Det Gamle Evangelium
Det Gamle Evangelium
| Forord | Forord norsk utgave |
FORORD
Denne boka - »Det rette forhold mellom Loven og Evangeliet» - er et student - referat av de leksjoner C. F. W. Walther holdt i sin lutherske time hver fredag ettermiddag fra 12. september 1884 til 6. november 1885.
Walther, som var professor i teologi ved Concordia Seminary i St. Louis, sa det som sin oppgave ikke bare å klargjøre for sine studenter den hellige skrifts lære, men »tale Skriftens læresetninger slik inn i deres hjerter» at de som ferdig utdannede prester kunne »gå ut som levende vitner om dens ånd, liv og kraft.»
Walther dekket en mengde forskjellige emner i sine forelesninger ved Luther - timen. Han talte om Skriftens inspirasjon, den kristne religions sannhet, om sekter, om rettferdiggjørelsen, om forholdet mellom predestinasjonen og rettferdiggjørelsen og om Luthers »store bekjennelse til det hellige sakrament». Han hadde og to serier om det rette forhold mellom Loven og Evangeliet. Den første serie var på omkring 13 så kalte teser, og ble holdt i 1878, men offentliggjort først i 1893. Den andre serien omfattet 25 teser og ble offentliggjort i 1897. En engelsk oversettelse av denne ble foretatt av W. H. T. Dau og offentliggjort i 1929. Det følgende er da et sammendrag av nevnte oversettelse.
C. F. W. Walther forberedte grundig sitt stoff før han presenterte det for studentene. Men til tross for at han var så omhyggelig med den muntlige fremførelsen, bearbeidet han allikevel det skrevne verk enda mer nøyaktig. Når han forberedte et verk til trykking, omarbeidet han sine forelesninger så leseren fikk det absolutt beste produkt i sine hender.
Men da »Det rette forhold mellom Loven og Evangeliet» ble offentliggjort etter hans død, hadde ikke Walther anledning til å omarbeide disse fore lesningene og forberede de dem for offentligheten, slik hans vane var. Hvis han det hadde hatt, ville uten tvil stilen ha blitt en annen. Mye av stoffet i verket var improvisert og talt til mennesker som sto ham nær. Dau sier i forordet og innledningen til sin oversettelse: »En større grad av frihet, ja, en dog visse utelatelser, er ganske akseptabelt av en gammel elsket professor når han taler til et auditorium som for det aller meste består av egne studenter. » Men på denne måte har vi fått det verdifulle kjennskap til Walther som teologisk professor for sine studenter og til hans teologi forøvrig.
Ved sine to serier av forelesninger viser Walther hvor viktig det er å kunne skjelne rett mellom loven og evangeliet. Det er ikke lett å måle virkningene og resultatet av boken, men alle som gjør en fortegnelse over de bidrag Walther ytet sin kirke inkluderer dette arbeid i sin oversikt. Det kan til og med påstås at dette verk var hans viktigste gave til kirken, for innen Luther - dommen har både preken - kunnskap, sjelesorg og vurderingen av kirkens misjonsoppgaver relasjon til den dypere forståelse av forholdet mellom lov og evangelium.
C. F. W. Walthers verk er nå blitt klassisk, og det å lage et sammendrag kan synes hasardiøst. Men vi har tatt risikoen fordi vi håper å gjøre dette kjent for et videre auditorium på grunn av at det gir en ny innsikt i emnet og dessuten viktige korrektiver. Målet for dette sammendraget er å skape ny interesse for det fullstendige verket, og vi har derfor latt Walther tale for seg selv, idet vi har eliminert ytterliggående sitater både i de lutherske bekjennelsesskrifter, hos Martin Luther selv og dogmatikerne ellers. Men da dette verk er et produkt av forelesninger i Luther - timen, stammer allikevel mesteparten av de ikke - bibelske sitatene fra Luther, og mange av dem er ikke så helt enkle å oversette til pregnant engelsk. For å kunne forene de forskjellige tesene i var presentasjon, har vi eliminert originalens oppdeling i leksjoner og istedenfor samlet dem til en enhet.
Da vi foretok utvalget av stoff som hørte inn under de forskjellige tesene, forsøkte vi å bruke nettopp det som mest direkte har relasjon til de spesielle tesene som har vært under diskusjon.
FORORD
TIL DEN NORSKE UTGAVEN.
At vi lever i en etter - kristen tid synes klart for stadig flere. Det tok tid å bygge opp vårt samfunn med respekt og ærbødighet for kristen tro og kristen moral, men det tar atskillig mindre tid å rive alt ned igjen. Vi forskrekkes over hva vi far se i denne tid i så henseende. Var alt bare et tynt ferniss? Imidlertid finnes det ennå dem i vårt land som ikke har bøyd kne for Baal, for tidens guder og gudelære. Men de fristes til motløshet, for det er så vanskelig å få øye på en kristen lære som har sitt fundament i Skriften alene. Moderne teologi er blitt så infiltrert av allslags filosofi og menneskelige overveielser.
Walther var professor i teologi ved Concordia Seminary i det forrige århundre og holdt blant annet en rekke forelesninger i sin lutherske time for sine studenter om forholdet mellom loven og evangeliet. Siden det er så stor uklarhet hos oss om akkurat dette spørsmålet - og hvis man ikke har klarhet her, forstår en overhode ikke hva sann kristendom er - tok vi på oss oppgaven å oversette denne bok til norsk.
Gudmund Oldereide
DET
RETTE FORHOLD MELLOM LOVEN OG EVANGELIET.
Hvis det er ditt ønske å bli en dyktig lærer i kirken eller skolen, er det absolutt nødvendig å ha et visst kjennskap til alle de lærdommer som den kristne åpenbaring underviser i. Imidlertid er det noe som står over og er viktigere enn denne kunnskap, og det er at du vet å anvende lærdommen riktig. Det er ikke nok at du selv har en klar intellektuell forståelse av læren, men hver eneste læresetning må ha festet seg dypt i hjertet og der fatt bevise sin guddommelige, himmelske kraft. De må være blitt så kostelige og verdifulle, ja, så kjære for deg, at du ikke kan la være å samstemme med Paulus når han sier: »Vi tror, derfor taler vi», eller med de øvrige apostlers ord: »Vi kan ikke la være å tale om de ting vi både har sett og hørt. »
Den viktigste av alle læresetningene er den om rettferdiggjørelsen. Imidlertid er der en som er nesten like viktig: Nemlig den om hvordan vi skal kunne skjelne riktig mellom Loven og Evangeliet.
Luther sa engang at han var villig til å plassere den som var vel bevandret i denne kunst, over alle andre og titulere ham for doktor i den hellige Skrift. Nå vil jeg ikke at dere skal tro jeg selv har slike intensjoner som å stå over andre og bli betraktet for doktor i den hellige skrift. Nei, jeg vil aller helst få være en ydmyk disippel og sitte ved dr. Martin Luthers føtter for av ham å lære og forstå skriften på samme måte som apostlene og profetene.
Når du sammenligner den hellige skrift med andre skrifter vil du se at ikke noen bok er så tilsynelatende full av selvmotsigelser som Bibelen. Og det ikke bare hva angår de mindre ting, men også i f.eks. det avgjørende hovedspørsmål om hvordan vi skal kunne komme til Gud og bli frelst. Et sted skjenker Bibelen syndsforlatelse til alle syndere, et annet sted blir syndsforlatelsen nektet alle syndere. En setning skjenker evangeliet til hele menneskeheten, mens en annen byder menneskene til selv å gjøre noe for å bli frelst. Slike gåter finner sin løsning i det faktum at Skriften gir to fullstendig motsatte doktriner ( læresetninger ), en som angår Loven og en annen som behandler Evangeliet.
Det
læremessige innhold av den hellige skrift - og det gjelder både G. T. og N
T. - består av to doktriner som er stikk motsatte. Loven på den ene side og
Evangeliet på den annen.
Den egentlige forskjellen mellom dem består ikke i at evangeliet skulle være en guddommelig og loven en rent menneskelig lære. Begge finnes i Skriften og er ord fra den levende Gud selv.
Heller ikke består forskjellen i at det er bare evangeliet som er nødvendig til frelse og ikke loven, og at sistnevnte er en ren tilføyelse som man skulle kunne være foruten. Begge er like nødvendige. Uten loven blir evangeliet ikke rett forstått, og uten evangeliet gagner loven oss intet.
Vi kan heller ikke si oss enige i den distinksjon at loven er Det gamle testamentes undervisning, mens evangeliet er Det nye testamentes. Det er evangelisk innhold i Det gamle testamente som det er lovforkynnelse i Det nye testamente.
Heller ikke når det gjelder deres endelige mål skiller lov og evangelium seg fra hverandre. Det er sagt at mens evangeliet sikter på menneskenes frelse, så er lovens oppgave å fordømme og anklage. Men begge har som sitt endelige mål å bringe menneskeheten frelse, men etter syndefallet er loven ikke i stand til dette. Den kan bare forberede oss for evangeliet. Nettopp ved evangeliet er det vi får mulighet til å fullende loven i en viss utstrekning. Heller ikke kan vi etablere en skilnad ved å påstå at lov og evangelium motsier hverandre. Der er ingen motsigelser i Skriften. Hver er forskjellig fra den andre, men begge er i den mest fullkomne harmoni med hverandre.
Til sist be står heller ikke forskjellen i at bare en av disse doktrinene er bestemt for kristne. Selv for den kristne beholder loven sin betydning. Ja, sannelig, dersom en person avfeier en av dem, er han ikke lenger en sann kristen.
Den egentlige forskjell mellom dem er følgende:
1. De atskiller seg fra hverandre med hensyn til arten av åpenbaring.
2. Med hensyn til innholdet.
3. Med hensyn til de løfter de gir.
4. Med hensyn til truslene.
5. Med hensyn til deres funksjon og effekt.
6. Hva angår de personer som enten loven eller evangeliet skal prekes for.
Som sagt atskiller de seg hva angår arten av åpenbaring Mennesket ble skapt med loven skrevet i hjertet. På grunn av syndefallet er denne skrift i hjertet blitt helt sløv og fordunklet, men er dog ikke visket helt bort. Når derfor loven blir forkynt selv for et aldri så ugudelig menneske, vil samvittigheten si ham at dette er sant Men forkynnelsen av evangeliet vil derimot gjøre ham rasende. Den verste slave av alskens laster vedgår at han bør gjøre det som er skrevet i loven. Hvorfor er det slik? Fordi loven er skrevet i hjertet. Situasjonen blir en annen når han hører evangeliet. For det åpenbarer og roper ut at alt er en fri akt av den guddommelige nåde, og dette er slett ikke noe selvsagt. Det Gud har gjort ifølge evangeliets utsagn, var Han ikke nødt til å gjøre.
For det andre atskiller de seg i innhold. Loven sier oss hva vi skal gjøre, men evangeliet utelukkende hva Gud gjør og gjorde. Loven omtaler våre gjerninger, evangeliet omtaler Guds store verk. I loven hører vi det tusenfoldige: »Du skal,» mens evangeliet ikke stiller noe krav overhode. Loven har intet å si om tilgivelse og nåde. Den inneholder bare ordrer og krav. Evangeliet derimot bringer utelukkende trøst og intet annet enn nåde og sannhet.
For det tredje atskiller de seg på grunn av sine løfter. Hva loven lover, er presis like mye som evangeliet, nemlig evig liv og frelse. Men akkurat her er vi ved det som mektig skiller dem: Alle lovens løfter blir gitt på den betingelse at vi holder den til punkt og prikke. Følgelig blir lovens løfter mere nedslående for oss, jo større de er. Den lover oss mat, men rekker den ikke til oss. Den sier vitterlig: »Jeg vil slukke sjelens tørst og stille dens sult.» Men den er ikke i stand til å oppfylle 1øftene, fordi den alltid tilføyer: »Alt dette skal du få hvis du gjør hva jeg byr».
Evangeliets språk lyder motsatt lovens og står høyere: Det lover Guds nåde og frelse uten å stille betingelser. Det er et løfte om fri nåde. Det spør ikke om annet enn dette: »Ta det jeg gir, og du eier det. Det er ingen betingelse knyttet til, det er en vennlig invitasjon.»
For det fjerde ser vi forskjellen når det blir tale om truslene. Evangeliet inneholder ingen trusler i det hele tatt, bare trøsterike ord. Over alt i Skriften hvor du treffer på en trussel, kan du være sikker på at det er loven du hører, for loven er intet annet enn trusler.
For det femte er det forskjell i den virkning de bringer : Virkningen av lovens tale er trefoldig: For det første sier den altså hva vi skal gjøre, men gjør oss ikke skikket til å handle i overensstemmelse med kravet. Den bare skaper i oss en stadig større ulyst til å holde den.
For det andre avslører loven våre synder, men bringer ingen hjelp til å seire over dem og bringer derfor mennesker til desperasjon. For det tredje virker loven anger. Den maner fram helvetes redsler og Guds vrede. Men den har ikke en smule trøst å bringe synderen.
Evangeliets virkning er derimot av en fullstendig annen natur og består for det første i at når det oppfordrer en til å tro, så gir det troen i og med selve oppfordringen. Når vi sier til folk at de skal tro på Jesus Kristus, gir Gud troen ved vår preken. Vi forkynner tro, og den som ikke står imot, får den.
Den andre virkningen av evangeliet er at det slett ikke anklager synderen, men tar all frykt og angst, i det hele tatt alle kvaler fra ham og fyller ham med fred og glede i Den Hellige Ånd.
For det tredje krever ikke evangeliet noen fortjenstfull gjerning som et godt hjerte, gode forsetter, forbedring av situasjonen, gudelighet eller kjærlighet til Gud eller mennesker. Det inneholder absolutt intet krav, men omskaper mennesket. Det virker kjærlighet i hjertet og setter i stand til all god gjerning. Det krever intet, men gir alt.
Til sist - og som det sjette - vil forskjellen mellom loven og evangeliet tydelig komme til syne i relasjonen mellom de menneskene som enten loven eller evangeliet blir forkynt for.
De mennesker som hvert av disse skriftavsnitt blir forkynt for og resultatet som virkes, er ytterst forskjellig. Loven skal forkynnes for trygge og forherdede, evangeliet derimot for vakte syndere. I andre anliggender skal selvfølgelig begge forkynnes, men på dette punkt må en stille spørsmålet: Hvor står den person som enten loven eller evangeliet skal forkynnes for?
1.Tim. 1,8 - 10: Så lenge et menneske er trygg i sine synder, så lenge han viser uvilje til å kvitte seg med en bestemt synd. skal bare loven, som fordømmer og truer, forkynnes. Men i det øyeblikk han begynner å frykte for sin situasjon, skal prompte evangeliet overrekkes, for fra det øyeblikket kan han ikke lenger klassifiseres som forherdet synder. Følgelig, så lenge djevelen holder deg fast i en eller annen synd som du ikke vil bli kvitt, er du ikke rede til å motta evangeliet, bare loven må prekes for deg.
Til fattige sørgende syndere - jeg gjentar - skal ikke ett eneste ord av loven forkynnes. Forbannet være den som fortsetter å preke loven for en sulten synder. Tvert imot skal forkynneren si: »Kom bare. Der er ennå rom. Det spiller ingen rolle hvor stor en synder du er. Om du var en Judas eller Kain, er der ennå rom. Å, kom derfor til Jesus!» Slike mennesker er de rette til å motta evangeliet
Bare
den er en rett lærer som kan undervise i alle troens artikler i overensstemmelse
med Skriften og som også makter å skjelne rett mellom loven og evangeliet.
Denne tese deler seg i to. Første del konstaterer det som er av nødvendighet for en rett - troende lærer, nemlig at han presenterer alle troens artikler overensstemmende med Skriften.
Skriften fremholder at vi eier Guds ord absolutt rent og uforfalsket og at vi skal kunne si når vi stiger ned fra prekestolen: »Jeg kan avlegge ed på at jeg nå har forkynt Guds ord rett og riktig. Selv til en engel fra himmelen skal jeg kunne si: Min preken var rett. » Dette samstemmer med den paradoksale uttalelse av Luther at en predikant ikke skal be Fadervår når han trer ned fra prekestolen, men før han går opp på den. For en rett - troende taler behøver ikke be etter at han har holdt sin preken: »Forlat meg mine synder», da han jo skal kunne si: »Jeg har forkynt den rene sannhet. »
Anta at en i god tro sa: »Det var ingen falsk lære i min tale», men så var kan hende allikevel hele hans preken en vranglære. Det andre ledd i setningen overfor kan avgjøre det. For bare han lærer riktig og rett som i tilknytning til det første og nødvendige også skiller lov og evangelium rett fra hverandre. Det er nemlig den endelige prøve på en rett preken.
Verdien av en preken avhenger ikke bare av at hver setning i den er hentet fra Skriften og samstemmer med dens tankegang, men også på at lov og evangelium er klart holdt fra hver andre. Det er en feil anvendelse av evangeliet å forkynne det for slike som ikke føler frykt for å synde.
På den annen side blir en enda mer skrekkelig situasjon skapt når predikanten er en lovisk lærer som nekter å forkynne evangeliet for menigheten fordi han tenker: »Disse menneskene vil så allikevel misbruke det. » Skal fattige syndere av den grunn nektes evangeliet? La bare den onde omkomme og gå fortapt, ikke desto mindre skal Guds barn få høre hvor nær for hånden deres hjelp er og hvor lett den er å få tak i. Enhver som holder tilbake evangeliet fra dem som er i nød av trøst, duger ikke til å skjelne mellom lov og evangelium.
Å
skjelne rett mellom lov og evangelium er den vanskeligste og høyeste kunst
for de kristne rent generelt - og for teologer i særdeleshet. Den kan kun
læres av Den Hellige Ånd i erfaringens skole.
Denne påstand betyr ikke at lovens og evangeliets lære er så vanskelig at en absolutt må ha hjelp av Helligånden. Den er så lett at selv barn kan ta imot. Men her og nå undersøker vi spørsmålet om bruken og anvendelsen av den, m.a.o. å skjelne rett. Den praktiske anvendelse representerer vansker som ingen kan overkomme bare med sine fornuftige overveielser og refleksjoner. Den Hellige Ånd må lære oss i erfaringens skole. Vanskene med å beherske denne kunst stiller presten på prøve både hva angår ham som kristen og som prest.
Først er det å si at den rette atskillelsen mellom lov og evangelium er en vanskelig og høy kunst selv for en prest som er en rett kristen. Ja, sannelig: Å kunne skjelne rett her, er det høyeste som mennesker overhodet kan nå fram til. I Salme 51,10 - 11 ber David om en ny ånd. Etter sitt skrekkelige fall og i skyggen av uskyldig blod og den synd å ha brutt ekteskapet, hadde han mistet vissheten om Guds nåde. Rett nok var tilgivelsen gitt ham da han kom til en angerfull forståelse av sin synd, men vi hører ikke noe om at han deretter var blitt frimodig og glad. Tvert imot viser mange av hans salmer at han var i stor sorg og fortvilelse. Når et slikt budskap fra Gud nådde ham: »Herren har tilgitt all din synd», sukket han i sitt hjerte: »Å nei. Det er ikke mulig.» Denne sønderknuste Herrens profet kjente lovens og evangeliets lære fullt og helt. Alle hans salmer er fulle av hentydninger om det å kunne skjelne mellom dem. Men da han selv falt i synd, var det som han mistet evnen, til å anvende kunnskapen på sin egen situasjon. Derfor ropte han: »Skap i meg en ny Ånd». I Luk. 5,8 kommer Herren til den disippel han hadde gitt navnet Peter - en klippegrunn, - og byr ham og de andre fiskerne etter en mislykket nattlig fiskefangst å kaste garnene på dypt vann igjen. Peter utbrøt imidlertid som ventet at han ikke ville få noe fisk. Men se: de fikk så mye at garnene truet med å gå i stykker. Da blir Peter slått av frykt og tenker: »Det må være allmaktens Gud selv som talte til meg. Det må være Skaperen. En dag skal han være min dommer. » Han faller på kne for Jesus og utbryter: »Vik fra meg, for jeg er en syndefull mann, Herre. » Han venter at Herren nå skal si: »Se hvor mange synder du har begått. Du er fortjener bare en evig død og fordømmelse. »
Hvor skulle ellers Peters redsel komme fra? Hvorfor takket han ikke Herren da han falt på kne? Fordi hans mange synder passerte revy for hans øyne, og i den situasjon var det umulig å være frimodig og glad. Det var bare ett å gjøre, nemlig skjelvende falle på kne og anrope sin Herre og Frelser med disse svære ordene: »Gå fra meg, Herre. » Djevelen hadde fratatt ham all trøst og hvisket ham i øret at han måtte rope slik. Han ventet ikke annet enn å bli knust og slått ned. Det var umulig å skjelne mellom lov og evangeliet på den rette maten. Hvis han hadde vært i stand til det, ville han gått sin Herre frimodig i møte, idet han ville huske på at Han allerede hadde forlatt all hans synd. Når ikke vårt hjerte fordømmer og anklager oss, er det lett å skjelne mellom lov og evangelium. Det skal en kristen kunne, jfr. 1. Joh. 3,19-20. Men situasjonen blir en annen når hjertet fordømmer, og ikke vil la seg bringe til taushet, hva en enn gjør. Hvis en i det øyeblikket hadde visst å skjelne rett mellom lov og evangelium, - ville en falle ned for Jesu føtter og finne trøst i Hans fortjenester. Men det er imidlertid ikke så lett.
Først når kristne har lært å foreta den rette distinksjon og bruk av denne kunnskap, kan de si med Johannes: »Gud er større enn vårt hjerte. Han kjenner alle ting. Og det vi ber om det får vi av Ham. » Velsignet er du om du har lært deg denne vanskelige kunst. Men betrakt deg allikevel ikke som fullkommen. For du vil alltid bare være på begynnerstadiet i denne kunst. Husk bare på at du, når loven vil anklage, straks søker din hvile i evangeliet.
Som to fiendehærer støter loven og evangeliet enkelte ganger sammen i et menneskes samvittighet. Evangeliet sier: »Du er tatt inn under Guds nåde,» loven derimot: »Tro det ikke. bare se på ditt forløpne liv. Hvor uendelig mange og stygge er ikke dine synder. Bare undersøk de tanker og begjær du har huset i ditt indre.» I slik en situasjon er det vanskelig å holde lov og evangelium rett fra hverandre, og når dette skjer, må en si til loven : »Bort med deg ! Dine krav og fordringer er blitt oppfylt, og du har følgelig intet utestående med meg. En har betalt hele min gjeld.» Denne vanskeligheten vil ikke forekomme hos den som allerede ved loven er død i sine overtredelser og synder. Han har gjort seg ferdig med hele loven. Men for den som er i omvendelsens prosess, er problemet helt reelt til stede.
Vi skal være klar over at det også for enkelte teologer er svært å skjelne mellom disse to sider av Bibelen. Det er den høyeste og vanskeligste kunst, og alt de ellers vet og kan, blir langt mindre verd enn dette.
Også apostelen Paulus' råd til Timoteus om å gjøre sitt aller beste, antyder at det å skjelne rett mellom lov og evangelium, er en stor og vanskelig kunst ( 2.Tim. 2,15 ).
Hva Herren i Luk. 12,42 - 44 betegner som en stor bedrift, er ikke den blotte fremsigelse av Guds ord, eller for å si det annerledes: å utporsjonere mat til hvert medlem av familien, men å sørge for at hver får sin rettmessige porsjon til rett tid - at hver og en får det som hans åndelige tilstand krever. Og den tildeling skal skje til rette tidspunkt. Det er en stakkar av en forvalter som gir tjenerne noe å spise til helt uregelmessige tider, og som heller ikke bryr seg om de får nok mat til rett ~ tid. Den lekse som liknelsen her i Lukas 12, 42 - 44 vil lære oss, er: En prest må være vel bevandret i kunsten å gi enhver til rett tid det han trenger, enten loven eller evangeliet. Bare fra Gud selv forventer apostelen å få de kvalifikasjoner som kreves for denne høye og vanskelige kunst, jfr. 2.Kor. 2,16 og 3 4 - 6.
Prek så hver eneste tilhører føler: »Han mener meg. Han har tegnet fariseeren og hykleren nøyaktig slik som Jeg er »For å si det enda en gang - presten skal ha beskrevet en person som er nedtynget av synd og fristelser så klart og enkelt at offeret for den aktuelle fristelsen må bekjenne: »Dette er min situasjon.» Den angrende skal straks forstå at tilbudet om trøst og nåde gjelder ham og gir rett til å appliseres på seg. Den forskrekkede og vakte sjel må ledes til å tenke: »it, så godt et budskap! Det er for meg.» Men sannelig må også den ubotferdige bringes til å forstå at taleren har tegnet et nøyaktig portrett av ham selv.
Følgelig må predikanten forstå hvordan han skal kunne skildre nøyaktig den indre tilstand til hver eneste en av sine tilhørere. En blott objektiv skildring av de forskjellige læresetningene er ikke nok for dette formål. En kan være aldri så ortodoks og ha tilegnet seg den rene og rette lære, men behøver enda ikke ha samfunn med Gud, ha satt all sin lit til ham alene eller tatt imot forsikringen om at syndeskylden er ettergitt og betalt.
Den vanskelighet å kunne skjelne rett mellom loven og evangeliet, er enda mye vanskeligere for presten å utøve i den private sjelesorg - for det enkelte individ. På talerstolen kan han gi varierte utsagn og håpe at de vil nå fram. Men når folk søker hans råd som sjelesørger, står han overfor en langt vanskeligere situasjon. Han vil snart merke hvem av tilhørerne som er kristne og hvem ikke, selvfølgelig kan presten bli lurt av et fromt og ydmykt ytre av en hykler. Men kan han skille rett mellom lov og evangelium, kan nok tilhørerne bedra ham, men det er deres egen feil når de anvender gal lære på seg selv. Bare i det tilfelle hvor årsaken til at folk misforstår budskapet skyldes presten, er det han som bærer det hele og tunge ansvar. Dersom folk opptrer kristelig bare for å narre presten, så er det seg selv de bedrar. En prest skal behandle hver person som en kristen når denne gir uttrykk for å være det - og omvendt.
Imidlertid er ikke alle ikke-kristne like. En er krass og grovkornet motstander av religionen, en Gudsfornekter og Gudsbespotter. En annen er rett - troende, men har en død, intellektuell tro. Presten vil - hvis han da ikke selv er en slave under synden og ute av stand til å danne seg et bilde av personen han har for seg - i den sistnevnte gjenkjenne en åndelig blind som ennå er fanget i den åndelige døds lenker. Derfor, er en ikke-kristen virkelig vakt og fylt med unevnelig skrekk, men ennå ikke fullstendig sønderknust og nedbøyd, skal presten si til seg selv: »Denne mann må først bli fullstendig knust.» En er f.eks. slave av en stygg last, en annen er selvrettferdig. Å finne ut hvilken gruppe de forskjellige hører til og så forordne den rette medisin, er den store vanskelighet jeg her taler om. Mitt anliggende er å overbevise om at en predikant bare kan gjøres dyktig for en slik oppgave ved Den Hellige Ånds hjelp.
Til sist er likevel det aller vanskeligste å kunne meddele de virkelig troende hva de til enhver tid trenger til - altså etter deres åndelige modenhet. En har en svak, en annen en sterk tro - en er frimodig - en er treg og dorsk - en annen sørgmodig - en er brennende av iver og en har lite av åndelig innblikk - en annen er dypt grunnfestet i sannheten.
Kunnskapen
om den rette skilnad mellom loven og evangeliet er ikke alene et strålende
lys som bringer den rette forståelse av hele Skriften, men uten denne kunnskap
er og blir Skriften en lukket bok.
Så lenge en ikke er i stand til å skjelne rett her, vil en synes at Skriften består av en rekke motsigelser og paradokser, ja, faktisk at hele Bibelen består av motsigelser. En gang utsier Skriften velsignelse over et menneske, for i neste omgang å forbanne det. Da den rike, unge mann spurte Herren hva han skulle gjøre for å få del i det evige livet, fikk han til svar: »Vil du beholde det evige liv, så hold budene. »Da fangevokteren stilte et liknende spørsmål til Paulus og Silas i Filippi, fikk også han til svar: »Tro på Herren Jesus, og du skal bli frelst, du og ditt hus.» Snart leser vi hos profeten Hab. 2,4: »Den rettferdige skal leve ved sin tro», mens det hos Johannes heter i hans 1. brev 3,7: »Den som gjør rett, er rettferdig.» Over og mot dette sier Paulus »Da alle har syndet og fattes Guds ære, er de rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Jesus Kristus» (Rom. 3,24). Snart sier Skriften at Gud ikke har behag i syndere, og snart at alle som anroper Herren, skal bli frelst. På et sted sier Paulus: »Guds vrede er åpenbart fra himmelen over alle menneskers ugudelighet og ondskap,» og i Salme 5,5 kan vi lese: »Du er ikke en Gud som har behag i ugudelighet, den onde får ikke bo hos deg.» På et annet sted sier Peter: »Sett ditt håp fullt og fast til den nåde som blir vist deg». På den ene side blir det fortalt at hele verden er under Guds vrede, og så at »Gud elsket verden, slik at han gå sin enbårne sønn for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Enda en bemerkelsesverdig uttalelse er l .Kor. 6, 9 - 11: »Verken usedelige mennesker eller avgudsdyrkere, verken tyver eller folk som er ute etter andres gods, verken drukkenbolter eller svindlere skal få del i Guds rike,» for så å tilføye: »Og slik var dere selv engang, noen av dere. Men dere ble vasket rene, dere ble helliget og rettferdiggjort ved vår Herre Jesu Kristi navn, ved var Guds Ånd.» Må ikke en som intet vet om skilnaden mellom lov og evangelium bli kastet ut i det ytterst mørke når han leser slikt? »Hva? Skal de t være Guds ord? - En bok som vrimler av selvmotsigelser?»
Situasjonen er ikke at G.T. avslører en vredens Gud, og N.T. en nådig Gud, eller at G.T. lærer frelse ved egne gjerninger og N.T. frelse ved tro. Nei. Vi finner begge disse læresetningene i begge testamentene. Men i det øyeblikk vi lærer å kjenne distinksjonen mellom loven og evangeliet, er det som solen stiger opp over Skriften, og vi oppdager at hele Skriftens innhold danner den vakreste harmoni. Vi forstår da at loven ikke ble gitt for at vi skulle kunne bli rettferdiggjort ved den, men for å lære oss at vi er fullstendig ute av stand til å oppfylle den. Når vi så har forstått det, så skal vi vite for et nådig budskap og hvilken strålende lære evangeliet bringer og så ta imot det med overveldende glede.
Imidlertid må predikanten være påpasselig så han ikke forteller at loven er blitt avskaffet, for det er ikke sant. Loven beholder sin betydning og kraft - den er ikke opphevd. Men vi har et nytt budskap ved siden av lovens. Gud sa ikke: »Ved loven skjer rettferdiggjørelsen,» men: »Ved loven kommer erkjennelsen av synden.» Romerbrevet slår fast: »For den som . . . . stoler på Ham som rettferdiggjør den ugudelige, blir hans tro regnet ham til rettferdighet.» Heretter er vi på rett vei til frelsen så lenge vi er overbevist om at vi er ugudelige. Jødenes uvitenhet var at »de ikke kjente Guds rettferdighet» - altså den som har verdi for Gud. - Det var deres mangel på innsikt. De mente at de selv måtte være ytterst nidkjære i å overholde loven, for da den jo visselig var Guds lov, hvordan kunne da noen våge å skille seg med den? Hadde de hørt godt etter hva Paulus sa om loven, ville de ha oppdaget at han fortsatt lot den beholde sin makt, og de ville ikke blitt fiender av evangeliet. Det forferdelige mørke som de var i - som et nattens likklede - ville være fjernet.
Den alminneligste forveksling av lov og evangelium er både den letteste å gjenkjenne—og den groveste. Papister, sekterister og rasjonalister mener f.eks. at Kristus bare er en ny slags Moses. m.a.o. en lovgiver. Evangeliet blir gjort til en lære om fortjenstfulle gjerninger, mens samtidig de som lærer at evangeliet er budskapet om Guds frie nåde i Kristus, blir fordømt og bannlyst.
Tridentinerkonsilets ( Katolisismen )dekreter fastslår at evangeliet inneholder frelsens læresetninger. Imidlertid tilføyer de straks at det også foreskriver gjerninger. Slik forstår de - eller tolker de - Kristi mening når han sier: »Gå derfor ut i all verden og forkynn evangeliet til alle mennesker» ( Mark. 16, 15 ). Det er derfor helt klart at de ikke har til hensikt å akseptere evangeliet i dets sanne og fulle betydning av ordet. Slik de forstår det, er det i beste fall et bud på samme måte som de Moses proklamerte.
Dersom Kristus kom til verden for å bekjentgjøre nye lovbud for oss, kunne han like gjerne ha forblitt i Himmelen. For Moses hadde allerede gitt oss en fullkommen lov, en vi ikke var i stand til å holde. Hadde derfor Kristus bare gitt oss tilføyelser til loven , ville det bare drevet oss en da lenger inn i fortvilelse og desperasjon.
Selve uttrykket evangelium står i motsetning til et slikt syn. Vi vet at Kristus selv kalte sitt budskap for et evangelium i bl.a. Markus 16, 15: »Gå ut i all verden og forkynn evangeliet til all skapningen.» Og da han forutsatte at tilhørerne forsto hva han mente med ordet evangelium, konkretiserte han innholdet av det slik: »Den som tror og blir døpt,» etc. Dersom Kristi lære var en ny lov, ville den ikke ha vært en glad men en lei nyhet.
Vender vi oss til G.T., ser vi også der hva som er karakteren i Kristi budskap. Vi leser i l. Mos. 3, 15 : »Kvinnens ætt skal knuse ditt hode.» Messias, Forsoneren, Frelseren skulle ikke komme for å fortelle hva vi skulle gjøre, hvilke gjerninger vi skal oppfylle for å unnslippe mørkets forferdelige makt, synden og døden. Messias krever ikke noe av oss, nei, han vil selv handle. Ovenfor siterte ord fra l. Mos. 3, 15 betyr at han skal knuse djevelens herrevelde. Alt det vi skal gjøre, er å høre og tro at vi er forløst og kan gå ut av fengslet. Vi skal ikke gjøre annet enn å ta imot dette budskap og glede oss over det av fullt hjerte. Hvis teksten skulle leses: »Han skal frelse deg,» ville ikke det ha vært så fullt av trøst, eller om det skulle leses slik: »Du må tro på ham,» så ville vi ikke vite hva vi skulle tro. 1. Mos. 3, 15 ville m.a.o. ikke være konkret nok for disse urmennesker. Men nå skulle dette første evangelium være selve kilden hvor de gammeltestamentlige troende kunne søke og finne sin trøst. Det var viktig for dem å vite at det skulle komme en som ikke bare ville fortelle hva vi må gjøre for å komme til himmelen, men at Messias selv skulle gjøre alt som krevdes for å bringe oss dit. Nå når djevelens herredømme er knust, kan ikke noe av det jeg selv gjør, komme i betraktning.
For dersom djevelens herredømme er opphørt og revet ned er jeg fri ! Det er intet tilbake for meg å gjøre uten å ta imot for mitt eget vedkommende. Det er det Skriften mener når den oppfordrer til »å tro». Vi skal betrakte som vårt hva Kristus har ervervet.
Jer. 31, 31 - 34: Gud skal stifte en ny pakt, ikke en lovpakt som den han inngikk med Israel på Sinai. Messias skal ikke si »Dere må bli slik og slik! Livsmønsteret må være etter den og den type og dere må gjøre de og de gjerninger.» Ingen slike doktriner eller krav vil følge Messias. Han skriver sin lov i de troendes hjerter, slik at de er sin egen lov og ikke under noen tvang. »For jeg vil tilgi dem deres urettferdighet, og jeg vil ikke lenger komme i hu deres synd.» Disse ord konstaterer grunnlaget for den forutgående fremstilling. De er i en sum Kristi evangelium: Syndsforlatelse ved Guds frie nåde for Jesu Kristi skyld. Den som derfor betrakter Kristus som en ny lovgiver, en som har brakt oss nye lover og bud, annullerer hele den kristne religion.
Guds
ord blir ikke rett forkynt hvis ikke loven får lyde i fullt alvor og barskhet
og evangeliet i sin fulle sødme, når tvert imot elementer fra evangeliet blandes
sammen med loven og elementer fra loven med evangeliet.
Sammenblandingen av disse to doktriner oppstår når deler av evangeliet blandes sammen med loven og omvendt. La oss undersøke hva Skriften sier om disse ting, og da først angående loven. Hvordan viser den oss at vi ikke må blande evangelisk innhold med loven? Gal. 3,11 - 12: »Et menneske er rettferdig for Gud ved troen alene.» Loven kan ikke gjøre noen rettferdig, for den har ikke ett ord å si om rettferdiggjørelse, nåde og frelsende tro. Den informasjon finner vi bare i evangeliet.
Rom. 4,16: Når tro blir krevd av oss, er ikke grunnen den at også vi må gjøre iallfall litt, for ellers ville det ikke være noen forskjell mellom de som går fortapt og de som blir frelst. Nei, det er for at rettferdiggjørelsen skal være av nåde alene. Når jeg sier: »Et menneske blir rettferdig for Gud ved tro,» så mener Jeg det samme som: »Han blir rettferdiggjort gratis, av nåde, ved at Gud gir ham rettferdigheten som en gave.» Intet blir krevd, det blir bare sagt: »Rekk ut din hånd og du har det.» Nettopp det er tro - å rekke ut sin hånd. Tenk deg et menneske som aldri før har hørt et ord om troen. Når han så hører evangeliet, setter han sin lit til det, og finner stor glede og trøst der. Da vil nettopp han ha den rette og ekte tro, skjønt han som sagt aldri hadde lært hva tro var. Derfor må ikke noe ledd av evangeliet blandes sammen med loven.
Enhver lov - fortolker forvansker den skammelig og farlig når han blander nåde, kjærlighet, vennlighet og Guds tålmod som tilgir synder inn i den. En predikant skal forkynne loven på en slik måte at der ikke er noe velbehagelig i den for fortapte og fordømte syndere. Slik velbehagelig ingrediens i loven er gift, som gjør den himmelske medisin som loven egentlig er, helt ineffektiv.
Matt. 5,17 - 19: Når en forkynner loven, må en alltid ha i minne at den aldri gjør innrømmelser. Lovens karakter er å stille krav. Den sier: »Det og det må du gjøre, og hvis du mislykkes, har du ingen trøst å ty til, ingen vennlighet eller langmodighet fra Gud. Du går fortapt på grunn av dine feil.» Og for å gjøre dette fullstendig forståelig for oss, sier Herren: »Hver den som bryter ett av de minste av disse bud og lærer mennesker det, skal kalles den minste i Himlenes rike.» Det betyr ikke at han skal ha siste plassen anvist i himmelen, men at han ikke hører til der i det hele tatt.
Gal. 3, 10: Når du vil anspore noen til å gjøre gode gjerninger og til oppmuntring tilføyer følgende merknad: »Du bør gjøre alt fullkomment, men heldigvis stiller ikke Gud krav som er umulig å oppfylle, så bare gjør det så godt du makter - vær bare alvorlig i dine forsøk,» så er en slik preken å fordømme. For det er en skammelig korrumpering av loven. Gud talte ikke slik på Sinai.
Rom 7, 14: Når en prest forkynner loven, må han for all del huske at den er åndelig og virker på menneskets ånd ikke på et eller annet legemlig lem. Den sikter på menneskets ånds
side, på viljen, hjertet og følelsene i hvert tilfelle. En rett forkynnelse av loven må fylle disse krav: Det må ikke stadig skrikes opp om de eventuelle avskyelige laster som kan oppstå i menigheten' for det vil bare vise seg unyttig. Folk kan nok la være å gjøre slikt de blir dadlet og kritisert for, men vil i løpet av kort tid falle tilbake til de gamle synder. Det du må er alvorlig å vitne mot overtrederne av Guds bud, men også samtidig si til dem: »Om du nå har sluttet med å banne og sverge o.l., så vil ikke det gjøre deg til en kristen. Du kan like fullt gå fortapt. For Gud er først og fremst interessert i hjertets beskaffenhet.»
Rom 3,20: Gud sier ikke her at du skal forkynne loven for å bringe folk til gudfryktighet. Den gjør ingen gudfryktig, for den som rammes av lovens kraft, begynner straks å flamme opp og rase mot Gud.
Ved det eksempel vi har fra Sinai, har Gud villet vise hvordan vi skal preke loven. Sant nok kan ikke vi produsere torden og lyn slik som der, unntatt på en åndelig måte. Hvis vi preker som Sinai lærer, vil det være en gagnlig preken. Tilhørerne vil tenke ved seg selv: »Hvis denne mann har rett, er jeg fortapt.» Noen vil nok si: »Det er ikke slik en evangelisk forkynner skal tale.» Men de tar feil, han kan ikke være en evangelisk predikant om han ikke forkynner loven nettopp slik. For loven må gå forut for forkynnelsen av evangeliet, for ellers vil sistnevnte ikke få noen virkning. Først kommer Moses, så Kristus, eller: først forløperen, døperen Johannes, og så Kristus. Til å begynne med vil folk rope: »Hvor forferdelig er ikke dette!» Men når så predikanten går over til å forkynne evangeliet, blir tilhørerne tilfredsstilt. Nå vil de forstå predikantens forutgående bemerkninger: Han ville de skulle se hvor forferdelig besmittet av synd de var og hvor sårt de trengte evangeliet.
Det
er en gal anvendelse av Guds ord å forkynne evangeliet før loven, helliggjørelse
før rettferdiggjørelse, tro først og så omvendelsen, gode gjerninger først
og så nåde.
En feilaktig bruk av Guds ord er det når de forskjellige læresetninger blir forkynt i gal rekkefølge - når noe som skulle komme sist, blir plassert først. Da blir fire slags feil mulige: For det første blir det galt å prioritere forkynnelsen av evangeliet. Mark. 1,15: »Omvend dere!» er helt enkelt en ytring av loven. Når Herren taler, kommer altså denne først og blir så etterfulgt av evangeliets innbydelse: »Tro på evangeliet.»
Ap. gj. 20, 21: Apostelen prekte omvendelse først og så tro, loven først og dernest evangeliet. Vår Herre sa at omvendelse og syndsforlatelse skulle forkynnes i Hans navn blant alle folk, idet de begynte fra Jerusalem av. Herren vendte ikke på ordene slik: »Syndsforlatelse og så omvendelse.»
Den andre feil en kan gjøre, er å preke helliggjørelsen før rettferdiggjørelse eller syndsforlatelse. NB: Rettferdiggjørelse av nåde er det samme som syndsforlatelse. Jeg blir rettferdiggjort når jeg tilegner meg Kristi rettferdighet som min egen.
Salme 130,4: Her sier salmisten ikke annet til Herren enn dette: »Tilgi meg først mine synder så jeg kan begynne å ære deg ved å vandre i et nytt, hellig liv.»
Salme 119, 32: Først kommer Guds trøst, d.v.s. rettferdiggjørelsen, som er en tiltale til synderen om nåde og tilgivelse. Når det har skjedd, vil han springe av sted for å utføre Guds bud og befalinger.
1. Kor. 1, 30: Det første en får i Kristus, er visdom og kunnskap om frelsens vei. Dette er første skritt. Dernest kommer rettferdiggjørelsen, som vi tilegner oss ved troen. Ikke før dette er nådd, kommer helliggjørelsen. Jeg må først få vite at Gud har tilgitt meg mine synder før jeg kan leve et virkelig hellig liv som frukt av den store glede jeg har mottatt. For før forlatelsen, bar j eg en forferdelig tung byrde . Jeg var også rasen de på Gud, og hatet ham som stilte slike lovens krav. Jeg skulle gjerne ha detronisert ham, knurret jeg i mitt hjerte. Det hadde vært bedre om det ikke fantes noen Gud! Men når jeg hadde fått forlatelse og blitt erklært rettferdiggjort, gledet jeg meg ikke bare over evangeliet men også over loven.
Johs. 15,5: Frelseren sier her at vi er blitt podet i ham som grener på vintreet. Det betyr at vi tror og stoler på Ham av hele vårt hjerte. Vi omfavner ham med troens armer, og lever i ham som har oppreist og frelst oss. Når dette skjer, bærer vi frukt. Herren selv viser oss altså at vi må bli rettferdiggjort før vi k an bli i stand til å leve et hellig liv. Løsner vi fra treet, eller brekker, visner vi og bærer ikke frukt.
Å forveksle rettferdiggjørelse og helliggjørelse er en av de aller verste feil en kan gjøre. Bare ved en strikt atskillelse av dem kan en synder lære å forstå rett og bli viss i sin tro om å være gjenstand for Guds nåde og yndest, og denne kunnskap er det som videre utruster ham med styrke til å vandre i et nytt liv.
Den tredje feil en gjør er å forkynne evangeliet først og så omvendelsen. Vil du tro på Kristus, må du først bli syk, for Han er bare lege for syke mennesker. Han kom for å oppsøke og frelse det som var fortapt. Derfor må du selv bli en fortapt og fordømt synder. Han er den gode hyrde som går ut for å søke det tapte får, - derfor må du først bli klar over at du selv er et slikt hjelpeløst får.
Til slutt gjør mange den feil at de forkynner gode gjerninger først og deretter nåden. Ef. 2,8 - 10: Apostelen sier ikke: »For å vinne en nådig Gud må vi først gjøre gode gjerninger,» men omvendt. »Når du har funnet nåde, har Gud omskapt deg til et nytt menneske.» I denne nye stilling gjør du de gode gjerninger, for det er ikke mulig å forbli under syndens herrevelde lenger.
Tit. 2, 11 - 12: Først når vi har mottatt nåde, begynner denne sin oppdragelse av oss. Vi er satt inn under den guddommelige nådes pedagogikk. Straks en mottar den nåde som førte Gud fra himmelen ned på jorden, begynner nåden å øve en for de gode gjerninger. Ja, formålet med denne trening er å lære hvordan en skal bli i stand til å gjøre gode gjerninger og leve rett.
Romerbrevet inneholder den kristne lære på en utmerket måte. I de tre først kapitler finner vi den aller strengeste lovforkynnelse. Disse blir så fulgt av læren om rettferdiggjørelsen - fra slutten av kap. 3 og i kap. 4 og 5.
Fra begynnelsen av kap. 6 behandler så apostelen utelukkende helliggjørelsen. Her har vi et sant mønster å følge: Først loven, som forkynner Guds vrede, dernest evangeliet som bringer Guds trøsterike løfter. Dette blir fulgt av en undervisning om hvordan vi skal leve som gjenfødte mennesker. Også profetene fulgte denne praksis når de ville bringe folket til omvendelse. Og når lovens tukt hadde fått virke, trøstet de så de arme syndere. Slik også hva angår apostlene: Straks tilhørerne viste tegn på at loven hadde slått dem med forskrekkelse, ilte de til med evangeliets trøst om syndsforlatelse. Og ikke før dette hadde skjedd, oppfordret de tilhørerne til å vise Gud sin takknemlighet. De kom ikke med krav og forordninger, truet ikke når deres råd ble neglisjert, men appellerte og innbød dem til ved Guds hjelp å gjøre som alle kristne.
Dette er ekte helliggjørelse, som følger på rettferdiggjørelsen. Det er ekte rettferdiggjørelse som følger etter omvendelsen.’
For det fjerde blir det galt dersom man forkynner loven for dem som allerede er forskrekket over sine synder, eller evangeliet for dem som er trygge og sikre i sine synder.
1. Tim. 1,8 - 10 og Jes. 61,1 - 3 viser at man ikke skal preke »en dråpe» av evangeliets trøst for dem som vil fortsett å leve i sine synder. På den annen side skal ikke en eneste setning som inneholder trusler eller anklager rettes til sønderknuste hjerter, bare løfter om trøst og nåde, syndstilgivelse og rettferdiggjørelse.
Slik var Herrens egen praksis. Han ble oppsøkt av en syndig kvinne ( Luk. 7,35 ), som knelte ned for Jesu føtter og like for øynene på fariseerne vasket hans føtter med varme tårer og tørret dem med sitt hår. Hun var knust og visste ikke av å finne trøst noe sted. Derfor vendte hun seg til ham for hun hadde oppdaget at hvor han var, var en nådestol. Og Herren ytret ikke ett anklagens ord over hennes synder - nei, ikke et eneste. Han sa bare ganske enkelt: »Dine synder er deg forlatt.»
I en annen liknende situasjon tok han farvel med en dødsdømt kvinne med denne forsikring: »Heller ikke jeg fordømmer deg,» og føyde ganske kort til: »Gå du bare avsted, men synd ikke mer.»
Slik behandlet Herren også Sakkeus. Denne var blitt overbevist om at han ikke kunne fortsette å leve som hittil, men måtte rette på sin livsførsel. Da Herren dro gjennom landskapet omkring Jeriko, hvor Sakkeus bodde, klatret han opp i et morbærtre, for han ville så gjerne se Jesus - denne hellige mann. Og da Herren fikk øye på ham der oppe i treet, ropte han: »Sakkeus, skynd deg ned for i dag vil jeg gjeste ditt hjem.» Trolig ventet nå Sakkeus at Herren ville konfrontere ham med alle hans synder og minne ham om alt det gale han hadde gjort. Men Jesus gjorde ikke det. Tvert imot sa han til ham at det var frelse han ville bringe, for også han var jo en Abrahams sønn. Det er Sakkeus som sier: »Se, Herre, halvdelen av mitt gods gir jeg de fattige, og hvis jeg har tatt fra noen, vil jeg gi ham fire - dobbelt tilbake.» Ikke Herren krevde dette av ham, men hans egen samvittighet som før hadde vært alarmert og engstelig, men først nå, etter å ha fått fred, drev ham til i stor glede å vise en slik gavmildhet mot de fattige.
Liknelsen om den fortapte sønn er en annen illustrasjon til dette. Herren tegner et bilde av en mann på vei heim til sin far, og med et angerfullt hjerte etter å ha satt over styr hele sin arv. Faren tar imot ham uten et bebreidende ord og sier: »La oss ete og være glade, for denne min sønn var død, men er blitt levende igjen, var tapt, men er funnet igjen.» Og et festmåltid ble stelt i stand.
Denne holdning inntok Jesus enda til på korset. Ved hans side hang en som hadde ført et skrekkelig liv, og som utbrøt da han så med hvilken tålmodighet Jesus bar sine lidelser: »Vi har sannelig gjort oss fortjent til denne dom og lider som fortjent, men denne mann har ikke gjort noe galt.» Og da han til sist vender seg mot Herren, ber han: »Tenk på meg når du kommer i ditt rike.» Han forstår at Jesus er Messias. Og merk dere nå at Herren ikke svarer: »Hva! Skal jeg huske på deg? Du som har gjort sa mye fælt!» Nei, han teller ikke opp alle hans synder, men sier bare enkelt og likefrem: »I dag skal du får være med meg i paradis.»
I disse tilfeller lærer Herren oss hvordan vi skal opptre mot en arm synder som har levd et skammelig liv, men nå er knust og slått av anger og redsel over sine synder. I en slik sak skal vi ikke kaste bort tid med å utspørre og anklage ham, men gi ham absolusjon og trøst. Da har du lært å skille mellom evangelium og lov.
Disiplenes fremgangsmåte var nøyaktig den samme som Herrens. Husk bare fangevokteren i Filippi. Han var kommet sa langt i desperasjon og fortvilelse at han tenkte på å begå selvmord, da Paulus ropte: »Gjør ikke skade på deg, for vi er her alle!» Hele natten hadde den stakkars mannen hørt Paulus og Silas synge lovsanger til Herrens pris. Uten tvil vokste det fram en ny erkjennelse i ham, så da han hørte Paulus' advarsel, kom han skjelvende inn i fangecellen, falt ned for disiplene og sa: »Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» De reknet ikke opp et antall ting han møtte gjøre først, f.eks. angre. De bare sa helt enkelt og liketil at han skulle tro på Herren Jesus, så skulle han bli frelst, både han og hans familie. De innbød ham til å motta Guds barmhjertighet, for det er det som er tro - å ta imot Guds barmhjertighet eller nåde.
Andre del av tese VIII påstår også at Guds ord blir feil anvendt når evangeliet forkynnes for slike som ikke uroes av sine synder. Og denne siste feil avstedkommer følger som er like alvorlige som de første. Utallig skade blir forårsaket når evangeliets trøst tilbys forherdede syndere, eller hvis predikanten når han taler til en stor forsamling, gjør det slik at den slags syndere innbiller seg at evangeliets trøst er myntet på dem . Evangeliet gjelder slett ikke forherdede syndere! Selvsagt er det umulig å forhindre at de kommer til kirke eller bedehus og hører evangeliet, og det er jo predikantens oppgave å forkynne evangeliet fulltonende, men han skal ikke glemme å gjøre de forherdede syndere oppmerksomme på at denne evangeliets trøst ikke er for dem. Måten predikanten forkynner på, må gjøre dem klar over dette faktum.
Matt. 7, 6: Hva menes med »det hellige»? Det kan ikke bety noe annet enn Kristi ord. Og hva menes med »perler»? Det henspiller på evangeliets trøst med den nåde, rettferdiggjørelse og frelse som det forkynner. Om disse tingene skal vi ikke preke for hunder, d.v.s. for evangeliets fiender, heller ikke for svinene, d.v.s. for dem som vil fortsette å leve i sine synder, idet de søker sin himmel og fryd der.
Jes. 26,10: Det er fullstendig nytteløst å ofre barmhjertighet på de gudløse. De mener enten at de ikke trenger den eller at de allerede eier nok av den. De ubetydelige syndene de gjør, har de allerede forlengst fått tilgivelse for, sier de. Til folk av denne typen skal jeg slett ikke tilby barmhjertighet, - m.a.o. preke evangeliet, - for de vil slett ikke ha noen nytte eller gagn av det. Et ondt menneske som vil fortsette i sine synder, »ser ikke Guds herlighet». Han vil slett ikke se den skatt som tilbys ham, heller ikke forstå læren om frelse av nåde alene. Enten vil han forakte eller misbruke den skammelig og tenke: »Hvis det bare er tro som kreves til frelse, så er også mine synder tilgitt. Jeg kan være slik jeg er og likevel arve evig liv. For jeg tror jo på min herre, Jesus Kristus.»
