Andreas Lavik's drøm

Andreas Lavik som var Vestlandske Indremisjonsforbunds første generalsekretær, var i sin tid en landskjent og skattet forkynner og leder.

Fra boken om Andreas Lavik, skrevet av Johs. Lavik, tar vi med dette: Særlig en av sine drømmer snakket han ofte om. Han mente selv at den var enslags åpenbaring av det kristelige arbeids framtid i vårt land. Fordi Lavik selv tilla denne drøm så stor vekt, vil jeg prøve å gjengi den etter hukommelsen.

Han drømte at han var på et mørkt sted. Rundt omkring stod store fabrikker og verksteder. Men alt var forfallent og vanskjøttet. Maskinene stod. Der ble ikke arbeidet. Der var ikke et menneske.

Til slutt møtte han dog en gammel kone, som gikk og bar på en vannbøtte. Han stanset og spurte henne hva dette var for et sted.

Vet du ikke det du da, sa hun. Det er jo her de har arbeidet for Guds rike. Det er indremisjonens gamle arbeidslokaler og verksteder. Men nå er det lenge siden det har vært folk her.

Han spurte henne da hvor folket var. Som svar pekte hun ut over en vid, solfylt slette.

Straks forlot han henne og gikk ut på sletten. Der bølget store folkeskarer fram og tilbake. Midt på sletten var der oppreist en stor tribune, hvorfra der ble talt til folket. Talene var religiøse, skjønne i ord og form og alt gjorde et festlig inntrykk.

Lavik gikk da opp på tribunen og spurte om lov til å holde en tale. Man gav han villig plass på talerstolen.

Da han sto ansikt til ansikt med de store folkeskarer, begynte han å forkynne evangeliet om Jesus Kristus. Han talte om Kristi død og soning for verdens synd. Men det var som ingen forstod ham. Til å begynne med hørte folk nysgjerrig og forundret på ham. Men de ble snart lei av det og begynte å le og snakke og spasere fram og tilbake som før.

Da forstod Lavik at ordet om korset var ganske ukjent her. Han sluttet å tale. Men i det samme han snudde seg og skulle gå ned, fikk han øye på en mektig blomsteroppsats som sto på tribunen. Den var full av de herligste blomster - et helt blomsterflor. Han så alle de andre bar blomster i knapphullet og nærmet seg oppsatsen for å ta en rose.

I samme øyeblikk som han rakte hånden ut, hevet en mektig orm seg. Den hadde ligget ringet inne blant blomstene. Han så dens glinsende øyne, ble fylt med stor redsel og våknet.

På grunn av den drøm næret Lavik bestandig en stor frykt for at Indremisjonsfolket skulle komme bort fra ordet om korset - Kristi stedfortredende lidelse og død - og ut på almenreligiøsitetens blomsterslette.

Det var kanskje hans dypeste sorg i de siste år han levde, at ordet om korset ikke lenger lød med den gamle klarhet og kraft i forkynnelsen.