Følg Meg!

Matt. 9, 9.

Kjære barn.

Dere husker alle byen Kapernaum, den som Jesus kalte sin egen by. Når han ikke var på reiser, oppholdt han seg gjerne der.

I byen var et stort, prektig bedehus, som man enda den dag i dag har ruiner av. Der talte Jesus ofte, og alltid var det mange som hørte på ham.

En av disse het Levi. Han hadde plass på tollboden, der i byen og var, som alle tollere, lite ansett.

Han hadde ofte hørt Jesus tale og var blitt sterkt grepet både av hva han hørte og så, og hans inderligste ønske var å bli mere kjent med ham.

En dag han satt på tollboden - den var åpen og lå like ut til gaten - kom Jesus gående forbi.

Jesus hadde mange ganger lagt merke til denne unge mann, som han hadde sett på sine møter.

Han stanset opp foran Levi og sa:

«Følg meg.»

Og da skjedde det som ingen kunne ha tenkt: uten betenkning reiste Levi seg, forlot sin plass og fulgte Jesus.

Han sa opp sin stilling og kom aldri tilbake til tollboden. Han ble en Jesu venn som fulgte ham hele sitt liv.

Og Jesus gjorde ham til en av sine apostler. og han fikk et nytt navn, Matteus. Det er han som har skrevet Matteus' evangelium i Det nye Testamente.

Jesus vet alltid hva han vil bruke oss til. Matteus ville han ha til apostel, andre vil han ha til noe annet.

Men til alle sier han:
Følg meg, og når de gjør det, viser han dem siden hva de skal gjøre for ham.

Jeg kjente en gang en ung mann som het Karl Flygel. Ham ville Jesus ha til misjonær på vestkysten av Madagaskar.

Flygel visste godt at det der var et overmåte farlig klima med feber og andre tropesykdommer.

På en avskjedsfest vi hadde for ham, husker jeg så godt han sa:
«Jeg vet hva jeg reiser til, jeg vet det kan koste mitt liv. Men jeg reiser glad, for Jesus har kalt meg.»

Han kom aldri tilbake hit, men etter noen få års forløp fikk han som en god og tro tjener gå inn til sin Herres glede.

Han fulgte Jesus uten betenkning som Matteus og angret det aldri.

Også til dere barn sier Jesus: Følg meg!

Nå skal dere høre hva en gammel lærer fortalte meg om en av sine gutter på skolen.

Gutten var vel sånn en fjorten år. Moren, som var enke, bodde i Oslo og hadde en liten inntekt av å ringe med kirkeklokkene kl. 8 om aftenen, når barna skulde minnes om å gå hjem.

Gutten fulgte alltid med moren og hjalp henne med ringingen.

Så var det en mørk vinterkveld de kom for å ringe, at de fant kirkedøren stående halvt åpen. Inne i kirken var det ganske mørkt.

Moren ble engstelig og sa:
«Jeg tør ikke gå inn jeg, gutten min, ingen kan vite hva vi kan møte der inne, siden døren ikke har vært låst. Vi får gå og få med oss en voksen kar.»

«Nei gjør ikke det, mor», sa gutten.

Så tok han moren ved hånden og sa med stilt alvor:

«Vi går inn i Jesu navn, vi, mor.»

De var i følge med Jesus, mente gutten, og da måtte de da kunne tore gå inn i kirken.

Det hender ikke så sjelden at barn blir syke, og at Jesus vil at de skal flytte over til ham i himmelen, og det er en nokså vanskelig flytning.

Da sier også Jesus til dem: «Følg meg, vær ikke redd.» Jeg skal fortelle dere, hvordan det gikk med en liten pike jeg kjente godt for mange år siden.

Hun het Borghild og var i konfirmasjonsalderen. Hun skulle egentlig skrevet seg til konfirmasjon om våren, men istedenfor ble hun syk og måtte i seng.

Doktoren sa hun helst måtte sendes på landet om sommeren om det kunne hjelpe.

Men da hun kom tilbake om høsten, hostet hun bare verre og måtte til sengs igjen.

Og siden gikk det stadig nedover med henne.

Tynn og blek og avpillet lå hun der, men hver gang jeg besøkte henne, smilte hun til meg, og når jeg sang for henne om perleporten, smilte hun, og når jeg gikk, vinket hun med den magre lille hånden sin og smilte.

En morgen jeg som vanlig kom, møtte moren meg i dører helt forgrått.

Jeg skjønte straks at Borghild måtte være død.

Vi  gikk da inn i stuen hvor sengen hennes sto.

Der lå hun pyntet i hvitt som en liten brud med en vakker bukett roser mellom de foldede hender.

Men hvor underlig, hun lå og smilte.

Jeg vendte meg til moren:
«Kjære, hun ligger jo og smiler som ellers.»

Så fortalte moren meg hvorledes det var gått til. «Ikke lenge før hun døde, ble hun nokså urolig, stakkar. Så bad hun meg hente ned det bilde som henger der ved sengen hennes (det var et stort vakkert billede av Jesus som legger hånden sin på hodet av en liten gutt). Da det var gjort, ba hun meg at jeg måtte snu henne mot veggen, så hun kunne få se ham godt.

Og som hun lå sånn på siden med øynene på bildet, smilte hun mot det og sa:
«Å mamma, nå ser jeg ham så godt, så godt, nå ser jeg ham så godt, så godt.»

Og mens hun lå slik, døde hun.»

Og der lå smilet om hennes lepper enda.

Å, du snille lille Borghild som kunne dø smilende.

Men det var fordi hun hadde følge med Jesus.

Noen dager etter ble hun begravet. Som en krans om graven sto alle hennes venninner, og de gråt sa sårt.

Da sa jeg:
«Småpiker, nå vil vi ikke gråte for Borghild, nå vil vi synge for henne.»

Og så stemte jeg i og de andre fulgte med: