Det Gamle Evangelium
Bryllupsklær Mt. 22, 1-14. For å kunne forstå lignelsen i Mt. 22, 1-14, har det avgjørende betydning at vi fatter hva som ligger i uttrykket "bryllupsklær". Dette må vi igjen forstå ut fra selve lignelsen. Temaet med en konge som innbyr til bryllup, er vanlig. Motivet framhever vanligvis Guds måte å handle på. Enten ved at motsetningene mellom Gud og en jordisk konge framheves. Eller ved at Guds måte å handle på illustreres med en jordisk konges. Når det gjelder et jordisk bryllup, må den innbudte ha et antrekk som passer til anledningen. Noe som selvsagt gjelder i ennå større grad når det er en konge som innbyr til bryllup. Og den som da blir innbudt, er blant de fremste, de fornemste, i landet. Men det er tydelig ut fra denne lignelsen at Jesus, som så ofte, vender opp ned på begrepene. Dette blir åpenbart når vi ser hvilke gjester det er som blir tatt imot i dette bryllupet. Det er slike som raskes i hop fra gater og veikryss. Deres verdighet bestod i at de var helt uverdige. Merk deg at disse var både onde og gode. Vi skal samtidig merke oss Luk 14, som er en tilsvarende lignelse. Der finner vi i v. 13 en allmenn regel: "Men når du gjør gjestebud, da innby fattige, vanføre, lamme, blinde...". Lignelsen kommer i v. 16-24. I v.21 i står det: "Gå i hast ut i byens gater og streder og før hit inn de fattige og vanføre og blinde og lamme". Dette er ikke en annen versjon av samme lignelse. Her ser vi i stedet et eksempel på variasjonene i Jesu undervisning. De som innbys er de fattige på alle områder legemlig, åndelig og moralsk. Og disse som samles inn får ikke noe innbydelseskort, for så å gå hjem og ta på seg passende antrekk. Nei, de føres direkte inn i festsalen. Når det gjelder "bryllupsklær", kan vi ha to muligheter. Den ene er at gjestene er slik som de i virkeligheten er, fattige og elendige. Da er han som manglet bryllupsklær en som var innstilt på at han måtte selv skaffe seg dem, for å oppfylle forutsetningene for å komme inn i himmelen. Den andre muligheten er at bryllupsklærne blir utlevert av kongen selv, og er altså en drakt som ikke kan oppnåes gjennom egen innsats - altså Kristi rettferdighet. I lys av hva vi forøvrig leser i NT ser vi at dette stemmer: Gud utvalgte det som ingenting er (i 1 Kor 1:29 står det ordrett: "..det som ikke er..") Og denne uverdigheten kan ikke gjøres om til en verdighet som vi kan påberope oss innfor Gud. Denne bakgrunnen kaster et spesielt lys over slutten av lignelsen. Også der lyser Guds kjærlighets vesen fram så alt forandres. Mørket kan anskueliggjøres med konsentriske sirkler der Gud - kilden til alt lys - er sentrum. Og hvor vi lever på jorden langt borte fra dette, men ikke utenfor. Utenfor sirklene, derimot, er mørket. Der finnes ikke noe som helst av det guddommelige lyset og livet. Et menneske med sin naturlige innstilling mener at de som totalt mangler rettferdighet bør drives ut. Men Gud kaller alle. Han driver ikke ut noen. Guds holdning ser vi f.eks. i Joh. 3:16 og Jer. 3:22. Den som kastes ut i mørket er i denne lignelsen den som selv utruster seg med noe. Det var akkurat det samme syndefallet bestod i, at menneskeheten ville søke sitt eget, i stedet for å leve av Gud. Så er altså egenrettferdighet og selvopptatthet ondskapens egentlige grunn og opphav. Den egenrettferdige driver seg selv ut i mørket. Konf. Mat 16:25. Da ser vi også klarere meningen
med at "mange er kalt, men få er utvalgt" (v. 14). De
få illustreres av dem som ble samlet opp på veiene. Og dette er ikke en
innbydelse til bryllup som skjer på måfå. De få er de fattige, de som
ingenting er. Slik viser lignelsen direkte hen på hvordan Kristus i sin
kjærlighet kom til verden "for å frelse det som er fortapt"
(Luk 19:10, les 61, Sal 145-147).
|