Et mønster for hvordan vi skal forkynne, finner vi for det første hos Kristus selv. Betrakter vi hans sedvane, vil vi finne at hver gang han sto overfor en selvsikker synder, - og det var jo fariseerne i de dager i høyeste grad, - så hadde han ikke en smule trøst for dem, men kalte dem for slanger og ormeyngel, ropte et tifoldig »forbannet» idet han avslørte deres avskyelige hykleri og forsikret at de ville gå fortapt i den evige pine. Enda han visste at disse skulle komme til å dømme ham til korsdøden, sa han dem fryktløst sannheten. Det er et poeng predikanter også i dag skal være oppmerksomme på. Skjønt de på forhånd vet at de selv kanskje må dele Jesu Kristi skjebne, så må de forkynne loven i all dens alvor for de sikre og ryggesløse syndere, for hyklerne og de mennesker som er deres fiender Hver gang en predikant står overfor denne klasse mennesker, våger han ikke tale noe annet for dem enn loven. Og hva mer er, når han taler for en større forsamling, må han la tilhørerne bli klar over at det han sier, ikke gjelder alle i fleng, men de selvrettferdige som krever evangeliets forkynnelse men ikke loven. Sant nok sier Herren også: »Kom til meg, alle», men straks tilføyer han: »som strever og har tunge bører å bære».
Slik retter han oppmerksomheten på det faktum at han ikke innbyr selvsikre syndere.
Ved en annen anledning møtte Jesus en rik ung mann, som titulerte ham »gode Mester» og spurte hva han skulle gjøre for å få del i det evige liv. Kristus henlede hans oppmerksomhet på tituleringen og sa videre: »Hold budene.» Og da den unge mannen spurte hvilke av dem det gjaldt, fikk han til svar: »Du skal ikke slå i hjel, ikke bryte ekteskapet, stjele eller avsi falskt vitnesbyrd mot din neste. Du skal hedre far og mor og elske din neste som deg selv.» Den rike ungdommen svarte: »Men alt det har jeg gjort fra min ungdom av, hva gjenstår videre »å gjøre»? Hvordan svarte nå Jesus på dette siste spørsmål? Sa han: »Du mangler troen.» Nei, aldeles ikke. Siden han nå star overfor en stakkar, et selvrettferdig menneske, preker han ikke et eneste ord av evangeliet for ham, men sier: »Hvis du vil være fullkommen, så selg alt du eier og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i Himmelen. Kom så og følg meg.» Nå forteller evangelisten: »Da den rike unge mannen hørte dette, gikk han sorgfull bort, for han var svært rik». Han fjernet seg, men med en samvittighet som anklaget og som uten tvil sa: »Det var sannelig en annen lære enn den jeg er vant til å høre. Det som han oppfordret til, er umulig for meg å gjøre. Jeg er blitt altfor glad i og bundet til min rikdom. Jeg vil heller miste vennskapet med Ham enn å gjøre som han sier. Jeg vil slett ikke følge Ham rundt om i landet som en annen tigger.» Kanskje fortalte hans samvittighet ham også at han ifølge Jesu lære nå var fordømt og fortapt, at helvete var hans endelige mål. Det var den virkning Herren hadde til hensikt å skape i denne rike, unge mannen. Så i denne episode har vi et eksempel på hvordan også vi skal møte slike som en da er forherdet og selvrettferdige .
Apostlene benyttet samme praksis som Herren. Først forkynte de loven, og det med en slik kraft at deres tilhørere ble rammet på det ømmeste punkt.
Sin første pinsepreken begynte Peter med å minne tilhørerne om det forferdelige mord på Jesus som de var skyldige i; og han gjorde det slik at det rammet dem kraftig. De ble slått av skrekk og spurte: »Brødre, hva skal vi gjøre?» Og Peter svarer: »Omvend dere og la dere døpe, hver eneste en av dere, i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse.» Når han nå forkynte evangeliet for dem, fikk han fortalt dem at det var syndsforlatelse å få, selv for den aller verste. Og slik var praksisen for disiplene overalt hvor de kom, ikke bare i Jerusalem, men også i Aten, Korint, Efesus osv. Overalt prekte de omvendelse / bot først? Og så tro, for de visste at det ville være forherdede og selvsikre syndere overalt hvor de kom, slike som ennå ikke hadde forstått hvilken åndsfare de svevde i. Imidlertid tillempet de ikke loven i sin strenghet bare på dem som intet visste om kristendommen, men også på slike som bekjente at de var kristne, men fremdeles dyrket sine synder.
Der er et bemerkelsesverdig eksempel på denne deres sedvane i de to avsluttende kapitler av det 2. Korintierbrev. Den hellige apostel skriver der: »For jeg er redd jeg kanskje ikke finner dere slik jeg ville ønske, og at heller ikke dere finner meg slik dere skulle ønske når jeg en gang kommer. Jeg er redd jeg finner fiendskap og krangel, uvennskap og intriger, baktalelser sladder, hovmod og forvirring blant dere.» Han mener visst å si dem: »Dere tror at jeg kommer for å preke evangeliet for dere. Men dere vil bli overrasket over å høre det jeg bringer når jeg ankommer». Blant de ting han ville tale over, nevnes ikke kjeltringstreker, utukt, tyveri, blasfemi eller mord, men de vi her har nevnt, og da spesielt hovmod, som ennå i dag er å finne i alle kristne menigheter. Han utbryter i vers 21: »Jeg frykter for at jeg har nye ydmykelser fra Gud i vente blant dere når jeg kommer, og at det blir mange av de gamle syndere jeg får til å gråte over, slike som ikke har angret noe av sin vanhellige ferd, sitt utuktige og lastefulle liv.»
På den tid det her gjelder, levde de ikke lenger i utukt og urenhet, som de tidligere hadde gjort. De var blitt kristne ved en slags resonnering, men hadde ikke helt og fullt og i dypt alvor angret sine synder. De bekjente kristendommen med leppene, men troen var ikke en hjertets overbevisning. De var ikke gjenfødt og fornyet ved den Hellige Ånd. Derfor fortsetter apostelen: »Dette er tredje gang jeg kommer til dere. Enhver sak skal dømmes ut fra to eller tre vitners utsagn. Jeg har advart dere før og gjør det igjen. Hva jeg sa da jeg var hos dere annen gang, vil jeg gjenta nå .... Når jeg kommer tilbake, vil jeg ikke vise noen skånsomhet» ( 2.Kor. 13, 1-2 ).
Her har vi da et utmerket eksempel for en predikant å følge. Når folk begynner å ta del i alle slags syndige foretagender uten å bli straffet for det eller advart, og tror at alle og enhver fremdeles betrakter dem som gode kristne siden de går til kirke og alters, skal presten si til seg selv: »Det er tid til å preke loven for menigheten, for hvis ikke, er jeg medskyldig i at tilhørerne går fortapt, og de vil anklage meg på Dommens dag og si: »Du var årsak til at vi nå må lide den evige pine». Apostelen måtte tenke på at når han gjenopptok sin »prestetjeneste» i Korintier - menigheten, ville han fremdeles finne forherdede syndere der, som han matte vekke. I de gudløse og sodomittiske tider tok ikke apostelen hensyn til at noen kanskje ville vende seg mot ham og bli hans fiender. Tvert imot forberedte han dem før besøket at han ikke ville spare dem. Han ville si dem like opp i ansiktet at evig straff og pine ventet dem hvis de ikke gjorde bot, men fortsatte å leve i synd mot samvittighetens dom enda de bekjente seg som kristne.