MITT ORD SKAL IKKE VENDE TOMT TILBAKE TIL MEG,
MEN DET SKAL GJØRE DET JEG VIL, SIER HERREN

Jes. 55, 11.

Kjære barn!

Dere har sikkert hørt om profeten Jesaja. Han var kanskje den største av alle de profeter Gud sendte sitt folk Israel.

Men det gikk ham som det gikk så mange av Guds profeter.

Folk flest brydde sig ikke om det budskap han hadde fått å bringe dem, det var bare tomt snakk, sa de, og istedenfor å høre på hans ord, hånet og forfulgte de ham, og de gav sig ikke før de fikk slått ham i hjel.

Men Jesaja visste at det han sa ikke var tomt snakk, han visste det var Guds eget sanne ord, som nok ville oppfylles, for Gud hadde sagt til ham:
«Mitt ord skal ikke vende tomt tilbake til mig, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.»

Det er med Guds ord, sa han, som med regnet som faller ned fra himmelen, det vender ikke tilbake dit det kom fra, men det vanner jorden, så den kan frembringe det vi skal leve av.

Det er det regnet er sendt til, og det utfører regnet.

Slik er det også med Guds ord, det må utrette hva Gud vil det skal utrette.

Dere husker nok også hva Jesus sa om Guds ord? Himmel og jord skal forgå, sa han, men mine ord skal ingenlunde forgå, det skal oppfylles alt sammen.

Har Gud sagt en ting, så står det fast, han oppfyller både sine gode løfter og sine hårde trusler. Ingen kan hindre ham i det.

Det hender nok somme tider at han må vente nokså lenge før han får oppfylt sitt ord, det kan gå gjerne tusen år til og med, men så skjer det.

Da han i Paradisets have hadde lovt Adam og Eva at kvinnens ætt skulde knuse slangens hode, gikk det mange tusen år før han kunne få oppfylt dette løfte, men endelig i tidens fylde hendte det, den julenatt da Jesus ble født i Betlehem.

Jeg er sikker på ingen av dere har glemt da Jesus stod på Oljeberget og så utover Jerusalem, han gråt så sårt over byen og sa:
«Dine fiender skal slå deg til jorden og dine barn i deg og ikke levne sten på sten i deg.»

Det var nok noen som lo av ham den gang og mente det bare var tomme ord, som det ikke var noe å bry sig om.

Og slik så det også ut, for det gikk år etter år, og Jerusalem lå like sikker og trygg som før.

Men så kom det, forferdeligere enn noen kunne tenkt!

Under de forferdeligste lidelser måtte folket bli vitner til at templet ble brent og Jerusalem jevnet med jorden.

Å nei, Gud lar sig ikke spotte, hans ord vender ikke tomt tilbake!

Nå skal jeg fortelle dere hva en preken kan utrette.

For et par år siden sendte jeg ut en bok med noen barneprekener.

Jeg bad da Gud at han måtte velsigne den lille boken, så den kunne få utrette det jeg sendte den til.

Jeg kunne fortelle mye om hvordan det gikk, men hør nå bare hva en av mine venner har fortalt mig om det.

Han var i sommer på besøk hos en gift søster, som hadde en 10 år gammel gutt - jeg har dessverre glemt hva han het, det kan nå forresten være det samme, men jeg synes huske han het Ole.

Han hadde fått «Barneprekener» av sin bestemor i fødselsdagsgave.

Han hadde grint litt på nesen da han fikk boken, for han tenkte ikke det kunne være noe morsomt å få en prekenbok.

Men så leste han boken, og da fikk han andre tanker. Nå skal dere høre.

En dag familien satt inne i stuen, ble det et overhendig uvær med storm og torden og lynild, det ble formelig mørkt i stuen, regnet pisket mot ruten, det var rent uhyggelig.

Oles tante, som aldri følte sig vel i tordenvær, reiste sig og gikk ut i hallen (forværelset).

Det var lett å se på henne at hun var engstelig og redd.

Da reiste også Ole seg, han sa ingen ting, men gikk bort i bokhyllen, fant frem en bok, og med den i hånden gikk han ut etter tanten.

Han stilte sig ved siden av henne ute i hallen. «Tante,» sa han, «jeg skal lese en preken for deg!» Så leste han den barneprekenen som heter: Vær ikke redd, tro på Gud og tro på meg. Det er der jeg forteller om en liten mørkredd gutt, som det ordet fra Gud hadde gjort så modig at han ikke var til å kjenne igjen.

Da Ole var ferdig med lesningen, tok han tantens hånd, så henne inn i øynene og sa oppmuntrende:
«Tante, nå er du vel ikke redd lenger?»

Tanten måtte smile, og hånd i hånd kom de så begge inn i stuen igjen.

Da jeg hørte dette, tenkte jeg:
«Gud skje lov, så har ikke den prekenen vendt tom tilbake, men utrettet hva den var sendt til.»

Det var om lille Ole.

Jeg må få fortelle også om en annen liten gutt, som bare gikk i tredje klasse, så han var vel ikke mere enn så vidt 9 år.

Jeg fikk en dag brev fra hans lærerinne, hvor hun forteller litt om barna i klassen.

Jeg skal lese litt av det brevet:
En dag i denne uke hendte noe sørgelig.

Det var, at en av guttene hadde sagt på gaten at det visst ikke var noen Gud, og Jesus hadde aldri vært på jorden og vekket opp Lasarus.

Dette var plutselig slått ned i ham, men han ville ikke ut med hvor han hadde hørt det.

Så måtte jeg ned og hente biskop Lundes barneprekener -  og så fant vi svar i prekenen: Den som ber han får - (det er den prekenen hvor jeg forteller om småguttene Tokk og Rerre) - og så snakket vi sammen vi to alene - og så sa han:
«Frøken, jeg vil aldri mer si sånt, for jeg tror da det som du og biskop Lunde sier, for dere prater ikke dere!»

Da jeg hadde lest brevet, tenkte jeg: «Gud skje lov, så er heller ikke den prekenen vendt tom tilbake!»

Når jeg nå har fortalt dette, så må dere ikke tro det er for å rose meg eller prekenene mine, å nei, men jeg ville vise dere at Guds ord ikke vender tomt tilbake, men at det utretter hva det er sendt til.

For når en preken kan utrette noe godt, så er det ikke for hans skyld som preker, men bare fordi det prekenen forteller er Guds ord.

Kjære barn, nå vil jeg til slutt be dere om dette: Om dere hører noen si at Guds ord bare er tomt snakk og eventyr, så hør ikke på dem, de snakker om ting som de ikke kjenner noe til.

Tro dere på hva Gud sier!

For himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå, sier Jesus, Guds Sønn.