DERES MOTSTANDER DJEVELEN GÅR OMKRING SOM EN
BRØLENDE LØVE OG SØKER HVEM HAN KAN OPPSLUKE

1 Pet. 5, 8.

Kjære barn!

Vi har en god og trofast venn i Jesus, noen bedre finnes ikke.

Ingen kan heller måle seg med ham i styrke og makt, han har fått all makt i himmelen og på jorden, og ingen kan rive oss ut av hans hånd.

Men vi har også en farlig motstander, djevelen, aller farligst fordi han er en tusenkunstner til å bruke list og løgn og knep, så det ikke alltid er så lett å bli var ham.

Han er farlig som en brølende løve som er ute på rov, sier apostelen Peter, det hadde han selv mange ganger fått merke.

Men hør her: en brølende løve er ikke alltid farlig. Når den er satt i bur, kan den brøle så meget den vil, noe ondt kan den ikke da få gjøre.

Jeg husker engang jeg var i den zoologiske hage i København. I et av burene lå en stor hanløve.

Ved siden av meg sto en liten gutt og så på.

Løven ventet på sin middagsmat, men da det tok tid, ble den utålmodig, strakte føttene, ristet sin svære manke, gjorde et slag bortover gulvet og så riktig glupsk ut.

Med ett satte den i et brøl!

Jeg tror neppe det finnes noe dyr som kan brøle så forferdelig uhyggelig som en sint løve, det formelig skar i ørene.

Den lille gutten ble så redd at han datt over ende, fikk seg opp igjen og rente av gårde.

Tror dere jeg løp min vei?

Langt fra, jeg bare lo av den, løven var jo i bur, den kunne ikke gjøre meg det aller minste.

Forresten vil jeg nok si at også den løven som er i bur kan være farlig. Hvis jeg hadde rakt armen min inn til den mellom jernsprinklene i buret, eller hvis jeg var gått inn i buret til den, da var det nok meg som ville blitt dens middagsmat. Men det gjorde jeg da ikke, og derfor var den helt ufarlig.

Slik er det med vår motstander djevelen, han er heller ikke så farlig som vi kunne tro.

Jesus har satt ham i bur, han kan ikke få gjøre oss noe ondt, med mindre han får narret oss inn i buret til seg.

Men det prøver han da også på sent og tidlig.

Og han er lur, må dere tro. Han kommer nok ikke som en brølende løve, som farer om på veiene med oppspilt gap og glupske øyne, da måtte han jo skremme oss langt bort.

Nei, han er nok for lur til det.

Jeg skal fortelle dere hvordan jeg som gutt engang ble narret av ham, kanskje dere vil kjenne dere igjen.

Mor var ute i kjøkkenet og laget middagsmaten. Jeg sto og så på.

Så sier mor:
"Gå inn i spisestuen og hent den karaffelen som står på buffeten, så er du snill gutt."

Jeg fant karaffelen, men på buffeten sto også en kopp med oppklippet brunt sukker. Brunt sukker var noe av det beste jeg visste.

«Skynd deg og ta en neve med sukkerbiter,» var det noe som sa inne i meg, «mor ser deg ikke.»

Jeg tok sukkerbitene og puttet dem i lommen.

Jeg har siden ikke kunnet glemme de sukkerbitene, og jeg skammer meg enda når jeg tenker på det. Jeg hadde jo stjålet fra mor, jeg var blitt en liten tyv.

Se, slik narret djevelen meg den gang, med noen sukkerbiter. Han kommer bestandig med noe vi har lyst på, men ikke lov til.

Derfor er det om å gjøre å passe seg, så vi kan stå ham imot. For står vi ham imot, så må han til sist gi seg, han skjønner at det ikke nytter.

Jeg kunne også si det på den måte: Du skal gjøre som vi pleier gjøre når en fremmed hund er kommet inn i hagen vår. Vi tar en kjepp og jager den ut, ikke sant?

Har vi da noen kjepp som kan jage djevelen bort? Ja vi har, og den kjeppen er lett å finne, om den nok kan være vanskelig nok å bruke.

Den heter Nei, Nei, Nei!

Dere husker kanskje den salmen: