JEG VIL VELSIGNE DEG, OG DU SKAL BLI TIL VELSIGNELSE

1 Mos. 12, 2.

 

Kjære barn!

Det ord jeg i dag vil gi dere å huske på lyder så:

Jeg vil velsigne deg, og du skal bli til velsignelse.

Dere husker alle sammen Abraham? Det var han som fikk dette løfte av Herren, den gang han sa til ham at han skulle gå ut fra sitt land og fra sin slekt og fra sin fars hus og reise til et land langt borte, som Herren ville vise ham.

Dere husker det? Og dere husker også hvordan det gikk?

Abraham trodde Gud og gjorde som han hadde sagt til ham.

En dag drog han hjemmefra med alt sitt uten å vite hvor han skulle hen.

Det måtte være nokså vondt å dra ut slik på lykke og fromme, som vi sier, når han hadde det godt der hjemme hvor han var.

Det var nesten rart at han torde, han kunne jo ikke vite hva der kunne hende ham.

Men det var nok ikke så rart allikevel, for det var jo Gud som ville at han skulle reise, og Abraham trodde på Gud, og han var aldeles viss på, at han ville holde det han hadde lovt.

Det gjorde Abraham rett i, for Gud narrer ingen, det han lover, det holder han.

Det fikk da også Abraham merke.

Han kom til et deilig land, og der ble han stamfar til et stort folk, og av alle jordens folk er det intet som er blitt til så stor velsignelse som Abrahams folk, for i det folk ble Jesus født.

Derfor var det Abrahams lykke, at han ikke sa nei til det Gud ba ham gjøre.

Kjære barn, sånn er det bestandig.

Gud narrer ingen, det Gud lover, det holder han.

Den som steller seg som Abraham, den som tror på Gud og gjør det som han sier, han kan være sikker på, at det løfte Gud gav Abraham, det gjelder også ham:
Jeg vil velsigne deg, og du skal bli til velsignelse.

Det vil si:
da skal det gå deg selv godt, og du skal bli til glede og gagn for andre.

Det er ingen som har trodd Gud så godt og vært så lydig i alle ting som Jesus, men det er heller ingen som er blitt til så stor velsignelse som han.

Han var lydig like til døden, ja døden på korset, og derfor gjorde Gud ham til Herre og Frelser for alle jordens folk og ga ham all makt i himmel og på jord, for at han kunne få gjøre alle dem som tror på ham til Guds glade barn.

Jeg vil velsigne deg, og du skal bli til velsignelse - det er Guds løfte i dag til alle dere som vil tro på Jesus og gjøre hva han sier.

Det er det jeg så gjerne vil få dere til, og det er derfor jeg har bedt dere komme til barnegudstjeneste i dag.

For jeg vet ikke noe som er bedre for oss mennesker, enten vi er gamle eller unge, enn å bli velsignet av Jesus, som har all makt i himmelen og på jorden.

Jeg kjenner mange som har gjort det.

Jeg skal fortelle dere om en som jeg besøkte da jeg for mange år siden var prest et sted på Vestlandet.

Han het Ole og bodde på en vakker liten øy inne i en av fjordene, jeg tror de kalte den øya Helgøya. Jeg syntes iallfall at det var en hellig øy, nettopp fordi Gamle Ole bodde der, for Ole var i sannhet en god og hellig mann.

Der hadde han levd i en liten husmannsstue like siden han giftet seg, og mange barn hadde han fått, jeg tror nesten det var åtte.

Da jeg besøkte ham, hadde han vært enkemann allerede i mange år, og barna var spredt rundt omkring, hver på sin kant, så han bare hadde en datter hjemme som stelte for ham.

Det var en strålende sommerdag jeg kom til ham. Ole viste meg rundt på den lille plassen sin, det var ikke store herligheten, må dere tro, litt jord var det, så vidt han kunne fø en ku og et par sauer, så var det et lite potetstykke og den vesle hageflekken med blomster som kona hans hadde fått i stand.

Det var jo ikke nettopp så svært å leve av for mann og kone med en hel flokk barn, men det hadde gått bra, for Ole var en flink arbeidskar både nede hos husbonden sin og ellers ute i bygda når det trengtes.

Da vi hadde gått gjennom det han hadde å vise frem på plassen sin, tok han meg med seg opp på den høyeste fjellknaus på øya, et lite stykke ovenfor hytta hans.

«Her ser du spiskammerset mitt,» sa Ole og så utover. «Hvor ligger det da,» sa jeg og så meg omkring, det fantes ikke spor av hus på den nakne fjellknausen.

Ole pekte ned på fjorden, som blank og blå rundet seg om den vakre lille grønne øya.

«Der nede er det spiskammerset Vår Herre har gitt meg,» sa han med et lunt lite smil, "du kan tro det har vært godt å ha."

For det var ikke alltid greit å skaffe mat nok den tid alle barna var små. Mangen gang så det helst ut til at vi ville bli matløse.

Men da gikk jeg om kvelden opp på berget her, la meg på kne og ba så inderlig jeg kunne til Vår Herre, at han måtte sørge for at vi ikke kom til å lide nød.

Og så ned til fjorden med garnene.

Og når jeg om morgenen trakk garnene, hendte det aldri at de var tomme. Vi fikk mat nok og vel så det.»

«Ja, Gud har vært god mot oss her på berget,» la han til, «det kunne nok stundom være knapt, men aldri har vi sultet. Og barna våre fikk vokse opp, og alle har de stelt seg vel, så vi bare har hatt glede av dem. To av dem er i Amerika, men jamt og titt får jeg brev fra dem, og ofte har de lagt dalere inn i brevene sine til hjelp for meg, som nå lite duger til å arbeide.»

Han foldet hendene sine, og øynene sto fulle av tårer:
«Å du trofaste Gud!»

Han var bare en fattig husmann, men sjelden har jeg truffet et så glad og lykkelig og takknemlig menneske som han.

Hva tror dere det kom av?

Det er ikke vanskelig å svare på.

Han trodde på Gud, og Gud var det som velsignet ham, han holdt det han hadde lovt.

Nå er Ole for lenge siden der hvor Jesus, hans Herre og Frelser, er, og der tenker  jeg nok han finner det enda bedre å være enn i den hytten han var så glad i å være i.

Jeg skal også fortelle dere om en liten pike som het Ella, og som ble til velsignelse for mange. Hun var vel 10 - 12 år gammel og var datter av en av mine gode venner.

Det var en snill liten pike, glad i sitt hjem, glad i søndagsskolen og glad i Jesus.

Men så ble hun en dag syk og døde, og det ble stor sorg på foreldrene, kan dere vite.

Men så hendte noe forunderlig, hennes far har selv fortalt meg det.

En søndag satt han som vanlig i kirken, men lite hørte han av prekenen, for han satt bare og tenkte på lille Ella.

Da var det med ett som presten kom helt bort.

For over prestens hode fikk han se Ellas lille ansikt i en skinnende lysglans, det strålte av henne, på hodet hadde hun som en gyllen krone, og om munnen lå det et deilig smil, og han syntes hun nikket til ham.

Så forsvant det.

Fra da av ble alt annerledes for foreldrene, sorgen ble til glede, nå visste de hvor Ella var og ønsket henne ikke mere tilbake.

Men noe ville de gjøre for Ella, og så stiftet de en forening for Ellas venninner og andre småpiker, og foreningen kalte de «Ellas minne».

Hver måned kommer de sammen, og da minnes de Ella, og det er som om hun selv er til stede hos dem og velsigner dem.

Og hennes velsignelse når helt ut til Madagaskar, for de samler penger og sender disse til vår misjon der ute.

Jeg skal si lille Ella er blitt til velsignelse!

Kjære barn, jeg ser utover dere som i dag har fylt kirken, og så kan jeg ikke annet enn tenke:

Mon hvordan det skal gå alle dere som nå sitter så glad og fornøyd i kirken? Ja, hvordan skal det bli for dere når dere nå vokser til?

Om dere skal bli fattige eller rike, det vet jeg ikke, heller ikke vet jeg om dere skal leve lenge eller kort.

Men én ting vet jeg, at hvis dere vil gjøre som Abraham gjorde, hvis dere vil tro på Gud og på Jesus som gamle Ole og lille Ella, da skal dere alle bli glade, lykkelige mennesker, for da er det til dere Gud sier:

Jeg vil velsigne deg, og du skal bli til velsignelse. Den Gud velsigner, ham må det gå godt, Gud narrer ingen.

Og da betyr det ingen ting, enten du skal bli gammel eller ikke, enten du skal bli rik eller fattig, du vil kjenne deg glad og tilfreds hvordan du ellers får det, og til sist vil du få komme inn der hvor Jesus er.

Så vil vi be:
Kjære Herre Jesus, hjelp oss til alltid å tro på deg og hele vårt liv gjøre hva du sier! Amen.

Si alle hertil av hjertet amen! Amen.