hyklerbnn

Om denne delen av Bergprekenen sier Luther: "Hittil har Herren Jesus gått i rette med falsk lære og utleggelse av Skriften som bare har fått folk til å la være å synde med handa, mens hjertet er like urent. Han har påpekt Skriftens og lovens rette mening. Etter læren tar han nå fatt på livet og irettesetter de gode gjerningene idet han forklarer hva gode gjerninger virkelig er. Han lar dem altså ikke bli verken i sin lære eller i sine gode gjerninger." Jesus tar opp tre slags gode gjerninger som den fariseiske fromheten særlig roser seg av, nemlig gaver (v.1-4). bønn (v.5-15) og faste (v.16- 18). Jesu advarsel i forbindelse med disse tre typer gjerninger er rettet mot det sinn som gjør dem for å få ære av menneskene. Fariseerne, "hyklerne," som Jesus kaller dem, fikk den lønnen de ønsket, nemlig ære av menneskene. Men de mistet Guds velsignelse fordi deres fromhetsøvelser ikke ble gjort av takknemlighet eller fordi deres hjerte kjente noen trang til det. I og for seg er både gaver, bønn og faste noe godt, men vi ser altså at det gode kan bli gjort på en slik måte at det ikke lenger er noe godt.

Ifølge v. 2 ser det ut til at fariseerne har gjort alt for at det skulle bli kjent for alle at de har gitt gaver til de fattige. Om de bokstavelig har kalt sammen de fattige ved å blåse i trompeter, vet vi ikke. Men det kan jo godt ha hendt. I hvert fall ga de bare på slike steder der mange kunne se det, f.eks. i synagogene eller på gatene.

Ordet som er oversatt med almisse (eller gaver), kommer av det greske ordet "eleemosyne" som betyr barmhjertighet. Men for dis se hyklerne ble det en handling av ren egoisme.

Jesus understreker at de skal gi "i det skjulte." Han bruker bildet: "La ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør" (v.3). Og med det mener han at ikke engang vår mest fortrolige venn skal vite hva vi gir. Bare vår Far i himmelen skal vite det.

Men også når det gjelder vårt indre menneske er det en høyre og en venstre hand. Den venstre kan være vår naturlige forfengelighet og egoisme som møter oss med beregning og gjerrighet eller som fletter en krans av selvros.

Når du som er en Jesu disippel, gir, så lukk døren til ditt gamle menneske og se på han som ga alt for at du skulle bli frelst. Husk at det er en nåde å få gi, og la ikke tanken kjele selvtilfreds med gaven. Gjør helst som Paulus: Glem det som ligger bak slik at ikke den gam¹e Adam skal komme som en tyv og stjele ære fra Gud.

Men en skal nok merke at dette er den trange veien å gi på. Når det ikke følger noen ytre ære med det å gi, eller når en bare skal gi for Herrens skyld, da er det mange som ikke lenger er med. Luther sier: "Slike hellige blir snart sure og trekker seg tilbake når de møter utakk eller forakt. Derfor kan ingen gjøre noen god gjerning uten at han er en kristen. For gjør han den som menneske, da gjør han den ikke for Guds skyld, men for sin egen ære og nytelses skyld. Men om det sies å være til Guds ære, så er det bare en råtten løgn".

Men å overlate sin gave i Guds hånd og bare gi den for hans

ansikt, gir en salig velsignelse. &Din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare", sier Jesus (v.4). Velsignelsen kan kom me på mange måter, men Herren gir alltid tilbake med høye renter.

Dette ordet om å gi i det skjulte, står ikke i motsetning til ordet i kap. 5,16 om å la lyset skinne for menneskene. Om bare målet er dette at Guds navn skal bli æret, så skal nok Guds Ånd veilede den enkelte til det som er rett. Han kan alltid vise en mulighet til å gi slik at Gud kan få æren for alt som han får gjøre gjennom oss, og vi vil komme i bakgrunnen.

Her er vi ved et viktig punkt når det gjelder hjerteforholdet hos et menneske. Vil vi selv ha æren av mennesker, så kan vi ikke tro (Joh. 5,44). Da blir kraften borte, og velsignelsen forsvinner. Vi må tenke på ordet i Jer. 13,16: "Gi Herren deres Gud ære før han lar det bli mørkt". Og videre i Sal. 115,1: "Ikke oss, Herre, ikke oss, men ditt navn gi du ære!"

Til toppen

I v. 5 taler Jesus på samme måte om bønnen. Det var skikk blant jødene at visse tidspunkt var avsatt til bønn. Og så kunne alltids hyklerne få det til slik at de befant seg ute blant folk til disse bønnetidene, "i synagogene og på gatehjørnene". Også dette helligste ble dermed en selvforherligelse. De fikk ros av menneskene som mente at de måtte være veldig fromme, men for Gud ble synden desto større fordi bønnen var mer hellig enn gavene.

Og så lenge det er ekte trosliv på jord, vil også hykleriet finnes. Ja, det er egentlig et bevis på at det finnes ekte tro og at den har en viss innflytelse. Ingen ville ellers gjøre seg umak med hykleri et. Edelt metall blir ofte etterlignet med dårlig plagiat.

Jesus viser oss veien inn bak den lukkede døren med våre bønner (v.6). I datidens hus fantes det et atskilt rom i den øvre delen av huset. Det hadde ikke forbindelse med resten av huset. Og dit trakk en seg tilbake når en ville være uforstyrret.

Herren forbyr ikke felles bønn i forsamlingene. Han ba jo selv høyt da han sto blant folk ved Lasarus' grav. Det han vil til livs, er bønnen der hjertet skjeler til andre menneskers omdømme. Der for gjelder det også når en ber sammen med andre at en liksom lukker seg inne i sitt hjertes kammer så hver enkelt stiller seg fram for Guds ansikt.

Herren har jo knyttet velsignelse til felles bønn (Matt. 18,19-20). Likevel er bønnen i lønnkammeret det viktigste og kan ikke unnværes av et Guds barn. Der skjer det størst vekst, men der begynner også frafallet.

I dette ordet av Jesus ligger også en påminnelse om ikke å lage utstilling av de største og helligste hemmelighetene og erfaringene i livet med Gud ved å snakke altfor mye om dem. På samme måten som blomsten mister sin skjønnhet og duft når den blir be rørt for mye, kan også troslivets fine blomster bli ødelagt.

I v. 7-8 advarer Jesu mot å "ramse opp mange ord likesom hedningene". Det tenkes da på stadige gjentagelse av de samme ordene slik som hedningene gjør. I 1. Kong. 18,26 hører vi om Ba'al-profetene at de ropte til Ba'al fra morgen til middag: "Svar oss, Ba'al!"

Opp gjennom tidene har vi sett skikker som bygger på et slikt selvbedrag, og uansett hvordan de har vært, så er dette ordet en alvorlig påminnelse for Guds barn.

Meningen er ikke at en ikke skal være vedvarende i bønnen. Tvert om har Jesus sagt at vi skal be og ikke gi opp (Luk. 18,1). Men Jesus sikter til den stadige gjentagelsen uten at det egentlig er noen hjertebønn. På sin djerve måte sier Luther: "En skal be kort, men kraftig.

Som regel når en best fram til Gud med de få ordene som virkelig uttrykker hjertets innerste trang, og en kan ikke advare nok mot de milelange prekener og foredrag for Gud som blir kalt bønn. I virkeligheten er de upassende for Gud. Deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber han", sier Jesus.

I Rom. 8 sies det at Den Hellige Ånd går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord. Det viktigste er at hjertet får øse seg ut for Gud, og ikke at munnen får bevege seg.

Uten at denne advarselen blir tatt hensyn til der den står like foran Fadervår, blir nettopp denne bønnen kraftig krenket ved at den blir ramset opp uten at hjertet er med. Dette blir ikke bare gjort av vantro mennesker, men også av dem som er troende.