner lovens undervisning.
Rom. 2, 16: Apostelen refererer her ikke til evangeliet i den snevre betydning, for det har ingen ting med dommen å gjøre, da Skriften jo forkynner: »Den som tror på Sønnen, skal ikke bli dømt» (Joh. 3, 18, jfr. 5, 24). Men ordet evangelium blir uten tvil brukt i sin snevre betydning. Her blir det først kalt en kraft fra Gud, dernest at det frelser enhver som tror. Intet lovens krav stilles. For loven krever jo at vi holder den. Følgelig taler apostelen om en Guds gave til verden og om troen, altså om evangeliet i snevrere betydning, eksklusive loven.
Ef. 6, 15 taler om »fredens evangelium». Da loven ikke makter å skape fred, men bare ufred, taler apostelen her om evangeliet i dets snevre betydning, d.v.s. om den glade nyhet at Jesus Kristus er kommet til verden for å frelse syndere.
Våre lutherske bekjennelsesskrifter følger Bibelen i det å bruke ordet evangelium dels i videre og dels i snevrere betydning. Det forklarer de uttrykk som forekommer i dem, f.eks.: »Evangeliet forkynner omvendelse.» Du må merke deg dette faktum hvis du skal kunne forstå vår tese rett: En sammenblanding av loven og evangeliet skjer når evangeliet om Kristus, d.v.s. når evangeliet i sin snevre betydning, blir vendt til en preken om omvendelse.
Det er ytterst farlig for sjelene om presten taler slik at tilhørerne får det inntrykk at han betrakter evangeliet selv i dets snevre og korrekte mening som en forkynnelse av loven og Guds vrede mot syndere når han kaller dem til omvendelse. Å være unøyaktig i de uttrykk han bruker, er en stor og alvorlig feil, selv om den kommer fra en prest hvis personlige tro ellers kan være korrekt nok.
Vær oppmerksom på enda to ting m.h.t. denne tese. For det første blir det ofte innvendt at Skriften selv kaller evangeliet en lov og at det derfor kan sies å være en forkynnelse om omvendelse. For loven tjener jo det formal å drive menneskene til omvendelse. Og så siterer man Rom. 3, 27 hvor det står: »Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Gjerningenes lov? Nei, men ved troens lov», og følgelig holder de seg til apostelens egen terminologi og mener derfor at også evangeliet er en lov. Men det er å trekke en gal slutning av apostelens ord. For det han sier her, er en »antanaklasis», d.v.s. han bruker samme ord som opponentene har brukt, men riktignok i en annen mening for å gjendrive dem.
En annen innvending blir reist på grunnlag av Rom. 10, 16: »Ikke alle var lydige mot evangeliet.» Her argumenterer man med at da det jo egentlig er loven som krever lydighet, så er evangeliet ikke utelukkende et budskap om glede, men også en »forbedret» lov. Men det er i den grad å pervertere skriftstedet når man vil forsøke å bevise at evangeliet i streng mening er en forkynnelse om omvendelse. Vi skal adlyde Guds vilje ikke bare slik den kommer til uttrykk i loven, men også i hans nådige vilje. Men det sistnevnte er ikke lovens vilje. Ved sin nådes vilje tilbyr og gir Gud oss alle ting. Hvis vi da tar imot, så kan vi si at vi adlyder ham. Det er en form for godhet av Gud å kalle det lydighet. Og når vi slik adlyder, så oppfyller vi samtidig første bud, for loven krever tro, noe ikke evangeliet gjør. Evangeliet blir kalt »gode nyheten», men kunne ikke være det hvis det ble krevd noe jeg skulle utføre. Bare det er gode nybeter som sier at jeg kan få legge av meg all frykt og angst fordi Gud er nådig og barmhjertig når han kaller til møte.
La oss nå ta fram Bibelen og finne fram de skriftsteder som omtaler evangeliet i den strikte form og trekke lærdom av de kjennetegn vi kan finne:
1. Hver gang evangeliet står i motsetning til loven, er det tydelig at uttrykket ikke refererer til den vide, men til den snevre betydning av ordet.
Ef. 2, 14 - 17: Forkynnelsen av loven, som ikke bringer fred, går forut for og etterfølges av evangeliet - som bringer fred.
2. Hver gang evangeliet blir forkynt som Jesu Kristi eget budskap eller som en lære om Kristus, kan det ikke samtidig referere til loven.
Joh. 1,17: Kristus Jesus forkynte ikke først loven, men han renset den for fariseernes falske tolkning, for den rette forståelse av loven er nødvendig for den som skal kunne ta imot evangeliet.
Luk. 4, 18 - 19: Her forteller den Herre Jesus om sin misjon i verden om den egentlige grunn til at han forkynte som Kristus, verdens frelser. Han konkluderer sin tale med disse ord, v. 21: »I dag er dette skriftord oppfylt da dere hørte det ». Ikke ett ord sa han til tilhørerne om loven, men henviste utelukkende til hva som tilbys de syke og fattige, de med sønderbrutte hjerter og som lå i syndens og djevelens mange band og lenker.
3. Hver gang evangeliet rettes til arme, stakkars syndere, brukes den snevre form av ordet. Matt. 11, 5, Luk. 4, 18.
4. Hver gang syndstilgivelse, rettferdiggjørelse og frelse av nåde blir nevnt som virkninger av evangeliet, refereres til den snevre betydning, Rom. 1, 16, Ef. 1, 13.
5. Når troen blir nevnt i samsvar med evangeliet, refereres også til den snevre betydning, Mark. 1, 15, Mark. 16, 15-16.
For
det tolvte anvendes Guds ord galt når predikanter prøver å få tilhørerne til
å tro at de er rett omvendt straks de er blitt kritt visse vaner og har latt
seg engasjere i forskjellige slags barmhjertighets- og diakoniarbeid.
Hvor viktig denne tese er, vil bli tydelig når en tenker over at verre sammenblanding av lov og evangelium enn den som blir nevnt her, overhodet ikke er mulig. Ve den prest som ved sin forkynnelse leder folk til å tro at de er gode kristne når de bare har greid å slutte med å røve og stjele, og litt etter litt også vil bli kvitt de eventuelle svakheter som enda måtte forekomme. De vender evangeliet om til å bli lov når de slik fremholder omvendelsen som et menneskeverk, mens ekte omvendelse, som virker en levende tro i mennesker, er en virkning av evangeliet alene.
Denne grove sammenblanding av lov og evangelium er den alvorligste feil rasjonalistene kan gjøre. Det essensielle i deres religion er en lære om at mennesker blir ganske nye når de har fått fjernet visse uvaner og har begynt å leve et dydig og moralsk liv, mens Guds ord lærer at vi først må gjenfødes for å bli i stand til å avstå fra de aktuelle synder og gjøre gode gjerninger. De elsker å sitere det velkjente utsagn: Ekte omvendelse er å få en slutt på gjerninger en før lå under for. Utsagnet kan brukes på rett mate og er brukt slik av våre forfedre. Men de mente: »Dere som roser dere av å ha en rett tro, men lever et ondt og syndig liv, vær stille med deres skravling om troen.
Å gjøre en slutt på det gamle livet, er en ekte omvendelse». Rasjonalistene forstår dette slik: Vær ikke bekymret. Det Gud krever av en god kristen, er at han oppgir sitt gamle liv. Det er omvendelse. Slik lyder moralistenes avskyelige lære. Men kristendommen gir oss den rette undervisning med ett ord: omvend dere, som betyr: forandre mening. Med disse ord konfronteres synderen med Jesu ord at han først av alt må få en forandring i sitt aller innerste ego. Det han krever, er et nytt sinn, et nytt hjerte, en ny ånd, ikke at han skal avlegge visse vaner og gjøre gode gjerninger. Når han stiller disse primære krav For å bli en kristen, legger han øksen til roten på det onde treet.
Joh. 3, 3: Det Herren mener er: »Alt det du beslutter deg for a gjøre mens du ennå er i din naturlige tilstand, er synd. Du må først bli av ånd før du kan bringe ekte åndens frukter»
Matt. 12, 33: Uten at et menneske er blitt en fullstendig ny skapning og totalt forandret og gjenfødt og med et nytt sinnelag, vil alt han gjør bare være falske og dårlige frukter, for av naturen er han et ondt tre.
Matt. 15, 13: Bare det er gode gjerninger som Gud selv har forlangt. Enhver gjerning som man virker ut av egne fornuftsgrunner og overveielser, er en plante som må rykkes opp med roten. Gud vil ikke godkjenne den, men krever at den fjernes fra hans åsyn som synd og skam. For den er sprunget ut av et ondt hjerte, et hjerte som ikke bryr seg om Gud.
1. Kor. 13, 3: Det som det kommer an på, er ikke gjerningene i seg selv, men kjærligheten de springer ut av. Jeg må være så ynkelig fattig som bare det og ute av stand til a hjelpe noen økonomisk. Likevel vil Gud akte det som velbehagelige gjerninger at jeg tross min fattigdom har kjærlighetens lyst til å tjene og hjelpe alle mennesker.
Selv troende prester kan komme til å blande sammen lov og evangelium - ofte uten å være oppmerksomme på det - og da ikke alltid i sine prekener, men når de øver sjelesorg og kirketukt. Mange prester og menigheter gjør feil her. Når de f.eks. tar seg av en drukkenbolt som straks bekjenner sin sorg over synden - noe disse ofte er svært snare til - så lar de seg lett lure på grunn av mangel på erfaring, og suspenderer ham fra menighetsfellesskapet og lar ham kanskje være under oppsikt f.eks. i tre måneder. Straks er det en eller annen broder som kan fortelle den gode nyhet at drankeren har holdt seg klar flasken i hele den fastsatte tid, og presten bestemmer seg for å anse ham som rett omvendt, enda han i realiteten fremdeles er et ugudelig menneske. Vær på vakt mot å la deg lure på den måten. Det samme kan skje når en som pleier å banne og sverge slutter med det for en tid etter å ha blitt formant av menigheten. Eller for å ta det eksemplet at en har forsømt sin kirkegang over et lengre tidsrom, og derfor neppe kan sies å være en kristen. Men etter at menigheten har foreholdt ham dette, begynner han å gå regelmessig til kirke flere søndager på rad. Men sier disse ytre ting oss at han dermed er en kristen? Slett ikke, selv en ugudelig kan det. De forannevnte må bli brakt til den erkjennelse at kristne mennesker ikke gjør slike ting som her er nevnt. Når han stadig handler på den måten, er det tegn på at han har falt ut av nåden. Det kreves mye arbeid og omsorg av en prest å føre en slik til gjenfødelse ved Guds ord. Og hvis han da ikke er villig til å påta seg dette, viser han likegyldighet for hans sjel. - Eller la oss ta det eksemplet at vanligvis likegyldige nattverdsgjester ber om sakramentet igjen fordi presten har formant dem. Er presten tilfreds med dette, blander han sammen loven og evangeliet. Eller for å ta enda et eksempel: griskhet og gjerrighet. Menigheten kan være så gjerrig at den nekter å ta opp kollekt til prestens lønn. Da må ikke presten gi menigheten en tordentale for å få den til å åpne pengepungen. Å nytte loven for å gjøre folk gavmilde, er ingen bedrift. Heller skal hans preken være slik at den river menigheten ut av dens åndelige søvn og død. Hvis ikke, rammes han av det vi taler om i denne 16. tese
Luther fremholder stadig at alt det en gjenfødt gjør, er velbehagelige gjerninger for Gud. Selv det å gi seg selv et godt måltid mat. spise og sove, er velbehagelig for Gud. Det gjelder ikke bare det han utfører av hardt arbeid. Også en lovtrell kan arbeide og trelle, men all hans gjerning er bare et martyrium som forbereder ham for helvete. En kristen derimot har det rette sinn i alt han gjør, og derfor er alt Gud velbehagelig. Fra en ren kilde kan intet annet enn rent, godt vann springe ut.